Ekspertsvar Kor ofte er det vanleg å grine?

[Gjest cif]

Kor ofte er det vanleg å grine?

Sjølvsagt individuelt, men er gjennomsnittet nærast ein gong i året, ein gong i mndr, ein gong i veka, ein gong til dagen?

Kjenner meg sjølv forvirra og litt ute av kontroll.,

[Gjest]

Det er vanlig både å aldri grine og grine hver dag. Det er ikke noe psykt å grine, selv om mange psyke griner...

[Gjest nesten aldri]

Det normale for meg er kun når noen som står meg nær dør. Dette er nok som du sier veldig individuelt.

[gif]

Det er vanlig både å aldri grine og grine hver dag. Det er ikke noe psykt å grine, selv om mange psyke griner...

og er det nokon gong psykt å grine? eller er det aldri det trur du?

[Gjest]

og er det nokon gong psykt å grine? eller er det aldri det trur du?

Hvis man er deprimert f.eks. og griner så kan du jo si at det er et symptom på depresjonen. Men man kan fint være deprimert uten å grine i det hele tatt. Og mange tar lett til tårene.

Husker fra den fasen i livet mitt hvor jeg hadde det verst... f.eks. så trodde jeg de andre studentene hadde forgiftet vannet i springen min, slik at jeg ble slått ut og dermed hadde de fått lobotomert meg... men jeg felte ikke en tåre...

Men hvis man går rundt og griner hele tiden da er det sikkert sannsynlig at man er deprimert eller noe, uansett...

[Gjest prust]

Jeg griner veldig sjelden, vil vel tro at det er noen få ganger i året.

Sist jeg grein var for et par uker siden, da jeg ble veldig såret av noe som et av barna mine sa.

Gangen før der var vel da svigerfar døde i januar, og jeg skulle fortelle det til barna.

[Gjest hitmaker]

Hvis man er deprimert f.eks. og griner så kan du jo si at det er et symptom på depresjonen. Men man kan fint være deprimert uten å grine i det hele tatt. Og mange tar lett til tårene.

Husker fra den fasen i livet mitt hvor jeg hadde det verst... f.eks. så trodde jeg de andre studentene hadde forgiftet vannet i springen min, slik at jeg ble slått ut og dermed hadde de fått lobotomert meg... men jeg felte ikke en tåre...

Men hvis man går rundt og griner hele tiden da er det sikkert sannsynlig at man er deprimert eller noe, uansett...

SMIR - du er en ordentlig gogutt. Fikk lyst å ruske deg i håret og klype deg i kinnene Du har mye å fare med oppe i topplokket. Vet du ikke at det er en stooor fordel når du nå skal i gang med å jobbe deg videre?

[gif]

Hvis man er deprimert f.eks. og griner så kan du jo si at det er et symptom på depresjonen. Men man kan fint være deprimert uten å grine i det hele tatt. Og mange tar lett til tårene.

Husker fra den fasen i livet mitt hvor jeg hadde det verst... f.eks. så trodde jeg de andre studentene hadde forgiftet vannet i springen min, slik at jeg ble slått ut og dermed hadde de fått lobotomert meg... men jeg felte ikke en tåre...

Men hvis man går rundt og griner hele tiden da er det sikkert sannsynlig at man er deprimert eller noe, uansett...

Men det er akkurat det som er spørsmålet, kva som er "heile tida".

Eg felte ingen tårer på enormt mange år. Og eg trur eigentleg at eg var relativt deprimert i perioder. Nå trur eg at eg kanskje er mindre "depressiv", men grin til tider utan grunn. Så, eg forstår meg ikkje på det. Grin av ingenting, men ikkje av det som faktisk er "gale".

Sidan eg ikkje har grine på mange år kunne eg ikkje heilt forestille meg kva som er "normalen".

[gif]

Jeg griner veldig sjelden, vil vel tro at det er noen få ganger i året.

Sist jeg grein var for et par uker siden, da jeg ble veldig såret av noe som et av barna mine sa.

Gangen før der var vel da svigerfar døde i januar, og jeg skulle fortelle det til barna.

Så generelt eksterne hendinger?

Eg trur eg bit tennene saman i slike samanhenger, men får tårer av udefinerbare diffusje kjensler. :/

[Gjest]

SMIR - du er en ordentlig gogutt. Fikk lyst å ruske deg i håret og klype deg i kinnene Du har mye å fare med oppe i topplokket. Vet du ikke at det er en stooor fordel når du nå skal i gang med å jobbe deg videre?

Det hjelper sikkert å være flink i noe... sikkert lettere å "falle utenfor" og rett og slett gi opp om man ikke mestrer noe som helst noe særlig...

[Gjest prust]

Så generelt eksterne hendinger?

