Hvor mye vet foreldre/familie om deres psykdom?

[Gjest bipolarinnen]

Jeg har foreldre som vet at jeg sliter, men som aldri har vært noe særlig engasjerte på mine vegne. Jeg har måttet gå veien om andre mennesker for å finne støtte. Mine foreldre skjønner hva fysisk vondt er, men ikke at man kan slite psykisk.

hva slags erfaringer har dere?

[Gjest mandolina]

Sønnen min har flere tunge psykiske diagnoser, men vi snakker nesten aldri om det.

Ved et tverfaglig møte på Trygdekontoret for noen år siden, ga jeg uttrykk for min frustrasjon over at jeg ikke kunne hjelpe ham med å takle sykdommen, og da sa legen at det var fagpersonene som skulle hjelpe ham med at takle problemene, og jeg skulle være mor, for han trenger mor og far til å være foreldre, sykdommene, kan andre ta seg av.

Det har jeg tenkt mye på dett svaret, for egentlig var det et meget klokt svar av en dyktig og engasjert lege.

Jeg har ikke forutsetninger for å hjelpe ham med å takle såpass vanskelige psykiske lidelser, men jeg har forutsetninger for å kunne være mor, og det er jeg.

Selvfølgelig hører jeg på ham, hvis han trenger å ha meg som lytter til problemene, men for det meste taler vi om alminnelige hverdagslige ting, og det fungerer utmerket.

Han har et støtteapparat som hjelper ham med de psykiske problemer, og vi kan få lov til bare å være foreldre.

Hilsen

[Melba1365380968]

Jeg har det likedan som deg. Føler ikke jeg får særlig støtte av foreldre, fordi jeg tror ikke de tør å snakke om det med meg. Jeg merker at de synes det er veldig ubehagelig, fordi de skifter tema med en gang.

Vanlig start på telefonsamtale med mamma: - Hei, hvordan har du det? - Vet du, jeg har det ikke så bra.. - OK, hvordan går det med mannen din i jobben hans?

[Gjest mandolina]

Jeg har det likedan som deg. Føler ikke jeg får særlig støtte av foreldre, fordi jeg tror ikke de tør å snakke om det med meg. Jeg merker at de synes det er veldig ubehagelig, fordi de skifter tema med en gang.

Vanlig start på telefonsamtale med mamma: - Hei, hvordan har du det? - Vet du, jeg har det ikke så bra.. - OK, hvordan går det med mannen din i jobben hans?

Hva skal foreldrene dine ellers gjøre, de kan høre på at du ikke har det så bra, men de er ikke fagpersoner, som kan hjelpe deg med dine psykiske lidelser, men de er foreldre som kan være foreldre for deg, for det er det ingen andre som kan.

Vær glad for at du har foreldre, som tross alt viser interesse i deg og ditt liv, selvom de ikke har innsikt i og kunnskaper om psykiske lidelser.

De lider sikkert med deg, selvom de ikke gir uttrykk for det hver gang dere taler sammen.

Hilsen

[Melba1365380968]

Hva skal foreldrene dine ellers gjøre, de kan høre på at du ikke har det så bra, men de er ikke fagpersoner, som kan hjelpe deg med dine psykiske lidelser, men de er foreldre som kan være foreldre for deg, for det er det ingen andre som kan.

Vær glad for at du har foreldre, som tross alt viser interesse i deg og ditt liv, selvom de ikke har innsikt i og kunnskaper om psykiske lidelser.

De lider sikkert med deg, selvom de ikke gir uttrykk for det hver gang dere taler sammen.

Hilsen

Hmm. Tror ikke jeg uttrykte meg klart nok.

Mine foreldre vil helst ikke ha noe annet svar enn "jo, jeg har det bra". Så nettopp derfor har jeg begynt å bare si det helt automatisk, selv om jeg har vært hos Politiet i avhør hele dagen, og har det alt annet enn bra.

