Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Eg veit ikkje. Eg har sjølv i alle år utan tårer trudd at å grine bare er "tull", noko som eg ikkje hadde behov for, ikkje kunne og ikkje ville. At det ikkje virka som terapi. Og eg trur eigentleg ikkje at det virker slik nå heller, men kva veit vel eg.

Nå er eg også litt forfjamsa over situasjonen, og å kjenne smerte slik veit eg ikkje om er direkte nyttig eller "terapautisk". For min del virker det uhandterbart.

Kva terapauter meiner om dette og faktisk veit om dette aner eg ingenting om.

Nei, det aner ikke jeg heller...

Jeg har sett på grining som terapeutisk da... men jeg vet jo at det ikke er sånn for alle.

Fortsetter under...

  • Svar 43
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • gif

    10

  • Bookworm

    5

  • Nils Håvard Dahl, psykiater

    1

  • Mihra

    1

Mest aktive i denne tråden

Jeg husker det året jeg ble sammen med mannen min - det var et sterkt emosjonelt år, det å være så tett innpå et menneske nesten hele tida (vi bodde på internat).

Det året grein jeg mye og ofte, og ofte uten særlig grunn, slik du sier. Når forholdet ble stabilt, forsvant disse svingningene, og jeg ble meg selv igjen.

hm, så du anser også det "å grine" å vera "ustabil" som å ikkje vera deg sjølv?

Selvsagt er det individuelt, noen gråter nesten aldri og noen er veldig sårbare og gråter av den minste ting.

Jeg tenker ikke så veldig mye over hvor ofte jeg gråter, men mer på grunnene til at jeg gråter. Selv er jeg veldig lettrørt og gråter av triste filmer, en fin/trist bok, tragiske nyheter (spesielt vedrørende barn), fine sanger o.l.når noen vinner noe (Idol og andre konkurranser)... En type lett gråt med litt tårer.

Gråter selvfølgelig når noen jeg kjenner dør, i begravelser og andre naturlige gråteting (ikke at det er unormalt å ikke gråte)... Dette jeg har sagt til nå, ser jeg på som helt normale ting å reagere med gråt på...

Men, så har jeg perioder hvor jeg gråter mye "uten grunn", altså uten noen åpenbar grunn, kan holde på med noe helt hverdagslig og bare begynne å gråte. Jeg har en kronisk fysisk sykdom som tapper meg for krefter og gjør hverdagen veldig tøff... Når jeg får disse periodene med gråting tar jeg ordentlig tak i meg selv, for dette er tegn på en depresjon under utvikling (har vært der et _par_ ganger før) og tar forhåndsregler i forhold til å stabilisere dette og ikke la det utvikle seg for langt...

Huff, det ble en lang avhandling dette - men poenget er: Det er ikke hvor ofte og mye man gråter, men årsakene (eller mangel på dette) som er vesentlig i forhold til om det normalt eller ikke...

Gjest ripsnips

Eg grin aldri om det er andre tilstades, aldri hjå lege, og aldri foran venner. Eg kan ikkje grine om eg -vil- det om eg er aleine heller. Relativt ukontrollert.

Eg er kanskje dårleg med kjensler, veit ikkje, meget godt mulig. Eg hadde det årevis for meg at eg ikkje hadde kjensler overhovudet.

Det har vel blitt sagt at eg er hard, kald, kjenslelaus (hovudsakleg av mine foreldre). Mine nære venner anser meg ikkje slik, eigentleg tvert: om for kjenslemessig (men då ikkje som i tårer).

Plager det deg å ikkje ha kontroll/forstå tårer?

ja det plager meg,eller plaget meg mest før.det er veldig pinlig når det kommer uten å kunne kontrollere deteller at en vet hvorfor.men jeg har merket meg at med meg skjer d bare når jeg er hos personer jeg aldri har møtt før,kjenner,eller når jeg er alene.

jeg har også slitt med at jeg aldri vet hva jeg føler,eller at jeg ikke føler noe som helst.men jeg vet ikke hva det kommer av.

nå tar jeg antidepressiva,det har gjordt at jeg ikke har grått noe det siste året..

hvordan har du det ellers bortsett fra det med gråten?kjenner du deg sliten?

ja det plager meg,eller plaget meg mest før.det er veldig pinlig når det kommer uten å kunne kontrollere deteller at en vet hvorfor.men jeg har merket meg at med meg skjer d bare når jeg er hos personer jeg aldri har møtt før,kjenner,eller når jeg er alene.

jeg har også slitt med at jeg aldri vet hva jeg føler,eller at jeg ikke føler noe som helst.men jeg vet ikke hva det kommer av.

nå tar jeg antidepressiva,det har gjordt at jeg ikke har grått noe det siste året..

hvordan har du det ellers bortsett fra det med gråten?kjenner du deg sliten?

