Slutte i behandling med klump i halsen

[Gjest trist i kveld]

Etter år med en berg-og-dalebane-terapi, skal jeg slutte. Det er intet mindre enn uvirkelig akkurat nå.

Jeg har forgudet behandleren min, hele livet mitt har kretset omkring dette mennesket, men jeg har også blitt så vanvittig såret, jeg har vært helt i oppløsning for så å tro at jeg ikke kunne leve videre uten kontakt med terapeuten min.

Samtidig har jeg til tider følt meg usigelig dårlig behandlet. Ydmyket og redusert. Tenk at man kan bli så glad i et menneske som har gjort en så mye vondt. Vi har hatt et helt spesielt forhold, og jeg oppfatter at jeg er blitt forledet til å tenke at relasjonen har vært noe mer enn en klient-terapeut-relasjon. Jeg har opplevd at vi i løpet av alle disse årene har bygget opp et vennskap.

Når jeg ser på dette i retrospekt så ser jeg på sett og vis at behandlingen har vært helt på siden av det den skulle være. Vi har vært langt over grensen for hva et normalt klient-terapeutforhold skal være. Men jeg har også satt pris på denne nærheten. Det har representert så mye jeg har savnet og trengt. Av den grunn har jeg da også akseptert så mye av det som har vært kritikkverdig. Akkurat nå tenker jeg at ingenting kan erstatte det behandleren min har vært for meg. Kanskje fordi jeg så nødig vil gi slipp.

Det har vært en lang prosess å skulle klare å gjennomføre en skikkelig avslutning. Nå gruer jeg meg så inderlig til morgendagen. Da er det siste gangen jeg får sett vedkommende, siste gangen jeg skal få være i nærheten av denne personen som har betydd så mye for meg og som jeg har vært så nært knyttet til.

Jeg vet ikke hva jeg skal si den siste timen, hvis jeg da i det hele tatt klarer å få frem et ord.

Jeg kommer kanskje til å gråte meg igjennom hele timen. Jeg vet med fornuften at det er riktig å avslutte behandlingen fordi den ikke har vært bra for meg, men allikevel sitter jeg her med tårer i øynene og klump i halsen.

Jeg har lyst til å gi terapeuten min noe spesielt. Tross alle de vonde tankene jeg har hatt, så har jeg lyst til å takke for alt som har vært godt. Har noen et forslag til en passende gave?

Jeg kommer alltid til å savne terapeuten min, og det kommer til å være et stort tomrom inni meg etter avslutningen. Jeg er usikker på hva jeg kan gjøre for best å komme over dette. Jeg blir glad hvis noen sender meg en ekstra tanke i morgen. Det kommer jeg til å trenge. På forhånd takk.

[Gjest R_Fiona]

Sender deg noen tanker jeg...

Avslutningen... er det din avgjørelse?

[frosken]

Hvorfor ønsker du å gi gave til en behandler som har feilbehandlet deg og kanskje medvirket til at du ikke er kommet lenger enn du har i forhold til innsikt i din egen sykdom?

[Gjest trist i kveld]

Hvorfor ønsker du å gi gave til en behandler som har feilbehandlet deg og kanskje medvirket til at du ikke er kommet lenger enn du har i forhold til innsikt i din egen sykdom?

Jeg føler meg veldig ambivalent, og veksler mellom å være nesten bitter for det som ikke ble slik det skulle samtidig som jeg er veldig glad i vedkommende. Jeg vet at det synes motstridende, og jeg skulle gjerne visst hvordan jeg kunne økt "sinne" eller i alle fall en slags indre "drive" for å ønske å slutte der. Akkurat nå lengter jeg etter en slags harmoni og at vi er veldig på nett sammen igjen.

Fordi jeg er glad i terapeuten min vil jeg gjerne glede vedkommende.

[Gjest trist i kveld]

Sender deg noen tanker jeg...

Avslutningen... er det din avgjørelse?

Ja det er min avgjørelse selvom jeg nærmest angrer her jeg sitter.

Takk for at du sender en tanke.

[Gjest trist i kveld]

Hvorfor ønsker du å gi gave til en behandler som har feilbehandlet deg og kanskje medvirket til at du ikke er kommet lenger enn du har i forhold til innsikt i din egen sykdom?

Jeg tolker ditt spørsmål i retning av at jeg bør avstå fra å gi noen gave i morgen.

[frosken]

Jeg føler meg veldig ambivalent, og veksler mellom å være nesten bitter for det som ikke ble slik det skulle samtidig som jeg er veldig glad i vedkommende. Jeg vet at det synes motstridende, og jeg skulle gjerne visst hvordan jeg kunne økt "sinne" eller i alle fall en slags indre "drive" for å ønske å slutte der. Akkurat nå lengter jeg etter en slags harmoni og at vi er veldig på nett sammen igjen.

