Hvordan behandles traumer hos barn?

[Gjest barn og traumer]

Jeg lurer på det pga jeg har en slektning med to fosterbarn. Disse fosterbarna har levd i et hjem med vold, og har vært underernært i perioder De har sett alt som de ikke bør se i en alder av fem og syv år. Den eldstehar vært i fosterhjem i to år. Han kan plutselig få såkalte "blackout" hvor han blir helt fjern i blikket, og kan begynne å grine uten at man forstår hvorfor det skjer. Skolen opplever også dette, og det skaper et problem i forhold til læring.

Men hvordan jobber en terapeut med dette hos barn? Bør traumene bearbeides eller bør man vente til barnet har glemt det for å få en raskere helbredelse?

Er veldig nysgjerrig på dette.

[Gjest gammel og ny]

Jeg er også interessert i dettte området. Har tenkt å lese en bok om dette som heter Barn og traumer av Atle Dyregrov. Kanskje den er noe for deg også? Det finnes nok en del litteratur på dette.

Ellers antar jeg vel egentlig at de jobber med traumer litt i likhet med voksne. Det er vel også litt ulikt.

Man glemmer nå ikke. Kanskje fortrenger. Men det er nå der en plass, tror nå jeg, som selv er traumatisert. Mestring her og nå bør alltid være hovedfokuset.

En barnepsykolog sa noe klokt til meg her en dag, i forhold til den problematikken jeg står i overfor med mitt barn. Kan du holde konflikten unna barnet gjør du det. Kan du ikke det, så snakk med barnet og la barnet få være i den, dog på sitt nivå. Da -er- barnet likevel i den. Da kan det bli tydeligere for barnet hva det er det strever med. I vårt tilfelle, også tydeligere hva som tilhører den ene og hva som tilhører den andre.

Jeg tror dette også har gyldighet i forhod til traumeproblematikk.Det udefinerbare og diffuse må en forholde seg til. det er der. Og er vanskelig å håndtere når det grums og mørke skygger. Men man skal ikke grave for mye i det som er fortrengt. Fortrenging er en genial mekanisme.

Derfor, lurt å la eksperter på traumebehandling ta seg av kompliserte saker, med råd og veiledning til deg. Og lese om emnet kan vi også gjøre. Vi ender nå engang opp som supplerende psykologer for barna våre, enkelte av oss.

Gutten min, som ikke er tenåring ennå, sa det en dag at han aldri kommer til å glemme at jeg ser og hører, forstår. Respekterer og tar på alvor. At jeg ikke forteller han hvordan han har det, føler ting, opplever ting. Som mor er det en stor og viktig gave å kunne gi for resten av livet til våre barn. Alle mennesker har behov for det, men barn som sliter veldig kjenner på dette helt eksistensielt. Det blir livsnødvendig. Det kan du og jeg gi. Det starter der.

Med vennlig hilsen

[Gjest barn og traumer]

Jeg er også interessert i dettte området. Har tenkt å lese en bok om dette som heter Barn og traumer av Atle Dyregrov. Kanskje den er noe for deg også? Det finnes nok en del litteratur på dette.

Ellers antar jeg vel egentlig at de jobber med traumer litt i likhet med voksne. Det er vel også litt ulikt.

Man glemmer nå ikke. Kanskje fortrenger. Men det er nå der en plass, tror nå jeg, som selv er traumatisert. Mestring her og nå bør alltid være hovedfokuset.

En barnepsykolog sa noe klokt til meg her en dag, i forhold til den problematikken jeg står i overfor med mitt barn. Kan du holde konflikten unna barnet gjør du det. Kan du ikke det, så snakk med barnet og la barnet få være i den, dog på sitt nivå. Da -er- barnet likevel i den. Da kan det bli tydeligere for barnet hva det er det strever med. I vårt tilfelle, også tydeligere hva som tilhører den ene og hva som tilhører den andre.

Jeg tror dette også har gyldighet i forhod til traumeproblematikk.Det udefinerbare og diffuse må en forholde seg til. det er der. Og er vanskelig å håndtere når det grums og mørke skygger. Men man skal ikke grave for mye i det som er fortrengt. Fortrenging er en genial mekanisme.

Derfor, lurt å la eksperter på traumebehandling ta seg av kompliserte saker, med råd og veiledning til deg. Og lese om emnet kan vi også gjøre. Vi ender nå engang opp som supplerende psykologer for barna våre, enkelte av oss.

Gutten min, som ikke er tenåring ennå, sa det en dag at han aldri kommer til å glemme at jeg ser og hører, forstår. Respekterer og tar på alvor. At jeg ikke forteller han hvordan han har det, føler ting, opplever ting. Som mor er det en stor og viktig gave å kunne gi for resten av livet til våre barn. Alle mennesker har behov for det, men barn som sliter veldig kjenner på dette helt eksistensielt. Det blir livsnødvendig. Det kan du og jeg gi. Det starter der.

Med vennlig hilsen

takk for fint svar:)