Alt er uhåndgripelig

[Miles]

Jeg går i terapi for tiden, prøver å få klarhet i tankene. Det har funket litt, men ikke godt nok liksom. Jeg hadde håpet terapi skulle fikse mye, fikse alt jeg ikke fikset alene før. Det har ikke skjedd. Jeg får masse hjemmelekser, som jeg ikke greier å fullføre, og føler meg som en taper da selvfølgelig: Skal liksom være en ressurssterk bruker jeg da liksom, men er det åpenbart ikke (teite lekser egentlig: meld deg på sambakurs!).

Jeg er så mye alene, og dette fikser jeg ikke, men jeg fikser heller ikke å gjøre noe sosialt. Jeg vil være sosial, men makter det ikke av uforklarlige grunner. Han jeg går til, sa at han skulle greid å skape et nytt sosialt nettverk på 3-4 uker. Jeg har bodd lenge i denne byen nå, ca. 5 år, og er fortsatt sosialt isolert. Det får meg til å tenke at det er noe alvorlig galt med meg. Ingen normal person fungerer så dårlig sosialt som meg. Det verste er at jeg er virker som en hyggelig alminnelig fyr for andre, men greier likevel ikke å komme meg videre. Jeg prater med andre, smiler og virker helt vanlig, men er åpenbart et psykologisk kasus. Hva i all verden gjør jeg galt? Jeg kommuniserer muligens helt galt, tar ikke initiativ, er for slapp, for sjenert, for uinteressant…

Jeg er kanskje i en gråsone, en merkelig tåke som aldri klarner. Nå har jeg gått i terapi i et halvt-år, og ingenting har endret seg. Kanskje jeg er en født einstøing? Samtidig hater jeg ensomheten.

Ingen her på DOL kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, og heller ikke min terapeut, og hva er vitsen da liksom? Jeg greier ikke å fikse dette selv, har rett og slett grublet meg blind på eget problem, og problemet mitt er for diffust for andre til at de kan håndfast gripe fast i problemet. Jeg fortalte til og med til min nærmeste familie hva jeg sliter med, og de skjønte lite.

Jeg fantaserer om døden nå, så ille er det. Ingen skjønner noe som helst, og minst av alle meg selv. Jeg er bare forvirret, og hater å fokusere/tenke så mye på meg selv. Jeg har ansvaret for eget liv og egne følelser, og jeg er åpenbart ansvarsløs.

Hva i all verden vil jeg med dette innlegget? Har ikke peiling. Dette er bare et utdrag av hvordan jeg tenker nå. Leser du dette nå og tenker: ”meningsløst svada, uhåndgripelig og meningsløst”, så skriv nettopp det! Trenger å få en eller annen respons i forhold til tankene mine nå.

[Miles]

Jeg er veldig i din situasjon. Sosialt isolert. Klarer ikke "skape" forhold til noen. Skal jeg bli med på noe må noen gå aktivt inn for det, vel vitende om at jeg er som jeg er. Nemlig at alt jeg "sender ut" tyder på at jeg ikke er interessert i eller liker noen. Og det er det bare familien som gjør.

Jeg tror det er noe prinsippielt feil med meg. Ikke bare "verre" eller "mindre" enn andre - noe essensielt og fenomenologisk feil.

Dette innlegget er vel ikke særlig optimistisk. Men det er flere i din situasjon.

Det er nettopp det signalet man sender ut; ”uinteressert”, som skaper problemet, samt det at andre må hele tiden dra meg ut av leiligheten. Latterlig, og helt klart en oppskrift på ytterligere isolasjon, som paradoksalt nok, jeg hater.

Jeg tenker ofte på at jeg oppfatter verden galt, som du også nevner at du gjør. Hvorfor greier ikke jeg å benytte meg av mulighetene som finnes der ute? Jeg burde greie det, men for en eller annen grunn er jeg nærmest bare en teit huleboer!

Jeg har lest mange av innleggene dine Smir, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Isolasjon gjør at fokuset blir vendt innover, og man grubler seg helt klart blind på problemstillingen. Skulle jeg skrevet en skoleoppgave om mitt eget problem, så hadde det nok blitt en strykkarakter! Og jeg som er så flittig og flink! Studerer du i Oslo eller hva?

