Slutte i behandling med klump i halsen

[Gjest trist i dag]

Uten at det kan sammenlignes, så hadde jeg et svært vanskelig forhold til min forrige terapeut, det var svært vanskelig å slutte der, fordi jeg hadde blitt knyttet til henne tross alt.

Jeg forsøkte å avslutte på en ordentlig måte, for å ha gode minner og få en fin avslutning. Kjøpte og lagde et fint smykke til henne. Skrev et kort med alle de gode egenskapene hun hadde, og det hun hadde gitt meg.

Jeg har brukt svært mange timer i terapi for å bearbeide den syke situasjonen jeg var i den gangen, og ser at hun ødela meg mer enn hun bygde meg opp. Den gangen terapien gikk slik, så kom det som jeg nå ser var en prepsykotisk tilstand, først etter psykosen fikk blomstre, ble jeg bedre.

Jeg har ikke noe godt svar til deg...på en måte er jeg glad for at jeg var voksen og avsluttet på en god måte, selv om ikke hun klarte å gjøre det. På den andre siden tenker jeg at hun ikke fortjente at jeg var så snill med henne.

Innlegget ditt gjør sterkt inntrykk på meg, og jeg håper du kommer gjennom denne perioden, og at du klarer å legge det bak deg uten altfor mye smerte.

Sender deg noen gode tanker.

Takk Grågrønn. Takk for varme tanker. Jeg har sendt et fellessvar i tråden om dagen i dag.

[Gjest trist i dag]

Fordi det kan være lett å bli glad i terapeuten sin, så har terapeutene et enormt ansvar i å sette grenser for relasjonen. Hvis det ikke blir gjort så kan det faktisk bidra med at pasienten ikke blir bedre, men tvert i mot dårligere. Noen har et nært forhold til terapeuten som de betror det meste til fordi de kanskje ikke har så velfungerende forhold til andre, eller føler seg ensom. Det vil være sterkt umoralsk, i noen tilfeller ulovlig, hvis terapeuten ikke setter de grenser som må til og/eller går inn i en mer personlig relasjon. De har et enormt ansvar i å hindre at pasienten får "feil" fokus og blir avhengig. Målet med terapi er jo det motsatte, nemlig frigjøring. Sånn sett er du offer for maktmisbruk og burde for all del begynne å bearbeide dette for å frigjøre deg fra denne relasjonen.

Det er nesten sånn at du kanskje skulle gått i terapi for å bearbeide terapien? Kanskje du hadde trengt å starte på nytt med en ny terapeut for å vikle deg ut av/løse deg fra tanken og følelsen om at du trenger/nærmest er prisgitt denne personen. Rett og slett få en ny erfaring om at du kan fungere i forhold til noen uten å bli så avhengig, og at du kan frigjøre deg.

Synes det blir vanskelig å si at du ikke skal gi noen gave, dette må du gjøre som du føler for. Du sier jo selv at relasjonen har både vært veldig god men også veldig smertefullt, sm er vanlig i slike situasjoner. Men når du er klar for det, synes jeg du skal fortelle henne hva dette har gjort med deg. Lykke til, tenker på deg - og _vet_ at dette er svært smertefullt.

Til umha. Takk for lykkeønskninger og varme tanker. Jeg har skrevet et fellessvar i tråden om hvordan det gikk i dag. Jeg tenkte på det dere hadde skrevet til meg i dag da jeg satt og ventet.

[Gjest umha]

Til umha. Takk for lykkeønskninger og varme tanker. Jeg har skrevet et fellessvar i tråden om hvordan det gikk i dag. Jeg tenkte på det dere hadde skrevet til meg i dag da jeg satt og ventet.

Vet at dette var tøft for deg, for har opplevd noe lignende..det river hjerte og sjel ut av en..