Jeg forventer overhodet ikke av mine foreldre at de skal være fagpersoner og hjelpe meg med min ptsd, men jeg skulle ønske jeg kunne snakke med mine aller nærmeste, altså foreldrene mine, om at jeg ikke alltid har det bra. Jeg forventer ikke terapi av dem, sånn som du har forstått det, men det hadde vært veldig godt med litt trøst.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du var så brysk i innlegget ditt.

[Gjest mandolina]

Hmm. Tror ikke jeg uttrykte meg klart nok.

Mine foreldre vil helst ikke ha noe annet svar enn "jo, jeg har det bra". Så nettopp derfor har jeg begynt å bare si det helt automatisk, selv om jeg har vært hos Politiet i avhør hele dagen, og har det alt annet enn bra.

Jeg forventer overhodet ikke av mine foreldre at de skal være fagpersoner og hjelpe meg med min ptsd, men jeg skulle ønske jeg kunne snakke med mine aller nærmeste, altså foreldrene mine, om at jeg ikke alltid har det bra. Jeg forventer ikke terapi av dem, sånn som du har forstått det, men det hadde vært veldig godt med litt trøst.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du var så brysk i innlegget ditt.

Svaret til deg, var egentlig fortsettelsen av et inlegg, som står litt lengre nede i tråden.

Det var ikke min mening å være brysk, men vi som foreldre blir ganske fortvilte når vi skjønner at våre barn har store problemer, for vi vil jo helst at våre elskede barn har det bra i livet.

Hilsen

[Gjest mandolina]

Jeg syns innlegget til Melba reflekterte noe helt annet enn at de bare ikke hadde innsikt i psykisk helsearbeid...

Du må se mitt svar i sammenheng med det innlegg som står lengre nede i tråden.

Hilsen

[Melba1365380968]

Hva skal foreldrene dine ellers gjøre, de kan høre på at du ikke har det så bra, men de er ikke fagpersoner, som kan hjelpe deg med dine psykiske lidelser, men de er foreldre som kan være foreldre for deg, for det er det ingen andre som kan.

Vær glad for at du har foreldre, som tross alt viser interesse i deg og ditt liv, selvom de ikke har innsikt i og kunnskaper om psykiske lidelser.

De lider sikkert med deg, selvom de ikke gir uttrykk for det hver gang dere taler sammen.

Hilsen

Og forresten, jeg ser at du skriver at jeg skal være glad jeg har foreldre som _tross alt_ viser interesse for mitt liv.

Merker jeg kanskje blir litt usaklig nå, men dette er et veldig følsomt tema for meg. Det er virkelig ikke min feil at jeg ble holdt fanget og nesten døde under en annen persons vold over utrolig lang tid.

Når noen sier til meg: men du skal ihvertfall være glad for at du overlevde, så sier jeg "ja" istedenfor å si "vet av og til ikke om jeg er det, fordi jeg har det helt jævlig nå selv om jeg vet jeg er trygg".

Det er liksom ikke sosialt akseptert at jeg ikke takler livet særlig godt etter denne hendelsen. Og jeg synes det er veldig sårt at mine foreldre også mener at jeg nå burde være ferdig med den hendelsen.

[Gjest mandolina]

Og forresten, jeg ser at du skriver at jeg skal være glad jeg har foreldre som _tross alt_ viser interesse for mitt liv.

Merker jeg kanskje blir litt usaklig nå, men dette er et veldig følsomt tema for meg. Det er virkelig ikke min feil at jeg ble holdt fanget og nesten døde under en annen persons vold over utrolig lang tid.

Når noen sier til meg: men du skal ihvertfall være glad for at du overlevde, så sier jeg "ja" istedenfor å si "vet av og til ikke om jeg er det, fordi jeg har det helt jævlig nå selv om jeg vet jeg er trygg".

Det er liksom ikke sosialt akseptert at jeg ikke takler livet særlig godt etter denne hendelsen. Og jeg synes det er veldig sårt at mine foreldre også mener at jeg nå burde være ferdig med den hendelsen.

