skolegang, depresjon og økonomi

[Tinyshadow]

Først vil jeg si grunnen til at jeg poster dette på Psykiatri forumet. Alt jeg ønsker meg i livet er en utdannelse, jeg vil ikke ende opp som mamma og pappa med dårlig økonomi. Middels øonomi funker greit for meg, tenker ikke på meg selv, tenker på min framtidige familie! Men på grunn av at jeg er depresiv ser jeg virkelig ikke noe lys i tunellen nå! Spørsmål: Hvordan skal en praktiker få utdannelse? Finnes det noe i det heletatt for en praktisk utdannelse? Jeg går nå pedagogisk lærerudanning i praktiske og estetiske fag (PELU), men selv den er ikke praktisk nok Hadde pedagogikk eksamen i dag, etter lang tid med lesing, nedskriving, markering ect (pugging). får jeg fortsatt ikke fagstoffet til å sitte. Og eksamen gikk som antatt, rett vest. Som nevnt i et tidligere innlegg vurderer jeg å slutte på høgskolen pga depresjon, sliten og alt det der. Men hva skjer med økonomien da? Jeg har ikke jobbet, så har ikke krav på noe fra nav. Føler meg så ufattelig rådløs! Det er ingen som vet med sikkerhet HVA som skjer om jeg slutter, det er ingen som vet om alternativer der praktisk arbeid er i fokus (har søkt etter linjer på nett). Slutter jeg på skolen er det jo fordi jeg ikke KLARER mer, dvs da klarer jeg ikke jobbe heller. Hadde jeg klart det, hadde jeg nok tynt meg selv litt til. Usikker og redd for fremtiden min Får sammenbrudd flere ganger om dagen. Samboern våktnet i natt til gråt og angst, prøvde å være så stille som mulig slik at han ikke sku våktne. Å være usikker og redd konstant hjelper ikke akkurat på. Er det ingen plass i samfunnet til de som ikke klarer det "normale"? Eller vil jeg for alltid være et utskudd med dårlig økonomi?

[Gjest melmøll]

Hei,

Du har det ikke greit nå. Det er en helt håpløs situasjon og jeg har vært der selv. jeg har studert noe innen samme område som deg, men måtte bare hoppe ut pga angst og depresjon. Så hva gjør man, når man står der uten penger? Jeg hadde heldigvis oppsparte midler å leve på, man står jo helt utenfor økonomiske ordninger.

Siden verken jeg eller de rundt meg hadde helst forstått at jeg var syk, så ble jeg presset til å drive jobbsøking. Ikke lett med angst, men jeg klarte å få meg noe. Klarte å jobbe der en liten stund også, så kom jeg meg til lege, fikk diagnose, ble sykemeldt og fikk endelig god oppfølging og alt jeg trengte av forskjellig form for terapi. Nå er jeg ute i jobb igjen. I en annen type jobb enn jeg har utdannelse til, en dårlig betalt jobb, men en jobb der jeg har fått styrket selvtilliten og et sted jeg stortrives.

Det hender jeg føler nederlag ved at jeg ikke fikk fullført studiet, men så sier jeg til meg selv at om jeg måtte avbrutt studiet pga feks kreft så ville jeg ikke sett sånn på det. Sykdom er sykdom, og jeg trengte virkelig behandling.

Det kjipe er selvfølgelig når regninga fra lånekassa kommer, men det får bare være. Jeg velger å leve litt nøkternt, og på den måten går det greit, føler meg ikke akkurat fattig, det har bare med å innstille seg på mindre inntekt og å fordele pengene.

Kanskje det er noe psykologtilbud på ditt studiested, har du undersøkt det? Ellers tenker jeg at den eneste som kan kjenne etter hvor mye du kan klare er deg selv. Du bør ikke presse deg selv så langt at du blir dårligere. Og dersom du ikke klarer å fortsette så må du prøve å ikke gå med skyldfølelse for det, dette er ikke noe du har dratt på deg. Kanskje du bør undersøke mulighet for å ta en pause i studiet? Kanskje du vil bli frisk og så kunne fullføre om et år? Lykke til, mvh

[Gjest Sofelis]

Så lenge du ikke har jobbet, har du ikke krav på sykepenger e.l. Da er vel sosialen eneste alternativ.

[Tinyshadow]

Hei,

Du har det ikke greit nå. Det er en helt håpløs situasjon og jeg har vært der selv. jeg har studert noe innen samme område som deg, men måtte bare hoppe ut pga angst og depresjon. Så hva gjør man, når man står der uten penger? Jeg hadde heldigvis oppsparte midler å leve på, man står jo helt utenfor økonomiske ordninger.

