å bytte medikament og en hel del tanker..mye her

[Perlemoren]

hei,

mange tanker som kverner akkuratt nå og jeg setter pris på om noen tar seg tid til å svare..uansett kan det sikkert være bra å bare skrive litt.jeg skal prøve å fatte meg i klarhet.

jeg har gått i terapi i flere år nå. når jeg ser tilbake på den jeg var da jeg startet, så er jeg fornøyd med at mye har forandret seg. at jeg har forandret meg. men det er nok litt igjen ja. jeg føler jeg har en viss peiling på hva som holder meg tilbake for øyeblikket. hindrer meg i å komme videre. og det er at jeg er veldig sta, streng med meg selv, og. jeg tror jeg på en måte tviholder på min egen "elendighet".

for en tid siden begynte jeg på cipramil. mot depresjon. jeg har aldri fått en konkret diagnose, men det er det som står på resepten. men jeg har egentlig ikke merket noen forskjell. legen sa vi kan prøve et annet medikament, kanskje efexor (?). men jeg tenker. hvis jeg ikke reagerer på antidepressiva, er jeg ikke deprimert da? kan det hende jeg bare "vil" være lei og trøtt og oppgitt..?jeg er litt "redd" for å bli bedre. så rart det kan høres ut. men jeg har vært "selvdestruktiv" så lenge jeg kan huske. og det er det eneste jeg kjenner. hva kommer til å skje når jeg ikke lenger ser på meg selv som den dumme, patetiske, fæle, grunne, ekle lille ubetydelige ert som hadde gjort verden en tjeneste om jeg bare hadde forsvunnet fra overflaten? vil jeg klare å ta mer plass? vil jeg klare å "bære mine ønsker og vilje"?det er så mye lettere å benkekte seg selv ting enn å kreve ting.så mye lettere å være et produkt av andre enn et produkt av seg selv.ja, jeg er feig. jeg gjør det jeg tror andre forventer av meg og i mitt stille sinn skylder jeg på dem om det går galt. da er det ikke min "feil". det er ikke mitt valg, så fallhøyden er lik null.

hvis jeg skal konkretisere spørsmålet mitt litt så lurer jeg vel egentlig på. er det noen som bare ER deprimerte, eller svartmalte, og som bare må akseptere å leve med det? eller tar det bare tid før man VIRKELIG klarer å forandre seg? og kan virkelig en medisin få en til å slappe mer av med seg selv? jeg prøver på ingen måte å undergrave antidepressiva, men for meg virker det litt uvirkelig at noen piller kan fjerne de tankene jeg gjerne kjenner best i min eksistens. forvirring, usikkerhet, kjør og angst..

jeg var blid som barn har jeg blitt fortalt, lett å komme i kontakt med andre. alltid åpen. kontakt oppnår jeg også i dag. men det er alltid overfladisk. klarer ikke at noen "kjenner" meg. fullt og helt. og jeg føler meg særere og særere for hver dag som går. tanker som at "alle er ute etter å ta meg" gjør at jeg trekker meg mer og mer tilbake. og nå vet jeg ikke om jeg kan gå lengre tilbake.

dette ble mye. men en plass måtte disse tankene få en plass i kveld og jeg vet ikke helt jeg. et forståelsesfullt svar, et "skjerp-deg" svar, eller noe. håper noen er i andre enden.

medisiner: cipramil

ting jeg jobber med: intimitet, spising, være den jeg er, usikkerhet

historie: mor med angst++, overgrep som barn, voldtekt som voksen, oppkast/sulting siden jeg var 12. er nå nærmest 30 enn 20.

og ja. er det noen som har det slik at de MÅ si noe høyt når dere er for dere selv? bare for å bekrefte at dere lever? at det hele ikke er en drøm? at dere er virkelig?

hilsen en skrullete

[Gjest Liza i London]

det var mye å svare på her,..dette får bare bli noen umiddelbare tanker fra meg.

er ikke det du skriver om, redselen for å bli frisk, en fortsettelse av din selvdestruktivitet? Kanskje.