[Miles]

Ja, det er kanskje riktig å si at det er en følelse av at man er "uinteressert" andre får... jeg tenker ofte at de må oppfatte meg som en kald dritt. Som ikke klarer å gjengjelde vennlige og optimistiske "gester" man får... for dette hender jeg får!

Tenker ikke så mye over at jeg oppfatter verden galt, men jeg føler at jeg ikke er noe menneske, at jeg liksom er noe helt annet enn alle andre... alle andre fungerer på helt andre måter, og det er merkelig, alt sammen...

Jeg er også en "flittig og flink" type - eller rettere sagt jeg _var_ det i alle fall. Jeg er ikek den samme som jeg var akkurat! Har forfalt gjennom alle disse årene med sykdom.

Nei, ikke Oslo.

Det handler om å gi og ta. Jeg er ikke en som bare tar, men gir åpenbart ikke nok til at jeg kan få det jeg vil. Ganske komisk egentlig, å være en kar som ikke skjønner helt hva han må gjøre. Det er nesten litt evneveikt.

Det med å oppfatte verden galt var mer jf. fenomenologien. Det du beskriver nå i ditt andre avsnitt er fremmedgjøring.

Merkelig nok har jeg etter hvert blitt mer flittig og flink. Det er egentlig bare det sosiale jeg ikke fikser.

Ikke Oslo, jaja, men hvilken by da? Jeg har studert flere plasser, og kanskje jeg kan gi deg tips.

[Miles]

Vil gjerne gi jeg også, såklart, jeg er helt enig i den ideologien der. Gi og ta. Tror rett og slett det er så enkelt at jeg ikke får det til, egentlig.

Ja, du kan jo sikkert si at jeg oppfatter verden galt. Men jeg tenker ikke så mye over det akkurat. Jeg er mer inne i den gale tankegangen enn som så, antageligvis.

Jeg gjør bare mindre og mindre jeg. Kan kalle det depresjon og/eller negative sympomer. I dag, som dager flest, har jeg egentlig ikke gjort en dritt.

Nja, det er vel ikke så viktig hvor jeg bor og studerer. =) Problemet er uansett _meg_, ikke byen eller folkene i den...

For å være helt ærlig så tror jeg nok jeg ender opp som uførepensjonist. Men jeg håper ikke det, og skal prøve å unngå det.

Virker så håpløst med et normalt liv.

Alle evner å gi, mener nå jeg. Problemet, for meg i alle fall, er at jeg er for sjenert. Finner du et område du kan gi noe til andre, så vil du få noe tilbake. Det handler om å finne noe man kan gjøre, og så gjøre det! Enklere sagt enn gjort, det vet jeg alt om. Personlig begynte jeg i det små, med å trene, for så å ta språkkurs, deltidsjobb... Har tenkt å gjøre noe mer konstruktivt etter hvert, men vet ikke hva det kan være, stagnert litt de siste tre ukene.

Vet ikke om du oppfatter verden feil jeg, tenkte bare på det du skrev i ditt andre svar: ” noe essensielt og fenomenologisk feil.”

Det er ikke viktig hvor du studerer, men jeg har bodd flere steder, så jeg vet hva man kan gjøre i andre byer enn Oslo, kunne gitt deg råd som sagt. Merkelig nok så vet jeg ikke hva jeg kan gjøre her i Oslo.

Det siste du skriver kan bli en selvoppfyllende profeti. Tenk på det. Det handler om å tenke litt positivt. Haha, tenk at jeg nettopp skrev det! Jeg som bare tenker negativt om fremtiden for tiden. ;-)

[cathlin]

''Jeg går i terapi for tiden, prøver å få klarhet i tankene. Det har funket litt, men ikke godt nok liksom. Jeg hadde håpet terapi skulle fikse mye, fikse alt jeg ikke fikset alene før. Det har ikke skjedd. Jeg får masse hjemmelekser, som jeg ikke greier å fullføre, og føler meg som en taper da selvfølgelig: Skal liksom være en ressurssterk bruker jeg da liksom, men er det åpenbart ikke (teite lekser egentlig: meld deg på sambakurs!).''

