Hvordan forholde seg til nære som har angst?

[Gjest Mor og samboer]

Hei... Jeg lurer bare på hvordan jeg skal forholde meg til samboeren min? Han har fått angst, og etter han har akseptert at det er det han har, så er man blitt mye verre...Han får dette når han må bevege seg utenfor trygge omgivelser.Og jeg blir helt hjelpeløs. Hvordan kan jeg prøve å hjelpe han? Skal jeg presse han? Eller skal jeg bare latt det bli verre? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for dette på virker vårt forhold ganske mye da vi har barn som skal kjøres og hentes i barnehagen, leke på lekeplassen og ja, alle mulige dagligdagse gjøremål som må gjøres, men som faller på meg fordi han ikke greier det. Det er jo ikke til å ligge under en stol at det er hardt at alt står på meg, men det er ikke så mye å gjøre med akkurat nå... Han får vondt i magen bare han tenker på at han må på besøk til noen, og løper på do. Hele personen forandrer seg, akkurat som han blir helt stiv og matt i ansiktet.Og når han må ut et sted, begynner han å svette, synet flimrer, prikker i kroppen, uvel i magen, puster mer og fler symtomer som jeg ikke husker nå. Jeg håper du kan svare og at det kan hjelpe meg litt. Det er tungt å ha så nære som sliter så mye.Og det hjelper ikke på at det er vanskelig å få hjelp, og forferdelig dumt at dette er tabu.

[frk.s]

Beste tips?

Snakk med ham!

Han er sikkert meget klar over at mye faller på deg...

Spør ham hvordan du kan støtte ham på best mulig måte og fortell hva du tenker. Kanskje vet han ikke selv hva han ønsker, men høyst sannsynlig tenker han også mye på dette.

Lykke til!

[Gjest har levd tett innpå]

Jeg antar at han har fått medisin for dette og at han er i startfasen på dem. Jeg har bekjente som har brukt en metode som heter tankefeltterapi og det var til god hjelp. De fikk behandlingen i sitt hjem for å gjøre det best for klientene.

Det er forferdelig vondt for alle parter i hjemmet når noen får angst. Hva du kan gjøre for ham? La han få roen uten å måtte ut på ting en stund fremover til medisinen virker, evt behandlingen er i gang. Medfølelse og forståelse hjelper bedre enn tårer og tristhet. Medfølelse kan oppmuntre til å gjøre små forsøk på fremgang, som er det sterkeste ønsket innerst inne hos en med angst. Egenverdien er lav så de små tingene de mestrer gjør han godt. Gi han noen av dine oppgaver i hjemmet. Når et angst anfall er på vei så er det god avledning å gjøre husarbeid. Be han gjøre små forsøk på å ut i hagen eller hente posten og etterhvert gå til lekeplassen når han er alene og vil teste seg ut litt. Han kan også forsøke å fornekte og være sint mot angsten. Si til seg selv at det er han som bestemmer, ikke angsten.

Du selv bør prøve å få trillepike eller noen som kan hjelpe litt med barna. Kan noen andre hente dem i barnehagen av og til? Kontakt familien og få litt avlastning, slik at du kunne reist bort en helg. Din mann har det tryggest og best hjemme. Du må ikke slutte å leve utenfor hjemmet, besøk venner, tren eller hva det er du ønsker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det viktigste er at han får behandling hos en spesialist.

Du bør presse han, men bare til å gjøre det som er lit mer "skummelt" enn det han greier i dag.

Angst er meget ubehagelig, men ufarlig. God behandling finnes. For å bli frisk, må pasienten være istand til å ta på seg mye ubehag. Det er blod, svette og tårer - lenge.

[pille2]

Det viktigste er at han får behandling hos en spesialist.

Du bør presse han, men bare til å gjøre det som er lit mer "skummelt" enn det han greier i dag.

Angst er meget ubehagelig, men ufarlig. God behandling finnes. For å bli frisk, må pasienten være istand til å ta på seg mye ubehag. Det er blod, svette og tårer - lenge.

Bare ikke press for hardt...

Jeg har har angst og står i den situasjonen som din mann er i... men jeg takler noe, som er en seier hver gang det går bra!! Jeg lever i et forhold hvor dette blir oversett og sliter med det da, så du har en gyllen mulighet her til å "bygge opp" et menneske istedet for å "bryte ned" et menneske....jeg fikk beskjed om å pakke kofferten, så vi kunne kjøre byen rundt til jeg fikk sånn angst at han bare kunne "slenge meg av" på psykiatrisk avd. Dette såret meg veldig, da jeg fungerer normalt i dagliglivet... Men han har kanskje fått nok? Anbefaler dere å gå til familiepoliklinikk raskt! Minn make ønsker ikke dette, ergo må jeg takle all dritten alene, både min egen dritt samt det som kommer fra han.. – pille2