God venn, kjæreste

[Gjest]

Hva må jeg gjøre for å få meg en _veldig_ god venn eller en kjæreste? Altså snakker om noen som man virkelig kan åpne seg opp ovenfor, og som støtter deg uansett. Og som det hadde funket å bodd sammen med.

Jeg har aldri hatt dette jeg... kanskje når jeg var barn... snakker da før 4. klasse på barneskolen...

Så jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg dette.

De "vennene" jeg har hatt opp gjennom ellers har jeg vært i en stor "på-vakt holdning" ovenfor... jeg snakket aldri om følelser.

Men det er absolutt noe jeg kunne ønske meg.

Helst en kjæreste, såklart, men that's beside the point. =P

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Altså snakker om noen som man virkelig kan åpne seg opp ovenfor, og som støtter deg uansett."

S: Det viktigste i et forhold er gjensidighet. Det ka høres ut som om du søker en som skal støtte deg. Hva skal du gi tilbake?

[Cilien]

Nei, det er jo det da. Hva skal jeg gi tilbake. Det er det jeg lurer på.

Du skal vel gi det samme som det du ønsker deg? Jeg tror du er godt i stand til dette, om du bare tar sjangsen:)

[Gjest kvalitetsbevisst]

Nei, det er jo det da. Hva skal jeg gi tilbake. Det er det jeg lurer på.

ALLE har kvaliteter. Jeg har vært en av de mest egosentriske personer på jord, men har klart å forandre meg for å finne at jeg har mye å gi av omsorg, humør, glede og jeg tar godt vare på samboeren min.

Det viktigste er ikke hva man sier, men hva man gjør.

Jeg viser at jeg elsker ham gjennom handling, i stedet for å si det.

Men det er nok viktig å finne sine kvaliteter før man går inn i et forhold. Av og til må man nok være moden nok til å innrøme at man ikke er klar for forhold. Desverre klarte ikke jeg innrømme dette.Jeg har nok såra menge menn i løpet av livet.

Jeg lovet meg selv veldig mange ganger at jeg skulle ta meg noen singel år, men jeg klarte det bare ikke.

Det er nok sant at man må elske seg selv før man kan elske noen annen. Det er også sant at man må respektere seg selv før man kan bli respektert av noen andre.

[Gjest Wita]

Nei, det er jo det da. Hva skal jeg gi tilbake. Det er det jeg lurer på.

Du kan starte med å prate over en kopp kaffe. Du kan gjerne prate om deg selv for å sette i gang en samtale, men alt må ikke dreie seg om deg hele tiden. Du må også kunne lytte til hva andre har å si og du må være åpen for å finne på ting og foreslå ting selv også.

Når du er så ensom som du er, så synes jeg det er en god ide å si ja til en støttekontakt du kan øve deg til å prate med.

Dere kan late som dere er venner. Støttekontakten kan ta deg med på noe som gir deg sosial trening.

Har forøvrig vært støttekontakt selv jeg i tenårene.

[rose23]

En kjæreste kan ikke være terapeut el. støttekontakt. Søker en varig kjæreste må det gå begge veier. Ta og hente ... like mye! For alvorlige problemer finnes det et støtteapparat.

[serenity777]

Tror du stiller litt høye krav Kjærligheten er ikke om å bli forstått tror jeg. Iallefall har ingen av de jentene jeg har vært sammen med og elsket forstått meg særlig bra. Egentlig har det funket best når jeg har skjult psykiatriproblemene mine, og vært mest mulig som vanlig.

Iom at du er sosialtkjeitete, er det kanskje lurt av deg å skaffe en dominerende kjæreste? Min første kjæreste var veldig dominerende, og det trengte jeg etter flere år i isolasjonståka.

[Miles]

Jeg tror man må være glad i seg selv for å kunne være noe for andre; være en venn for andre før de blir det med deg. En må derfor ha fokuset rettet utover, ikke innover. Er fokuset intenst rettet innover, så vil du ikke merke selv at du ikke gir noe til andre, og du vil ikke en gang legge merke til sjansene som byr seg, på vennefronten eller damefronten.

Å være glad i seg selv er ekstremt vanskelig, spesielt hvis (den eneste?) fritidsinteressen er å analysere det negative ved en selv; å ha et konstant negativt innadvendt fokus. Gjør du dette lenge nok, så blir selvbilde til slutt forvrengt, og ingen vil til slutt kjenne igjen beskrivelsen du har av deg selv. Jeg fortalt nylig min søster om tankene jeg har hatt om meg selv siden jeg var ungdom. Hun ble mildt sagt sjokkert, og kjente ikke igjen noe av beskrivelsene jeg hadde av meg selv.

Hvem gidder å være sammen med noen som har et urealistisk bilde av seg selv, av andre og som tillegger alt en negativ undertone? De aller færreste vil jeg tro. Jeg hadde til en viss grad taklet det, men ikke i lengden, og bare fordi jeg selv vet hvordan det er å være negativ.

