Min beste venn prøvde å ta selvmord..

[Gjest lei meg og fortvilet...]

Min nærmeste venninne prøvde å ta sitt liv igår. Vet ikke hvor alvorlig/seriøst forsøket var, men det var bare flaks som gjorde at hun overlevde..

Hun er et varmt og stort menneske som har mye kjærlighet å gi til andre rundt seg. Hun har masse ressurser men har hatt vanskelig for å strukturere seg og drive med noe over lengre tid. Har store planer og får til ting hun setter i gang med, men det varer altså ikke så lenge. Noe som også frustrerer henne voldsomt. Hun har lav selvfølelse og er et følelsesmenneske av dimensjoner.

De siste ukene har hun hatt økende paranoide tanker om sine nærmeste - sin samboer, sine nære venner m.fl. Mange konspirasjonstanker og gnagende følelser om at andre snakker om henne, hun er usikker på hvor mye andre vet, hva som er blitt sagt osv. Hun misforstår mange ting og bruser opp i store følelsesutbrudd og kan rase ut av huset i frustrasjon. Hun har også hatt store fysiske smerter pga. en skade i kroppen (og tatt sterke smertestillende for dette).

Det toppet seg her igår da hun misforstod en situasjon hun kom over. Hun hadde vært bortreist, og kom innom meg for å snakke. Der satt vi en stor gjeng rundt bordet og hun trodde tydeligvis at vi var en gjeng med venner og familie som jeg hadde invitert til middag - uten å invitere henne. (Fakta var at folk bare hadde kommet innom og det bare "ble" mange rundt bordet! Jeg visste ikke at hun var hjemme engang).

Hun var svært opphisset da hun kom (hadde kranglet voldsomt hjemme), og rett før hun kom hadde hun fått en opprivende kommentar på telefon fra den ene venninnen (X) som satt rundt bordet.

Det hun så (at vi hygget oss uten henne), gjorde ikke saken bedre. Hun følte seg nok avvist og utstøtt, Det ble en stor scene foran alle sammen, og hun stormet ut, og sa og gjorde flere ting som tydet på at hun var svært ustabil. Kom tilbake et par ganger i løpet av dagen og fortsatte krangelen, særlig med X (som hadde sett seg lei på dårlig behandling fra min veninnes side). Så raste hun avgårde og i løpet av kvelden prøvde hun altså å ta sitt eget liv.

Nå, et par dager etterpå er "skammen" stor. Fremdeles har ikke de paranoide tankene gitt seg, både om meg/vennene/mannen hennes (vi er alle bare gode venner, ikke noe mer venn med den ene eller andre, ingen har hatt affærer eller flørtet engang!). Hun føler hun har mistet ansikt, og ikke kan vise seg mer her i byen. At hun har mistet vennene sine og at alt er "tapt". Er usikker på om hun er sint på meg enda (vet ikke helt hva hun mener jeg har gjort, men mistenker at hun tror jeg har hatt en affære med mannen hennes). Men hun skal skrives ut nå i løpet av kvelden, de vurderer henne ikke som suicidal lenger.

Jeg var en av de som fant henne etter selvmordsforsøket, og sa til henne at jeg skulle komme opp på sykehuset i løpet av kvelden. Da jeg kom opp (litt sent), ville hun ikke ta imot besøk. Ringte igjen neste morgen, hun ville ikke snakke med meg.. Helt ok det, skjønner at/om hun er sliten og trenger fred.

Vil ikke pushe på, men tror også det er viktig å "hoppe i det" så hun ikke blir enda mer paranoid på at "grunnen til at jeg holder meg vekk er at vi ikke er venner lenger" (eller noe i den dur). Hun lager seg "historier" i hodet som ikke stemmer. Dess lenger vi venter med å skvære opp - dess større blir terskelen tenker jeg.. Og i mellomtiden har hun det vondt. Jeg føler jeg har alt mitt på det tørre. Det eneste jeg angrer litt på, er at jeg ikke løpte etter henne når hun storma ut for å forklare hvordan det hang sammen. Samtidig tror jeg ikke det ville ha spilt noen rolle hva jeg hadde sagt, hun var helt "ute", og ikke særlig mottagelig..

Jeg er så forferdelig glad i henne, og hadde hun ikke vært mer i dag, hadde sola mistet litt av sin glød.. og livet hadde aldri aldri mer blitt det samme! Hun er ei fantastisk jente, som alle elsker, på tross av sine krevende sider.

Hvordan bør jeg forholde meg til henne nå??

Har sagt til samboer at han skal gi meg et hint om/når jeg bør komme en tur, eller når hun vil at jeg skal komme bort. Hun har ikke telefon så jeg har ikke fått sendt henne sms...

[Gjest Hadde ikke orka]

Hadde kutta ut hele dama. Hjelpes.

[Gjest lei meg og fortvilet...]

Hadde kutta ut hele dama. Hjelpes.

Hvem som helst kan bli psykisk syk, uten å ville innse det eller få riktig hjelp. Dersom alle skulle hatt venner som deg, ville alle disse gått til grunne. VENNER stiller opp for hverandre.

Det vi har opplevd er ikke hverdagskost. Det er et dypt fortvilet menneske i krise som har oppført seg ekstremt ustabilt... Dersom en ikke skal kunne tilgi og gå videre, og støtte dette mennesket i sin dypeste krise, så kan en ikke kalle seg en venn.. Håper DU har venner rundt deg den dagen du møter veggen og ikke ser lys i tunnellen overhodet........

[Gjest Steeeeira]

Du høres ut som en virkelig god venninne.

