et utypisk "offer"

[Miamarian]

http://www.kjendis.no/2008/06/02/536970.html

Den litt fæle siden av meg tenkte at denne jenta fra nederland utnytter sin tragedie.Men sånn i ettertid så blir jeg jeg rett og slett imponert.Hun nekter å ta over seg en offerrolle og det står det respekt av.Stikker hodet frem og vil bli noe og skape seg et nytt liv.

Jeg pleier å mislike utsagn som "ødelagt for livet" etc som ofte kommer opp når det gjelder overgrep.Kanskje denne jenta er ekstremt sterk.Jeg tror det handler mye om genetikk etc når det gjelder hvem som klarer seg og hvem som bukker under.

Men samtidig tror jeg svært mange har potentialet til å klare seg bra.Da er det ikke alltid bra med velmenende hjelpere som svært gjerne vil tre offerrollen over en spessielt når en har blitt utsatt for overgrep.

Det er fullt mulig å komme over over overgrep og få et flott og fint liv er min hypotese.

[Gjest hitmaker]

Ja det er fullt mulig. Men å få et flott liv, slik en kunne hatt, uten at overgrepet skjedde, tror jeg skal godt gjøres. En vil jo forandre seg ut i fra det som skjer. Å skylle på genetikk synes jeg ikke holder. At det kan være om mulig enda tøffere for de sm er genetisk disponert til angst/depr, gjør det bare mer imponerende når de likevel klarer å holde hodet over vannet. Synes du virker litt kategorisk i uttalelsene dine, som regel er det aldri enten/eller, men både/og. At noen får sitt liv ødelagt etter et overgrep er vel heller mer vanlig enn uvanlig. Å plukke bitene sammen igjen og holde fast ved målet om å trss alt få et okey liv i lengden, står det respekt av. Men å ikke innsse hvilke skadevirkninger et overgrep kan ha og hva det kan gjøre med en, tror jeg ikke fører langt. Det blir å feie det under en stol. For å kommeg seg videre tror jeg at det er viktig å være ærlig med seg selv om hva som gjør vondt, hvorfor, og hva en så videre gjør for å bli helet. Denne prosessen bør de fleste få hjelp med, men en av grunnene til at noen lykkes og andre mislykkes i terapi, tror jeg har med vilje, evne til å tenke konstruktivt og vilje til å bruke vanvittig mye krefter (selv hvr ubehagelig det er), motivasjon og vilje til å være ærlig i terapi, og åpen for å se ting fra flere vinkler g ikke kjøre seg fast i et spor. Dette krever ryggrad og det må man nesten ha for å klare å kommeg seg videre etter traumatiske hendlelser.

[Miamarian]

Ja det er fullt mulig. Men å få et flott liv, slik en kunne hatt, uten at overgrepet skjedde, tror jeg skal godt gjøres. En vil jo forandre seg ut i fra det som skjer. Å skylle på genetikk synes jeg ikke holder. At det kan være om mulig enda tøffere for de sm er genetisk disponert til angst/depr, gjør det bare mer imponerende når de likevel klarer å holde hodet over vannet. Synes du virker litt kategorisk i uttalelsene dine, som regel er det aldri enten/eller, men både/og. At noen får sitt liv ødelagt etter et overgrep er vel heller mer vanlig enn uvanlig. Å plukke bitene sammen igjen og holde fast ved målet om å trss alt få et okey liv i lengden, står det respekt av. Men å ikke innsse hvilke skadevirkninger et overgrep kan ha og hva det kan gjøre med en, tror jeg ikke fører langt. Det blir å feie det under en stol. For å kommeg seg videre tror jeg at det er viktig å være ærlig med seg selv om hva som gjør vondt, hvorfor, og hva en så videre gjør for å bli helet. Denne prosessen bør de fleste få hjelp med, men en av grunnene til at noen lykkes og andre mislykkes i terapi, tror jeg har med vilje, evne til å tenke konstruktivt og vilje til å bruke vanvittig mye krefter (selv hvr ubehagelig det er), motivasjon og vilje til å være ærlig i terapi, og åpen for å se ting fra flere vinkler g ikke kjøre seg fast i et spor. Dette krever ryggrad og det må man nesten ha for å klare å kommeg seg videre etter traumatiske hendlelser.

