Ekspertsvar NHD: Provosert av svar fra deg tidligere

[Gjest]

Ja, du kan få sagt det:-)

Jeg syns likevel det er en forenkling, reglene blir for absolutte og bastante, som i hvis ikke ditt - så datt. F.eks -hvis ikke samtaleterapi har hjulpet Per etter 14,87 timer, så skal Per over på medisin x, så skal Per bruke den i 6.78 måneder, og hvis ikke det har hjulpet så....

Det blir en sånn vitenskapelig måte eller hva jeg skal kalle det å tenke på, og det blir en slags forenkling. Men pytt.

Jeg ville ikke kalle det forenklende, jeg ville heller sett på selve dette med effektivitet... det er en kjent sak at det var effektivitetsånden til tyskerne som lot holocaust gjennomføres... vi har penger nok til å ikke tenke effektivitet - vi er ikke i krig.

[cathlin]

Jeg ville ikke kalle det forenklende, jeg ville heller sett på selve dette med effektivitet... det er en kjent sak at det var effektivitetsånden til tyskerne som lot holocaust gjennomføres... vi har penger nok til å ikke tenke effektivitet - vi er ikke i krig.

Nei, vi er ikke i krig, og vi er ikke i militære engang.

Takk for innspill:-)

[cathlin]

Jeg synd det blir veldig firkantet og etter boka.

Ok:-) Godt å høre at det ikke bare er meg, da. Folk har forskjellige synsvinkler, og det er greit.

[Gjest Jente31]

Særdeles viktig poeng!!!

''Jeg tror det er viktig at pasienten får en viss oppfatning av hvordan de kan nyttiggjøre seg av behandlingen. Alt for mange forholder seg passivit i forhold til behandling. De trenger å vite hvordan de kan få mest mulig ut av behandlingen'''

Hva med å lage en brosjyre som pasienten kan få?

Hos dere fikk jeg tilsendt en brosjyre som fortalte litt om hvordan en terapi fungerer osv. Men hva med å tilføye i denne brosjyren noen enkle råd om hvordan man best mulig kan nyttigjøre seg en terapi?

Feks noe sånt som; "Hvordan få mest mulig ut av terapien" ?

Bare et forslag....

[Gjest Jente31]

Jeg som har gått flere år i terapi, har hatt nytte av det, men tviler på at jeg blir bedre

enn det jeg er nå. Støtteterapi hjelper meg likevel slik at jeg fungerer på jobb. Med

stadige opp og nedturer er det en god støtte med disse samtalene. Jeg går sjeldnere i bedre perioder, men kan ringe å få tidligere time når jeg blir dårlig. For meg har dette gitt meg en god trygghet som jeg ikke ville fått med psyk. sykepleier.

Psykologen har bra kjennskap til meg både i dårlige og bedre perioder.

Skal jeg nå ha dårlig samvittighet for at jeg fremdeles bruker disse ressurser til tross

for at jeg sannsynligvis ikke blir bedre.

Slik tolker jeg nhd:

Vi er mange som trenger hjelp i psykiatrien, men pga ressursmangel (pengemangel) er det desverre ikke plass til alle.

Psykiatrien har mao ikke mulighet til å gi alle så god behandling som de burde fått, kansje har de ikke engang mulighet til å ta inn alle som trenger behandling heller.

For at alle skal få så god behandling som mulig, er det viktig at de som ikke lenger har noen effekt av terapi, slutter. Dvs de som ikke kommer videre med terapi, men som fortsetter med "prateterapi", eller bruker spesialisten som en krykke.

Da er det mao bedre om noen andre kan få denne hjelpen, i stedet for at en som ikke kommer videre "tar opp" denne plassen, da vi er mange som sårt trenger denne hjelpen.

Det er snakk om å fordele de ressursene psykiatrien har på best mulig måte.

Det samme gjelder medisiner; Det er jo ingen hensikt å fortsette med eller ta en medisin som ikke virker..

