Kronisk engstelig for datteren min

[Gjest redd, men lykkelig]

Hei, Dr. Dahl, jeg håper du kan hjelpe meg litt. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet. Da jeg var rundt 10 år, ble min lillesøster og hennes venninne (på hhv. 5 og 3 år) sendt til sykehuset fordi de trodde de hadde spist hjertetabletter. De fikk der medisinsk kull, og alt gikk heldigvis bra med dem begge. Men JEG har slitt siden den gang. Jeg fikk en uro inni meg den dagen det hendte og følte at livet mitt blir aldri mer bekymringsfritt. Jeg ble redd for alt. For giftige planter, for sopp, for kjemikalier, tabletter og alt du kan tenke deg. Jeg turte ikke å plukke blomster, jeg begynte å stresse med å vaske meg nøye og jeg ba andre vaske seg. Det ble en tvang. Og da var jeg ennå ikke tenåring. Så ble det bedre og verre, det gikk i perioder. Nå er jeg 26 år, og for 1 år siden ble jeg mamma til ei nydelig lita jente som var etterlengta. Hun betyr alt for meg, og jeg innser at jeg har blitt ei skikkelig hønemor. For å starte et sted: jeg bekymrer meg til de grader for henne. Føler at jeg må være sammen med henne 24/7 hvis ikke skjer det noe. Jeg tør ikke la andre ta ansvar for henne, det er såvidt jeg tør å la henne være i barnehagen... jeg jobber i samme barnehage så jeg har full kontroll (!). Jeg sjekker at hun ikke får tak i noe farlig, men jeg kan ikke ha kontroll hele tiden. Jeg tør ikke å ha barnevakt til henne, og det er vanskelig til og med å la barnefaren (vi bor sammen) passe henne. Fordi jeg vet ikke om andre passer på henne like godt som meg! Jeg har snakket med fastlegen min om dette. Jeg har fortalt at jeg IKKE bekymrer meg for hverken komfyrer, veier eller trapper (eller jo, jeg bekymrer meg, men det er jo helt vanlig). Men det hun kan putte i munnen DET er mitt store problem. Hun har heldigvis begynt å putte færre ting i munnen nå, men det er fortsatt et så overstyrende problem for meg at det går utover livskvaliteten min, helsen min, jobben min, familien min og verst, datteren min! Uff, dette blir rotete skrevet, men jeg fortsetter. Rundt jul ( da var hun 9 mnd) puttet hun det meste i munnen. Jeg begynte å ikke ville ha besøk av folk (de kunne jo ha med seg ting inn som de så mistet på gulvet) og jeg fikk mindre lyst til å dra på besøk til folk. Der hadde jeg hvertfall ikke kontroll på hva folk har. Etter jul ble jeg så sliten og fikk en slags uvirkelighetsfølelse, pustevansker osv. Jeg overførste bevisst tankene mine til noe fysisk, som å hyperventilere og bli svimmel. Legen min har tilbød meg cipramil.Jeg ville ha psykolog. Han har hatt mange samtaler med meg, men jeg føler at det stopper litt opp. Jeg tror han syns det er et mer morsomt problem enn det i virkeligheten er. Han er botaniker på hobbybasis, forresten,og syns vel synet av vakre blomster er mer fint enn skummelt. Her jeg bor er det lang venteliste på psykolog så jeg kontaktet en privat gestaltteraput. Hun har ikke barn selv og hun er nok inne på noen ting, men jeg ser ikke at hun har noe løsning på problemet. Hun kom med forslag om at jeg kunne øve meg på å ta på blomstene hennes på kontoret, men det syns jeg blir feil. Jeg forstår at i visse fobier er det å eksponere seg for det man er redd for ok, men ikke alt. Ikke det jeg er redd for. Så litt om meg: jeg er en ressurssterk kvinne og er lykkelig. Viktig å understreke det, siden jeg sliter en del med bekymringene mine. Det virker som om jeg ønsker at folk skal bli sinte på meg og be meg ta det med ro/kutte ut. Da hjelper det litt men så er tankegangen der igjen. Jeg er redd når jeg tar med datteren min ut for å leke. Tenk om noen legger igjen en tablett der, en røyk, om det ligger farlige blomster der. Etter at det ble sommer nå har jeg tatt helt av. Jeg prøver å finne utveier for å se etter henne på jobb, for å planlegge hvilke dager vi kan være hjemme fra jobb/barnehage. ALT styres av denne forbanna dritten! Det er så vondt... og jeg reagerer med sinne overfor normale folk som tør å la andre ha barna sine og bruke litt tid på seg selv innimellom. Jeg foretrekker å slite meg ut før jeg setter henne til barnevakt. De passer jo ikke på og tenk om hun får tak i en eføy eller noe? Og de ikke ser det. Jeg trenger vel ikke si at vi ikke har planter hjemme... Jeg tror litt av årsaken til at jeg ikke klarer å bryte ut er fordi jeg ikke vet hvordan jeg lever et "bekymringsfritt" liv. Jeg vet ikke hvordan folk tenker og hvordan de lever. Jeg regner med at alle foreldre er like glad i barna sine som jeg. Jeg vil at datteren min skal bli selvstendig, stor og uredd, eller ihvertfall realistisk. Ikke bekymre seg og ha angst! Barnefaren og jeg har mange, dumme krangler om dette hvor han hisser seg opp fordi jeg lar dette styre meg. Han mener det er så enkelt å bare kutte det ut, det er det ikke. Det vet jeg alt om... Jeg føler meg ganske ok i formen nå rent bortsett fra bekymringene mine. Det er som om jeg har resignert og bare lar det komme. Kom inn, kom inn. Jeg har det ikke sånn at alt er bunnløst fortvilende, jeg har heller ikke angstanfall. Det er som om dette har blitt en livvstil for meg og jeg vil være normal! Et eksempel... jeg tar ikke så ofte pause hvis hun ikke sover, og er hun ute og jeg må inn på møte eller do e.l., så klarer jeg ikke konsentrere meg, men tenker på at når jeg kommer ut så sitter hun med noe farlig i hånda eller munnen. Da kaldsvetter jeg, blir helt ør og redd. DA begynner det å ligne på angstanfall. Jeg må alltid telle antall tabletter vi har av hvert slag i hus, vite hvor røyken til samboeren min er hen osv. Så, etter en times tid, tenker jeg litt klarere og kan roe meg ned. Men det er mange sånne episoder i løpet av dagen og det er klart at livskvaliteten min svekkes av det. Utad skulle ingen tro at jeg er sånn. Og innimellom "slagene" er jeg lykkelig som bare det! Dette ble langt. Jeg håper du kan komme med en forklaring og noe som kan nærme seg en løsning... Ha en fin dag! MVH,

[Gjest Også engstelig for det meste]

Jeg har det litt som deg (GAD , bekymringsangst) og har hatt stor nytte av metakognitiv terapi!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er generalisert angstlidelse (GAD) med et innslag av tvang (OCD).

Den korrekte (og eneste?) behandling som vil ha virkelig effekt på deg er metakognitiv terapi.

Jeg kan dessverre ik utgreie om MKT til alle som spør. Gjør et søk.

Poenget er at du må oppgi hele tanken på at du kan ha kontroll over livet. Du er nødt, som alle andre, til å ta livet slik det kommer. I neste sving kan det komme et vogntog i din kjørebane...............