Kanskje foreldrene dine også føler det sårt at de ikke kan hjelpe deg med å kommer over hendelsen, og prøver å kompensere deres utilstrekkelighet med å være interessert i andre deler av ditt liv.

Hilsen

[Miamarian]

Og forresten, jeg ser at du skriver at jeg skal være glad jeg har foreldre som _tross alt_ viser interesse for mitt liv.

Merker jeg kanskje blir litt usaklig nå, men dette er et veldig følsomt tema for meg. Det er virkelig ikke min feil at jeg ble holdt fanget og nesten døde under en annen persons vold over utrolig lang tid.

Når noen sier til meg: men du skal ihvertfall være glad for at du overlevde, så sier jeg "ja" istedenfor å si "vet av og til ikke om jeg er det, fordi jeg har det helt jævlig nå selv om jeg vet jeg er trygg".

Det er liksom ikke sosialt akseptert at jeg ikke takler livet særlig godt etter denne hendelsen. Og jeg synes det er veldig sårt at mine foreldre også mener at jeg nå burde være ferdig med den hendelsen.

Jeg skjønner kanskje litt hva du mener.Derfor velger jeg å ikke involvere familie sånn.Når jeg var fysisk syk hadde de ingen problemer med å forstå hvorfor jeg ikke kunne arbeide etc.Men når det er psykiske problemer så er det annerledes for det.

Og at de heller ikke helt forstår hvor vanskelig det er å glemme slike ting.Hadde vært deilig å fått betingelsesløs kjærlighet og forståelse.Og at en kunne konsentrere seg om å bli frisk og bedre for sin egen skyld.

[Melba1365380968]

Kanskje foreldrene dine også føler det sårt at de ikke kan hjelpe deg med å kommer over hendelsen, og prøver å kompensere deres utilstrekkelighet med å være interessert i andre deler av ditt liv.

Hilsen

Ok, jeg skjønner hva du sier. Jeg tror bare dessverre ikke det gjelder mine foreldre.

[Gjest ønsker å være anonym]

De vet vel ikke så alt for mye. De vet at jeg har slitt, men ikke den siste perioden. De bor ganske langt unna, så uten at de vet det har jeg gått flere år i terapi, hatt en kort innleggelse, gått i gruppe, og fått det mye bedre. Det rare, synes jeg, var at da jeg fortalte det da jeg slet første gangen (etter at jeg hadde flyttet hjemmefra) var at de ble overrasket. Men jeg tenker kanskje det er vanskelig å se hvor mye ens barn sliter iblant. Man vil vel helst håpe og tro barna har det bra.

Jeg synes egentlig det er greit at de ikke har visst den siste tiden. Det er ikke noe med manglende forståelse eller noe slikt, men jeg vil liksom skåne dem for det tror jeg. Det kan godt hende de ville likt å vite, men. Jeg synes liksom det er greiest sånn. Så jeg gjør, som noen andre her i tråden også skriver, sier at joda, det går bra - selv om det ikke alltid gjør det. Men noen ganger sier jeg også ting som er vanskelig og ting jeg tenker. Men kun ting som er sånn innenfor et ganske vidt normalitetsbegrep.

[Gjest ønsker å være anonym]

Jeg har det likedan som deg. Føler ikke jeg får særlig støtte av foreldre, fordi jeg tror ikke de tør å snakke om det med meg. Jeg merker at de synes det er veldig ubehagelig, fordi de skifter tema med en gang.

Vanlig start på telefonsamtale med mamma: - Hei, hvordan har du det? - Vet du, jeg har det ikke så bra.. - OK, hvordan går det med mannen din i jobben hans?

Her er det vel mer motsatt tror jeg. _Jeg_ synes det er ubehagelig å snakke om. Så når folk spør hvordan jeg har det er det jeg som vrir det unna og begynner å snakke om noe annet. Mystiske greier det der

[Gjest D*lilith]

De vet at jeg sliter psykisk,men vet ikke hvilke diagnoser jeg har,tror de tenker at det er angst og det holder.