:-)

[Gjest Jente31]

Slik tolker jeg nhd:

Vi er mange som trenger hjelp i psykiatrien, men pga ressursmangel (pengemangel) er det desverre ikke plass til alle.

Psykiatrien har mao ikke mulighet til å gi alle så god behandling som de burde fått, kansje har de ikke engang mulighet til å ta inn alle som trenger behandling heller.

For at alle skal få så god behandling som mulig, er det viktig at de som ikke lenger har noen effekt av terapi, slutter. Dvs de som ikke kommer videre med terapi, men som fortsetter med "prateterapi", eller bruker spesialisten som en krykke.

Da er det mao bedre om noen andre kan få denne hjelpen, i stedet for at en som ikke kommer videre "tar opp" denne plassen, da vi er mange som sårt trenger denne hjelpen.

Det er snakk om å fordele de ressursene psykiatrien har på best mulig måte.

Det samme gjelder medisiner; Det er jo ingen hensikt å fortsette med eller ta en medisin som ikke virker..

:-)

''Det er snakk om å fordele de ressursene psykiatrien har på best mulig måte.''

Og så skulle det i tillegg til dette stå:

Slik at flest mulig får best mulig hjelp.

[Gjest er det mindre enn en fyrstikkeske]

''Jeg tror det er viktig at pasienten får en viss oppfatning av hvordan de kan nyttiggjøre seg av behandlingen. Alt for mange forholder seg passivit i forhold til behandling. De trenger å vite hvordan de kan få mest mulig ut av behandlingen'''

Hva med å lage en brosjyre som pasienten kan få?

Hos dere fikk jeg tilsendt en brosjyre som fortalte litt om hvordan en terapi fungerer osv. Men hva med å tilføye i denne brosjyren noen enkle råd om hvordan man best mulig kan nyttigjøre seg en terapi?

Feks noe sånt som; "Hvordan få mest mulig ut av terapien" ?

Bare et forslag....

'' Hos dere fikk jeg tilsendt en brosjyre som fortalte litt om hvordan en terapi fungerer osv.''

Bare _det_ er jo utrolig mye mer enn man får de fleste andre steder. (Men det kan sikkert være lurt å føre på det du sier også).

[Gjest erlas]

Mener du at folk får tilbud for lenge? Skal man kaste ut de som er dårligst og trenger hjelp over mange mange år?

S: Vi (psykiatrien) har ansvar for alle som trenger psykiatrisk hjelp - ikke bare for de som har kommet seg inn fra ventelisten og inn i behandling. Det er vår oppgave å prioritere ressurser som alltid vil være mindre enn behovet slik at helsegevisnten blir størst mulig.

Ja, mange har gått alt for lenge i samteleterapier uten at effekten har stått i noe rimelig forhold til ressursbruken.

"Ja, mange har gått alt for lenge i samteleterapier uten at effekten har stått i noe rimelig forhold til ressursbruken."

Hva kan grunnen være? Ensomhet, ingen venner, ingen nær familie/ familie som ikke bryr seg ?

Nå er det en gang sånn at det offentlige ALDRI kan gi pasienter/klienter den kjærligheten som mange av desse trenger. Forebygging av problemene i samfunnet kunne kanskje vært det beste en gjør.

[Gjest så dæ så]

Så det viktigste er ikke å hjelpe de med mest "lidelse" til å få et så godt liv som mulig, men å satse på de som det gir størst samfunnsøkonomisk gevinst å satse på?

En god del kreftpasienter har ikke mulighet til å overleve. De får alikevell svært kostbar behandling for å leve de to ekstra månedene de kan vinne på den kostbare behandlingen. Er det også feil?

Jeg også blir provosert over denne uttalelsen til NHD og poliklinikkene sin politikk. Å nekte sårbare mennesker hjelp kan lett volde mer skade, depresjoner og t.o.m selvmord.

