Ekspertsvar Når hjelpeapparatet blir nettverket mitt...

[Gjest thankU for that]

Fått lovnader fra flere i hjelpeapparatet at de vil være der for meg så lenge jeg trenger det. Men jeg vet at folk slutter, skifter jobb og at ting kan skje. Det går nesten ikke en dag uten at jeg hører fra mine hjelpere. Å noen av dem har gjort seg tilgjengelig for meg døgnet rundt med utlevering av private nummer.

Jeg velger å tro at de snakker sant. Men samtidig fikk jeg meg en real smell da en sykepleier som gang på gang lovte at han skulle være der for og kjempe i årevis skiftet yrke og forsvant. Et år etterpå tenker jeg at det var like så greit. Da jeg fikk meg ny fastlege lovte vedkommende at han kom til å bli værende på legesenteret, og jeg begynte å gå til han en gang i uken. Jeg furtet i en uke da han plutselig fortalte at han skulle ha et års permisjon for å jobbe andre steder. Men det løste seg ved at jeg fulgte med på lasset. Går nå med han til samtaler på sykehuset i stedet.

De vet alle hvor mange nære mennesker jeg har mistet og alle tilitsbruddene jeg har opplevd. Jeg led noe sinnsykt da sykepleieren som lovte meg gull og grønne skoger forsvant. Å jeg føler meg skyldig på at han sa opp etter 20 år. Da han gikk å smelte en oppsigelse i bordet etter en krangel om meg.

Jeg har mange venner og familie. Men jeg greier ikke å vise meg sårbar for venner og åpne meg. Ønsker ikke å være en belastning for dem... for alle har nok med sine egne problemer og bekymringer. Familien min er forfulgt av kriser og katastrofer. Det siste året har familien min skapt overskrifter i lokalavisene og på lokaltv et par ganger for å si det slik. Jeg selv har ikke skapt noen overskrifter... bortsett fra å være offer av en voldtekt. Jeg er vant til drama - men likevel er det ganske sprøtt alt som skjer synes jeg.

Det siste året har jeg "pådratt" meg angst. Jeg fatter ikke hvorfor jeg plutselig skal oppleve å få angst. Men behandlerene forklarer det med alle de ubearbeide opplevelsene som jeg har festet seg på kropp og skjel. Lurer på om det er derfor jeg blir så bortskjemt av folk i hjelpeapparatet.. Jeg har mistet så mange. Savnet etter alle disse kan enda et par år etterpå skylle over meg som en tusunami. Jeg hater å ligge på gulvet hele natten i krampegråt - alene i huset mitt langt ute på landet. Heldigvis skjer det ikke så ofte lengre. Jeg kjemper egentlig for å holde sorgen på avstand. Tenker på andre ting, arbeider helsa av meg, bruker humor og tvinger meg til å holde motet oppe og være blid. For når en ligger der og smertene river i hjertet er veien skremmendes kort til barberkniver og medisinskap. Bare for å slippe... Men jeg ønsker ikke å avlsutte livet i 20-årene. Tenker at når jeg først er her på denne forbanna kompliserte planetet så skal jeg ha med meg rulleteksten.

Jeg har gitt opp å forstå hvorfor livet er så urettferdig. Noen får alt, mens andre danser seg gjennom livet. Mye må være tilfeldigheter...

Dette ble egentlig et avsporende innlegg. Men jeg begynte å spinne på hvordan jeg skulle ha klart meg uten all støtten og tryggheten som hjelperene gir meg. En krise kommer ikke når en sitter i time med legen eller psykologen. Heller ikke mellom klokken 08 og 16. Jeg er glad for å kunne ta en telefon til dem når jeg ble varslet om båtbrannen, søsteren min som var ble sendt i varetekt, faren min sitt selvmordforsøk. Å da jeg oppdaget at det surret ondsinnet rykter på bygda om at jeg var innvolvert i forsikringssvindel....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Ikke love mer enn en kan holde, og holde det en lover"

Vi forventer kanskje at pasientene forstår at vi kan bli syke, reiser på kurs, tar permisjoner, skifter jobb, pensjoneres etc etc.

Kanskje burde vi ikke forvente det, men alltid minne om det.

[avidi]

"Ikke love mer enn en kan holde, og holde det en lover"

Vi forventer kanskje at pasientene forstår at vi kan bli syke, reiser på kurs, tar permisjoner, skifter jobb, pensjoneres etc etc.

Kanskje burde vi ikke forvente det, men alltid minne om det.

Innerst inne forstår vi det, men det skaper likevel en sorgreaksjon når man har hatt en behandler over lang tid og vedkommende slutter. Man blir på sett og vis avhengige av behandleren enten man ønsker det eller ei.

[Gjest Life is good.]

"Ikke love mer enn en kan holde, og holde det en lover"

Vi forventer kanskje at pasientene forstår at vi kan bli syke, reiser på kurs, tar permisjoner, skifter jobb, pensjoneres etc etc.

Kanskje burde vi ikke forvente det, men alltid minne om det.

Det er nettopp derfor jeg er så himla fornøyd med psykologen min. Det er akkurat dette han gjør!

Selv om det av og til er hardt å svelge. At jeg blir "skuffet" fordi det ikke ble noen "redningsbøye".

Han sier aldri noe uten at han mener det, og han følger opp i handling, uten å nødvendigvis si det.

Og han lover ikke ting han ikke kan holde.

Og som jeg følgelig også har begynnt å gjøre! :-)

[tjohei]

Jeg har ikke lest hele innlegget, men får inntrykk av at de "syr puter under armene dine", noe som kan gjøre det vanskeligere å bli friskere. Det er lett å hvile på hjelpeapparetet.

[Psykojenta]

"Ikke love mer enn en kan holde, og holde det en lover"

Vi forventer kanskje at pasientene forstår at vi kan bli syke, reiser på kurs, tar permisjoner, skifter jobb, pensjoneres etc etc.

Kanskje burde vi ikke forvente det, men alltid minne om det.

Ja, greit å kanskje ikke love noe i det store og hele da det hele tiden vil skje forandringer i "hjelpernes" liv og sånn...

Men å ikke gi beskjed om permisjoner på over året...det synes jeg er en uting!!!

[vanilje]

Du skriver akkurat det jeg tenker på, har det mye på samme måten som deg. Hjelpeapparatet er blitt mitt nettverk og det verker inni meg av å vite at de allikevel ikke kan bli fullt ut det jeg trenger.

Men, jeg har flere ganger tryglet dem å om å aldri svikte meg, og de sier at de ikke skal svikte, at de vil bli der, men jeg vet på et plan at jeg vil bli sviktet, at de vil forsvinne, men det er like jævlig hver gang