Å bli glad i seg selv er vanskelig å jobbe med, og jeg sliter selv kraftig med dette, men det går fremover dag for dag.

En av de tingene jeg gjorde sånn rent praktisk sett, var å slutte å høre på misantropisk musikk. Hva er misantropisk musikk? Et definisjonsspørsmål det, men kanskje det er musikk som ikke bygger deg opp? Musikk som får deg til å tenke negativt om deg selv, og kanskje også andre i samme slengen. Jeg har aldri likt black-metal, eller noe slikt, har alltid likt synth-musikk, og pga min negative sinnstilstand, så valgte jeg ut det mest dystre av den sjangeren. Aldri hørt på hatmusikk, men muskk som vedvarte den neagtive sinnstilstanden min.Det gjør noe med tankene dine å høre på negativ musikk, alt sitter jo i hodet. Jeg er en ganske følsom person (vanskelig å innrømme, temmelig lite maskulint), og fant ut at jeg måtte ta mer hensyn til denne følsomme delen av meg selv. Jeg tåler rett og slett ikke for mye negativitet i hverdagen min. Det bryter meg ned. Dette gjelder for øvrig andre kulturinntrykk også, som negative filmer, bøker, stygg porno (som mesteparten er, med noen unntak. Joda, jeg er også en fyr som ikke har draget på kvinner).

Etter at du har satt deg i en mer positiv sinnstilstand, jobbet litt med deg selv, så kan du tenke ærlig på hva du egentlig vil i livet, sette deg mål, finne ut hva du interesserer deg for. Denne prosessen er jeg inne i akkurat nå (med noen tilbakefall i ny og ne, som f.eks forleden dag da jeg skrev et innlegg her inne).

Deretter vil jeg tro du må finne en møteplass hvor du kan møte folk som interesserer seg for det samme som deg (har ikke kommet dit hen enda). Er du genuint interessert i noe, og gjør dette i sosiale settinger, så er mye gjort vil jeg tro. Tror ikke denne desperate lengselen etter en kjæreste vil bety så mye heller da, for du får dekket de fleste andre behov, unntatt intimitet og sex. Jeg vet mye om en denne lengselen, og ambivalensen rettet mot mine egne følelser på området. Det er nesten en skam å oppleve seksuell ensomhet; mangel på et aktivt sexliv. Lengslen i mitt tilfelle dreide seg mer mot nærhet og kjærlighet, og det er heller ikke spesielt maskulint, så igjen mer flauhet i forhold til min egen seksualitet. Igjen blir fokuset rette mer innover. Jeg er flau over mine egne tanker, er for sjenert til å gjøre noe aktivt med det, så spørsmålet blir da: Hva er galt med meg? Joda, jeg har den og den feilen, lider av det og det. Akkurat som deg, så har jeg også hatt et intenst fokus på hva diagnosen min er, som om definisjonen på en eller annen sinnsykdom skulle hjelpe meg videre. En diagnose vil selvfølgelig ikke hjelpe meg videre. Realiteten er at man må leve et aktivt liv, med mål, interesser, i sosiale sammenhenger for å komme seg videre. Jakten på hva som er galt med en selv kan jo vedvare i en evighet. Min kapasitet for grubling er uansett helt enorm, så hvorfor velge den veien å gå?

Jeg tror det beste for å fylle behovet for forståelse er å snakke med en psykolog. Han blir ikke utslitt av dette snakket. Behovet for sosial nærhet må dekkes gjennom vanlig sosial interaksjon, men i det små aller først; bli komfortabel i mengder av folk, dra der hvor folk er. Finn så ut av dine interesser, meld deg på en hobby. Behovet for intimitet og sex kan ikke dekkes gjennom en profesjonell, men kanskje man kan finne et slags substitutt? Jeg vokste opp i en familie hvor ingen rørte hverandre, noensinne, ikke en klem en gang. Jeg er derfor litt oversensitiv og ambivalent når det gjelder berøring, ikke akkurat hva en kvinne ser etter i en mann. Hvis du er som meg, så kanskje massasje kan være tingen? Det er ikke en orgasmisk opplevelse, men, patetisk nok, så hjelper det litt. Det kan kanskje dekke en del av behovet ditt, hvis du er like isolert som meg da. Jeg tror nemlig at en kjæreste er noe som vil komme helt til slutt. Kvinner stiller totalt ulikt menn i den forstand. De blir sjekket opp av menn hele tiden. De trenger ikke å være i en kjempepositiv tilstand, med overskudd og giv for å få seg en kjæreste, men det trenger menn, og hvis du er sjenert som meg, så trenger du ekstra mye av det; du må da jobbe ekstra hardt.

Nå skrev jeg vanvittig langt, og trakk meg selv altfor mye inn i svaret jeg ga deg, samt blottlegger meg selv litt vel mye, men jeg kjenner meg igjen i din sosiale isolasjon, og blir lett engasjert da. Håper du får noe ut av det jeg nettopp skrev.