Hei!

[Cezzy]

Jeg går allerede på Risperdal 2 mg.

Men det er ikke alltid jeg vil ta den.

Enten så nekter jeg, eller så spyr jeg den opp igjen.

Men når jeg tar medisinene så blir jeg ikke så mye bedre..bare litt.

Men det er vel kanskje fordi det ikke er alltid jeg vil ta dem?

At jeg ikke tar dem regelmessig?

Ps: Legger ved at selvmordstankene har blitt forverret når jeg ikke går på medisiner.

Jeg har begynt og legge planer, og jeg er redd jeg kommer kanskje og utføre det når jeg er alene.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre noe på en god stund enda.

Men hva skal jeg gjøre da når kroppen min protosterer når det gjelder medisin, og det er lenge til jeg skal til BUP, og legen ikke vil ta meg seriøst?

Legger ved at han ikke vet at jeg tror det er år 1949 og måned Juli og at jeg har sterke selvmordstanker.

Han vet heller ikke at jeg glemmer nesten alt, jeg kan til og med glemme hvilken dag det er, jeg kan også si noe og rett etterpå så husker jeg ikke hva jeg har sagt, og når jeg leser så husker jeg sikkert bare 2 setninger av en hel tekst på flere sider.

Men nå skal jeg jo ikke til legen før lenge uansett da.

Men jeg gidder ikke og fortelle legen alt når han ikke tar meg seriøst.

Tror at det er best jeg bare slutter med medisiner og tar livet mitt en dag når jeg er alene.

Om det så må bli på sykehuset.

Hva synes du?

PLIIS SVAR!

[Gjest Grågrønn]

Det der med hukommelsen som er sånn, kjenner jeg veldig igjen.

Jeg tror det er lurt å ta medisinen din. Du er så ung, og har så mye av livet foran deg.

Hvis medisinene ikke fungerer, kanskje det er lurt å forsøke et annet merke? Mulig du har gjort det allerede.

Uansett er det lurt å ta medisinene jevnlig over lang tid, for bedringen kommer ofte gradvis og sakte. Selv om de værste toppene tas bort litt raskere i starten.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare deg, men jeg håper du tar i mot den hjelpen som finnes. Kanskje legen tar deg alvorlig, men at han viser et skeptisk ansikt, når du begynner å fortelle, fordi han er bekymret, eller fordi det ikke er helt normalt å tenke sånn? Og så oppfatter du det som om han ikke tror på deg? Men hvis du får medisiner så tror han sikkert på deg. Kankskje han blir skeptisk når du ikke vil gå på medisinene?

Jeg tror det er lurt å ta medisinene dine, for å få det litt bedre. Eller forsøke et annet merke? Kanskje disse ikke er helt riktige for deg?

Har du fått dem av fastlege eller har du vært hos psykiater og "startet" på dem?

Synes det er trist å lese om hvordan du har det, og håper du får det bedre snart. Det som er viktig er at du tar i mot den hjelpen du får, selv om du kanskje ikke stoler på dem hundre prosent.....de vil hjelpe deg de også.