Ekspertsvar Angst

[Gjest 25Mann]

Problemet mitt startet opp (slik jeg selv registrerte det) for litt over en måned siden. Jeg våknet på natten av at jeg var svimmel, følte meg uvel, reiste meg opp, drakk et glass vann, la meg ned igjen, kjente pulsen slå uvanlig fort, så fikk jeg et krampeanfall i armer, bein og magen. Jeg var bevisst, men selvsagt svært redd, og fikk vekket min samboer som ringte legevakten. Det føltes ut som om min siste time var kommet. Krampene forsvant gradvis etter ca 20 min, på vei til legevakten. Legevakten tok noen balansesjekker og lignende, men fant ingenting som tilsa at tilstanden var kritisk. Han lagde likevel henvisning til nevrologisk avdeling, i tilfelle anfallet var epileptisk eller lignende. Han spøkte med at jeg selvsagt ikke hadde en stor svulst i hodet, men at dette var noe som måtte sjekkes opp. Dette fikk meg likevel til å "bekymre" meg. Tenk om, hva hvis jeg faktisk har en svulst i hodet? Familien min mente at dette anfallet var et resultat av at jeg har alt for mye å gjøre, altså stressrelatert. Jeg går høgskole, har i tillegg fast arbeid (ca 150 t mnd) og en hobby som krever mye tid. Jeg vet jeg har hatt mye å gjøre, men det har vært helt OK for meg, har ikke følt meg sliten. Uken etter anfallet døde et nært familiemedlem av meg, en person som gjennom livet stod meg nært. Det ble noen tunge dager. Jeg tok diverse blodprøver hos fastlegen min, fikk gjennomført MR av hodet, EEG samt fysisk undersøkelse hos nevrologisk avdeling. Alle prøver var helt normale. Sykdommer jeg fryktet at jeg kanskje hadde, kunne utelukkes. Likevel gjorde dette ikke meg noe særlig gladere. Siden det første anfallet har jeg hatt store problemer med en del ting. Jeg føler ingen glede, jeg går rundt i en verden jeg ikke kjenner igjen, alt som skjer føles uvirkelig. Jeg kan se meg selv i speilet og ikke kjenne meg selv igjen. Jeg kan komme hjem fra jobb og plutselig sette meg i knestående og gråte, uten grunn. Jeg føler rett og slett at jeg har mistet kontakten med både meg selv og mine nærmeste. Jeg ser på meg selv som en positiv person, jeg vil virkelig finne tilbake til slik jeg vet jeg er, men det er som om det ligger et stort, tungt og mørkt teppe over meg. Jeg kan få plutselige "anfall" hvor jeg føler jeg skal besvime, da spesielt i sosiale sammenhenger. Det aller verste er at jeg er redd for å bli gal. Jeg er redd for å bli gal og skade samboeren min eller mine foreldre etc. Jeg er redd for å ende opp som galninger jeg har lest om og sett på nyhetene. Jeg vet med meg selv at jeg aldri i verden ville skadet noen, men likevel presser det på forferdelige tanker, særlig om kvelden. Det gjør vondt i magen. Det tar lang tid før jeg klarer å sovne, jeg våkner med jevne mellomrom ( 3-4 ganger pr 8 timer ) og om morgenen våkner jeg med høy puls, svimmelhet og frykt for å bli gal... Jeg vil tilbake til det normale, jeg vil finne meg selv igjen. Situasjonen går også utover samlivet mitt, noe jeg absolutt ikke ønsker skal skje. Hvordan skal jeg gå frem? Hvordan kan jeg bli frisk?

[Gjest]

Jeg kan ikke svare på det meste du skriver om, men jeg kan si deg det at du aldri kommer til å "bli gal som de galningene på TV". Når man dreper ungen sin med slegge da er man psykopat, og det er ikke noe du kan bli, det er noe som manifesterer seg før du blir voksen. Slike personer har heller ikke denne frykten for å gjøre sånne ting, dette er litt av årsaken til problemene deres.

Ja, man kan bli "gal" i den forstand at man mister kontakt med virkeligheten, men det er _ikke_ synonymt med å bli voldelig. Personer med "alvorlig psykisk lidelse" som det kalles, som gruppe, er nok litt mer voldelige enn gjennomsnittet, men ikke mye.

Jeg tror heller ikke du har så mye å frykte med tanke på det. Slike personer merker ofte ikke at de blir syke. De sitter ikke å gruer seg for å bli syke, de fornekter alle symptomene.

Håper du får svar fra NHD. =)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har mest sannsynlig hatt et panikkanfall.

Les om panikklidelse "Panic disorder" på nettet.

[serenity777]

Jeg kan ikke svare på det meste du skriver om, men jeg kan si deg det at du aldri kommer til å "bli gal som de galningene på TV". Når man dreper ungen sin med slegge da er man psykopat, og det er ikke noe du kan bli, det er noe som manifesterer seg før du blir voksen. Slike personer har heller ikke denne frykten for å gjøre sånne ting, dette er litt av årsaken til problemene deres.

Ja, man kan bli "gal" i den forstand at man mister kontakt med virkeligheten, men det er _ikke_ synonymt med å bli voldelig. Personer med "alvorlig psykisk lidelse" som det kalles, som gruppe, er nok litt mer voldelige enn gjennomsnittet, men ikke mye.

Jeg tror heller ikke du har så mye å frykte med tanke på det. Slike personer merker ofte ikke at de blir syke. De sitter ikke å gruer seg for å bli syke, de fornekter alle symptomene.

Håper du får svar fra NHD. =)

Få deg en medisin mot angst. En såkalt "lykkepille", i mellomtiden kan du ha godt av å ha noen få angstdempende og beroligende medisiner som feks vival, å ta når det blir for ille.

Ikke morsomt å få angst, det føles veldig skremmende.

[jassy]

Glem lykkepillene i første omgang og skaff deg time hos psykolog. NHD skrev i ett tidligere innlegg at å kjempe med angst er "blod, svette og tårer", noe jeg kan skrive under på. Går du virkelig inn i samtalebehandlingen, er nyskjerrig på å utforske dine handlings/tankemønster, og ikke minst er endringsvillig, så tror jeg sjansene dine for å bli frisk er store. Det er tøfft, og mulig ikke den enkleste veien, men du har muligheten til å "finne deg selv" igjen på veien. Har selv gått hos psykolog hver uke i ett år pga. panikklidelse/GAD, og fremgangen er stor. Stå på!!!!