begynnende mani? eller

[Gjest elleville]

Jeg har en bipolar1 lidelse. Den er stabilt medisinert, og jeg jeg fungerer maximalt i jobb, sosialt og og i familiesammenheng.

Det jeg nå lurer på er at jeg har fått en "annen slags". Dette er ualminelig og utryggt. Mitt faste mønster før jeg ble stabil, var preget av lange og mange innleggelser med psykoser.

Den jeg har nå er enorm energi, kan ikke slutte å arbeide. Men jeg har ingen av den vanligte symptomer, slikts som stemmer i hode, impulsivitet, ukonsentrasjon. Min familie oppfatter meg ikke som syk.

Aktiviteten min er litt frenetisk, jeg kan ikke sitte stille. Forrige uke pusset jeg opp stua på 1 døgn. Malte 3 strøk på stueveggende, dro frem alle møblene, sydde gardiner, polerte border og hyller, pusset alt sølvet.....

Alle ønsker en slik energi, hvor alt blir gjort så fort og så med konsentrert iver. Problemet var at jeg begynte 2 dager før jeg hadde bedt 16 gjester til kaffe og kake . Noe som stresse min mann...og min psyk.

Mine vanlige manier begynner gjerne med ipulsitit og konsentrasjonsvansker, siden stiger manien oppover i faretruende høyder. Jeg blir tvangsinnlagt, på grunn av liten samarbeidsvilje mht medisinering , og psykose.

I juni har jeg en vanskelig dag. Etter skjemaet skulle jeg vært dypt deprimert med selvskading. Ingen av dette er fremtredende nå.

Psyken min prøver å behandle den andre av mine lidelser, nemlig dissossiativ pfl. Den har mange like symptomer med bipolar, men har andre mer spesifikke tegn. Jeg ble utsatt for en grov voltekt med voldbruk da jeg var 14 år. Datoen er stemplet inn hjernen min. Jeg husker skarpe detaljer før overfallet, men ingenting under eller etterpå. Jeg er sterkt plaget med flash-baks og frykt/angst i gitte situasjoner. Forsvarsverket mitt har vært en mild form for å splitte meg opp i flere fragmenter (personer) som hver enkelt er til å takle. Jeg kan være veldig selvskadende og suicidal i disse dagene før og etter. Jeg kan nesten ikke spise, all mat smaket jord og råttent løv.

Jeg er lettskremt, og tåler ikke at noen tar på meg. Jeg har nesten ingen glede av å gå på turer med hunden, for jeg er så redd at det skal komme noen opp bak meg.

Høres dette riktig ut?

Kan Bipolr vise uvante ansikter, selv etter så mange år med stabil medisinering.

Nå nærmer dagen seg faretruende raskt. Før om årene har jeg lagt på sofaen , sterk dopet ned med medisiner til vi var kommet et stykke uti Juni. Kan denne "rare" manien være et utslag av overgrepet, en måte å unngå å tenke på det? Avtaleboka mi er så full, og jeg passer på at det ikke er ett eneste minutt ledig for å tenke på annet. Jeg fortalte til psyken at jeg orker ikke å gå gjennom en slik episode en gang til. Da mener jeg depresjonen som følger etter.

Er jeg optimalt medisinert for lidelsene: 600Lamictal, 600Serequel og 13mg Zyprexa. Jeg har prøvd SSRI, med det resultatet at jeg fikk en fullt utviklet mani.

Håper noen kan hjelpe med råd.