Eller en kombinasjon av flere ting.

Etter å ha slitt i så mange år, så kjenner du rollen din godt. Du kan replikkene, du kan handlingen.

Det er klart det er skremmende å bli noe annet, spille i et annet stykke der du ikke engang vet hva sluttscenen blir.

men kanskje du kan øve deg?

" Fake it 'till you make it"

Kanskje kan du ha nytte av medisin som en støttespiller en stund?

[Perlemoren]

det var mye å svare på her,..dette får bare bli noen umiddelbare tanker fra meg.

er ikke det du skriver om, redselen for å bli frisk, en fortsettelse av din selvdestruktivitet? Kanskje.

Eller en kombinasjon av flere ting.

Etter å ha slitt i så mange år, så kjenner du rollen din godt. Du kan replikkene, du kan handlingen.

Det er klart det er skremmende å bli noe annet, spille i et annet stykke der du ikke engang vet hva sluttscenen blir.

men kanskje du kan øve deg?

" Fake it 'till you make it"

Kanskje kan du ha nytte av medisin som en støttespiller en stund?

a. du er inne på noe. fake it 'til you make it. hvis jeg ikke tar sjansen på å være litt "snillere" med meg selv, så vil jeg heller aldri erfare hvordan det er. jeg går jo i terapi for å bli bedre. og så blir jeg litt overrasket av at jeg på sett og vis tviholder på det jeg egentlig vil bli fri fra.

[Imelis]

a. du er inne på noe. fake it 'til you make it. hvis jeg ikke tar sjansen på å være litt "snillere" med meg selv, så vil jeg heller aldri erfare hvordan det er. jeg går jo i terapi for å bli bedre. og så blir jeg litt overrasket av at jeg på sett og vis tviholder på det jeg egentlig vil bli fri fra.

Du har så mange tanker som jeg kjenner igjen i meg selv. Jeg er på en måte ikke klar for å slippe taket i problemene, og er redd for å fortsette livet uten den jeg er nå. Samtidig vil jeg jo bli kvitt alle tankene og problemene rundt det. Vil jo bli noe annet enn "den dumme, patetiske, fæle, grunne, ekle lille ubetydelige ert som hadde gjort verden en tjeneste om jeg bare hadde forsvunnet fra overflaten" (ditt sitat, som jeg godt kunne skrevet selv).

Har ingen råd til deg, men håper du vil få andre fornuftige svar. Lykke til videre!

[Gjest Liza i London]

a. du er inne på noe. fake it 'til you make it. hvis jeg ikke tar sjansen på å være litt "snillere" med meg selv, så vil jeg heller aldri erfare hvordan det er. jeg går jo i terapi for å bli bedre. og så blir jeg litt overrasket av at jeg på sett og vis tviholder på det jeg egentlig vil bli fri fra.

Det er ikke merkelig, tvertom det er normal utvikling og jeg er sikker på at terapeuten din vil fortelle deg det samme.

Sekundærgevinster er kraftige incentiver for å holde på de gamle symptomene og atferden.

[Perlemoren]

Du har så mange tanker som jeg kjenner igjen i meg selv. Jeg er på en måte ikke klar for å slippe taket i problemene, og er redd for å fortsette livet uten den jeg er nå. Samtidig vil jeg jo bli kvitt alle tankene og problemene rundt det. Vil jo bli noe annet enn "den dumme, patetiske, fæle, grunne, ekle lille ubetydelige ert som hadde gjort verden en tjeneste om jeg bare hadde forsvunnet fra overflaten" (ditt sitat, som jeg godt kunne skrevet selv).

Har ingen råd til deg, men håper du vil få andre fornuftige svar. Lykke til videre!

ofte er det god trøst å høre andre har det på samme måte;)selv om jeg ikke unner andre det samme da..håper forøvrig du også har et godt støtteapparat rundt deg. av og til blir jeg veldig rørt av at det faktisk er noen som gidder å høre på meg og som bryr seg. det er fint. selv om jeg ikke alltid skjønner det.