Angstplaget mor...

[Gjest Bekymret sønn]

Hei! Moren min har vært sterkt angstplaget/depresjon hele året. Braser plutselig i gråt, uten noen spesiell grunn. Det gikk så langt at hun la seg inn på en psykiatrisk klinikk. (Denne ligger ikke i byen vi bor i til info) Hun brukte en antidepressiv som hun mente ikke fungerte, at den heller gjorde dagene hennes verre. Husker ikke navn på denne. Dette tok hun opp med både psykolog og psykiater på klinikken. De avfeide henne, og heller økte dosen. Så etter 6 uker der inne, hadde hun ikke blitt det spor bedre. Da ble hun skrevet ut, uten å følt i det hele tatt at hun ble hørt på. Hun måtte søke på nytt for å komme dit.. Hjemme igjen, begynte en ny kamp for å få annen medisin. Ikke er hun i stand til å stå på selv, så hun er avhengig av at folk rundt henne tar tak. Til slutt kom hun til en lege, ikke fastlegen, som mente at en del av symptomene hennes faktisk skyldte medisinen hun tar. Så hun anbefalte å trappe ned denne, og begynne på ny. Ting så lyst ut, noen gjorde noe.Men når mamma skjønte at det vil ta uker, mest sansynlig måneder før man i det hele tatt ser OM den nye medisinen virker.. For så å eventuelt må prøve på ny igjen, ble hun, om mulig, enda mer knekt. Under oppholdet på klinikken, ble hun anbefalt av både pasienter og ansatte med å prøve medisinen Lyrica. Forsåvidt også av fagpersonell som er kjenninger. Så dette har hun nå prøvd å få igjennom. Hun fikk komme i møte med psykiater i byen vi bor i, og hun gikk god for bytting av medisin. Måtte bare ta blodprøver og se at alt var i orden før det kunne skje. Men da blodprøvene ble godkjent, stoppet psykiatrihelsetjenesten dette.. De mente hun bare kunne gå på denne i en uke, til man fant en annen medisin til henne.. Og, at hun burde legges inn ved medisinskiftet (til samme klinikken der hun ikke fikk hjelp). Siden kroppen hennes ikke tåler stort mer angst. Dette vegrer hun seg selvfølgelig for, da dagene der er LANGE. Og hun klarer ikke sove så bra der som hjemme. Jeg mener da at det må være mulig for henne å begynne med Lyrica hjemme, mens hun trapper ned den gamle medisinen? Hun er inneforstått med at angsten kan bli verre til å begynne med. Men at i verste fall, så må man bare kjøre henne til klinikken. At det burde være siste utvei? Har jo vært i kontakt med fagpersonell utenbys fra, som ikke kan gjøre noe. De sa jo at dette var tull, at hun burde få medisinen. Den skal jo virke raskt. Hvem er det som egentlig bestemmer? Har jeg forstått det slik at det er psykiater som må skrive ut medisin, men det er psykiatrihelsetjenesten som bestemmer om hun får bruke den? Eller er det fastlegen? Jeg blir litt forvirret.. Ikke kjenner jeg rutinene deres, eller retningslinjene de må forholde seg til.. Hvem er det man kan forholde seg til, når det gjelder psykiske lidelser? Jeg føler ikke hun fikk hjelp på klinikken hun var. Og fastlegen har vel heller ikke gjort stort.. Føler at jeg burde gå et hakk høyere opp i systemet, for å fått igjennom noe.. Og hvem i så tilfelle vil det være? Vi bor jo i en liten by, så spesialist hjelp må man langveis for å få tak i... Og oppi alt dette, sitter min mor. Sliten, klarer aldri slappe av. Føler at ingen hjelper henne, eller tar kontroll på situasjonen. Det er ingen hyggelig følelse, at min egen mor til tider har suicidale tanker. Tanker hun ikke kontrollerer selv etter 6mnd med gråt og hjertebank. Hun er kun 45 år, og burde ha ei lys og fin fremtid foran seg. Det kan jo også nevnes at rett før denne sterke depresjonen, fikk hun konstantert revmatisme, Sjøgrens syndrom. Den gamle fastlegen sendte henne avgårde med diagnosen, uten noe info om hva det innebar. Og så kom beskjeden om at hun måtte bytte jobb, ev ikke jobb lengre. Så ble mye på en gang. Ikke har hun fått møte med revmatolog heller. Det får hun vel først i slutten av denne mnd. Dette ble muligens litt klodrete fremstilt, og lite/vage detaljer. Håper du skjønner i grove trekk her hva som foregår. Jeg er mest interessert i hvem man skal forholde seg til i helse Norge, og hva man har krav til. For å sette det litt på spissen, så virker det som at hvis man ikke treffer på rett person når man er syk. Så kan man risikere å ikke få den behandlinen man har krav på for å bli frisk. Håper også på raskt svar! =)