Å melde seg på et sambakurs er jo en ganske så stor utfordring, syns jeg, og du er ikke en taper selv om du ikke klarer det akkurat nå for tiden.

''Jeg er så mye alene, og dette fikser jeg ikke, men jeg fikser heller ikke å gjøre noe sosialt. Jeg vil være sosial, men makter det ikke av uforklarlige grunner.''

Du er ikke alene om å ha det slik. Og det er sikkert en grunn til at det har blitt sånn, selv om det ikke er klart for deg ennå.

''Han jeg går til, sa at han skulle greid å skape et nytt sosialt nettverk på 3-4 uker.''

Jøss, han har kanskje ikke noe særlig med angst? :-)

''Jeg har bodd lenge i denne byen nå, ca. 5 år, og er fortsatt sosialt isolert. Det får meg til å tenke at det er noe alvorlig galt med meg. Ingen normal person fungerer så dårlig sosialt som meg. Det verste er at jeg er virker som en hyggelig alminnelig fyr for andre, men greier likevel ikke å komme meg videre. Jeg prater med andre, smiler og virker helt vanlig, men er åpenbart et psykologisk kasus. Hva i all verden gjør jeg galt? Jeg kommuniserer muligens helt galt, tar ikke initiativ, er for slapp, for sjenert, for uinteressant…''

Jeg tenker at gruppeterapi hadde vært midt i blinken for deg for å få et bedre selvbildet.

''Jeg er kanskje i en gråsone, en merkelig tåke som aldri klarner. Nå har jeg gått i terapi i et halvt-år, og ingenting har endret seg. Kanskje jeg er en født einstøing? Samtidig hater jeg ensomheten.''

Et halvt år i terapi er ikke lenge. Du er neppe født einstøing. Jeg ser en endring i hva du skriver om nå i forhold til for noen mnd siden.

''Ingen her på DOL kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, og heller ikke min terapeut, og hva er vitsen da liksom? Jeg greier ikke å fikse dette selv, har rett og slett grublet meg blind på eget problem, og problemet mitt er for diffust for andre til at de kan håndfast gripe fast i problemet. Jeg fortalte til og med til min nærmeste familie hva jeg sliter med, og de skjønte lite. ''

Du kan få hjelp til å finne ut hva du skal gjøre, og man kan samarbeide med andre, men ingen kan gjøre noe _for_ deg. Virker som du tenker veldig mye.

''Jeg fantaserer om døden nå, så ille er det. Ingen skjønner noe som helst, og minst av alle meg selv. Jeg er bare forvirret, og hater å fokusere/tenke så mye på meg selv. Jeg har ansvaret for eget liv og egne følelser, og jeg er åpenbart ansvarsløs.''

Hvorfor skulle du åpenbart være ansvarsløs? Jeg vet ikke hva du legger i det, men tar du ikke ansvar når du har søkt hjelp for problemene dine?

''Hva i all verden vil jeg med dette innlegget? Har ikke peiling. Dette er bare et utdrag av hvordan jeg tenker nå. Leser du dette nå og tenker: ”meningsløst svada, uhåndgripelig og meningsløst”, så skriv nettopp det! Trenger å få en eller annen respons i forhold til tankene mine nå.''

Jeg syns det var et helt ok innlegg som gav mening om hvordan du har det og hva du tenker på. Skjønner at du er frustrert når du på den ene siden vil være sosial også blir det problematisk, du vet ikke hva du skal gjøre, og tenker det er noe galt med deg.

[Miles]

''Jeg går i terapi for tiden, prøver å få klarhet i tankene. Det har funket litt, men ikke godt nok liksom. Jeg hadde håpet terapi skulle fikse mye, fikse alt jeg ikke fikset alene før. Det har ikke skjedd. Jeg får masse hjemmelekser, som jeg ikke greier å fullføre, og føler meg som en taper da selvfølgelig: Skal liksom være en ressurssterk bruker jeg da liksom, men er det åpenbart ikke (teite lekser egentlig: meld deg på sambakurs!).''