Siden verken jeg eller de rundt meg hadde helst forstått at jeg var syk, så ble jeg presset til å drive jobbsøking. Ikke lett med angst, men jeg klarte å få meg noe. Klarte å jobbe der en liten stund også, så kom jeg meg til lege, fikk diagnose, ble sykemeldt og fikk endelig god oppfølging og alt jeg trengte av forskjellig form for terapi. Nå er jeg ute i jobb igjen. I en annen type jobb enn jeg har utdannelse til, en dårlig betalt jobb, men en jobb der jeg har fått styrket selvtilliten og et sted jeg stortrives.

Det hender jeg føler nederlag ved at jeg ikke fikk fullført studiet, men så sier jeg til meg selv at om jeg måtte avbrutt studiet pga feks kreft så ville jeg ikke sett sånn på det. Sykdom er sykdom, og jeg trengte virkelig behandling.

Det kjipe er selvfølgelig når regninga fra lånekassa kommer, men det får bare være. Jeg velger å leve litt nøkternt, og på den måten går det greit, føler meg ikke akkurat fattig, det har bare med å innstille seg på mindre inntekt og å fordele pengene.

Kanskje det er noe psykologtilbud på ditt studiested, har du undersøkt det? Ellers tenker jeg at den eneste som kan kjenne etter hvor mye du kan klare er deg selv. Du bør ikke presse deg selv så langt at du blir dårligere. Og dersom du ikke klarer å fortsette så må du prøve å ikke gå med skyldfølelse for det, dette er ikke noe du har dratt på deg. Kanskje du bør undersøke mulighet for å ta en pause i studiet? Kanskje du vil bli frisk og så kunne fullføre om et år? Lykke til, mvh

Utrolig bra å høre at du har funnet en jobb! Grunnen til at jeg strever etter utdannelse ligger vell litt i kortene med at jeg er oppvokst med dårlig økonomi, og grunn nr 1 for min fars bortgang. Tror de har en form for tilbud der jeg studerer. Eller ikke direkte der, jeg må busse bort til universitetet i såfall, et område jeg ikke er kjent med. Jeg er ikke så god på å takle ukjente omgivelser. Mitt største håp er å bli frisk, men har vært syk siden tidlig vgs. Samboern prøver sitt beste med å betrygge meg -det går nok bra. om jeg fortsetter eller ei. Tror han har innstilt seg på å "forsørge" meg en periode, noe jeg ikke vil. Det skal ikke være nødvendig for han å betale for meg, vil så inderlig klare meg selv.

Og om ikke jobben betaler godt, så ønsker jeg en jobb jeg kan trives i... men i første rekke -bli frisk!- i hvertfall til det funksjonelle stadiet.

[Tinyshadow]

Så lenge du ikke har jobbet, har du ikke krav på sykepenger e.l. Da er vel sosialen eneste alternativ.

Sist jeg var hos sosialen var når min far døde. Da fikk jeg 2400kr i måneden å var nødt til å fløtte hjem til min mor. Sier seg selv at 2400kr ikke dekker stort, har ikke mulighet å bo sammen med min mor nå..

[Gjest melmøll]

Utrolig bra å høre at du har funnet en jobb! Grunnen til at jeg strever etter utdannelse ligger vell litt i kortene med at jeg er oppvokst med dårlig økonomi, og grunn nr 1 for min fars bortgang. Tror de har en form for tilbud der jeg studerer. Eller ikke direkte der, jeg må busse bort til universitetet i såfall, et område jeg ikke er kjent med. Jeg er ikke så god på å takle ukjente omgivelser. Mitt største håp er å bli frisk, men har vært syk siden tidlig vgs. Samboern prøver sitt beste med å betrygge meg -det går nok bra. om jeg fortsetter eller ei. Tror han har innstilt seg på å "forsørge" meg en periode, noe jeg ikke vil. Det skal ikke være nødvendig for han å betale for meg, vil så inderlig klare meg selv.

Og om ikke jobben betaler godt, så ønsker jeg en jobb jeg kan trives i... men i første rekke -bli frisk!- i hvertfall til det funksjonelle stadiet.

