Dårlig samvittighet!

[Gjest puten]

Etter et ekteskap på tett opptil 10 år, tok jeg steget ut av det for omtrent like mange år siden. Jeg var skikkelig lei etter mange år med kommunikasjonsproblemer og ulikheter og hadde antagelig altfor liten fokus på annet enn en ny forelskelse. Fokus skulle kanskje vært litt mer på barna, som det er tre av fra det ekteskapet... Nå er jeg i et nytt ekteskap, denne gangen med to barn- nok en gang sliter vi med kommunikasjon, manglende sexliv osv.osv.. Nytt denne gangen er erkjennelsen at jeg sliter med dårlig samvittighet for barna fra første ekteskap- for liten tid, oppfølging, fokus- ja, alt... Jeg ser at det kanskje er en viktig grunn til at det "skjærer seg" igjen, den evinnerlige konstante dårlige samvittigheten og frykten for aldri å strekke til- være bra nok. Hvor/hvem kan man oppsøke for å få begrepsapparat og hjelp til å takle dårlig samvittighet??

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Den største, eller i hvert fall en nokså vanlig fallgruve, er å gå i de samme sporene om igjen. Du opplevde at gresset ikke var så mye grønnere på den andre siden, igjen melder de samme problemene seg i relasjonen (ekteskapet) du er i nå (det å snakke sammen og det å være seksuelt nær). Sånn sett utenfra er det vel egentlig uttrykk for at du er mistilfreds. At du innerst inne kveles ved tanker og følelser om at du ikke er god nok, siden du føler du mislykkes igjen og på samme områder som i det forrige samlivet med den forrige barnefaren. For å bøte på følesen av å ikke være nok i seg selv/utilstrekkelig som den du er, kan du tenke over hva du kan gjøre. Eks. er det noen endringer som du kan foreta for at dere skal kunne nærme dere hverandre igjen. Eks.. kan dette gjelde: å ta initiativ til å få igang en samtale og opprettholde den, ikke bite den andre part av, prøve å være mer fleksibel, om mannen tar initiativ til samleie, ikke alltid avise osv. Nå kjenner jeg selvsagt ikke deg, så det ovenfor var mer generelle tanker/råd. Det som er så fint i et samliv, er at når den ene parten gjør endringer, åpner det også opp for endringer hos den andre. Fokus er ofte rettet mot "den andre", at det er han (eller hun) som må gjøre mer eller mindre drastiske grep for at det skal kunne fungere bedre eller i det hele tatt. Det som da ofte skjer er at formaningene om endring, uteblir og den onde sirkelen durer og går i samme spor. Ved å vende blikket innover og ta tak i seg selv, stille slike "endringsspm og gjøre noe med det, skjer det i hvert fall en forandring! Det kan være greit å se det slik at samlivet innebærer utviklingspotensialer. Så blir det ikke en oppfatning av stillstand, noe som er fastlåst og uforanderlig. Det kan faktisk gjøres noe med!

Det er lett å bli oppslukt av en forelskelse, om den virkelig er stor nok. Nå i etterpåklokskapen ser du at du kanskje skulle spilt kortene annerledes. Ikke latt bare forelskelesfølelsene dine styre den gang, men også fornuften. Når du nå ser at du forsømte barna/ikke så de nok/ikke ga de nok oppmerksomhet, ja, kanskje glemte de helt/delvis, så tror jeg for din samvittighets skyld, det ville være bra å si nettopp dette til ungene dine. Det vil sikkert være godt for dem å høre at du ser tilbake og skulle nå ønske du hadde gjort dette annerledes. Også for deg vil dette sikkert kunne lette hjertet ditt/samvittigheten din noe. Det er nå en gang slik at det som er skjedd, kan man ikke gjøre om. Men du kan vise at du virkelig bryr deg og vil stille opp for dem i dag. Du kan prøve å bøte på det ugjorte fra den gang. Det hjelper også mot samvittighetskvaler. Når du gjør noe konkret, går du fra mer passiv til en aktiv rolle.

Alle mennesker gjør feil, "går i grøfta" noen ganger. Noen går i flere grøfter enn andre, men uansett er ingen 100% feilfrie eller ufeilbarlige. Det er verdt å huske i forhold til seg selv. Mange måler seg opp med helt urealistiske størrelser og stereotyper - idealstørrelser - som er "100% hvite" (glorifiserte). Da er det klart at i en slik sammenligning, _må_ man selv være langt dårligere. Alle har vi våre "sorte flekker". Selv ikke en psykiater gjør alt helt perfekt overfor sine barn, om du skjønner hva jeg mener.

For å lære å kommunisere bedre, finne ord og snakke ut om sine sjelekvaler som dårlig samvittighet m.m. kan du be fastlegen din skrive ut en henvisning til en psykolog (ev. psykiater). Det kan hjelpe deg videre på vei, om du finner en kompetent en. En annen mulighet er at du og mannen din oppsøker et familievernkontor, der dere tar fatt i samlivet deres og får innspill på hvordan dere kan løse opp noen av flokene.

Lykke til!