Fordi jeg er glad i terapeuten min vil jeg gjerne glede vedkommende.

'' Vi har hatt et helt spesielt forhold, og jeg oppfatter at jeg er blitt forledet til å tenke at relasjonen har vært noe mer enn en klient-terapeut-relasjon.''

Jeg syne du beskriver en behandlingsrelasjon lite preget av profesjonalitet. Lurer på hvorvidt du har tenkt å fortelle vedkommende om din kritikk eller hvorvidt du er mest opptatt av å gi gave i håp om en fortsatt relasjon.

[frosken]

Jeg tolker ditt spørsmål i retning av at jeg bør avstå fra å gi noen gave i morgen.

Du har sannsynligvis gitt mer enn nok gaver opp gjennom årene. Jeg synes du skal la være å kjøpe gave denne gangen.

[Gjest trist i kveld]

Du har sannsynligvis gitt mer enn nok gaver opp gjennom årene. Jeg synes du skal la være å kjøpe gave denne gangen.

Ok, da skal jeg forsøke å legge tanken om dette med gaven fra meg og ikke kverne mer frem og tilbake på dette. Det er veldig slitsomt akkurat nå. Når det er sagt så klarer jeg ikke helt å legge håpet om en videre relasjon med vedkommende bak meg.

[frosken]

Ok, da skal jeg forsøke å legge tanken om dette med gaven fra meg og ikke kverne mer frem og tilbake på dette. Det er veldig slitsomt akkurat nå. Når det er sagt så klarer jeg ikke helt å legge håpet om en videre relasjon med vedkommende bak meg.

Prøv å innse at en epoke er over. God natt:-)

[Gjest trist i kveld]

'' Vi har hatt et helt spesielt forhold, og jeg oppfatter at jeg er blitt forledet til å tenke at relasjonen har vært noe mer enn en klient-terapeut-relasjon.''

Jeg syne du beskriver en behandlingsrelasjon lite preget av profesjonalitet. Lurer på hvorvidt du har tenkt å fortelle vedkommende om din kritikk eller hvorvidt du er mest opptatt av å gi gave i håp om en fortsatt relasjon.

Akkurat her jeg sitter nå er jeg usikker på om jeg har mot til virkelig å si noe om det som ikke har vært bra.

Det føles ikke naturlig å avslutte noe på en negativ og konfronterende måte. Det vil bli sårt å forlate terapeuten og rommet med en veldig, veldig trist følelse i magen. Jeg skal tross alt leve videre med denne dagen i minnet.

[Gjest trist i kveld]

Prøv å innse at en epoke er over. God natt:-)

Takk og god natt )

[skal]

Du har min tanke i morgen!

[Gjest trist i kveld]

Du har min tanke i morgen!

Tusen takk skal )

[Gjest Grågrønn]

Uten at det kan sammenlignes, så hadde jeg et svært vanskelig forhold til min forrige terapeut, det var svært vanskelig å slutte der, fordi jeg hadde blitt knyttet til henne tross alt.

Jeg forsøkte å avslutte på en ordentlig måte, for å ha gode minner og få en fin avslutning. Kjøpte og lagde et fint smykke til henne. Skrev et kort med alle de gode egenskapene hun hadde, og det hun hadde gitt meg.

Jeg har brukt svært mange timer i terapi for å bearbeide den syke situasjonen jeg var i den gangen, og ser at hun ødela meg mer enn hun bygde meg opp. Den gangen terapien gikk slik, så kom det som jeg nå ser var en prepsykotisk tilstand, først etter psykosen fikk blomstre, ble jeg bedre.

Jeg har ikke noe godt svar til deg...på en måte er jeg glad for at jeg var voksen og avsluttet på en god måte, selv om ikke hun klarte å gjøre det. På den andre siden tenker jeg at hun ikke fortjente at jeg var så snill med henne.

Innlegget ditt gjør sterkt inntrykk på meg, og jeg håper du kommer gjennom denne perioden, og at du klarer å legge det bak deg uten altfor mye smerte.

Sender deg noen gode tanker.

[Gjest xbellax]

Du jeg er sannelig ikke så sikker på at denne behandleren faktisk fortjener en gave i det hele tatt jeg.

"Vi har hatt et helt spesielt forhold, og jeg oppfatter at jeg er blitt forledet til å tenke at relasjonen har vært noe mer enn en klient-terapeut-relasjon. Jeg har opplevd at vi i løpet av alle disse årene har bygget opp et vennskap."

Der er ikke noe vennskap, vil heller aldri komme til å bli noe vennskap, dere er behandler og klient. Behandleren vil alltid være den sterke og ha "makten" over deg, det vil aldri bli likestillt.