Eg trur eg bit tennene saman i slike samanhenger, men får tårer av udefinerbare diffusje kjensler. :/

Ja, "eksterne hendelser" ja. Vanligvis griner jeg ikke av noe barna sier, men jeg var litt kjørt den dagen, og det gikk inn på meg.

Men hva er "interne hendelser" da? Altså hva innenfra kan får en til å grine? Jeg kan selvsagt bli rørt, men det er jo også pga noe utenfra... Jeg griner veldig sjelden av noe på film.

[Gjest]

Men det er akkurat det som er spørsmålet, kva som er "heile tida".

Eg felte ingen tårer på enormt mange år. Og eg trur eigentleg at eg var relativt deprimert i perioder. Nå trur eg at eg kanskje er mindre "depressiv", men grin til tider utan grunn. Så, eg forstår meg ikkje på det. Grin av ingenting, men ikkje av det som faktisk er "gale".

Sidan eg ikkje har grine på mange år kunne eg ikkje heilt forestille meg kva som er "normalen".

Jeg ser på gråt som noe forløsende jeg. Man får ting ut. Det har sikkert en sammenheng med at jeg ikke har felt en tåre siden jeg var lite barn. For mange andre er det er direkte tilknytning til depresjon eller sorg, altså noe man ikke ønsker. Jeg personlig ønsker å grine.

Hva som er "hele tiden" er vel ikke så enkelt å definere. Det har jo noe med situasjonene man er oppe i og. Sitter man på jobb og griner ville jeg tippe en utredning for depresjon var på sin plass. Men er det når man ser på film, eller hører på musikk, blir det noe annet.

Litt synsing fra min side her nå. =)

[gif]

Ja, "eksterne hendelser" ja. Vanligvis griner jeg ikke av noe barna sier, men jeg var litt kjørt den dagen, og det gikk inn på meg.

Men hva er "interne hendelser" da? Altså hva innenfra kan får en til å grine? Jeg kan selvsagt bli rørt, men det er jo også pga noe utenfra... Jeg griner veldig sjelden av noe på film.

Det med interne hendelser er det eg ikkje forstår heller. Det er ingen -grunn-, og av eigentlege grunner grin eg som sagt ikkje. Får heller ikkje tårer av film og slikt, og klarer bite tennene saman i gravferd for eksempel.

Men, så sit eg her og drikk te aleine og går heilt i vranglås i smerte og tårer utan nokon foranledning. Gong på gong. Må feks gå heim i lunsjpausen fordi eg ikkje klarer bekjempe bølga av tårer. Og det er ikkje jobbrelatert, eller relatert til noko for den del.

Bli rørt er annleis for min del, sjølv om det kan slå over i det same, kanskje.

Eg veit ikkje, eg forstår det ikkje fordi eg er ein som -aldri- tek til tårene. dvs var.

Kjennest eigentleg bare absurd at

[gif]

Det normale for meg er kun når noen som står meg nær dør. Dette er nok som du sier veldig individuelt.

Ja, det er vel individuelt. Men, når det endrer seg markant for eit individ, utan grunn..? hm hm.

Du har ikkje perioder det er annleis?

[gif]

Jeg ser på gråt som noe forløsende jeg. Man får ting ut. Det har sikkert en sammenheng med at jeg ikke har felt en tåre siden jeg var lite barn. For mange andre er det er direkte tilknytning til depresjon eller sorg, altså noe man ikke ønsker. Jeg personlig ønsker å grine.

Hva som er "hele tiden" er vel ikke så enkelt å definere. Det har jo noe med situasjonene man er oppe i og. Sitter man på jobb og griner ville jeg tippe en utredning for depresjon var på sin plass. Men er det når man ser på film, eller hører på musikk, blir det noe annet.

Litt synsing fra min side her nå. =)

Eg har heller aldri grine sidan eg var 7 år og bestemte meg for at det skulle eg aldri meir gjera. Har også hatt ein abstrakt ide om at å grine kanskje ville hjelpe, men at eg var totalt utav stand til å gjera det. Nå grin eg utan å ville det, eg trur ikkje det hjelp, eg drukner meir i det, eg veit ikkje kva det skal hjelpe mot heller for den del.

Eg er nok meir i jobb kategorien (grin ikkje bokstavleg talt på jobb, eg flykter frå jobb og går i dekning aleine), grin ikkje av film. Men, sidan eg anser meg sjølv til å ha vore meir deprimert før enn nå synest eg det er merkeleg.

og så gjer det bare vondt å grine også

synsing er bra forresten, få absolutte sannheiter som eksisterer uansett.

[Gjest prust]

Det med interne hendelser er det eg ikkje forstår heller. Det er ingen -grunn-, og av eigentlege grunner grin eg som sagt ikkje. Får heller ikkje tårer av film og slikt, og klarer bite tennene saman i gravferd for eksempel.