[Gjest umha]

Tusen takk for svar. Jeg merker at det gjør godt å vite at flere har kjent det slik som meg. Det er noe med å ha kjent på disse motstridende og til dels skamfulle følelsene. Ja, for jeg opplever mye skam nettopp i relasjon til det å ha knyttet meg så sterkt til en som har fått betalt for å være grei med meg. Det er liksom litt ynkelig også midt opp i det hele.

Jeg kommer fra timen nå i dag og jeg er helt i oppløsning. Jeg klarer ikke å slutte å gråte, det er bare så overveldende trist og vondt. Dette mennesket har betydd så vannvittig mye for meg, og all min tenkning og mye handling har kretset rundt det som har med behandleren min å gjøre.

Timen var vanskelig å komme igjennom, og jeg knakk nesten helt sammen da jeg kom inn.

Jeg fikk dessverre ikke noen særlig drahjelp i det å snakke om selve avslutningen, om relasjonen oss i mellom om det som har gjort det så vanskelig å avslutte behandlingen.

Ved flere anledninger den senere tiden har vedkommende sagt at relasjonen jo er av profesjonell karakter, dette til tross for alle de handlinger som har forledet oss over i den private sfæren. Jeg har så til de grader blitt trukket over på den andres banehalvdel, ja i like stor grad, hvis ikke større enn hva jeg har med enkelte venner. Dette har i sin tur da også bidratt til at jeg er blitt så glad i behandleren min, nettopp fordi jeg har blitt så godt kjent med hele mennesket.

Nå er jeg bare så forferdelig trist og lei meg. Jeg bare gråter, og klarer nesten ikke å se hva jeg skriver pga. alle tårene. Og så er jeg blitt så frossen i kroppen og har fått vondt i hodet. Aller mest har jeg bare lyst til å ligge under et pledd og komme meg til hektene.

Jeg forsøkte imidlertid å avslutte på en så god måte som mulig. Dette ved å ikke bringe frem konfronterende tema. Jeg tenkte at det ville være godt for meg å forlate rommet uten opprivende og smertefulle følelser.

Jeg innser at det vil ta tid for meg å komme over dette, men jeg har tro på at tiden leger i alle fall noen sår.

Takk igjen for støtten dere har vist meg.

Er så trist å lese dette, har opplevd noe sånt selv, og tror ikke at jeg noengang kommer helt over det, må vel lære å leve med det på best mulig måte. Selv om jeg nå går til en utmerket behandler for å bearbeide dette så tar det lang tid.

Det river hjerte og sjel ut av en og en lang stund var jeg ikke engang i denne verden...det har så mange aspekter i det, noe grunnleggende, dyptgripende og farlig. De når så langt inn i sjela og det skal de ikke misbruke..de skal ikke knuse en sjel som er skadet fra før.. er ufattelig at noen kan gjøre dette..om du vil prate om det, kan du maile meg. Si fra så skal jeg legge ut mailadresse. Du skal vite at du har min største medfølelse, og akkurat nå blør mitt hjerte for deg fordi jeg tror jeg forstår.. Jeg håper at du har guts til å oppsøke hjelp for å bearbeide dette..vet det er tøft å prøve på nytt, men kanskje du må...du passe deg for å ikke havne i en farlig spiral.. du sier fra om du vil ha mailadressen min du. I mellmtida så tenker jeg på deg.

[Gjest R_Fiona]

Tusen takk for svar. Jeg merker at det gjør godt å vite at flere har kjent det slik som meg. Det er noe med å ha kjent på disse motstridende og til dels skamfulle følelsene. Ja, for jeg opplever mye skam nettopp i relasjon til det å ha knyttet meg så sterkt til en som har fått betalt for å være grei med meg. Det er liksom litt ynkelig også midt opp i det hele.

Jeg kommer fra timen nå i dag og jeg er helt i oppløsning. Jeg klarer ikke å slutte å gråte, det er bare så overveldende trist og vondt. Dette mennesket har betydd så vannvittig mye for meg, og all min tenkning og mye handling har kretset rundt det som har med behandleren min å gjøre.