Jeg skjønner godt at du har den stoltheten at du vil klare deg selv og ikke la han forsørge deg, så jeg håper du finner ut en god måte å ordne det der. Men det kan være lurt å ta imot litt hjelp hvis man trenger det for å oppsøke noe hjelp. Hvis veien til psykologen er et problem, så kanskje dere kan dra dit sammen på forhånd? Eller hvis du gruer deg for å ringe så kanskje han kan hjelpe deg med det. Bare drit i alt som heter stolthet når det gjelder å trå over den terskelen. Jeg hadde med meg min mor første gang, det var ikke gøy, men nødvendig. Jeg tror du har store muligheter for å bli frisk, og jeg er helt sikker på at du vil få det bedre, men ikke gå og vent, det kreves hardt arbeid, og kansjke du trenger noe støtte underveis.

[Tinyshadow]

Jeg skjønner godt at du har den stoltheten at du vil klare deg selv og ikke la han forsørge deg, så jeg håper du finner ut en god måte å ordne det der. Men det kan være lurt å ta imot litt hjelp hvis man trenger det for å oppsøke noe hjelp. Hvis veien til psykologen er et problem, så kanskje dere kan dra dit sammen på forhånd? Eller hvis du gruer deg for å ringe så kanskje han kan hjelpe deg med det. Bare drit i alt som heter stolthet når det gjelder å trå over den terskelen. Jeg hadde med meg min mor første gang, det var ikke gøy, men nødvendig. Jeg tror du har store muligheter for å bli frisk, og jeg er helt sikker på at du vil få det bedre, men ikke gå og vent, det kreves hardt arbeid, og kansjke du trenger noe støtte underveis.

Tusen takk for svar, noen ganger trenger man slike *spark i rompen* svar, med en undertone av dette går bra Skal se hvordan de andre eksamenene går, og så rusle til legen når alt er over.

[Gjest Sofelis]

Sist jeg var hos sosialen var når min far døde. Da fikk jeg 2400kr i måneden å var nødt til å fløtte hjem til min mor. Sier seg selv at 2400kr ikke dekker stort, har ikke mulighet å bo sammen med min mor nå..

Men nå er det nå slik at du ikke får noe annet tilbud så lenge du ikke har hatt inntekt.

[Gjest profile]

Du kan søke om medisinsk rehabilitering på NAV selv om du ikke har hatt arbeid.

Det virker som om du tenker veldig negativt, men det er du kansje klar over.

Dersom du vil slutte studiene så tror jeg det kan være lurt å tenke litt over hva du vil fylle den ledige tiden med slik at det ikke bare blir til at du går enda lenger inn i depresjonen.

Det at det er vanskelig å finne praktisk rettede utdannelser er vel et samfunnsproblem, samfunnet har blitt slik at det er teori blir regnet som nyttigere enn praksis. Evt. kunne du kansje sett på noen av de yrkesfagelige studieretningene, men det er kansje kjipt å gå tilbake til videregående etter at du har studert...

[Tinyshadow]

Du kan søke om medisinsk rehabilitering på NAV selv om du ikke har hatt arbeid.

Det virker som om du tenker veldig negativt, men det er du kansje klar over.

Dersom du vil slutte studiene så tror jeg det kan være lurt å tenke litt over hva du vil fylle den ledige tiden med slik at det ikke bare blir til at du går enda lenger inn i depresjonen.

Det at det er vanskelig å finne praktisk rettede utdannelser er vel et samfunnsproblem, samfunnet har blitt slik at det er teori blir regnet som nyttigere enn praksis. Evt. kunne du kansje sett på noen av de yrkesfagelige studieretningene, men det er kansje kjipt å gå tilbake til videregående etter at du har studert...

Takk for råd. Ja, jeg er fullt klar over min tankegang i nåværende tidspunkt. Derfor jeg blant annet prøver å søke råd, for jeg vet jo rett og slett ikke hvordan det er lagt opp, bare hva jeg har hørt. Om jeg avslutter skolen tenkte jeg i første omgang på å bli frisk, samtidig som jeg prøver å se etter alternative utdannelser eller jobber, jobbønsker i det minste. Få kartlagt meg selv litt. Ønsker jo ikke jobbe når jeg ikke er i stand til det, for å si det slik vil ikke påta meg ansvar og arbeid om jeg ikke klarer å fullbyrde dette ansvaret. Jeg anser ikke det riktig ovenfor en arbeidsgiver. Derfor vil jeg bli frisk, eller delvis frisk først.