Men, så sit eg her og drikk te aleine og går heilt i vranglås i smerte og tårer utan nokon foranledning. Gong på gong. Må feks gå heim i lunsjpausen fordi eg ikkje klarer bekjempe bølga av tårer. Og det er ikkje jobbrelatert, eller relatert til noko for den del.

Bli rørt er annleis for min del, sjølv om det kan slå over i det same, kanskje.

Eg veit ikkje, eg forstår det ikkje fordi eg er ein som -aldri- tek til tårene. dvs var.

Kjennest eigentleg bare absurd at

Jeg husker det året jeg ble sammen med mannen min - det var et sterkt emosjonelt år, det å være så tett innpå et menneske nesten hele tida (vi bodde på internat).

Det året grein jeg mye og ofte, og ofte uten særlig grunn, slik du sier. Når forholdet ble stabilt, forsvant disse svingningene, og jeg ble meg selv igjen.

[Gjest ripsnips]

jeg har i mange år hatt det sånn at jeg har grått når jeg har gått til legen,tannlegen o.l.uten at det er noen grunn til det.også i andre situasjoner kom det uten at jeg klarte å stoppe det,men nesten alle jeg kjenner sier at jeg er veldig kald,ufølsom.jeg har aldri grått forran vennenne mine.ikke de beste heller.kanskje det det er derfor det kommer så ukontrollert noen ganger?har du det sånn?er veldig dårlig på det med følelser..er du det?

[Gjest]

Eg har heller aldri grine sidan eg var 7 år og bestemte meg for at det skulle eg aldri meir gjera. Har også hatt ein abstrakt ide om at å grine kanskje ville hjelpe, men at eg var totalt utav stand til å gjera det. Nå grin eg utan å ville det, eg trur ikkje det hjelp, eg drukner meir i det, eg veit ikkje kva det skal hjelpe mot heller for den del.

Eg er nok meir i jobb kategorien (grin ikkje bokstavleg talt på jobb, eg flykter frå jobb og går i dekning aleine), grin ikkje av film. Men, sidan eg anser meg sjølv til å ha vore meir deprimert før enn nå synest eg det er merkeleg.

og så gjer det bare vondt å grine også

synsing er bra forresten, få absolutte sannheiter som eksisterer uansett.

Kanskje det er derfor du er mindre deprimert nå? Fordi du får ut mye følelser gjennom å grine? Men nå tenker jeg veldig "grining er terapi" igjen... jeg _vet_ at ingen terapeuter i psykiatrien forsøker å få pasientene sine til å grine, for at de skal bli kurerte på den måten.

Men så var det dette med absolutte sannheter igjen da... vet terapeutene i psykiatrien alt om hvor bra det er å grine?

[Gjest cif]

jeg har i mange år hatt det sånn at jeg har grått når jeg har gått til legen,tannlegen o.l.uten at det er noen grunn til det.også i andre situasjoner kom det uten at jeg klarte å stoppe det,men nesten alle jeg kjenner sier at jeg er veldig kald,ufølsom.jeg har aldri grått forran vennenne mine.ikke de beste heller.kanskje det det er derfor det kommer så ukontrollert noen ganger?har du det sånn?er veldig dårlig på det med følelser..er du det?

Eg grin aldri om det er andre tilstades, aldri hjå lege, og aldri foran venner. Eg kan ikkje grine om eg -vil- det om eg er aleine heller. Relativt ukontrollert.

Eg er kanskje dårleg med kjensler, veit ikkje, meget godt mulig. Eg hadde det årevis for meg at eg ikkje hadde kjensler overhovudet.

Det har vel blitt sagt at eg er hard, kald, kjenslelaus (hovudsakleg av mine foreldre). Mine nære venner anser meg ikkje slik, eigentleg tvert: om for kjenslemessig (men då ikkje som i tårer).

Plager det deg å ikkje ha kontroll/forstå tårer?

[Gjest cif]

Kanskje det er derfor du er mindre deprimert nå? Fordi du får ut mye følelser gjennom å grine? Men nå tenker jeg veldig "grining er terapi" igjen... jeg _vet_ at ingen terapeuter i psykiatrien forsøker å få pasientene sine til å grine, for at de skal bli kurerte på den måten.

Men så var det dette med absolutte sannheter igjen da... vet terapeutene i psykiatrien alt om hvor bra det er å grine?

Eg veit ikkje. Eg har sjølv i alle år utan tårer trudd at å grine bare er "tull", noko som eg ikkje hadde behov for, ikkje kunne og ikkje ville. At det ikkje virka som terapi. Og eg trur eigentleg ikkje at det virker slik nå heller, men kva veit vel eg.

Nå er eg også litt forfjamsa over situasjonen, og å kjenne smerte slik veit eg ikkje om er direkte nyttig eller "terapautisk". For min del virker det uhandterbart.

Kva terapauter meiner om dette og faktisk veit om dette aner eg ingenting om.