medfødt angst?

[Gjest tillyfilly]

Jeg er nå på mitt 35 år med angst. Da særlig sosial angst. Har alltid hatt det sånn. Det utarter seg ikke med tanker om hva andre tenker om meg men ekstrem indre uro. Synes alt sosialt er utrolig utmattende. Kjennes ut som noen prøver å grave seg ut fra mellomgulvet. Har kommet dit hen at jeg unngår der jeg kan. Har gått til psykolog i tolv år. Har prøvd alle medisiner. Å utsette seg for sosiale situasjoner hjelper ikke så lenge uroen tar helt av og det rett og slett blir fysisk vondt. Til og med å være sammen med venner er utrolig slitsomt og jeg gjør det mest av plikt. Å ha samtaler med behandler likeså. Synes bare det er fælt.

Allerede som lita jente drømte jeg om å bo i en liten hytte for meg selv langt vekk fra alt og alle. Takler ikke at noen har forventninger til meg eller legger press på meg. Ikke noe annet som skjer enn at jeg blir helt utslitt av det men kan jo ikke ha det sånn resten av livet. Hadde det ikke vært for at jeg har fått barn så hadde jeg nok bodd langt langt vekk. Føler meg konstant tom for energi. Noen kvelder hvor jeg har hatt mye sosial kontakt er jeg så sliten at det er tungt å dra pusten. Jeg kjører liksom på første gir hele tiden, så da går jeg fort tom for drivstoff.

Har høy iq og hjemme er jeg en racer på faglige temaer men så fort jeg kommer i skolesituasjon forsvinner alt. Begynte på høyskole men jeg strøk i alle fag. Muntlig eksamner gir meg så mye uro at det som regel ender i tårer. Får derfor ikke utnyttet mitt fulle potensiale.

Har vært innlagt en gang men det var rett og slett tortur og det har bare gjort angsten værre. Å være sperret inne med en masse fremmede mennesker 24/7 ga meg så mye uro at jeg endte opp med masse andre symptomer.

Selv har jeg en teori om at jeg har ADHD. Har lest veldig mye om det og kjenner meg igjen i spes den ene typen som går på å være innadvendt. Er et skikkelig surrehue. Var faktisk andre som satt meg på tanken etter å ha sett meg pusse opp. Jeg malte litt på en vegg og litt på en annen, la litt gulv for så å begynne å male på soverommet så tilbake å male litt på de andre veggene igjen. Holder alltid på med hundre ting samtidig. Eldste sønnen min har fått diagnosen og går på ritalin. Men behandlere vil at jeg skal ha alle andre diagnoser først så de vil ikke ta tak i det.

Jeg har nå begynt å tro det ikke er stort med håp for meg når det gjelder å bli kvitt angsten/uroen og at jeg må lære meg å leve med det. Det triste med det er at jeg ikke klarer å jobbe. Jeg prøver så godt jeg kan å følge opp opplegg som jeg får av NAV men jeg ender bare opp helt utbrendt og deppa. Ikke godt å føle seg som en snylter heller...