Dersom poliklinikkene er for presset bør de heller se på måten de møter og behandler mennesker på, og bli dyktigere å utnytte annet personell som feks. i privat sektor. Men å henvise folk til prester, filosofer og alternative terapeuter har de ikke stolthet til. For denne formen for terapi krasjer med den klassiske psykiatritenkingen.

Jeg gikk i evigheter i samtaler hos diverse sykepleiere og en sosionom ved poliklinikker - alt etter hvor jeg bodde. Men når jeg fikk timer en gang i måneden og pratet med sykepleieren på samme måte som jeg gjør med venninner - da gav jeg opp. Det samme gjorde lederen for det kommunale psykiatritilbudet i hjemkommunen min - som også var sykepleier. Han skulle følge meg opp ukentlig og ringe meg. Men det endte med at han gjorde alt han kunne for å unngå meg. Etter at jeg ble innlagt ble han oppringt av avdelingen og da sa han "Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre".

Jeg kan egentlig "takke" en overlege på psykiatrisk at jeg egentlig utviklet anorexia. Var offer i en grov overgrepssak. Jeg ønsket bare å dø. Avbrøt et selvmordsforsøk og søkte hjelp. Da jeg kom til sykehuset greide jeg å fortelle om denne saken og at det var det som gjorde meg så deprimert og redd. Men hva skjedde? Etter en uke ble jeg pælmet ut fordi jeg nektet å ta midisiner for en diagnose jeg visste av hele mitt hjerte at jeg ikke hadde. Jeg sa fra til legen at jeg kom til å sulte meg ihjel. Og det gjorde jeg. Etter 80 dager uten mat spøket det for livet mitt. Jeg oppsøkte legesenteret gjentatte ganger, men her var det bare rot og løfter som ble brutt gang på gang før en turnuslege endelig la meg inn.

Så å avvise pasienter kan være svært farlig!!! Å jeg sultet meg ikke for å hevne meg på legen eller psykiatrien. Det var min eneste måte å ha kontroll på når ingenting annet hjalp. Heldigvis fikk overlegen sparken, så jeg slapp å møte dette gale menneske igjen. Sjokket ble stort da jeg virkelig fikk hjelp for første gang i mitt liv. Etter at jeg kom inn ble det faktisk utviklet en helt nye behandlingskultur ved avdelingen, og i forrige uke leste jeg i avisen om sterk nedgang i svingdørspasienter :-)

[Gjest BiTo]

Jeg liker mer nyanserte vinklinger av virkeligheten.

Men at andre liker forenklinger er helt i orden for meg.

Da kan du kanskje bidra med en mer fornuftig og effektiv løsning på saken da?

[sort som natta]

Jeg også blir provosert over denne uttalelsen til NHD og poliklinikkene sin politikk. Å nekte sårbare mennesker hjelp kan lett volde mer skade, depresjoner og t.o.m selvmord.

Dersom poliklinikkene er for presset bør de heller se på måten de møter og behandler mennesker på, og bli dyktigere å utnytte annet personell som feks. i privat sektor. Men å henvise folk til prester, filosofer og alternative terapeuter har de ikke stolthet til. For denne formen for terapi krasjer med den klassiske psykiatritenkingen.

Jeg gikk i evigheter i samtaler hos diverse sykepleiere og en sosionom ved poliklinikker - alt etter hvor jeg bodde. Men når jeg fikk timer en gang i måneden og pratet med sykepleieren på samme måte som jeg gjør med venninner - da gav jeg opp. Det samme gjorde lederen for det kommunale psykiatritilbudet i hjemkommunen min - som også var sykepleier. Han skulle følge meg opp ukentlig og ringe meg. Men det endte med at han gjorde alt han kunne for å unngå meg. Etter at jeg ble innlagt ble han oppringt av avdelingen og da sa han "Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre".