Å melde seg på et sambakurs er jo en ganske så stor utfordring, syns jeg, og du er ikke en taper selv om du ikke klarer det akkurat nå for tiden.

''Jeg er så mye alene, og dette fikser jeg ikke, men jeg fikser heller ikke å gjøre noe sosialt. Jeg vil være sosial, men makter det ikke av uforklarlige grunner.''

Du er ikke alene om å ha det slik. Og det er sikkert en grunn til at det har blitt sånn, selv om det ikke er klart for deg ennå.

''Han jeg går til, sa at han skulle greid å skape et nytt sosialt nettverk på 3-4 uker.''

Jøss, han har kanskje ikke noe særlig med angst? :-)

''Jeg har bodd lenge i denne byen nå, ca. 5 år, og er fortsatt sosialt isolert. Det får meg til å tenke at det er noe alvorlig galt med meg. Ingen normal person fungerer så dårlig sosialt som meg. Det verste er at jeg er virker som en hyggelig alminnelig fyr for andre, men greier likevel ikke å komme meg videre. Jeg prater med andre, smiler og virker helt vanlig, men er åpenbart et psykologisk kasus. Hva i all verden gjør jeg galt? Jeg kommuniserer muligens helt galt, tar ikke initiativ, er for slapp, for sjenert, for uinteressant…''

Jeg tenker at gruppeterapi hadde vært midt i blinken for deg for å få et bedre selvbildet.

''Jeg er kanskje i en gråsone, en merkelig tåke som aldri klarner. Nå har jeg gått i terapi i et halvt-år, og ingenting har endret seg. Kanskje jeg er en født einstøing? Samtidig hater jeg ensomheten.''

Et halvt år i terapi er ikke lenge. Du er neppe født einstøing. Jeg ser en endring i hva du skriver om nå i forhold til for noen mnd siden.

''Ingen her på DOL kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, og heller ikke min terapeut, og hva er vitsen da liksom? Jeg greier ikke å fikse dette selv, har rett og slett grublet meg blind på eget problem, og problemet mitt er for diffust for andre til at de kan håndfast gripe fast i problemet. Jeg fortalte til og med til min nærmeste familie hva jeg sliter med, og de skjønte lite. ''

Du kan få hjelp til å finne ut hva du skal gjøre, og man kan samarbeide med andre, men ingen kan gjøre noe _for_ deg. Virker som du tenker veldig mye.

''Jeg fantaserer om døden nå, så ille er det. Ingen skjønner noe som helst, og minst av alle meg selv. Jeg er bare forvirret, og hater å fokusere/tenke så mye på meg selv. Jeg har ansvaret for eget liv og egne følelser, og jeg er åpenbart ansvarsløs.''

Hvorfor skulle du åpenbart være ansvarsløs? Jeg vet ikke hva du legger i det, men tar du ikke ansvar når du har søkt hjelp for problemene dine?

''Hva i all verden vil jeg med dette innlegget? Har ikke peiling. Dette er bare et utdrag av hvordan jeg tenker nå. Leser du dette nå og tenker: ”meningsløst svada, uhåndgripelig og meningsløst”, så skriv nettopp det! Trenger å få en eller annen respons i forhold til tankene mine nå.''

Jeg syns det var et helt ok innlegg som gav mening om hvordan du har det og hva du tenker på. Skjønner at du er frustrert når du på den ene siden vil være sosial også blir det problematisk, du vet ikke hva du skal gjøre, og tenker det er noe galt med deg.

Kanskje jeg ikke er en taper fordi jeg ikke greide akkurat sambakurset akkurat nå, men er det i hele tatt en god ide til å begynne med? Behandleren min og meg har diskutert mye rundt min problemstilling, og mangel på meningsfull sosial interaksjon er visstnok noe som går igjen. Sambakurs er derfor en fantastisk bra eksponering for nettopp denne angsten, nettopp fordi det er en stor utfordring for meg, mener han. Personlig vet jeg ikke helt, har selvfølgelig ingen erfaring med det der. Av og til frister det nesten (merkelig nok, vil egentlig utfordre meg selv), av og til ikke. Har lyst til å gjøre noe veldig ulikt det gamle meg.