[Gjest antaran]

Kan bare svare for dette med medisiner. Det er så typisk at leger skriver ut ssri antidepressiver for plager som kunne vært hjulpet langt bedre med en terapautisk dose med f.eks. rivotril eller xanor. At hun ikke engang skulle kunne få Lyrica er jo nok et eksempel på hvordan norsk psykiatri nekter en pasientgruppe lindring og leveverd.

Helsemyndighetene og leger er tutet ørene fulle av at ssri skal hjelpe på nær sagt alt, som det ikke gjør. Det står legemiddelselskap med store utviklingskostnader bak ssri, som de skal ha dekket pluss stor fortjeneste. Problemet med SSRI/SNRI har vært at negative forskningsresultater har blitt holdt tilbake i mange år, og den første ble ganske nylig offentliggjort. De fleste pasienter har allerede erfart at SSRI/SNRI ikke hjelper, eller ikke hjelper i særlig stor grad. Men legene hører på helsemyndighetene som hører på lobbyister fra legemiddelselskaper.

SSRI/SNRI skal være trygg. Men om den ikke virker, hva er vitsen da? Og virker den egentlig så ofte som en skal ha det til? Etter alt jeg har lest og hørt, og hvor mange som sliter veldig selv om de tar ssri, tror jeg neppe dette er den vidundermedisin som fortjener å bli skrevet ut så ofte som den gjør.

Rivotril og Xanor er trygge medisiner så lenge de ikke overdoserers eller misbrukes. Om moren din er så sterkt plaget ville jeg fått tak i en psykiater som ikke er så fastlåst i sine tanker om at det bare er ssri som hjelper. Det gjør nemlig oftest ikke det. Det viser forskning, og mer og mer forskning på dette vil etterhvert forhåpentligvis komme, om legemiddelskap blir pålagte å publisere negative studier.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det snakk kun om frivillig behandling. Det pasienten og legen sammen som må bli enige om behandlingen.

Har hun fått resept på en medisin, kan ingen andre enn hun selv hindre henne i å ta den. Hun kan bare hente ut medisinen på apoteket og begynne å ta den slik legen har anbefalt.

Om fastlegen ikke synes egen kompetanse er tilstrekkelig, kan hunhenvises til spesialisthelsetjenesten. Her er det "fritt sykehusvalg". Hun kan selv bestemme hvem hun skal søkes til.

Må dog legge til at ved angst er psykoterapien langt viktigere enn medisiner. Hun børkomme seg til en dyktig behandler.

[Gjest Fremdeles bekymret..]

Her er det snakk kun om frivillig behandling. Det pasienten og legen sammen som må bli enige om behandlingen.

Har hun fått resept på en medisin, kan ingen andre enn hun selv hindre henne i å ta den. Hun kan bare hente ut medisinen på apoteket og begynne å ta den slik legen har anbefalt.

Om fastlegen ikke synes egen kompetanse er tilstrekkelig, kan hunhenvises til spesialisthelsetjenesten. Her er det "fritt sykehusvalg". Hun kan selv bestemme hvem hun skal søkes til.

Må dog legge til at ved angst er psykoterapien langt viktigere enn medisiner. Hun børkomme seg til en dyktig behandler.

Takk for svar.

Hun har ikke fått noen resept enda, det er det som er problemet. Psykiateren har nå godkjent bytting til Lyrica. Men min mor måtte først legges inn for å etterkomme dette.

Ettersom min mor allerede har vært lagt inn der tidligere, uten å få den hjelpen hun trenger, har hun mistet all tillitt til plassen.

