Foreldre som misbruker tillit

[Gjest jannicka]

Hva gjør en med foreldre som på ene siden bryr seg overdrevent, er oppofrende, men som i neste øyeblikk forandrer seg og anklager meg for å være vanskelig etc? Det skaper bare dårlig samvittighet og skam. Jeg er ufør og pga det sier de at jeg må komme å spise sammen med dem. Men i neste øyeblikk får jeg anklager om å ta det for gitt (noe jeg ikke gjør, jeg er faktisk overnervøs fordi jeg aner hva som kommer) og så videre. Sånn er det for tusenvis at "små" og store ting når jeg er i kontakt med dem.

Jeg vil gjerne begynne å jobbe så snart jeg kan, men når de spør om jeg ikke skal det snart, så må jeg gang på gang forklare hvorfor ikke. De forstår ikke at jeg har omfattende problemer. Hvis jeg sier fra hvordan jeg opplever dem, så blir jeg møtt med en mur av anklager og det er som å snakke til en murvegg. De har ikke selvinnsikt. Det er som de løfter meg opp for i neste øyeblikk slippe meg ned i gjørma. Det har gjort meg avhengig av dem fordi det har ødelagt min selvfølelse og tro på at noen andre vil ha noe med meg å gjøre. Jeg har nettopp sluttet på alle psykofarmaka og føler det er greit. Men de forventer nå at jeg plutselig skal fungere optimalt. Det at de tidligere har hjulpet meg med regninger blir brukt mot meg. Da forventes det at jeg skal klappe og logre samtidig. Uansett hva jeg sier så går det ikke an å snakke fornuft med de. Kanskje hvis de er i det milde lunet, men lunet forandrer seg fort hos dem.

Jeg har egen leilighet med en noe vanskelig økonomisk situasjon. Det ironiske med det hele, er at de haler og drar i meg for å begynne å jobbe 100%, samtidig er det akkurat det som bidrar til å dytte meg enda lenger ned. Jeg innser at frigjøring er det eneste rette, men jeg er også knyttet til de fordi de ikke bare er "slemme". Det gjør meg forvirret, opprådd og skuffet/sint. Jeg synes det egentlig er innmari trist å kutte/redusere kontakt så derfor holder jeg på håpet så lenge jeg kan, Men nå innser jeg at det aldri vil forandre seg. Jeg trenger noen nyttige innspill nå, fordi jeg så absolutt må ut av denne situasjonen.

[PieLill]

Det der hørtes ikke godt ut.

Når man opplever slike ting havner man lett i en situasjon der man føler et enormt behov for anerkjennelse fra nettopp dem som river deg ned. Slik kan man komme inn i en sirkel av avhengighet. - Man blir mer og mer "nedrevet" og får følgelig større og større behov for oppreisning, som igjen fører til enn å mer skade.

Du har skissert løsningen selv her. _Selvstendighet._ Så enkelt og så vanskelig. Du må våge å tro på at du kan klare det. Selv om det kanskje går så det hyler i svingene iblant.

Du trenger også å akseptere som et fakta at det er vonde tråder knyttet til det de gir deg. Derfor må du ikke ta imot. (Å akseptere som et fakta er ikke det samme som å akseptere som moralsk riktig.)

Det er ikke lett å slutte å kjempe for sine foreldres respekt og anerkjennelse. Men jeg tror du vil få det lettere om du gjør det. Sakte, men sikkert vil du kunne bygge en selvtillit som ikke så lett rokkes av dine foreldres skiftninger.

mvh

[skal]

Det der hørtes ikke godt ut.

Når man opplever slike ting havner man lett i en situasjon der man føler et enormt behov for anerkjennelse fra nettopp dem som river deg ned. Slik kan man komme inn i en sirkel av avhengighet. - Man blir mer og mer "nedrevet" og får følgelig større og større behov for oppreisning, som igjen fører til enn å mer skade.

Du har skissert løsningen selv her. _Selvstendighet._ Så enkelt og så vanskelig. Du må våge å tro på at du kan klare det. Selv om det kanskje går så det hyler i svingene iblant.

Du trenger også å akseptere som et fakta at det er vonde tråder knyttet til det de gir deg. Derfor må du ikke ta imot. (Å akseptere som et fakta er ikke det samme som å akseptere som moralsk riktig.)

Det er ikke lett å slutte å kjempe for sine foreldres respekt og anerkjennelse. Men jeg tror du vil få det lettere om du gjør det. Sakte, men sikkert vil du kunne bygge en selvtillit som ikke så lett rokkes av dine foreldres skiftninger.

mvh

''Å akseptere som et fakta er ikke det samme som å akseptere som moralsk riktig.''

*notere i boken*

Den måten å forklare det på har jeg lett lenge etter!

