Når maten er dødsfarlig

[Gjest vraco]

Hva gjør en når tanken på å hive i seg næring er like skummelt som å skulle gå på line. Jeg kan gå i ring rundt en muffins i tre timer, svette, puste... og når den er spist opp prøver jeg å late som jeg ikke har gjort det :-/

Har et behandlingsteam og har fått lekse i å skrive ned alt jeg har i meg på en uke. Det plager meg at jeg spiste en kyllinpølse i går, og at jeg proppet i meg pastasalat i dag. Det har skjedd så mye vanvittig i livet mitt at jeg er blitt redd for å leve...og leve er det samme som å ta til seg næring. Men hvordan skal jeg tørre å leve igjen? Når jeg sulter har jeg liksom kontroll...eller kanskje ikke. Føler iallefall at jeg har kontroll. Det er tryggere...men samtidig er jeg frustrert for det står mye fysisk arbeid i kø og jeg er så sliten. Fysioterapeuten min sa også at jeg hadde en sliten kropp. Er 29 år, og har egentlig ikke rotet spes. med maten før for to år siden. Da var det ekstremt. Da en sykepleier truet i meg et glass sjokolademelk kunne han like godt holdt en pistol mot tiningen min. Da hadde jeg besvimt to ganger på en time...

Jeg driter i hva andre synes om meg. I går fikk jeg kommentar om at jeg er mye finere med litt kjøtt på kroppen. Føler meg ikke tjukk... og grøsser av og til når jeg ser godt etter i speilet hvor tynn jeg er blitt. Men samtidig når jeg spiser noe føles det virkelig ut som jeg legger på meg, minst det tilsvarende. Blir helt forvirret når jeg ser andre jeg synes er tynne...og så får høre at det veier mer enn meg.

Blir ofte stresset når jeg skal spise og kaver veldig for å få ned maten. Den setter seg fast i halsen. Jeg harker den opp igjen, svelger på nytt o.s.v... Brød og kjøtt er spesielt vanskelig å svelge. Men har tatt røntgen av spiserøret og da fant de ikke ut noe galt.

Noen som har noen magiske ord om hvordan jeg skal greie å spise igjen? Legene sier jeg skal spise litt hver dag. Har som regel gjort det.. i mange måneder. For et par uker siden kunne jeg jobbe hardt i 7-8 timer på fastende mage dag etter dag. Gikk som en Duracellkanin. Men nå ...pufffffffff. :-/

[Gjest hallosann]

Jeg har kun erfaring med dette gjennom en god venninne som dessverre sliter med noe av det samme som deg, uten sammenligning forøvrig.

Det er en side av dette som jeg absolutt ikke forstår hvorfor dere ikke forstår og det er at dere er slitne og utmattet? Hva er merkelig med puff uten mat - 0 energi uten næring?

Overskriften din er når maten er dødsfarlig? Hva tror du skjer hvis du fortsetter i samme gate da? Hva er livet uten mat? Er det ufarlig?

Dere mishandler deres egen kropp og tyner den til det ytterste og allikevel forstår dere ikke konsekvensene? Eller gjør dere det?

Jeg forstår at dette er ute av kontroll og det er godt at du får hjelp, men livet videre avhenger jo helt og holdent av at du klarer og endre synet på hva mat er og hvor viktig det er for at du skal føle energi, ha livsglede, kunne yte, kunne leve.

Jeg håper du lykkes og finner ut at det du kaller "kontroll" er mangel på kontroll. Du har rotet deg inn i noe som blir tungt og finne veien ut av - men det er mulig