usikker fremtid

[Gjest Grønn iris]

Huff... Ble skremt i går, da jeg kikket litt på youtube. Jeg så videoen "Islam makes sence" der ei som hadde konvertert til Islam snakka om religion og sånnn. Vel til poenget; hun sa at i Islam tror de ikke på arvesynd, men at barn er født uten synd og kan ikke synde før de er syv år. Jeg har en syv år gammel datter med en muslimsk mann. Jeg ble skremt først og fremst fordi dette samstemte med noe han sa da hun var nyfødt. Han uttrykte et ønske om å flytte til hjemlandet sitt, da sammen med meg og datteren vår, når hun fyllte seks år. Altså før fyllte sju...

Og han har sendt mye mere post i det siste. Jeg har jo bytta navn etter at jeg endte forholdet og ble truet om kidnapping av datteren min, men han har fortsatt adressen til foeldrene mine. Og han skriver at han ikke sover om nettene fordi han tenker på henne. Det uroer meg spesiellt mye.

Jeg er redd for fremtiden. For at han skal skade de jeg elsker. Jeg tenker på min datter, min samboer og foreldrene mine, Jeg er redd for at han kan komme hit til Norge selv, eller sende noen, noen jeg ikke engang vet hvordan ser ut. (Er det rart jeg føler meg litt paranoid?) Han har tidliger knivstukket an person, og er etterlyst i Shengen nå, men saken vil jo etterhvert bli foreldet...

Han kan gjøre dumme ting i affekt. Hvis han blir sint tror jeg ikke det er noe noen kan gjøre for å stoppe ham.

Jeg tenker jeg skulle ønske jeg hadde et våpen eller noe...

Han kan sikkert klare å få tak i et selv... Det skermmer meg enormt! Pluss at han liker å bære kniv.

Huff, jeg er bare pissredd.

I det siste har han spurt etter fødselsattest også. Jeg er bare redd at han skal finne ut hvordan han skal få tak i en på egenhånd.

Jeg angrer sånn på at jeg gikk med på å snakke litt på mail med ham. Jeg opprettet selvsagt en addresse med mitt gamle navn. Det var med tanke på datteren hans. Og da jeg gikk med på det, var jeg ikke så redd som nå, Det hadde vært rolig en stund, agentlig i mange år, jeg har jo ikke sett ham på 5 år, og det kjentes så trygt at hen var sendt tilbake til hjemlandet.

Han tar jo selvsagt ikke noe ansvar for det som skjedde i forholdet, han mener alt er min feil og jeg utnyttet ham i en vanskelig situasjon. Rart, for alle jeg kjenner ville segt at det var han som gjorde det med meg...

Skulle ønske at jeg aldri hadde svart. Han oppfattet meg sikkert som svært uanstendig, når jeg sa i fra hva jeg mente. men jeg angrer som en hund. Jeg føler meg litt terrorisert nå. Da han sa at han aldri ville tilgi meg, ble jeg redd.

Siden han bor i hjemlandet tror jeg det ken forværre tankegangen hans, han er jo fundamentalist da (noe jeg ikke visste før etter at vi fikk barn sammen) og har nå mulighet til å snakke mye med likesinnede. Han er organisert og kan få hjelp til å hente datteren min til hjemlandet hans hvis han ønsker det...

For første gang i mitt liv har jeg tenkt på å skyte noen... Huff. Jeg er så redd.

[Gjest Grågrønn]

Pass på jenta di! Jeg skjønner godt at du er paranoid...

Kanskje du skulle undersøkt noe om det finnes forhåndsregler du kan ta/rettigheter du har for å forhindre ting?

Det er en ting å være paranoid uten grunn, og noe helt annet å være på vakt fordi det er grunn til å være det.