Han jeg snakker med har åpenbart liten erfaring med angst. Alt han sier til meg reflekterer det. Han sier til meg, en som har litt sosial angst, at jeg bør prate med folk overalt, i køer, ved frysedisken, fremmede på barer, alt mulig. Skjønner hva han vil frem til, men oppgaven er så umulig, at den virker litt mot sin hensikt. Jeg føler meg litt teit som ikke makter det.

Skulle gjerne hatt gruppeterapi, men har ingen å henvende meg til for akkurat det. :-(

Jeg tar ansvar for problemene mine, men ikke fullt ut. Hadde jeg gjort det, så hadde jeg vært ute i samfunnet og smidd min egen lykke, ikke ventet på at ting skal skje meg helt uten videre. Jeg er på vei, men har kanskje nådd et slags platå som jeg frustrerende nok ikke kommer opp videre fra. Jeg skulle liksom bli bra nå, og så skjer det ikke helt som etter ønsket mitt… Vel, det er en prosess, og jeg er i gang, og forhåpentligvis på vei i riktig retning.

Forresten veldig fint at noen følger med på hva jeg skriver. Det betyr faktisk mye for meg akkurat nå. Takk. :-)

[Miles]

Jeg snakker om det å gi til andre i sosiale sammenhenger. Jeg har ingenting som andre interesserer seg for. Selv på DOL, hvor det er mer åpent å prate negativt enn andre steder, har jeg ingenting å tilby andre. Men jeg må vel begynne i det små jeg og, det først jeg skal gjøre er i alle fall å få meg tilstrekkelig med mosjon. Så kan jeg ta det derfra.

Hm. Jeg brukte muligens ordet "fenomenologisk" på en litt annen måte enn hva det betyr i filosofien. Men det jeg mente var i alle fall at jeg ikke tilhører det samme kontinuum som andre, men er noe vesentlig annet. Men det er jo bare sånn jeg tenker.

Ja, jeg er helt klar over det... men det er jo ikke så lett å tenke positivt hele tiden når det faktisk er det jeg tror... men jeg prøver jo å unngå det, og skal prøve enda hardere etterhvert og... =)

Hva er det du studerer? =)

Har du noen diagnose?

Mosjon er bra. Det steget er viktig. Etter at jeg startet å svette skikkelig hver dag, så har jeg følt meg mye bedre. Meld deg inn i et treningsstudio! Det vil gjøre deg underverker. Tredemølla deretter sykkelen, litt klink og klank med de ulike dingsbomsene som står rundt omkring der inne, og du er i bedre fysisk og psykisk form før du vet hva som skjedde med deg!

Skal ikke generalisere som om du var i terapi, som om jeg kjente deg, og si: ”du er som alle andre”, for det vet jeg jo ikke, men se på det slik: Hvor mange lever i det samme kontinuum som andre? Se på det med sosialkonstruksjonistiske briller: Vi skaper alle vår egen sosiale virkelighet. Samt: Alle kan endre tankemønster hvis de vil, eller?

Hva studerer jeg? Jeg studerer livet! Neida, helt seriøst, så studerer jeg humanistiske fag, og er ferdig neste år, men før studerte jeg hva mna kaller realfag.

Diagnosen min er depresjon. Testet meg selv grudig, og det var det eneste de fant med sikkerhet: Depresjon, men en anelse av paranoia fant de. Jeg tenker vel kanskje litt negativt om andre uten grunn…

Du er fortsatt usikker angående din diagnose antar hjeg? Det er ikke så farlig. En diagnose betyr ikke all verden.

[cathlin]

Kanskje jeg ikke er en taper fordi jeg ikke greide akkurat sambakurset akkurat nå, men er det i hele tatt en god ide til å begynne med? Behandleren min og meg har diskutert mye rundt min problemstilling, og mangel på meningsfull sosial interaksjon er visstnok noe som går igjen. Sambakurs er derfor en fantastisk bra eksponering for nettopp denne angsten, nettopp fordi det er en stor utfordring for meg, mener han. Personlig vet jeg ikke helt, har selvfølgelig ingen erfaring med det der. Av og til frister det nesten (merkelig nok, vil egentlig utfordre meg selv), av og til ikke. Har lyst til å gjøre noe veldig ulikt det gamle meg.