Dersom vedkommende har ledet deg inn på å tro noe annet (og mind you, her er det enkelt å gå vill i egne tanker og tolke og synse), så har vedkommende gjort deg en gedigen bjørnetjenteste.

[Gjest umha]

Jeg føler meg veldig ambivalent, og veksler mellom å være nesten bitter for det som ikke ble slik det skulle samtidig som jeg er veldig glad i vedkommende. Jeg vet at det synes motstridende, og jeg skulle gjerne visst hvordan jeg kunne økt "sinne" eller i alle fall en slags indre "drive" for å ønske å slutte der. Akkurat nå lengter jeg etter en slags harmoni og at vi er veldig på nett sammen igjen.

Fordi jeg er glad i terapeuten min vil jeg gjerne glede vedkommende.

Fordi det kan være lett å bli glad i terapeuten sin, så har terapeutene et enormt ansvar i å sette grenser for relasjonen. Hvis det ikke blir gjort så kan det faktisk bidra med at pasienten ikke blir bedre, men tvert i mot dårligere. Noen har et nært forhold til terapeuten som de betror det meste til fordi de kanskje ikke har så velfungerende forhold til andre, eller føler seg ensom. Det vil være sterkt umoralsk, i noen tilfeller ulovlig, hvis terapeuten ikke setter de grenser som må til og/eller går inn i en mer personlig relasjon. De har et enormt ansvar i å hindre at pasienten får "feil" fokus og blir avhengig. Målet med terapi er jo det motsatte, nemlig frigjøring. Sånn sett er du offer for maktmisbruk og burde for all del begynne å bearbeide dette for å frigjøre deg fra denne relasjonen.

Det er nesten sånn at du kanskje skulle gått i terapi for å bearbeide terapien? Kanskje du hadde trengt å starte på nytt med en ny terapeut for å vikle deg ut av/løse deg fra tanken og følelsen om at du trenger/nærmest er prisgitt denne personen. Rett og slett få en ny erfaring om at du kan fungere i forhold til noen uten å bli så avhengig, og at du kan frigjøre deg.

Synes det blir vanskelig å si at du ikke skal gi noen gave, dette må du gjøre som du føler for. Du sier jo selv at relasjonen har både vært veldig god men også veldig smertefullt, sm er vanlig i slike situasjoner. Men når du er klar for det, synes jeg du skal fortelle henne hva dette har gjort med deg. Lykke til, tenker på deg - og _vet_ at dette er svært smertefullt.

[Gjest R_Fiona]

Akkurat her jeg sitter nå er jeg usikker på om jeg har mot til virkelig å si noe om det som ikke har vært bra.

Det føles ikke naturlig å avslutte noe på en negativ og konfronterende måte. Det vil bli sårt å forlate terapeuten og rommet med en veldig, veldig trist følelse i magen. Jeg skal tross alt leve videre med denne dagen i minnet.

Jeg forstår deg veldig godt. Denne timen er den siste sammen med noen som tross alt har betydd veldig mye for deg.

Og jeg er heller ikke sikker på at du vil ha godt av en konfrontasjon nå. Ja du skal leve videre med minnet om denne avslutningen. Gjør det du føler er riktig for deg... Eller du har vel allerede gjort det kanskje. dagen har jo kommet

Jeg hadde en terapeut som helt hvisket ut grensene mellom oss. jeg forgudet ham, og jeg trodde han forgudet meg. Han droppet meg som en het potet på en utrolig sårende og krenkende måte når det begynte å gå opp for ham at vi ikke lenger var i en pasient behandler situasjon.

Det har gått mange år, jeg har prøvd for min egen del å kontakte ham for å få til en avslutning jeg kan leve med. Han nekter å ha noe mer med meg å gjøre. Sier han ikke har noe mer å si meg.

Vel, jeg var knust i mange år, nå føler jeg avsky når jeg tenker på ting han sa og gjorde. Og i dag, tror jeg , det er jeg som kommer til å slenge på røret (om han ringer) og si til ham...

Jeg har ingen ting å si til deg, deg er jeg ferdig med deg.

Men jeg blir aldri ferdig med sviket tror jeg..

Innlegget ditt gjorde sterkt inntrykk på meg og jeg kan nesten kjenne denne siste time følelsen i kroppen. Fortell oss hvordan det gikk, hvis du har krefter til det.

tenker mye på deg i dag, det er helt sikkert.

[Gjest trist i dag]

Jeg forstår deg veldig godt. Denne timen er den siste sammen med noen som tross alt har betydd veldig mye for deg.