Som du sier, jeg ønsker ikke å gå tilbake til vgs. Gikk tegn for farge, hadde planer om reklame/illustrasjon/design, men denne linjen ble flyttet til å gjelde kun media! Jeg har et annet alternativ på lager.. eller ikke, prøvde å finne fram til det igjen nå, men da var det flyttet til helse og sosial fag. Var ang å lage proteser og spesialtilpasset skotøy. tidligere lå det under TFF og mekanisk. Man trengte grunnkurs, for så å ha praksis i noen år. Får lete videre da...

[Gjest lykke til du!]

Du kan ha rett på rehabiliteringspenger fra NAV. MEN du må da være sykmeldt fra studiene. Kom deg til lege snarest!

Få sykmelding og søk om rehabiliteringspenger. Start med behandling - medisiner og/eller terapi. Når du blir bedre så gjenopptar du studiene.

(Har selv måttet avbryte studier pga psykisk sykdom, men fullførte senere etter et avbrekk med rehab. Har i dag jobb)

[Gjest lykke til du!]

http://www.nav.no/page?id=291

I hvilke situasjoner kan rehabiliteringspenger gis?

Rehabiliteringspenger kan gis i situasjoner når du

...

er student under 26 år og har vært sammenhengende arbeidsufør i minst 20 uker på grunn av en alvorlig sykdom.

Hvilke vilkår må for øvrig være oppfylt?

Funksjonsnedsettelsen må klart skyldes sykdom, skade eller lyte og

arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent og

du er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen

.....

[Gjest jommen]

Men nå er det nå slik at du ikke får noe annet tilbud så lenge du ikke har hatt inntekt.

Du feilinformerer. Vedkommende kan ha rett på rehabiliteringspenger.

[Tinyshadow]

Du kan ha rett på rehabiliteringspenger fra NAV. MEN du må da være sykmeldt fra studiene. Kom deg til lege snarest!

Få sykmelding og søk om rehabiliteringspenger. Start med behandling - medisiner og/eller terapi. Når du blir bedre så gjenopptar du studiene.

(Har selv måttet avbryte studier pga psykisk sykdom, men fullførte senere etter et avbrekk med rehab. Har i dag jobb)

Jeg skal til legen snart, men er ingen mulighet nå. Er mitt under eksamen, prøver å holde meg selv i tøylene til de er over 9 juni. Jeg håper på å bestå flest mulig, ergo: minst mulig kluss med lånekassen.

[Gjest lykke til du!]

Jeg skal til legen snart, men er ingen mulighet nå. Er mitt under eksamen, prøver å holde meg selv i tøylene til de er over 9 juni. Jeg håper på å bestå flest mulig, ergo: minst mulig kluss med lånekassen.

Om du er sykmeldt så har du rettigheter i lånekassen slik at lånet ditt blir gjort om til stipend.

Lykke til på eksamen!

http://www.lanekassen.no/templates/Page____3016.aspx

[Tinyshadow]

Om du er sykmeldt så har du rettigheter i lånekassen slik at lånet ditt blir gjort om til stipend.

Lykke til på eksamen!

http://www.lanekassen.no/templates/Page____3016.aspx

Tusen takk for informasjon! Problemet med sykemelding i studiet er at høgskolen i Tromsø er 100% obligatorisk De innførte det i begynnelsen av dette skoleåret. Det er nå slik som vgs fungerer, 20% fravær i et fag, så får man ikke ta eksamen. MEN de understreket også kraftig at legeerkleringer har null og si! Jeg har med andre ord slitt meg kraftig igjennom dette året, siden jeg ikke kunne bli hjemme på dårlige dager. På vgs leverte jeg erklering på diagnosen min, slik at de kunne ta denne til etteretning i forhold til fraværet. Det er ikke mulig på høgskolen

Har et eksempel på hvor streng de er. En i klassen fikk skade på ryggen slik at han måtte opereres. Pga dette ble han "kastet" ut av skolen på grunn av for høyt fravær, selv om han studerte i sykesengen hjemme. Ei i klassen svimte av pga for mye press... Ei i klassen har vært på utredning med ungen sin, som for noen uker siden fikk diagnosen A-typsik autisme. Hun har vært på nippen til å få gå opp på grunn av fraværet, som hun har siden hun har måtte dratt til diverse med ungen. Med andre ord, det er ikke mulighet for å være syk under studiene slik høgskolen har lagt opp sitt forsøks system, som vi er fanget under siden -vi skal få følge den samme metoden ut alle årene-. Forøvrig blir høgskolen til å ligge under universitetet til høsten, men det vil ikke berøre oss siden vi som sagt skal få fullføre med samme reglene som vi startet med. De bør i det minste godkjenne erkleringer fra legen