Jeg er delvis enig med hva du sier.Kanskje jeg fremstår noe kategorisk.De fleste vil vel oppleve at overgrep gjør noe med en.At det setter spor.En skal ikke være blind for hvilke senskader overgrep kan gi.Likevel så bør en kanskje ikke lete med forstørrelsesglass etter senvirkninger som kanskje ikke engang er der.

Det er vel individuelt fra person til person hvilke senskader overgrep kan gi.Og en kan tenke seg at når barn opplever overgrep fra tillitspersoner kan senvirkningene bli verre enn en voksen som opplever en enkeltstående hendelse som voldtekt feks.

Det er uansett godt og se slike historier med mennesker som tilsynelatende klarer å komme seg etter vonde grusomme traumet men at alle ikke behøver å bli ødelagt.Dette betyr ikke at de ikke har sensvirkninger etter overgrepet.

Under 2 verdenskrig var det mange som opplevde helt umenneskelig og grusomme ting.De hadde verken traumepsykologer eller krisehånderingsgrupper og likevel klarte mange seg forbausende fint. Det virker som om mennesker tåler det utroligste påkjenninger.Hvordan klarte mennesker seg før uten terapi? Mennesker opplevde kriser og grusomme ting da også .Og av og til er det vel greit å ønske og lukke den skuffen med det vonde og la det bli fortid.

Og at det er individuelt fra person til person hvordan overgrep kan påvirke en.Jeg har vel opplevd en form for omsorgssvikt som jeg føler er det jeg har størst senvirkninger av egentlig.

[Gjest hitmaker]

Jeg er delvis enig med hva du sier.Kanskje jeg fremstår noe kategorisk.De fleste vil vel oppleve at overgrep gjør noe med en.At det setter spor.En skal ikke være blind for hvilke senskader overgrep kan gi.Likevel så bør en kanskje ikke lete med forstørrelsesglass etter senvirkninger som kanskje ikke engang er der.

Det er vel individuelt fra person til person hvilke senskader overgrep kan gi.Og en kan tenke seg at når barn opplever overgrep fra tillitspersoner kan senvirkningene bli verre enn en voksen som opplever en enkeltstående hendelse som voldtekt feks.

Det er uansett godt og se slike historier med mennesker som tilsynelatende klarer å komme seg etter vonde grusomme traumet men at alle ikke behøver å bli ødelagt.Dette betyr ikke at de ikke har sensvirkninger etter overgrepet.

Under 2 verdenskrig var det mange som opplevde helt umenneskelig og grusomme ting.De hadde verken traumepsykologer eller krisehånderingsgrupper og likevel klarte mange seg forbausende fint. Det virker som om mennesker tåler det utroligste påkjenninger.Hvordan klarte mennesker seg før uten terapi? Mennesker opplevde kriser og grusomme ting da også .Og av og til er det vel greit å ønske og lukke den skuffen med det vonde og la det bli fortid.

Og at det er individuelt fra person til person hvordan overgrep kan påvirke en.Jeg har vel opplevd en form for omsorgssvikt som jeg føler er det jeg har størst senvirkninger av egentlig.

