Når eksponering for det man er redd for, ikke hjelper

[Gjest Anonym bruker]

Jeg sliter med sosialangst. Tror selv det har å gjøre med ekstrem mobbing gjennom hele skoletiden. Legen min har latt meg forstå at det beste for å bli kvitt dette, er å konfrontere det. Og det gjør jeg, hele tiden. Jeg har en svært utadrettet jobb der jeg møter nye mennesker hele tiden. Og det går for så vidt greit, men jeg sliter forferdelig med å forholde meg til kollegaene mine, for de prater absolutt _hele_ tiden. (Jeg har aldri hatt venninner og jobber på en totalt kvinnedominert arbeidsplass, så jeg har liten erfaring med hvordan kvinner er). Etter endt arbeidsdag føler jeg meg totalt utslitt av å snakke, snakke, snakke. Det verker i absolutt alle ledd i kroppen, jeg har en ekstrem hodepine og det kjennes ut som om jeg er forferdelig fyllesyk (og jeg har ikke drukket en dråpe alkohol på 6-7 år). Jeg gruer meg forferdelig til å gå på jobb, og sover svært dårlig om natten. NB! Det gjelder ikke de dagene jeg skal være alene på jobb (ca en lørdag i måneden), da sover jeg svært godt, og er ikke sliten, selv om jeg møter masse kunder og er alene om ansvaret, og dette ofte er de travleste dagene. Jeg har nå vært i jobb siden 2001 og har hele tiden utsatt meg for dette jeg er så redd for. Men skulle det ikke ha blitt bedre nå? Jeg går ikke til psykiatrisk behandling, og tar heller ingen medisiner (bortsett fra paralgin for smertene da).

[Gjest melmøll]

Legen din må ta mer ansvar! Det holder ikke å be det om å eksponere deg dersom du ikke får mer oppfølging! Jeg har selv hatt veldig god hjelp av gruppeterapi, psykologtimer og sykemelding. Dermed kan man ta utfordringene i eget tempo. Det er ikke optimalt å være helt borte fra jobb, men kanskje jobbe redusert slik at du ikke er utslitt på jobb, det gjør angsten værre.

[PieLill]

Det hjelper jo ikke mye med eksponering om du ikke samtidig får hjelp til å reflektere over dine reaksjoner og opplevelser.

Et banalt eksempel:

En kollega sier at de blå boksene ikke skal stå i hylle A, men i hylle B. Man krymper til en bitteliten, knust prikk og tenker at vedkommende synes man er komplett håpløs og hater en.

Om man ikke har noen vettuge å diskutere situasjonen med, vil denne feiltolkningen av slike situasjoner lett kunne forsterkes. Har man en psykolog/rådgiver, kan man få hjelp til å se det fullstendig irasjonelle og urimelige i en oppfatning og lære å forstå situasjonen på en måte som er nærmere virkeligheten.

Håper du kan få bedre hjelp til å klare å fungere og trives enn du gjør nå.

mvh

[Gjest hallosann]

Dette kan jo alle bli slitne av - en kvinnedominert arbeidsplass puh!

Nå har du prøvd dette dag ut og dag in i 6-7 år - da snakker vi ikke lengre om eksponeringstrening - du har trent nok i denne settingen. Kanskje du rett og slett vil trives med litt mindre folk rundt deg, men allikevel en grad av sosialisering.

[Gjest anonym ja]

Jeg har selv sterk, sosial angst og kjenner meg godt igjen.Sliter såpass mye med det, at jeg gav opp med eksponering nesten med en gang. Men jeg har aldri sykemeldt meg pga. det, noe jeg tror er veldig lurt å gjøre, for meg da. Jeg ville pratet med fastlegen, om han / hun kunne henvist deg til en psykiater.Jeg ville ikke ha gått til en psykolog,siden de jobber nettop med trening og såkalt gradvis eksponering, noe som du mener ikke hjelper.