Han jeg snakker med har åpenbart liten erfaring med angst. Alt han sier til meg reflekterer det. Han sier til meg, en som har litt sosial angst, at jeg bør prate med folk overalt, i køer, ved frysedisken, fremmede på barer, alt mulig. Skjønner hva han vil frem til, men oppgaven er så umulig, at den virker litt mot sin hensikt. Jeg føler meg litt teit som ikke makter det.

Skulle gjerne hatt gruppeterapi, men har ingen å henvende meg til for akkurat det. :-(

Jeg tar ansvar for problemene mine, men ikke fullt ut. Hadde jeg gjort det, så hadde jeg vært ute i samfunnet og smidd min egen lykke, ikke ventet på at ting skal skje meg helt uten videre. Jeg er på vei, men har kanskje nådd et slags platå som jeg frustrerende nok ikke kommer opp videre fra. Jeg skulle liksom bli bra nå, og så skjer det ikke helt som etter ønsket mitt… Vel, det er en prosess, og jeg er i gang, og forhåpentligvis på vei i riktig retning.

Forresten veldig fint at noen følger med på hva jeg skriver. Det betyr faktisk mye for meg akkurat nå. Takk. :-)

Det hadde vært kult om du begynte på sambakurs, siden du har litt lyst til det:-) det blir på en måte å kaste seg ut i det.

Skjønner samtidig at det er vanskelig å finne en utfordring som har en passe terskel for at du skal få en god mestringsopplevelse i forhold til å bryte den sosiale angsten. Det er sikkert det han prøver å hjelpe deg med.

[Miles]

Det hadde vært kult om du begynte på sambakurs, siden du har litt lyst til det:-) det blir på en måte å kaste seg ut i det.

Skjønner samtidig at det er vanskelig å finne en utfordring som har en passe terskel for at du skal få en god mestringsopplevelse i forhold til å bryte den sosiale angsten. Det er sikkert det han prøver å hjelpe deg med.

Jeg har nesten litt lyst til å begynne på samba, men er samtidig litt avventende; ikke angstfull, er litt usikker på hva slags folk det er som er på slike sambakurs. Jeg har faktisk skikkelig lyst å lære meg litt rytme i kroppen, å bevege meg liksom.

Språkkurs har visstnok en for lav terskel ifølge behandleren (det er jo temmelig lett å møte opp der), jeg må finne noe som har en høyere terskel, hva annet kan det være enn sambakurs? Fanken, kanskje jeg bare møter opp på et sambakurs. Galskap, men det er klinisk sett mer galskap å ikke gjøre det, redselen for å gjøre slike ting er jo sykdommen min. ;-)

[cathlin]

Jeg har nesten litt lyst til å begynne på samba, men er samtidig litt avventende; ikke angstfull, er litt usikker på hva slags folk det er som er på slike sambakurs. Jeg har faktisk skikkelig lyst å lære meg litt rytme i kroppen, å bevege meg liksom.

Språkkurs har visstnok en for lav terskel ifølge behandleren (det er jo temmelig lett å møte opp der), jeg må finne noe som har en høyere terskel, hva annet kan det være enn sambakurs? Fanken, kanskje jeg bare møter opp på et sambakurs. Galskap, men det er klinisk sett mer galskap å ikke gjøre det, redselen for å gjøre slike ting er jo sykdommen min. ;-)

Kan tenke meg at det er folk der som har lyst til det samme som deg, lære seg rytmer og dansen hvis det er et nybegynnerkurs.

Blir spennende hvis du dra:-)

[Miles]

Ja. =) Men jeg vil heller komme meg mer ut jeg, for jeg er jo så mye inne fra før av... men det er jo bare stedet man trener. Eller kanskje ikke, man får jo sol og frisk luft av å være ute da...