Jeg prøver nå å ringe rundt, for å la henne få begynne hjemme i stedet. Men hvem kan jeg snakke med? Fastlegen er ikke på jobb i dag, og psykiateren er kun innleid, så er ikke å få tak i.

Faren er vel, at når hun trapper ned på Remeron, som hun går på nå, kan gi henne mer angst. (Det er denne medisinen som har gitt henne skjelvinger fra starten av). Hun har allerede begynt nedtrappingen selv hjemme med godt resultat.

Men det som er mest motsigende, er at sist hun var innlagt. Da fikk hun en tilleggsmedisin som heter Cipralex. Denne krever hyppig oppfølging fra psykiater. Men mamma ble sendt hjem, med bare en advarsel om at hun kunne få mere angst. Og at hun måtte kontakte legevakta ble det for ille.

Og nå, når det er snakk om å få begynne på ny medisin. DA må hun legges inn siden hun kan få mer angst. Det jeg mener, er at mamma blir dårligere av å være der. Så hvorfor ikke la henne gjøre dette hjemme? Forøvrig har jeg ferie nå, og stefaren min er hjemme til å støtte opp.

[Gjest Fremdeles bekymret..]

Kan bare svare for dette med medisiner. Det er så typisk at leger skriver ut ssri antidepressiver for plager som kunne vært hjulpet langt bedre med en terapautisk dose med f.eks. rivotril eller xanor. At hun ikke engang skulle kunne få Lyrica er jo nok et eksempel på hvordan norsk psykiatri nekter en pasientgruppe lindring og leveverd.

Helsemyndighetene og leger er tutet ørene fulle av at ssri skal hjelpe på nær sagt alt, som det ikke gjør. Det står legemiddelselskap med store utviklingskostnader bak ssri, som de skal ha dekket pluss stor fortjeneste. Problemet med SSRI/SNRI har vært at negative forskningsresultater har blitt holdt tilbake i mange år, og den første ble ganske nylig offentliggjort. De fleste pasienter har allerede erfart at SSRI/SNRI ikke hjelper, eller ikke hjelper i særlig stor grad. Men legene hører på helsemyndighetene som hører på lobbyister fra legemiddelselskaper.

SSRI/SNRI skal være trygg. Men om den ikke virker, hva er vitsen da? Og virker den egentlig så ofte som en skal ha det til? Etter alt jeg har lest og hørt, og hvor mange som sliter veldig selv om de tar ssri, tror jeg neppe dette er den vidundermedisin som fortjener å bli skrevet ut så ofte som den gjør.

Rivotril og Xanor er trygge medisiner så lenge de ikke overdoserers eller misbrukes. Om moren din er så sterkt plaget ville jeg fått tak i en psykiater som ikke er så fastlåst i sine tanker om at det bare er ssri som hjelper. Det gjør nemlig oftest ikke det. Det viser forskning, og mer og mer forskning på dette vil etterhvert forhåpentligvis komme, om legemiddelskap blir pålagte å publisere negative studier.

Takk for svar =)

De medisinene hun fikk, het Remeron (som ga henne skjelvinger og høy puls på dagtid), og Cipralex. Hun har selv begynt nedtrappingen på Remeron, med godt resultat. Mamma mente jo hun reagerte på denne medisinen, men da økte de dosene fra 45 til 60mg.. Hun har også delvis fått igjennom bytting av medisin til Lyrica. Men da krevde de at hun måtte innlegges. Synes det blir litt dobbeltmoral. Da hun begynte med Cipralex, gikk det kun noen dager før hun ble utskrevet. Like dårlig, og fikk advarsel om at hun kunne få verre angst. Da måtte hun bare kontakte legevakta.. Hun sier selv at hun klarer ikke dra dit, da hun føler hun blir dårligere. Spiser lite, sover lite, og dagene er LANGE. Og i dag prøver jeg å ringe rundt for å få til dette, med lite hell. Snakker med avd leder på VOP her i byen. Hun kunne ikke gjøre noe ang dette. Måtte kontakte fastlegen. Fastlegen har møtedag i dag, så han lykkes heller ikke å få tak i. Psykiateren som har bestem alt dette, er heller ikke å få tak i. Kun om 1 mnd da hun kommer tilbake hit.. Hvem er det egentlig man kan forholde seg til?