Ja, har for det meste ingen ide om kva eg kjenner / kjenner ingenting. Men, det er eg vant til. Utslitt ja, det -alt er eigentleg det same- og -alt er relativt nyttelaust-, osv osv osv. Men slik har det "alltid" vore (og kjem det sikkert også alltid til å vera fordi det _er_ slik ;) - men, poenget er at eg har lenge erfart verda slik, og akkurat derfor har det heller aldri gitt meining å grine. Kva skal ein grine for, og kvifor?

Men nå grin eg då. Utan å forstå. Utan grunn. Og eg blir litt utslitt av det, om eg er aleine, eller å kjempe mot det i sosiale samanhenger.

Selvsagt er det individuelt, noen gråter nesten aldri og noen er veldig sårbare og gråter av den minste ting.

Jeg tenker ikke så veldig mye over hvor ofte jeg gråter, men mer på grunnene til at jeg gråter. Selv er jeg veldig lettrørt og gråter av triste filmer, en fin/trist bok, tragiske nyheter (spesielt vedrørende barn), fine sanger o.l.når noen vinner noe (Idol og andre konkurranser)... En type lett gråt med litt tårer.

Gråter selvfølgelig når noen jeg kjenner dør, i begravelser og andre naturlige gråteting (ikke at det er unormalt å ikke gråte)... Dette jeg har sagt til nå, ser jeg på som helt normale ting å reagere med gråt på...

Men, så har jeg perioder hvor jeg gråter mye "uten grunn", altså uten noen åpenbar grunn, kan holde på med noe helt hverdagslig og bare begynne å gråte. Jeg har en kronisk fysisk sykdom som tapper meg for krefter og gjør hverdagen veldig tøff... Når jeg får disse periodene med gråting tar jeg ordentlig tak i meg selv, for dette er tegn på en depresjon under utvikling (har vært der et _par_ ganger før) og tar forhåndsregler i forhold til å stabilisere dette og ikke la det utvikle seg for langt...

Huff, det ble en lang avhandling dette - men poenget er: Det er ikke hvor ofte og mye man gråter, men årsakene (eller mangel på dette) som er vesentlig i forhold til om det normalt eller ikke...

kva du meiner med å ta "ordentlig tak" i deg sjølv? mht å grine? eg veit ikkje kva å gjera for å få "kontroll" på det, eller om det i det heile er noko eg bør få kontroll på.

eg har ikkje noko problem med å forstå tårer i gravferd, men dette -utan grunn og årsak- er meir slitandes. og, eg lurer eigentleg på om -alle- til tider grin "utan grunn".

Annonse

Selvsagt er det individuelt, noen gråter nesten aldri og noen er veldig sårbare og gråter av den minste ting.

Jeg tenker ikke så veldig mye over hvor ofte jeg gråter, men mer på grunnene til at jeg gråter. Selv er jeg veldig lettrørt og gråter av triste filmer, en fin/trist bok, tragiske nyheter (spesielt vedrørende barn), fine sanger o.l.når noen vinner noe (Idol og andre konkurranser)... En type lett gråt med litt tårer.

Gråter selvfølgelig når noen jeg kjenner dør, i begravelser og andre naturlige gråteting (ikke at det er unormalt å ikke gråte)... Dette jeg har sagt til nå, ser jeg på som helt normale ting å reagere med gråt på...

Men, så har jeg perioder hvor jeg gråter mye "uten grunn", altså uten noen åpenbar grunn, kan holde på med noe helt hverdagslig og bare begynne å gråte. Jeg har en kronisk fysisk sykdom som tapper meg for krefter og gjør hverdagen veldig tøff... Når jeg får disse periodene med gråting tar jeg ordentlig tak i meg selv, for dette er tegn på en depresjon under utvikling (har vært der et _par_ ganger før) og tar forhåndsregler i forhold til å stabilisere dette og ikke la det utvikle seg for langt...

Huff, det ble en lang avhandling dette - men poenget er: Det er ikke hvor ofte og mye man gråter, men årsakene (eller mangel på dette) som er vesentlig i forhold til om det normalt eller ikke...

