Når tar behandler "kontrollen"?

[Gjest reddbehandler tarkontrollen]

Når kan jeg risikere at behandler tar "kontrollen" over meg når det gjelder selvskading? Kan en behandler ta over "kontrollen" når en tar medisiner som en mener at en har kontroll over, men som også har en mulighet for å gi hjerteforstyrrelser? Hva ville du gjort i et slikt tilfelle NHD?

Mvh

[frosken]

Når jeg leser hva du skriver om dette, så tenker jeg at det du ønsker at din behandler skal ta over kontrollen. En del mennesker kan ha en dyp lengsel om at noen skal være sterke nok til å ta ansvar og kontroll mht det destruktive.

Slike ønsker om at andre skal ta ansvar og ha kontrollen er ofte "forbudete ønsker" og vanskelig å være ærlig i forhold til. Da kan det være nærliggende å "leke katt og mus" med behandlingsapparatet i stedet.

Et mer konkret svar på ditt spørsmål vil vel være at sålenge du ikke er psykotisk så har du forsåvidt rett til å drive med selvskading.

[Gjest reddbehandler tarkontrollen]

Når jeg leser hva du skriver om dette, så tenker jeg at det du ønsker at din behandler skal ta over kontrollen. En del mennesker kan ha en dyp lengsel om at noen skal være sterke nok til å ta ansvar og kontroll mht det destruktive.

Slike ønsker om at andre skal ta ansvar og ha kontrollen er ofte "forbudete ønsker" og vanskelig å være ærlig i forhold til. Da kan det være nærliggende å "leke katt og mus" med behandlingsapparatet i stedet.

Et mer konkret svar på ditt spørsmål vil vel være at sålenge du ikke er psykotisk så har du forsåvidt rett til å drive med selvskading.

Takk for svar frosken.

Jeg har tenkt den tanken jeg også, om "ønsket" av å bli fratatt kontrollen, for det har vært slik før for min del...

Men nå er det så mange andre som vil bli berørt om noen overtar denne kontrollen, så mitt ønske er å finne en "balansegang" mellom det å skade seg uten å miste kontrollen, slik at behandler griper inn...

Mvh

[frosken]

Takk for svar frosken.

Jeg har tenkt den tanken jeg også, om "ønsket" av å bli fratatt kontrollen, for det har vært slik før for min del...

Men nå er det så mange andre som vil bli berørt om noen overtar denne kontrollen, så mitt ønske er å finne en "balansegang" mellom det å skade seg uten å miste kontrollen, slik at behandler griper inn...

Mvh

Det betyr kanskje at du gradvis er i ferd med å vokse fra behovet for at andre tar kontroll - men at du fortsatt er noe ambivalent?

Hva gjør at du ikke kan gi opp selvskadingen? Hva hindrer deg fra å nekte deg selv den type handlinger? Eller hva skal til for at du skulle kunne unnvære selvskadingen?

(Jeg er forøvrig glad for at du ikke ble sur fordi jeg skrev en så direkte kommentar til deg. Jeg var noe i tvil om det var riktig å gjøre det, men tok sjansen. )

[Gjest reddbehandler tarkontrollen]

Det betyr kanskje at du gradvis er i ferd med å vokse fra behovet for at andre tar kontroll - men at du fortsatt er noe ambivalent?

Hva gjør at du ikke kan gi opp selvskadingen? Hva hindrer deg fra å nekte deg selv den type handlinger? Eller hva skal til for at du skulle kunne unnvære selvskadingen?

(Jeg er forøvrig glad for at du ikke ble sur fordi jeg skrev en så direkte kommentar til deg. Jeg var noe i tvil om det var riktig å gjøre det, men tok sjansen. )

Takk for svar igjen.

Nei, jeg er slett ikke sur på deg for at du skrev det du skrev:-)

Jeg har klart å holde meg unna selvskading i 3 år nå, og er så glad for det. Men for litt siden begynte trangen igjen, men pga at jeg i ettertid har giftet meg, klarer jeg ikke å gjøre det mot han (kutte meg), for det vil han selvsagt merke.

Så da ble dette "løsningen". I tillegg er jeg begynt i behandling igjen etter 1 år uten, pga økende depresjonsfølelse. Jeg er ikke noe flink å prate med den nye behandleren, og er livredd for at han vil tenke at jeg gjør dette for å virke sykere enn jeg er, eller for at jeg vil teste han... Men jeg er så inderlig urolig, og kjenner en trang til å skade meg, det holder med et blikk fra en person... og da bare skjer det... "plutselig" er en tablett eller to tatt...

Jeg skulle så gjerne klart meg uten, og jeg vet jeg kan klare det igjen, men nå klarer jeg ikke se hvordan jeg skal klare å hjelpe meg selv videre... For en så inderlig sliten...

[rose23]

Aldri! Det er til syvende og sist ditt ansvar!