Sårt...

[Gjest ensom og redd]

Vært gjennom helvete på jord og nesten alene bekjempet djevler og jævelskap. Slutta på medisiner, spinnet rundt min egen akse, svettet og svettet, og grått og grått. Gått ned 15 kg på en måned. Kommer ut igjen på andre siden som et nytt menneske, friskere enn noengang og folk sier jeg ser så bra og frisk ut og at jeg har forandret meg veldig til det bedre. Så kommer jeg hjem og familien min tar avstand.

Min mor vil heller bruke all sin tid på svigerinna og nevøen min og hører ikke noe fra de lenger. Eneste som bryr seg er psykiateren. Det er utrolig sårt. På god vei, men alt er ikke bra ennå. Alle sår er ikke leget, alle traumer er ikke som visket bort. Jeg må fremdeles leve med ting som har skjedd. Er bare så uendelig sårt at de ikke "godtar" meg lenger, og er så ensom at det føles som jeg går i stykker...Ingen kan vel kreve noe fra andre heller. Eneste som bryr seg er psyken, men er jobben hans..Kanskje de tror jeg er fugl fønix eller noe..kanskje de bare ikke evner å gi og vise kjærlighet eller rett og slett ikke liker meg som jeg er, uten piller.

For nå er jeg meg selv mer enn noensinne. Prøver å ta hensyn, gi av meg selv. Men de bare krever, krever og krever...at jeg skal takle ting..de blir aldri fornøyd. Klart jeg føler det er veldig sårt når de som har betydd noe for meg har sviktet når det gjaldt mest. Jeg er ikke et overmenneske og selv om jeg klarer det meste selv, så ikke alt. Føler meg gjemt og glemt. Kanskje den dagen jeg blir helt bra dukker de opp igjen. Men da er det mulig jeg ikke er mottakelig lenger...For slik falskhet kan jeg ikke leve med.

[Gjest D*lilith]

Det er nok sårt ja,noe av det viktigste for et menneske er å bli hørt og sett.

Kjenner til det,da jeg var dårlig forsvant alle,det er vondt.

Men håper du kan glede deg over din egen fremgang,gratulerer : )

[Gjest ensom og redd]

Det er nok sårt ja,noe av det viktigste for et menneske er å bli hørt og sett.

Kjenner til det,da jeg var dårlig forsvant alle,det er vondt.

Men håper du kan glede deg over din egen fremgang,gratulerer : )

Takk, det gjør jeg. Men skulle tro de ville ha mer med meg å gjøre nå når jeg har blitt bedre. Men det er jo nesten verre enn noensinne. Klarte du å bygge deg opp igjen ett nettverk? I såfall, hvordan gjorde du det? Føler at jeg har alt for mange ustabile personer rundt meg...savner noen stabile og modne mennesker.

[Gjest D*lilith]

Takk, det gjør jeg. Men skulle tro de ville ha mer med meg å gjøre nå når jeg har blitt bedre. Men det er jo nesten verre enn noensinne. Klarte du å bygge deg opp igjen ett nettverk? I såfall, hvordan gjorde du det? Føler at jeg har alt for mange ustabile personer rundt meg...savner noen stabile og modne mennesker.

De dukket opp igjen når jeg ble bedre,når jeg var "tilbake" på en måte.

Da jeg var dårlig hadde jeg ikke noe å gi,når jeg ble bedre kunne de igjen kreve noe av meg,og jeg lot dem selv om jeg satte noen grenser,forbante meg på at jeg skulle aldri være der for noen som ikke var der for meg,da jeg var så dårlig.

[Miamarian]

Det høres så vondt ut at du føler de ikke aksepterer deg lenger.Selv om du er friskere og har kommet deg igjennom store påkjenninger og blitt mye friskere.

Det er også det såre synes jeg ved at de ikke skjønner at ting ikke er gjort over natta.Og at selv om en er bedre så betyr ikke det at en fortsatt strever med ting.Og at en ikke kan få lov og være svak og sårbar hos de.

Det er et vanskelig dilemma.Jeg har valgt og å holde problemene mine veldig for meg selv og prøver så godt jeg kan å oppføre meg friskt.Fordi jeg vet de aldri kan gi den forståelsen.Det betyr ikke at de ikke er glad i meg selv om jeg er svak.Men at det er vanskelig for de å takle meg som svak og deres form for omsorg dreier seg ofte om "jobb" "frisk luft og turer" og diverse selvfølgeligheter.Det er så mye myter og fordommer om psykiske lidelser at det heller kan være en belastning å være åpen om det.Egentlig burde en kanskje få de til å forstå.Men vet ikke helt hvordan.

Så da får en heller søke støtte hos de som kan gi og forstå.Og ha steder hvor en kan være svak og liten.Det være hos behandler eller det kan være med andre i samme situasjon.

Vet ikke om du fikk noe ut av dette innlegget men var bare litt mine løse tanker og assosiasjoner jeg fikk.