Ekspertsvar NHD: Provosert av svar fra deg tidligere

[Gjest hitmaker]

To forhold står imidlertid fast:

1. Når ressursene er mindre enn behovet/forventningene, må det foretas prioriteringer.

2. Om en/noen får en større del av kaken, må nødvendigvis en annen/noen andre få mindre.

Er det den evidensbaserte vurderingen som er gjenområdende for psykiatrien i dag? Hva innebærer det i så fall? Kunne tenkt meg å vite mer om det.

[tjohei]

Særdeles viktig poeng!!!

Hvorfor er det da så mange behandlere (nesten alle har jeg inntrykk av, unntatt kognitive behandlere) som ikke tar dette opp med pasienten? Det kan jo være nyttig når man begynner i en terapi å vite "spillereglene" slik at behandlingen ikke bare renner ut i sanden. Noen ganger får jeg inntrykk av at dere forlanger at vi skal vite noe vi ikke vet. Det blir lagt alt for mye ansvar over på pasiente og man skal være ganske oppegånede for å forstå alt uten at noe sies.

[frosken]

To forhold står imidlertid fast:

1. Når ressursene er mindre enn behovet/forventningene, må det foretas prioriteringer.

2. Om en/noen får en større del av kaken, må nødvendigvis en annen/noen andre få mindre.

Det er jeg helt enig med deg i.

Min bekymring er bl.a. det jeg ser i Oslo-området og som etter min oppfatning ikke bærer preg av noen form for overordnet styring eller prioritering. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være slik at velfungerende akademikere med eksistensielle vansker får gå i behandling i mange år, og ofte med konsultasjoner to ganger pr uke, mens mennesker med vesentlig større vansker har vanskelig for å få tilgang til kvalifisert hjelp i det hele tatt. F.eks. har jeg på nært hold sett hvordan det tok 20 år før en kvinne med en alvorlig form av bipolar 1 omsider gis god og langvarig oppfølgning av kompetent psykiater,

I tillegg til dette, så er jeg også opptatt av at man i psykiatrien som i andre deler av helsevesenet, må både drive med kurerende (og samfunnsøkonomisk lønnsom behandling) samt lindrende behandling. Psykiske lidelser innebærer i en del tilfeller nettopp mye _lidelse_, og etter min oppfatning bør samfunnet også velge å prioritere å gi lindrende behandling for denne gruppen. Mye av dette kan sannsynligvis skje i regi av den kommunale helsetjenesten, men i såfall er det en god del av de psykiatriske "medarbeiderne" som vil trenge vesentlig mer kompetent veiledning enn de får i dag.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er jeg helt enig med deg i.

Min bekymring er bl.a. det jeg ser i Oslo-området og som etter min oppfatning ikke bærer preg av noen form for overordnet styring eller prioritering. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være slik at velfungerende akademikere med eksistensielle vansker får gå i behandling i mange år, og ofte med konsultasjoner to ganger pr uke, mens mennesker med vesentlig større vansker har vanskelig for å få tilgang til kvalifisert hjelp i det hele tatt. F.eks. har jeg på nært hold sett hvordan det tok 20 år før en kvinne med en alvorlig form av bipolar 1 omsider gis god og langvarig oppfølgning av kompetent psykiater,

I tillegg til dette, så er jeg også opptatt av at man i psykiatrien som i andre deler av helsevesenet, må både drive med kurerende (og samfunnsøkonomisk lønnsom behandling) samt lindrende behandling. Psykiske lidelser innebærer i en del tilfeller nettopp mye _lidelse_, og etter min oppfatning bør samfunnet også velge å prioritere å gi lindrende behandling for denne gruppen. Mye av dette kan sannsynligvis skje i regi av den kommunale helsetjenesten, men i såfall er det en god del av de psykiatriske "medarbeiderne" som vil trenge vesentlig mer kompetent veiledning enn de får i dag.

"Jeg skjønner ikke hvordan det kan være slik at velfungerende akademikere med eksistensielle vansker får gå i behandling i mange år, og ofte med konsultasjoner to ganger pr uke,......"

Om det er noen som har kritisert denne prioriteringen, så er det nettopp meg. Denne typen behandling skulle ikke hatt refusjon fra trygden.

For et års tid siden ble jeg tilbudt et fantastisk beløp for å ha en helgevakt på en akuttpsykiatrisk avdeling i Oslo. De greide ikke å finne noen lokale psykiatere. Samtidig hadde Oslo 102 privatpraktiserende psykiatere med avtale. Hvilke pasientgrupper er det da som prioriteres?

[frosken]

"Jeg skjønner ikke hvordan det kan være slik at velfungerende akademikere med eksistensielle vansker får gå i behandling i mange år, og ofte med konsultasjoner to ganger pr uke,......"

Om det er noen som har kritisert denne prioriteringen, så er det nettopp meg. Denne typen behandling skulle ikke hatt refusjon fra trygden.

For et års tid siden ble jeg tilbudt et fantastisk beløp for å ha en helgevakt på en akuttpsykiatrisk avdeling i Oslo. De greide ikke å finne noen lokale psykiatere. Samtidig hadde Oslo 102 privatpraktiserende psykiatere med avtale. Hvilke pasientgrupper er det da som prioriteres?

Jeg vet ikke om jeg mener at denne pasientgruppen bør betale alt selv, men det er altfor lettvint bruk av ressurser slik det er i dag. Slik jeg ser det, foregår det i Oslo-området en usedvanlig skjev prioritering av ressursene gjennom denne ordningen med de privatpraktiserende avtalespesialistene. De mest ressurssterke og ofte friskeste pasientene får en altfor stor andel av ressursene.

