Psykologer i et makt-perspektiv

[Frøken Fisk]

Det er ufattelig skummelt å utlevere seg til en psykolog. I det man søker hjelp er man sårbar, utsatt og prisgitt den enkelte psykologs etiske holdninger og kunnskap. Yrket gir en enorm definisjonsmakt og gir en form for rett til å definere hva som er problemet/feilen ved et annet menneske.

I hvilken grad er refleksjon rundt makt, etikk og møtet med den andre et tema i psykologi-utdannelsen? Det ligger et stort ansvar å tilhøre denne yrkesgruppen, og jeg forebeholder meg retten til å være kritisk til den enkeltes subjektive oppfatning.

Dette gjør det problematisk å stole på hun som forsøker å hjelpe meg. I hvilken grad har hun rett? Skjemaer lyver, hva er sannheten? Min oppfattelse av hvordan jeg har det kan aldri fullt og helt forstås av et annet menneske. Alt hun kan gjøre er å tolke så godt hun kan, men likevel vil det alltid være tolkninger basert på hennes forkunnskaper.

I hvilken grad har psykologer rett i sin subjektive oppfatning av et annet menneskes opplevelser og forståelse?

[tjohei]

De har bare rett ut fra sin utdannelse som består av teori og praksis. Jeg tror de ser etter symptomer også har de sine behandlingsmetoder.

[Gjest Så de så..._)]

Du høres nesten paranoid ut og at du har grublet mye- alt for mye og for dypt!

Psykologer har sine porsjoner med faglig utdannelse og erfaringer: Men de er bare vanlig mennesker de også. De er ikke guder og kan ta feil og si dumme og gale ting som alle andre. Tror den ene psykologen min har sagt unskyld til meg 5 ganger. Enkelte ting kan du ta med en klype salt. Av og til ler jeg og sier klart i fra "Nå blir du for dyp" el. "No er du f. med langt på jordet" Min filosofi til psykologer er "Lytt med åpent sinn" og ta til deg det som høres fornuftig og bra ut. Det hender de lager rare teorier og tenker ut snåle ting, men da er det bare å dra dem tilbake på jorden.

[Miles]

Her ser du hva de lærer på UIO.

http://www.uio.no/studier/program/psyk-prof/om/oppbygging-gjennomforing.xml

Etikk, rolle og profesjon ser jeg er 5 studiepoeng her, så litt har de på det området.

Hvis jeg skal våge meg å svare på ditt siste avsnitt: Hva du definerer som virkeligheten, gir virkelige konsekvenser for deg i livet ditt. Måten vi ser på verden former livet vårt. Jeg prøver å endre meg til det positive akkurat nå, og har, gjennom årevis med grubling, blitt blind på eget problem, og da er det greit med et annet perspektiv. Vi skaper alle vår egen virkelighet, og den eneste måten å nærme seg hverandre på blir da gjennom en gjensidig dialog. En psykolog har derfor aldri rett i alt det han eller hun sier, men de har en faglig tyngde bak rådene de gir, og gir et nytt perspektiv på saken din. Selvsagt kan en utdannet person også være helt på bærtur, og det er til slutt opp til deg selv om du vil følge en annen persons råd eller ikke. Jeg velger å tro at en som er utdannet innenfor faget, og som frivillig har valgt dette yrket, er genuint interessert i å hjelpe.

Jeg tror jeg skjønner frustrasjonen din. det er veldig belastende å utlevere seg, til og med til en profesjonell hjelper. Det er jo en merkelig og upersonlig setting å snakke om sine mest intime tanker, og akkurat den delen av livet ditt blir det eneste de forholder seg til, men jeg velger å tro at de fleste psykologer skjønner at alle de de snakker med er mer enn bare et kasus.

[Gjest Psykologia]

I studiet er det mange ulike fag, og mye refleksjon rundt yrkesrolle, makt og hvordan man møter klientene. Det er stadige diskusjoner rundt disse temaene som du tar opp, selv om det er bare ett "direkte" fag rundt dette.

Det er viktig å være kritisk, som du er, men samtidig er det noe med at man må ha tillit til at behandleren ønsker å hjelpe og har kompetanse til å hjelpe slik at man er villig til å lytte, ta i mot råd, samt gjøre trening ol. Jeg tror det er viktig for å skape en endringsprosess.

Vel. Jeg tror det er lurt å finne en psykolog man føler tillit til, og som man føler klarer å forstå problemet, da mener jeg forstå, ikke "være enig" med pasienten. Psykologer er ulike de også.

Generelt er det mye diskusjon om disse tingene som du tar opp, og psykologer er veldig klare over den problemstillingen.

Det psykologen skal gjøre, er å bygge sine råd og sine metoder på forskning, og fordelen med forskningen er at den har en type "kvalitetssikring" i form av metoder for å finne ut hva som er virksomt og ikke virksomt. Psykologen skal utøve metodene. Slik sett kan man si at en psykolog "vet hva han/hun snakker om". Likevel er det lurt å være kritisk, forskning har også sine "feil" og noe er "barn av sin tid" i forhold til behandlingsmetoder/tenkemåter osv.

De fleste psykologer vil gjøre en god jobb og hjelpe.