Tror det er underbevisstheten som har kontroll over meg jeg. Den gir meg glede om jeg gjør noe den vil, og smerte om jeg gjør noe den ikke vil. Og den vil egentlig at jeg skal leve som en eremitt og ende opp som uførepensjonert. Kanskje til og med en som tar livet sitt når man blir 40, da alt håp endelig forsvinner. Men det vet jeg ikke. Poenget er at den (underbevisstheten) har kontroll og jeg er for kuet av den til å gjøre noe med det. Haha, dette er jo herlig håpløst. =)

Vet ikke helt hvor usikker jeg er... en diagnose er jo ikke noe som stemmer 100%... og det er jo ingen andre diagnoser jeg kjenner meg mer igjen i... samt jeg tror jeg kvalifiserer for en (diagnose)... så det er sikkert riktig.

Åhh, gleder meg til eksamensperioden er over ass... nå sier jeg ja takk til et par måneder med litt mindre bekymringer. =)

Eksamen er noe vanvittig slit, det har jeg følt på kroppen, bokstavelig talt, I flere år nå, men det går jo fremover, ikke sant? Ferie er fine greier, men du trenger kanskje ikke å jobbe?

Angående trening, så er ikke et treningsstudio ”innendørs” på samme måte. Du er jo tross alt ute, altså du er ikke i leiligheten! Det betyr faktisk noe. Det er deilig å bare komme seg ut, om enn bare over dørstokken, og inn i en annen bygning. ;-)

Underbevisstheten din vet jeg ingenting om. Du har ansvaret for dine egne tanker og følelser, og vet best om de selv, men kanskje du er en slave for følelsene dine? Jeg likte faktisk å føle meg dårlig i en periode. Da jeg var 19-23 år, så elsket jeg min egen elendighet. Det var liksom vakkert. Retrospektivt: Det var noen bortkasta år! Håpløsheten kan være deilig, men i bunn og grunn er den bare destruktiv. Tenk deg heller en fremtid, hvor du jobber, fungerer i samfunnet, har venner, er likt av naboer, og har en kvinne som elsker deg... Det er kanskje for skummelt å ønske seg? Jeg vet at jeg har problemer med å ytre akkurat denne ønsketanken.

[Miles]

Kan tenke meg at det er folk der som har lyst til det samme som deg, lære seg rytmer og dansen hvis det er et nybegynnerkurs.

Blir spennende hvis du dra:-)

Har tenkt å dra. Den første sjansen som byr seg, så drar jeg, om enn bare som et eksperiment. :-)

[Miles]

Ja, går jo fremover. =)

Det er såklart bedre enn ingenting. =)

Jeg er en slave av underbevisstheten. Den styrer alt. Jeg syns ikke lidelsen er vakker, snare tvert imot syns jeg min ynkelige tilværelse er frastøtende. Det er ikke skummelt å tenke slike optimistiske tanker, jeg har bare ikke troen... =)

Men jeg får øve litt mer på DOL-avholdet mitt jeg... takk for prate. =)

Hvis ting går fremover, så husk å minne deg selv om det! ;-)

Er du en slave av underbevisstheten? Da må du prøve deg på psykodynamisk psykoterapi. Men hva f***, alle har jo en viss kontakt med hva man føler og tenker i dag? Jeg sliter også med tidligere hendelser, men man må jo videre, eller hva? Hva med å fokusere på det som er realiteten i dag? Du er ikke den samme som du var for fem år siden… Jeg er ikke det.

Det er bra at slike tanker som jeg nevnte ikke skremmer deg. Jeg blir selv skremt av de tankene, som en voksen mann, tragisk, men sant! Du må likevel finne troen, det er muligens alfa omega med tanken å finne lykken i livet.

DOL-avholdenheten din er kanskje smart, men hvis du ikke har all verdens andre utløpsformer for tankene dine, så bør du kanskje ikke bry deg for mye av hva de andre skriver?

Tenk litt positivt Smir, kanskje du om fem år ser tilbake på alt dette og tenker på hvor ille du var, men hvor bra all ting er nå! :-)