Hvordan forhindrer du depresjonen?

kva du meiner med å ta "ordentlig tak" i deg sjølv? mht å grine? eg veit ikkje kva å gjera for å få "kontroll" på det, eller om det i det heile er noko eg bør få kontroll på.

eg har ikkje noko problem med å forstå tårer i gravferd, men dette -utan grunn og årsak- er meir slitandes. og, eg lurer eigentleg på om -alle- til tider grin "utan grunn".

Dette gjelder kun meg personlig, men pga sykdommen går jeg ofte å sliter ut meg selv. Selv om jeg er syk så er det masse for en småbarnsmor og husmor å gjøre likevel og som jeg må gjennomføre... Jeg har også kroniske smerter konstant som gjør at jeg til tider blir veldig frustrert og sliten... Jeg "overser" plagene for en periode, men så sier det stopp. Jeg må ta meg tid til å kjenne på de såre følelsene og være litt egoist en periode for å komme meg ovenpå igjen siden jeg som oftest setter meg selv i annen rekke. Grine skikkelig ut er en god terapi for meg, være litt sint fordi dette har skjedd med meg og føle meg urettferdig behandlet...

Dette er MIN erfaring og ingen fasit. Dette er jo også en form for "åpenbare grunner", selv om reaksjonene kommer til like åpenbare tider... Jeg vet at dette blir rotete forklart, men følelser og handlinger kan av og til være veldig vanskelige å beskrive...

Hvordan forhindrer du depresjonen?

For min del utløses depresjonene av veldig konkrete årsaker. Jeg er kronisk smertepasient og har smerter 24 timer i døgnet. Jeg har måttet slutte i jobben min og blir sannsynligvis uføretrygdet. Jeg føler dette som en veldig belastning på meg (jeg er ung) og føler at jeg ikke har fortjent dette.

Som småbarnsmor og gift med hus og hage, har jeg endel plikter som må gjennomføres uavhengig av sykdommen og jeg setter ofte meg selv i annen rekke. Til tider får jeg en voldsom reaksjon på dette og må da ta meg tid til å kjenne på og bearbeide de vonde og såre følelsene i forbindelse med sykdommen og hvordan livet har blitt... Jeg har hatt episoder med moderate depresjoner som har blitt behandlet medikamentelt, men føler meg nå i bedre stand til å mestre sykdommen min, og dermed ser jeg varselssignalene i tide før det rekker å utvikle seg til depresjoner igjen.

Dette vil selvfølgelig være vanskeligere for en som har depresjon uten er åpenbare årsaken som jeg har, og min måte å gjøre det på fungerer for meg personlig, men jeg kan ikke si at den vil fungere på andre - jeg forteller bare om mine erfaringer:-)

For min del utløses depresjonene av veldig konkrete årsaker. Jeg er kronisk smertepasient og har smerter 24 timer i døgnet. Jeg har måttet slutte i jobben min og blir sannsynligvis uføretrygdet. Jeg føler dette som en veldig belastning på meg (jeg er ung) og føler at jeg ikke har fortjent dette.

Som småbarnsmor og gift med hus og hage, har jeg endel plikter som må gjennomføres uavhengig av sykdommen og jeg setter ofte meg selv i annen rekke. Til tider får jeg en voldsom reaksjon på dette og må da ta meg tid til å kjenne på og bearbeide de vonde og såre følelsene i forbindelse med sykdommen og hvordan livet har blitt... Jeg har hatt episoder med moderate depresjoner som har blitt behandlet medikamentelt, men føler meg nå i bedre stand til å mestre sykdommen min, og dermed ser jeg varselssignalene i tide før det rekker å utvikle seg til depresjoner igjen.

Dette vil selvfølgelig være vanskeligere for en som har depresjon uten er åpenbare årsaken som jeg har, og min måte å gjøre det på fungerer for meg personlig, men jeg kan ikke si at den vil fungere på andre - jeg forteller bare om mine erfaringer:-)

Ja, forstår... jeg tror ikke min situasjon i særlig grad kan sammenlignes med din. Men én ting tror jeg gjelder både meg og deg - det er klare årsaker til det depressive. For min del er det ganske opplagt at det at jeg ikke får dekket mine sosiale behov er årsaken. Klarer ikke gjøre noe med det, men.

Men takk for svar. =)

Ja, forstår... jeg tror ikke min situasjon i særlig grad kan sammenlignes med din. Men én ting tror jeg gjelder både meg og deg - det er klare årsaker til det depressive. For min del er det ganske opplagt at det at jeg ikke får dekket mine sosiale behov er årsaken. Klarer ikke gjøre noe med det, men.

