Trenger hjelp nå

[Gjest sneglehuset]

Har en mor som er veldig ustabil. Ene øyeblikket er jeg så flink, andre øyeblikket får jeg en skikkelig reprimande. Prøver å holde avstand og ikke ta telefonen, men håper innerst inne at hun skal forstå. Det håpet blir knust hver gang jeg tar tlf. Har nylig vært på avvenning for piller og går nå på ingenting. I stedet for å få støtte for at jeg klarer meg uten piller, så blir alle mine feil ramset opp gang på gang. At kroppen ennå er i ulage og jeg ikke orker stort, blir sett på vrangvilje mot å jobbe fullt og hjelpe dem med forskjellige saker. Jeg må enten overprøve meg selv for å godtgjøre dem, ellers får jeg beskyldninger om at jeg er lat og er en negativ person. Slik har det alltid vært, i tillegg ble jeg utsatt for et overgrep for noen år siden og mye mobbing gjennm hele skoletiden.

I det siste har jeg blitt fysisk dårlig og problemer med å ta til meg næring. Noen ganger har jeg fått magesmerter/diare, andre ganger har jeg blitt kvalm og kastet opp. Klarer ikke å kutte kontakten helt selv om jeg prøver å begrense den så mye jeg kan. Med det resultat at jeg får en ny anklage hver gang, og føler meg mer skjør, oppløst og får masse skyldfølelse. Det er som om jeg ikke klarer å skille rett fra galt og viljen min blir brutt ned. Jeg har aldri fått lov til å ha egenvilje og det har blitt erstattet med skam.

Har egentlig ingen venner å prate med og jeg har tilbud om psykiatrisk sykepleier i kommunen og psykolog. Men ingen av disse er noen gang å få tak i, når det er skikkelig ille og jeg har blitt tråkka på. Hadde jeg hatt flere krefter, skulle jeg tatt tak i ting, men er nært sagt sengeliggende og har vært det siste tre ukene, uten at noen i behandlingsapparatet reagerer. Så derfor har jeg tenkt at dette er noe jeg må tåle. Men det blir jo ikke bedre. Har alltid vært sterk og stått på, men nå føler jeg meg utbrent og er ikke en fugl fønix heller.

Har time med psykologen i dag. Hva skal jeg si eller tro. Siden hun ikke har svart på mine henvendelser så er hun kanskje lei av meg, og kanskje blir hun glad hvis jeg ikke kommer. Vanskelig å tro at hun ikke skal oppfatte meg som en belastning og en utiltalende person, når jeg er vokst opp med den holdningen. Og jeg må bruke flerfoldige krefter på å stelle meg og komme meg ut. Vet at jeg er så nedbrutt nå at jeg vil nok begynne å gråte bare noen fløyter på meg når jeg kjører dit. Kroppen er liksom i ubalanse. Er også mye sinne som er oppsamlet både mot de som skulle hjelpe meg og foreldrene mine som ikke vil slippe meg, eller det negative bildet de har av meg. Føler det er urettferdig, for har jobbet så hardt med meg selv hele tiden.

Vet ikke, bare et hjertesukk fra meg..er ikke sikker på hva jeg spør om engang. Kanskje bare innspill, kloke ord, whatever....