Jeg kan egentlig "takke" en overlege på psykiatrisk at jeg egentlig utviklet anorexia. Var offer i en grov overgrepssak. Jeg ønsket bare å dø. Avbrøt et selvmordsforsøk og søkte hjelp. Da jeg kom til sykehuset greide jeg å fortelle om denne saken og at det var det som gjorde meg så deprimert og redd. Men hva skjedde? Etter en uke ble jeg pælmet ut fordi jeg nektet å ta midisiner for en diagnose jeg visste av hele mitt hjerte at jeg ikke hadde. Jeg sa fra til legen at jeg kom til å sulte meg ihjel. Og det gjorde jeg. Etter 80 dager uten mat spøket det for livet mitt. Jeg oppsøkte legesenteret gjentatte ganger, men her var det bare rot og løfter som ble brutt gang på gang før en turnuslege endelig la meg inn.

Så å avvise pasienter kan være svært farlig!!! Å jeg sultet meg ikke for å hevne meg på legen eller psykiatrien. Det var min eneste måte å ha kontroll på når ingenting annet hjalp. Heldigvis fikk overlegen sparken, så jeg slapp å møte dette gale menneske igjen. Sjokket ble stort da jeg virkelig fikk hjelp for første gang i mitt liv. Etter at jeg kom inn ble det faktisk utviklet en helt nye behandlingskultur ved avdelingen, og i forrige uke leste jeg i avisen om sterk nedgang i svingdørspasienter :-)

godt det ordnet seg for deg da!!selv om det var en unødig hard vei dit:(

[cathlin]

Da kan du kanskje bidra med en mer fornuftig og effektiv løsning på saken da?

Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg syns du stiller litt provoserende spørsmål.

[Gjest BiTo]

Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg syns du stiller litt provoserende spørsmål.

Jeg provoserer fordi du mener NHD's svar er en forenkling osv osv, men da må du jo ha en bedre løsning selv? Hvordan mener du man skal få bukt med de lange ventelistene i psykiatrien og samtidig holde et godt nivå i behandlingen som tilbys?

[cathlin]

Jeg provoserer fordi du mener NHD's svar er en forenkling osv osv, men da må du jo ha en bedre løsning selv? Hvordan mener du man skal få bukt med de lange ventelistene i psykiatrien og samtidig holde et godt nivå i behandlingen som tilbys?

Nei, jeg må ikke ha en bedre løsning selv.

[Gjest BiTo]

Nei, jeg må ikke ha en bedre løsning selv.

Du gidder ikke engang å prøve deg på en løsning? ;-)

*Natta*

[cathlin]

Du gidder ikke engang å prøve deg på en løsning? ;-)

*Natta*

Jeg syns du stiller veldig høye krav til at man skal få lov til å ha en mening (sitte inne med hele løsningen).

God natt:-)

[frosken]

Ja, du kan få sagt det:-)

Jeg syns likevel det er en forenkling, reglene blir for absolutte og bastante, som i hvis ikke ditt - så datt. F.eks -hvis ikke samtaleterapi har hjulpet Per etter 14,87 timer, så skal Per over på medisin x, så skal Per bruke den i 6.78 måneder, og hvis ikke det har hjulpet så....

Det blir en sånn vitenskapelig måte eller hva jeg skal kalle det å tenke på, og det blir en slags forenkling. Men pytt.

Det er neppe en kvlifisert vitenskapelig tenkning som er problematisk, men all den lettvinte synsingen som også er en del av dette feltet.

Slik jeg ser det, så er jo nhds utgangspunkt forsåvidt uangripelig. Behandling som ikke har noen positiv effekt, bør ikke forlenges. Men hva vil det si at behandling ikke har positiv effekt? Hvem skal evaluere om noe har effekt? Og på hvilket tidspunkt må en evt. "objektiv" effekt ha inntruffet?