Jeg tror vi kan mene og tro hva vi vil i det uendelige, men å generalisere fører ingen plass hen. Alle har sin enkelt livshistorie og forutsetninger til å takle det vanskelige. Jeg synes det blir uheldig å sammenligne to tilfeller. Det er veldig mange faktorer inne i bildet og bestemmer, psykiske som fysiske. En av de faktorene er våres tanker. De går an å gjøre noe med, selv om det er vanskelig. Har lagt merke til at mennesker som opplever enkeltstående grusomheter, som feks 2.verdenskrig men som har hatt en fin og trygg barndom og fått utvikle selvet inntakt, takler tøffe ting mye bedre enn de som er traumatiserte fra før. Hvis en ikke har blitt oppvokst med trygge rammer, så må en ta andre ressurser i bruk. Det er ikke en svakhet å søke hjelp, det er en styrke. Er enig ati at mennesker tåler det utrolige, men er ikke alle ting man klarer helt alene. Det er vel derfor vi har teraepeuter. Feks å vokse opp med å oppfatte verden på en bestemt måte pga både gener/miljø og hendelser osv, fører til at det går automatikk i tankene.

Tanker fører til hvordan vi oppfatter verden. Å innse at en kan forandre sin egen verdensoppfatning med tankene, er en plass å begynne. Men da trenger en ofte kognitiv terapi. Mennesker tåler utrolig mye, men i dag stiller vi større krav til det å ha det "bra" enn før. Forholdene har endret seg. Mennesker tilpasser seg det de MÅ tilpasse seg, det betyr ikke at man nødvendigvis har det godt. Vi bruker de muligheter som finnes til å få det bedre. Det er også påvist at psyke og kjemi er avhengig av hverandre og vil påvirke hverandre. Noen trenger medisiner, andre samtaleterapi for å klare livet. Jeg heller mot kognitive teknikker, noe jeg har hat svært stort utbytte av. Det var forresten mye nød før i tiden og veldig mange slet psykisk da og. Men de hadde medisiner også da, og før det lobotomi. De som slet psykisk ble skjermet fra samfunnet og gjemt bort. Å ha den oppfatningen at et menneske er svakt fordi en oppsøker hjelp, synes jeg er en arrogant oppfatning. Hver enkelt må vurdere hva som er veien til målet.

[Miamarian]

Jeg tror vi kan mene og tro hva vi vil i det uendelige, men å generalisere fører ingen plass hen. Alle har sin enkelt livshistorie og forutsetninger til å takle det vanskelige. Jeg synes det blir uheldig å sammenligne to tilfeller. Det er veldig mange faktorer inne i bildet og bestemmer, psykiske som fysiske. En av de faktorene er våres tanker. De går an å gjøre noe med, selv om det er vanskelig. Har lagt merke til at mennesker som opplever enkeltstående grusomheter, som feks 2.verdenskrig men som har hatt en fin og trygg barndom og fått utvikle selvet inntakt, takler tøffe ting mye bedre enn de som er traumatiserte fra før. Hvis en ikke har blitt oppvokst med trygge rammer, så må en ta andre ressurser i bruk. Det er ikke en svakhet å søke hjelp, det er en styrke. Er enig ati at mennesker tåler det utrolige, men er ikke alle ting man klarer helt alene. Det er vel derfor vi har teraepeuter. Feks å vokse opp med å oppfatte verden på en bestemt måte pga både gener/miljø og hendelser osv, fører til at det går automatikk i tankene.

Tanker fører til hvordan vi oppfatter verden. Å innse at en kan forandre sin egen verdensoppfatning med tankene, er en plass å begynne. Men da trenger en ofte kognitiv terapi. Mennesker tåler utrolig mye, men i dag stiller vi større krav til det å ha det "bra" enn før. Forholdene har endret seg. Mennesker tilpasser seg det de MÅ tilpasse seg, det betyr ikke at man nødvendigvis har det godt. Vi bruker de muligheter som finnes til å få det bedre. Det er også påvist at psyke og kjemi er avhengig av hverandre og vil påvirke hverandre. Noen trenger medisiner, andre samtaleterapi for å klare livet. Jeg heller mot kognitive teknikker, noe jeg har hat svært stort utbytte av. Det var forresten mye nød før i tiden og veldig mange slet psykisk da og. Men de hadde medisiner også da, og før det lobotomi. De som slet psykisk ble skjermet fra samfunnet og gjemt bort. Å ha den oppfatningen at et menneske er svakt fordi en oppsøker hjelp, synes jeg er en arrogant oppfatning. Hver enkelt må vurdere hva som er veien til målet.