[Gjest Mohikaneren]

Det er jeg helt enig med deg i.

Min bekymring er bl.a. det jeg ser i Oslo-området og som etter min oppfatning ikke bærer preg av noen form for overordnet styring eller prioritering. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være slik at velfungerende akademikere med eksistensielle vansker får gå i behandling i mange år, og ofte med konsultasjoner to ganger pr uke, mens mennesker med vesentlig større vansker har vanskelig for å få tilgang til kvalifisert hjelp i det hele tatt. F.eks. har jeg på nært hold sett hvordan det tok 20 år før en kvinne med en alvorlig form av bipolar 1 omsider gis god og langvarig oppfølgning av kompetent psykiater,

I tillegg til dette, så er jeg også opptatt av at man i psykiatrien som i andre deler av helsevesenet, må både drive med kurerende (og samfunnsøkonomisk lønnsom behandling) samt lindrende behandling. Psykiske lidelser innebærer i en del tilfeller nettopp mye _lidelse_, og etter min oppfatning bør samfunnet også velge å prioritere å gi lindrende behandling for denne gruppen. Mye av dette kan sannsynligvis skje i regi av den kommunale helsetjenesten, men i såfall er det en god del av de psykiatriske "medarbeiderne" som vil trenge vesentlig mer kompetent veiledning enn de får i dag.

Men hvor ville disse "velfungerende" akademikerne vært uten konsultasjonene, og hvor var de før. Det tror jeg kan være individuellt.

Utenifra kan kanskje jeg også ses som det. Men hadde jeg ikke fått den hjelpen jeg har fått de siste to årene, ville jeg heller ikke klart å være en studerende "akademiker" heller....

I motsetning til mine to ganger i uken, tror jeg at jeg hadde vært et helt annet sted i dag. Innlagt og psykotisk tror jeg.

[frosken]

Men hvor ville disse "velfungerende" akademikerne vært uten konsultasjonene, og hvor var de før. Det tror jeg kan være individuellt.

Utenifra kan kanskje jeg også ses som det. Men hadde jeg ikke fått den hjelpen jeg har fått de siste to årene, ville jeg heller ikke klart å være en studerende "akademiker" heller....

I motsetning til mine to ganger i uken, tror jeg at jeg hadde vært et helt annet sted i dag. Innlagt og psykotisk tror jeg.

Å være sårbar for psykoser, er en ganske annerledes problematikk enn den jeg forsøkte å beskrive. Det er mange som bør gis langvarig og intensiv behandling, og det høres ut som om du er en av dem.

Det jeg forsøker å si noe om, er at det er helt forskjellige terskler og opplegg for behandling hos hhv de privatpraktiserende avtalespesialistene og dps. Dps kan ikke si nei til de som er dårligst, avtalespesialistene kan sile pasienter ut i fra hva de selv ønsker å jobbe med. Dps er nødt til å forholde seg til akutte behov for hjelp; avtalespesialistene kan jobbe i fred og skjermet fra ytre press. Resultatet er at en del av de med relativt små problemer kan komme til å få en altfor stor andel av de totale ressurser innen psykiatri.

De tilfellene jeg snakker om kjenner jeg inngående, så det er ikke snakk om at de sliter mye mer enn hva som er synlig for omverdenen. Flere av dem er forøvrig enig i min kritikk av systemet, men som i mange andre sammenhenger så kjemper hver og en av oss først og fremst for oss selv når vi synes vi trenger noe.

[Gjest Mohikaneren]

Å være sårbar for psykoser, er en ganske annerledes problematikk enn den jeg forsøkte å beskrive. Det er mange som bør gis langvarig og intensiv behandling, og det høres ut som om du er en av dem.

Det jeg forsøker å si noe om, er at det er helt forskjellige terskler og opplegg for behandling hos hhv de privatpraktiserende avtalespesialistene og dps. Dps kan ikke si nei til de som er dårligst, avtalespesialistene kan sile pasienter ut i fra hva de selv ønsker å jobbe med. Dps er nødt til å forholde seg til akutte behov for hjelp; avtalespesialistene kan jobbe i fred og skjermet fra ytre press. Resultatet er at en del av de med relativt små problemer kan komme til å få en altfor stor andel av de totale ressurser innen psykiatri.

De tilfellene jeg snakker om kjenner jeg inngående, så det er ikke snakk om at de sliter mye mer enn hva som er synlig for omverdenen. Flere av dem er forøvrig enig i min kritikk av systemet, men som i mange andre sammenhenger så kjemper hver og en av oss først og fremst for oss selv når vi synes vi trenger noe.

Jeg er egentlig enig, men jeg ville bare presisere at ting kan se annerledes ut fra utsiden. :-)

Jeg synes det er en vanskelig problemstilling dette, fordi det er så mange faktorer som spiller inn. Hva er bedring, og hvor ville man vært uten?

Samtidig er det noe med at i perioder skjer det heller ingen utvikling i terapien, men disse periodene tror jeg også er viktige, for å komme dit at man igjen har stor fremgang og nyttegjør seg terapien godt. Jeg tror dette er vanskelig å måle empirisk. Det er for mange faktorer som spiller inn og som man ikke kan holde konstante.

Meen, jeg tror også at jeg har vært heldig, og ble forfordelt da jeg søkte om terapeut, fordi jeg er god til å formulere meg skriftlig og fikk hjelp til hvilke terapeuter som var best for meg og min problematikk, dette systemet med at man må søke selv, er ikke heldig.

Likefullt trenger jeg den terapien jeg får :-)