Det er uenighet innen psykiatrien både om behandlingsmåter, menneskesyn, ressursbruk etc. Dette gjør blant annet at ulike behandlere også velger seg ulike arbeidssteder. Noen ønsker å jobbe på sykehusene, andre ønsker f.eks. å være privatpraktiserende behandler med den faglige friheten det har gitt i hvertfall inntil nå.

Et av problemene med systemet i dag, er at at de mest ressursssterke - og ofte minst psyke - i visse deler av landet har muligheter til å få behandling og ressurser som langt overgår det de med mer alvorlige lidelser har. Dette blir for meg uetisk.

Jeg støtter forøvrig cathlins oppfatning om at generelle utsagn om dette med behandlingsvarighet og type har en tendens til å bli unyanserte. Når det er sagt, så er det jo ikke alltid så lett å skrive nyansert om et vanskelig tema på 10 linjer:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er neppe en kvlifisert vitenskapelig tenkning som er problematisk, men all den lettvinte synsingen som også er en del av dette feltet.

Slik jeg ser det, så er jo nhds utgangspunkt forsåvidt uangripelig. Behandling som ikke har noen positiv effekt, bør ikke forlenges. Men hva vil det si at behandling ikke har positiv effekt? Hvem skal evaluere om noe har effekt? Og på hvilket tidspunkt må en evt. "objektiv" effekt ha inntruffet?

Det er uenighet innen psykiatrien både om behandlingsmåter, menneskesyn, ressursbruk etc. Dette gjør blant annet at ulike behandlere også velger seg ulike arbeidssteder. Noen ønsker å jobbe på sykehusene, andre ønsker f.eks. å være privatpraktiserende behandler med den faglige friheten det har gitt i hvertfall inntil nå.

Et av problemene med systemet i dag, er at at de mest ressursssterke - og ofte minst psyke - i visse deler av landet har muligheter til å få behandling og ressurser som langt overgår det de med mer alvorlige lidelser har. Dette blir for meg uetisk.

Jeg støtter forøvrig cathlins oppfatning om at generelle utsagn om dette med behandlingsvarighet og type har en tendens til å bli unyanserte. Når det er sagt, så er det jo ikke alltid så lett å skrive nyansert om et vanskelig tema på 10 linjer:-)

To forhold står imidlertid fast:

1. Når ressursene er mindre enn behovet/forventningene, må det foretas prioriteringer.

2. Om en/noen får en større del av kaken, må nødvendigvis en annen/noen andre få mindre.

[Gjest hitmaker]

Tiden er ikke det viktige i mitt budskap.

Det jeg prøver å si er følgende:

1. En skal ikke bruke lang tid når en kan oppnå det samme på kort tid. En skal ikke bruke mer ressurser enn nødvendig.

2. En skal slutte når det ikke lenger går fremover. Altså når effekten er borte.

Og enhver må vel ha egetansvar i hvordan nyttiggjøre seg terapien. Mange faktorer som spiller inn. Folk som ikke er ærlige, ikke møter opp til timene og ikke facer problemene, men flykter unna - og som ikke opplever bedring gjennom langvarig terapi med en terapeut som ellers er dyktig - hva skal man gjøre med dem? Skal alle få hjelp, uansett hvordan de jobber/om de hele tatt jobber med seg selv? Eller skal det sates mest på de som _virkelig_ vil bli bedre og bruker masse krefter på et samarbeid mot et slikt mål?

[Gjest hitmaker]

To forhold står imidlertid fast:

1. Når ressursene er mindre enn behovet/forventningene, må det foretas prioriteringer.

2. Om en/noen får en større del av kaken, må nødvendigvis en annen/noen andre få mindre.

Hvordan klare å fordele "rettferdig"? Må man da ha felles retningslinjer helt ned til detaljnivå? Jeg får veldig god hjelp og er veldig glad for det. Mens andre, andre plasser i landet med tilsvarende problemstillinger får nesten ikke hjelp.