[Gjest Flytte-lasset]

Har du noen gang klart å sette ord på dette overfor foreldrene dine?

Evt om det kunne vært lurt å få hjelp til akkurat den biten.. Å bevisstgjøre dem hva det gjør med deg?

Noen ganger trenger man også, som foreldre, at barna er klar i sin tale.

Synd om man må gå så langt som å kutte kontakten, om det kanskje er noe som bunner i uvitenhet og misforståelse.

Som mor har jeg fått meg mang en vekker på veien, noe som ofte har ført meg og mine barn nærmere hverandre.

Jeg kjenner ikke din situasjon, så kanskje er mine tanker helt på viddene for din del. Jeg beklager det, i såfall.

[Gjest jannicka]

Har du noen gang klart å sette ord på dette overfor foreldrene dine?

Evt om det kunne vært lurt å få hjelp til akkurat den biten.. Å bevisstgjøre dem hva det gjør med deg?

Noen ganger trenger man også, som foreldre, at barna er klar i sin tale.

Synd om man må gå så langt som å kutte kontakten, om det kanskje er noe som bunner i uvitenhet og misforståelse.

Som mor har jeg fått meg mang en vekker på veien, noe som ofte har ført meg og mine barn nærmere hverandre.

Jeg kjenner ikke din situasjon, så kanskje er mine tanker helt på viddene for din del. Jeg beklager det, i såfall.

Jeg har sagt det mange ganger og det hjelper ikke stort. De kan skjerpe seg en stund, men så trer personlighetstrekkene deres frem igjen som troll i eske. Kan aldri være trygg. Føler jeg har gjort det jeg kan. Trist å kutte kontakten, men hva gjør man for å beholde forstanden?

[Gjest jannicka]

Det der hørtes ikke godt ut.

Når man opplever slike ting havner man lett i en situasjon der man føler et enormt behov for anerkjennelse fra nettopp dem som river deg ned. Slik kan man komme inn i en sirkel av avhengighet. - Man blir mer og mer "nedrevet" og får følgelig større og større behov for oppreisning, som igjen fører til enn å mer skade.

Du har skissert løsningen selv her. _Selvstendighet._ Så enkelt og så vanskelig. Du må våge å tro på at du kan klare det. Selv om det kanskje går så det hyler i svingene iblant.

Du trenger også å akseptere som et fakta at det er vonde tråder knyttet til det de gir deg. Derfor må du ikke ta imot. (Å akseptere som et fakta er ikke det samme som å akseptere som moralsk riktig.)

Det er ikke lett å slutte å kjempe for sine foreldres respekt og anerkjennelse. Men jeg tror du vil få det lettere om du gjør det. Sakte, men sikkert vil du kunne bygge en selvtillit som ikke så lett rokkes av dine foreldres skiftninger.

mvh

Ja du har rett i det. Jo mer de bryter meg ned, jo mer krenket blir jeg og dess mer føler jeg at jeg må være som "de vil" som igjen fører til at det blir enda verre. I dag føler jeg meg syk rett og slett. Syk i kropp og sjel. Sov dårlig i natt fordi jeg hadde dette i bakhodet. Har vært gjennom så utrolig mye tøft i det siste og jeg trenger ikke å bli dyttet enda lenger ned. Når jeg føler meg som jeg nå gjør, så øker angsten fordi jeg lurer på om jeg noen gang vil klare å fungere. Har ikke krefter, er skjelven og redd, smerter i kroppen og stort sett langt nede. Jeg synes ikke den hjelpen jeg får i dag er nok. Går ukentlig til psykolog.

Selv om jeg sier til meg selv at dette skal jeg klare, så vil ikke kroppen være med. Den er utslitt av for mange påkjenninger. Hvordan stole på meg selv og at ting skal ordne seg når mine egne foreldre bryter meg ned? Hvorfor skulle noen andre like meg når ikke engang mine egne foreldre klarer å askeptere meg? Hvordan skal jeg stole på at andre ikke omfavner meg for så å dolke meg i ryggen i neste omgang? Mine egne foreldre gjorde jo det. Har også blitt utsatt for overgrep fra andre. Selv o jeg vet jeg er sterk, så kjenner jeg på kroppen at belastningene har blitt for store. Jeg er fortvilet.

[Gjest Flytte-lasset]

Jeg har sagt det mange ganger og det hjelper ikke stort. De kan skjerpe seg en stund, men så trer personlighetstrekkene deres frem igjen som troll i eske. Kan aldri være trygg. Føler jeg har gjort det jeg kan. Trist å kutte kontakten, men hva gjør man for å beholde forstanden?

Vi har alle et stort ansvar for å ta vare på oss selv. Av og til må vi ta smertelige avgjørelser, men er det det som må til, kan det være det eneste rette.. Ønsker deg lykke til med fremtiden:-)