Og jeg er heller ikke sikker på at du vil ha godt av en konfrontasjon nå. Ja du skal leve videre med minnet om denne avslutningen. Gjør det du føler er riktig for deg... Eller du har vel allerede gjort det kanskje. dagen har jo kommet

Jeg hadde en terapeut som helt hvisket ut grensene mellom oss. jeg forgudet ham, og jeg trodde han forgudet meg. Han droppet meg som en het potet på en utrolig sårende og krenkende måte når det begynte å gå opp for ham at vi ikke lenger var i en pasient behandler situasjon.

Det har gått mange år, jeg har prøvd for min egen del å kontakte ham for å få til en avslutning jeg kan leve med. Han nekter å ha noe mer med meg å gjøre. Sier han ikke har noe mer å si meg.

Vel, jeg var knust i mange år, nå føler jeg avsky når jeg tenker på ting han sa og gjorde. Og i dag, tror jeg , det er jeg som kommer til å slenge på røret (om han ringer) og si til ham...

Jeg har ingen ting å si til deg, deg er jeg ferdig med deg.

Men jeg blir aldri ferdig med sviket tror jeg..

Innlegget ditt gjorde sterkt inntrykk på meg og jeg kan nesten kjenne denne siste time følelsen i kroppen. Fortell oss hvordan det gikk, hvis du har krefter til det.

tenker mye på deg i dag, det er helt sikkert.

Tusen takk for svar. Jeg merker at det gjør godt å vite at flere har kjent det slik som meg. Det er noe med å ha kjent på disse motstridende og til dels skamfulle følelsene. Ja, for jeg opplever mye skam nettopp i relasjon til det å ha knyttet meg så sterkt til en som har fått betalt for å være grei med meg. Det er liksom litt ynkelig også midt opp i det hele.

Jeg kommer fra timen nå i dag og jeg er helt i oppløsning. Jeg klarer ikke å slutte å gråte, det er bare så overveldende trist og vondt. Dette mennesket har betydd så vannvittig mye for meg, og all min tenkning og mye handling har kretset rundt det som har med behandleren min å gjøre.

Timen var vanskelig å komme igjennom, og jeg knakk nesten helt sammen da jeg kom inn.

Jeg fikk dessverre ikke noen særlig drahjelp i det å snakke om selve avslutningen, om relasjonen oss i mellom om det som har gjort det så vanskelig å avslutte behandlingen.

Ved flere anledninger den senere tiden har vedkommende sagt at relasjonen jo er av profesjonell karakter, dette til tross for alle de handlinger som har forledet oss over i den private sfæren. Jeg har så til de grader blitt trukket over på den andres banehalvdel, ja i like stor grad, hvis ikke større enn hva jeg har med enkelte venner. Dette har i sin tur da også bidratt til at jeg er blitt så glad i behandleren min, nettopp fordi jeg har blitt så godt kjent med hele mennesket.

Nå er jeg bare så forferdelig trist og lei meg. Jeg bare gråter, og klarer nesten ikke å se hva jeg skriver pga. alle tårene. Og så er jeg blitt så frossen i kroppen og har fått vondt i hodet. Aller mest har jeg bare lyst til å ligge under et pledd og komme meg til hektene.

Jeg forsøkte imidlertid å avslutte på en så god måte som mulig. Dette ved å ikke bringe frem konfronterende tema. Jeg tenkte at det ville være godt for meg å forlate rommet uten opprivende og smertefulle følelser.

Jeg innser at det vil ta tid for meg å komme over dette, men jeg har tro på at tiden leger i alle fall noen sår.

Takk igjen for støtten dere har vist meg.

[Gjest trist i dag]

Du jeg er sannelig ikke så sikker på at denne behandleren faktisk fortjener en gave i det hele tatt jeg.

"Vi har hatt et helt spesielt forhold, og jeg oppfatter at jeg er blitt forledet til å tenke at relasjonen har vært noe mer enn en klient-terapeut-relasjon. Jeg har opplevd at vi i løpet av alle disse årene har bygget opp et vennskap."

Der er ikke noe vennskap, vil heller aldri komme til å bli noe vennskap, dere er behandler og klient. Behandleren vil alltid være den sterke og ha "makten" over deg, det vil aldri bli likestillt.

Dersom vedkommende har ledet deg inn på å tro noe annet (og mind you, her er det enkelt å gå vill i egne tanker og tolke og synse), så har vedkommende gjort deg en gedigen bjørnetjenteste.

Jeg innser nå at vedkommende har gjort meg en bjørnetjeneste og det på flere nivå. Jeg har brukt vedderstyggelig mye tid på behandlingen og sitter igjen me mange vanskelige følelser. I tillegg har denne behandlingen avskåret meg fra annen og mer helsefremmende behandling.

Tross alt det vanskelige er jeg fryktelig trist over at alt nå er over. Dette er beklemmende å innrømme.

Jeg kommer aldri til helt å klare å legge denne relasjonen bak meg. Til det har den vært for betydningsfull i for mange år.