Men takk for svar. =)

Ja, SMIR - du har rett i at våre situasjoner er veldig forskjellige, jeg har fulgt deg her lenge, men følger at jeg kommer til kort når det gjelder å gi deg noen svar...

Tror på mange måter min situasjon er lettere å takle (enn så tungt det føles for meg) fordi dette er fysisk... og jeg har med tiden utviklet helt spesielle "verktøy" som fungerer for meg, men det har tatt tid...

Men SMIR - jeg må bare få komplimentere deg med den innsatsen du har vist her på DOL i dag, flotte og reflekterte svar som ikke handler om bare deg:-) Du virker som en fantastisk person:-)

Annonse

Gjest jentaa23

Jeg har alltid hatt veldig lett for å grine. Både av glede og sorg, eller av ingenting. Gjerne hver dag, eller flere ganger i uka. Så klart litt opp og ned i perioder, men dog. Tror det ligger i familien.

Litt flaut noen ganger, men generelt synes jeg det er positivt å kunne vise følelser, og som andre skriver her, når jeg gråter føler jeg at jeg får ting 'ut'..

De siste 2 mnd - etter at jeg flyttet fra sambo - har jeg ikke grått en eneste gang. DET synes jeg er værre. Føler meg uttafor og kald. Som om jeg har gått i lås.

Tidligere har jeg noen ganger ønsket - særlig i gitte situasjoner - at jeg kunne la være å grine så mye. Nå er det ingenting jeg heller vil..

Er det noen som har opplevd det samme?

Gjest Shira :o)

Når jeg er sliten kommer tårene lett. Jeg er fysisk syk da, men jeg blir psykisk sliten av det, og i perioder reagerer jeg da med tårer. Da kommer de lett ved tv-titting o.l, men også spontant.

Jeg vet at da har jeg det ikke så bra, og må la meg selv få reagere. Jeg går gjerne en tur, og lar tårene komme.

Hvordan føler du deg etterpå da? Bedre eller verre? Jeg tror det er veldig individuelt hvor ofte man griner.

Ja, SMIR - du har rett i at våre situasjoner er veldig forskjellige, jeg har fulgt deg her lenge, men følger at jeg kommer til kort når det gjelder å gi deg noen svar...

Tror på mange måter min situasjon er lettere å takle (enn så tungt det føles for meg) fordi dette er fysisk... og jeg har med tiden utviklet helt spesielle "verktøy" som fungerer for meg, men det har tatt tid...

Men SMIR - jeg må bare få komplimentere deg med den innsatsen du har vist her på DOL i dag, flotte og reflekterte svar som ikke handler om bare deg:-) Du virker som en fantastisk person:-)

Hehe, fantastisk og fantastisk... jeg føler meg litt bedre da. =)

Sikkert fordi jeg ikke bare skriver om meg selv...

Gjest prust

hm, så du anser også det "å grine" å vera "ustabil" som å ikkje vera deg sjølv?

Å grine uten logisk årsak, er liksom ikke likt meg, nei.

Å grine hvis en blir såret av noe andre gjør eller sier, eller fordi noen dør, er naturlig.

Kom nå på at vi har hatt enda et dødsfall i nær krets, og da gråt jeg mye - både da det skjedde, og da jeg snakket med nærmeste pårørende en tid etter.

[quote name=Shira :o)' timestamp='1211488200' post='3881683]

Når jeg er sliten kommer tårene lett. Jeg er fysisk syk da, men jeg blir psykisk sliten av det, og i perioder reagerer jeg da med tårer. Da kommer de lett ved tv-titting o.l, men også spontant.

Jeg vet at da har jeg det ikke så bra, og må la meg selv få reagere. Jeg går gjerne en tur, og lar tårene komme.

Hvordan føler du deg etterpå da? Bedre eller verre? Jeg tror det er veldig individuelt hvor ofte man griner.

Eg blir vel meir forvirra, og eigentleg verrre av å grine..

Innser at det er individuelt. Men synest det er merkeleg at det kan endre seg så mykje og "umotivert" for ein person.

Ikke fakta, vitenskap el.l - kun kvalifisert gjetting:

Kvinner: 6 ggr i året.

Menn: 1-2 ggr i året

da ikke medregnet å bli rørt i festlige situasjoner.

Takk for svar til deg og alle andre.

Merkeleg at det er evt er så store forskjeller på menn og kvinner, ville tru at menn "lata som" men at det faktisk var likt. Men kanskje det ikkje er det.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...