Å få skværet opp ville nok vært det beste.Synes du ikke kan sende en tekstmelding til henne.Hva med å sende en epost med linken til dette innlegget.Eller bare en enkel mail hvor du gir deg til kjenne og at du ikke er sur eller at hun har mistet alle vennene sine.Avdramatisere hele hendelsen kanskje slik at skamfølelsen kan minske.Tid er jo også et stikkord.Kanskje det blekner mer etterhvert.Jeg har selv møtt noen i ettertid etter en liknende episode.Det første møtet var helt forferdelig.Men det at de behandlet meg som normalt og ikke tok avstand fra meg var så godt.

Jeg hadde ikke stått her i dag om jeg ikke hadde hatt noen personer som deg i min omgangskrets.Og det ikke alltid lett å være nær mennesker som har alvorlige psykiske lidelser så jeg ser på beundring med de som takler dette og de vonde situasjonene.

[Gjest D*lilith]

Hun er heldig som har en venn som deg : )

Du kan jo besøke henne når hun kommer hjem,bare det viser jo at du bryr deg og ikke har snudd ryggen til.

[Gjest sko38]

HM...Hun minner litt om meg selv i mine blandede faser, jeg er bipolar. Jeg er ikke så utagerende, men sliter fryktelig med paranoide tanker innimellom. Tror det eneste som kan hjelpe på dette er anti-psykotiske medisiner av noe slag. At du snakker med henne hjelper kanskje litt der og da, men er hun paranoid så vil disse tankene vende tilbake ganske konstant.

Håper hun har fått hjelp nå da. Bra at du og vennene stiller opp og ikke flykter fra henne, selv om dette kan være svært krevende.

[Gjest lei meg og fortvilet...]

Du høres ut som en virkelig god venninne.

Å få skværet opp ville nok vært det beste.Synes du ikke kan sende en tekstmelding til henne.Hva med å sende en epost med linken til dette innlegget.Eller bare en enkel mail hvor du gir deg til kjenne og at du ikke er sur eller at hun har mistet alle vennene sine.Avdramatisere hele hendelsen kanskje slik at skamfølelsen kan minske.Tid er jo også et stikkord.Kanskje det blekner mer etterhvert.Jeg har selv møtt noen i ettertid etter en liknende episode.Det første møtet var helt forferdelig.Men det at de behandlet meg som normalt og ikke tok avstand fra meg var så godt.

Jeg hadde ikke stått her i dag om jeg ikke hadde hatt noen personer som deg i min omgangskrets.Og det ikke alltid lett å være nær mennesker som har alvorlige psykiske lidelser så jeg ser på beundring med de som takler dette og de vonde situasjonene.

Takk! Har snakket med henne nå, vi fikk fortalt våre versjoner av historien, utfylte hverandre der jeg ikke visste og hun ikke husket.. Det var veldig godt og oppklarende. Men prosessen til heling er jo bare så vidt i gang. Dette er starten på noe. Årsaken til sammenbruddet var jo sammensatt, ikke bare enkeltpersoner eller enkelthendelser.

Det var godt å få pratet og ledd litt sammen også.

[Gjest lei meg og fortvilet...]

Hun er heldig som har en venn som deg : )

Du kan jo besøke henne når hun kommer hjem,bare det viser jo at du bryr deg og ikke har snudd ryggen til.

Takk for støtten.. Jeg har fått snakket med henne nå, i flere timer på sykehuset. Det var veldig godt å få holde rundt henne og fortelle henne hvor glade vi er i henne alle sammen. En slik hendelse setter en støkk i oss alle (som vet om det), men veien videre blir nok tøff den også. Ikke bare-bare å finne ut av det.. Men det går seg vel til det også.

[Gjest lei meg og fortvilet...]

HM...Hun minner litt om meg selv i mine blandede faser, jeg er bipolar. Jeg er ikke så utagerende, men sliter fryktelig med paranoide tanker innimellom. Tror det eneste som kan hjelpe på dette er anti-psykotiske medisiner av noe slag. At du snakker med henne hjelper kanskje litt der og da, men er hun paranoid så vil disse tankene vende tilbake ganske konstant.

Håper hun har fått hjelp nå da. Bra at du og vennene stiller opp og ikke flykter fra henne, selv om dette kan være svært krevende.

Kanskje det er det hun er? Vi er flere som har stusset lenge over psyken som svinger. Fra en fantastisk dame, til "mørke", og absurde handlinger. Paranoid har hun ikke vært hele tiden, det har utviklet seg senere tiden. Hun har veldig mange blandede følelser nå, men er rasjonell og seg selv igjen. Men jeg skulle ønske at hjelpeapparatet stod klart og pøste på med riktig behandling. Det er ikke nok med en liten prat på "kammerset" med en psykolog, og så blir du sendt hjem med klapp på skulderen "dette går så bra så".. (Ikke helt slik det er forsåvidt, men jeg savner at noen tar tak i det og arrangerer noe for henne slik at hun slipper å ta tak i det alene).

Takk for svar

[Gjest D*lilith]

Takk for støtten.. Jeg har fått snakket med henne nå, i flere timer på sykehuset. Det var veldig godt å få holde rundt henne og fortelle henne hvor glade vi er i henne alle sammen. En slik hendelse setter en støkk i oss alle (som vet om det), men veien videre blir nok tøff den også. Ikke bare-bare å finne ut av det.. Men det går seg vel til det også.

Ja la oss håpe det går seg til,og at hun ikke prøver igjen.

Lykke til : )