Ekspertsvar NHD: Er dette psykotiske tanker?

[Gjest liten løve]

En beskrivelse av hvordan jeg oppfatter det som jeg har sendt til min behandler.

Formen er veldig svingende, men jeg opplever at formen er mindre svingende så lenge jeg er her og at jeg ikke blir riktig så bunnløst fortvilt som når jeg er ute.

Jeg sliter, som vi har snakket om, med en følelse av manglende identitet. Jeg føler at jeg ikke er noen, og det oppleves veldig tomt. Jeg opplever kun å ha en identitet igjennom andre. Jeg blir den andre, og gjennom å bli den andre opplever jeg å få bekreftelse da de fleste friske mennesker vil bekrefte seg selv og sitt eget.

Alene er jeg ingen og ingenting og det er veldig smertefullt, og det er heller ingenting for andre å bekrefte enn nettopp den smerten. For alene i mitt eget selvskap er smerten det eneste jeg har og er.

Selv om jeg ikke opplever det sånn, så har jeg sikkert et "meg", men det "meg"et er iallefall veldig svakt. Det kan bli vanskelig å snakke med personalet fordi "meg"et er så svakt og det som er deres blir mitt og de gir meg en bekreftelse på det, sikkert ut i fra hva jeg har sagt, som jeg kjenner at ikke stemmer. Jeg blir på en måte et speil for andre, men det at jeg kjenner at det de bekrefter i meg blir feil gjør at jeg vet at det er et jeg inne i meg en plass. Det er bare veldig svakt. Hadde det ikke vært et "meg" i det hele tatt så hadde jeg ikke kunnet kjenne at det de bekrefter ikke stemmer. Hadde det ikke vært noe "meg" i det hele tatt så hadde det ikke vært noen referanserammer inne i meg som kunne gi en følelse av at noe stemmer og noe gjør ikke det. Altså er det et meg inne i meg, men det er veldig svakt.

Det er veldig frustrerende at de andre oppfatter ting i samtale med meg som jeg opplever at ikke stemmer. Det stemmer jo i forhold til hva jeg gir uttrykk for verbalt, men det er jo ikke mine ting jeg gir yttrykk for verbalt. Det er jo deres ting. For inne i meg er det jo som sagt tomt.

Det er ikke alle som det er så lett å være sammen med fordi jeg opplever det som om de andre kommer så tett inn i meg. Og det er ikke alle mennesker jeg liker (der er også en referanse inni meg), og da blir det vanskelig å være i en relasjon/samtale til dem fordi jeg får det ubehagelige ved dem så inn på meg. Og da kjenner jeg at jeg blir helt tom for energi.

Og så er det vanskelig å være sammen med mennesker som spør om ting fordi jeg opplever at jeg bare må dikte et svar. Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting.

Det at det som er "meg" er så veldig svakt gjør meg veldig sårbar. Hvis noen har ringt så blir jeg engstelig for at de har et eller annet å utsette på meg.

Jeg er ekstremt utrygg nå. Jeg har alle følere ute for å få tak på hva som er den andre, og for å snakke den andre mest mulig etter munnen, og da er vi tilbake på det at jeg ikke har noen identitet og at jeg er redd for at noe jeg sier blir feil for da får jeg bare masse negativt mot meg og blir fylt med angst. Det er i det hele tatt veldig komplisert. Jeg føler meg som en seks åring følelsesmessig.

[skal]

Jeg vet ikke om det er psykotisk eller ikke. Men jeg levde sånn i mange år. Jeg vet ikke om jeg er istand til å forklare hva eller hvordan den lille erten som jeg kalte det du kaller meg for. Hvordan den begynte å vokse og bli litt mer håndfast.

Det begynte med ganske små ting. Som om jeg ville ha the eller kaffe. Bestemme meg for det ene eller det andre uavhengi av hva jeg trodde ble ventet eller var enklest for verten eller noe annet utenfra.

Oftest visst jeg ikke hva jeg ville, men bare tok det ene eller det andre, uten hensyn. Var en merksnodig følelse, men etterhvert fikk jeg en formening om hva jeg ville. Det var rart...

Har i tillegg hatt en behandler som på mystisk vis lokket frem den lille erten som var meg. Nå er den stor.

Det var absurd å lese innlegget ditt, for akkurat sånn var det. Hele oppveksten og ungdomstiden og som voksen, til jeg snublet og gikk på trynet så det suste og måtte bruke den lille erten for å overleve.

Det var virkelig sånn det var. Det jeg prøver å si er vel at det er mulig! Varme tanker til deg!

[bibben]

Tusen, tusen takk for kjempegodt innlegg! Du setter fingeren på det som det nærmest er umulig å artikulere. Jeg kan i alle fall forsikre om at du ikke er alene for å si det slik.

Om dette er psykotiske tanker eller ei synes jeg er vanskelig å kommentere, men så er jeg ikke psykiater heller da :0)

Håper NHD tar seg tid til å svare deg, ja de av oss som kjenner oss igjen i disse tankene som du har delt.

Flere av dine momenter har jeg forsøkt å beskrive ovenfor mine behandlere (dog ikke så klart som du har gjort), og jeg har fått en psykoselidelsediagnose. Jeg har da selvsagt også hatt andre symptomer, men dette forsvunnede jeg'et, tomheten og den skjøre grensen mellom meg og andre har vært sentralt.

Takk igjen! Ha en fin dag!

Beste hilsner fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kun med utgangspunkt i det du skriver her, kan jeg ikke si sikkert at dette er psykotisk.

[mann1978]

Jeg synes du beskriver Depersonalisering. Det opptrer ofte sekundært til andre psykiske plager/lidelser og du sliter jo mye med angst. Høres også ut som du har for mye "sykdomsinnsikt" til å være psykotisk. Er det depersonalisering du sliter med så er ikke det noe du blir psykotisk av heller, så det er ingen fare.