Jeg har vel ikke sagt at det er svakt å søke hjelp.Det er heller et tegn på styrke at en klarer å be om hjelp når ting er for vanskelig.Det er bra at det er mer åpenhet om psykiske lidelser og sjelelige problemer.Jeg tror nemlig at det å prate om det er veldig bra.Og de gjorde nok det i "gamledager" også.Pratet med venner og sjelesørgere og prester og familie.

[Gjest - men det har kostet også]

Jeg også er utsatt for overgrep, omsorgssvikt, voldtekter. Siden jeg var så liten da det hele startet har jeg ikke noe minner om et liv uten skygger av overgrep hengende over meg.

Jeg hadde ikke takket nei jeg heller om jeg hadde blitt tilbydt en seriøs programlederjobb! Men ikke på grunn av bakgrunnen min. Det blir helt feil. Media i Belux-landene er aggresive. De gjør hva som helst for å vinne seere og lesere. Snakket med en kjent fotballspiller en gang, som fortalte at han fikk en firesiders reprortasje i et sladreblad etter å ha gått bensintom i Tyskland! En hel bildeserie der han åpner en reservekanne og tømmer den på bilen. Jadda.

Mange overgrepsoffer klarer seg faktisk helt fint og ser ikke på seg selv som offer. Jeg har gjort en strålende jobbkarriere og bygd opp masse. God økonomi, eget gods på 200 mål, biler o.s.v. Som Natasha viser jeg aldri mine innerste bekymringer og redsler utad. Det er kun mine nærmeste som får et innblikk i dem.

Jeg har gått på jobb dagen etter en voldtekt. Spydde og skrev på data om hverandre. Men jeg lar ingen stikke kjepper i hjulene mine lengre!

[Gjest Et godt liv ikke et offer.]

Jeg også er utsatt for overgrep, omsorgssvikt, voldtekter. Siden jeg var så liten da det hele startet har jeg ikke noe minner om et liv uten skygger av overgrep hengende over meg.

Jeg hadde ikke takket nei jeg heller om jeg hadde blitt tilbydt en seriøs programlederjobb! Men ikke på grunn av bakgrunnen min. Det blir helt feil. Media i Belux-landene er aggresive. De gjør hva som helst for å vinne seere og lesere. Snakket med en kjent fotballspiller en gang, som fortalte at han fikk en firesiders reprortasje i et sladreblad etter å ha gått bensintom i Tyskland! En hel bildeserie der han åpner en reservekanne og tømmer den på bilen. Jadda.

Mange overgrepsoffer klarer seg faktisk helt fint og ser ikke på seg selv som offer. Jeg har gjort en strålende jobbkarriere og bygd opp masse. God økonomi, eget gods på 200 mål, biler o.s.v. Som Natasha viser jeg aldri mine innerste bekymringer og redsler utad. Det er kun mine nærmeste som får et innblikk i dem.

Jeg har gått på jobb dagen etter en voldtekt. Spydde og skrev på data om hverandre. Men jeg lar ingen stikke kjepper i hjulene mine lengre!

Underskriver her!

Selv om vi ikke er i samme situasjon.

Det med å spy og spy og likevel gjøre det man har bestemt seg for, kjenner jeg igjen. Måneder med en time søvn pr natt, mareritt og spying, kunne lett vært innlagt. Likevel, hard lesing og toppkarekterer.

Det er hardt, men det er jaggu meg verdt det.

Jeg liker ikke at folk bruker historien sin for å oppnå goder/unnskylde seg for å ikke ta tak i ting.