Timen var vanskelig å komme igjennom, og jeg knakk nesten helt sammen da jeg kom inn.

Jeg fikk dessverre ikke noen særlig drahjelp i det å snakke om selve avslutningen, om relasjonen oss i mellom om det som har gjort det så vanskelig å avslutte behandlingen.

Ved flere anledninger den senere tiden har vedkommende sagt at relasjonen jo er av profesjonell karakter, dette til tross for alle de handlinger som har forledet oss over i den private sfæren. Jeg har så til de grader blitt trukket over på den andres banehalvdel, ja i like stor grad, hvis ikke større enn hva jeg har med enkelte venner. Dette har i sin tur da også bidratt til at jeg er blitt så glad i behandleren min, nettopp fordi jeg har blitt så godt kjent med hele mennesket.

Nå er jeg bare så forferdelig trist og lei meg. Jeg bare gråter, og klarer nesten ikke å se hva jeg skriver pga. alle tårene. Og så er jeg blitt så frossen i kroppen og har fått vondt i hodet. Aller mest har jeg bare lyst til å ligge under et pledd og komme meg til hektene.

Jeg forsøkte imidlertid å avslutte på en så god måte som mulig. Dette ved å ikke bringe frem konfronterende tema. Jeg tenkte at det ville være godt for meg å forlate rommet uten opprivende og smertefulle følelser.

Jeg innser at det vil ta tid for meg å komme over dette, men jeg har tro på at tiden leger i alle fall noen sår.

Takk igjen for støtten dere har vist meg.

Jeg hat tenkt mye på deg i dag, og på hvordan du kom deg igjennom dette.

Jeg leser du skriver det samme som jeg også følte.

Jeg hadde stor skamfølelse for de følelsene jeg hadde for min behandler. Og han på sin side var snar med å fortelle meg at det var en proffesjonel relasjon vi hadde.

Hmm.. kanskje litt sent å begynne med det etter å ha trådd over noen grenser han ikke burde.

Jeg føler så veldig med deg ... Men du, hva du enn gjør... heis hode og fortell deg selv at du ikke behøver å føle skyld eller skam. Du har ikke gjort noe annet enn å gi av deg selv og følelsene dine.

[Gjest Grågrønn]

Tusen takk for svar. Jeg merker at det gjør godt å vite at flere har kjent det slik som meg. Det er noe med å ha kjent på disse motstridende og til dels skamfulle følelsene. Ja, for jeg opplever mye skam nettopp i relasjon til det å ha knyttet meg så sterkt til en som har fått betalt for å være grei med meg. Det er liksom litt ynkelig også midt opp i det hele.

Jeg kommer fra timen nå i dag og jeg er helt i oppløsning. Jeg klarer ikke å slutte å gråte, det er bare så overveldende trist og vondt. Dette mennesket har betydd så vannvittig mye for meg, og all min tenkning og mye handling har kretset rundt det som har med behandleren min å gjøre.

Timen var vanskelig å komme igjennom, og jeg knakk nesten helt sammen da jeg kom inn.

Jeg fikk dessverre ikke noen særlig drahjelp i det å snakke om selve avslutningen, om relasjonen oss i mellom om det som har gjort det så vanskelig å avslutte behandlingen.

Ved flere anledninger den senere tiden har vedkommende sagt at relasjonen jo er av profesjonell karakter, dette til tross for alle de handlinger som har forledet oss over i den private sfæren. Jeg har så til de grader blitt trukket over på den andres banehalvdel, ja i like stor grad, hvis ikke større enn hva jeg har med enkelte venner. Dette har i sin tur da også bidratt til at jeg er blitt så glad i behandleren min, nettopp fordi jeg har blitt så godt kjent med hele mennesket.

Nå er jeg bare så forferdelig trist og lei meg. Jeg bare gråter, og klarer nesten ikke å se hva jeg skriver pga. alle tårene. Og så er jeg blitt så frossen i kroppen og har fått vondt i hodet. Aller mest har jeg bare lyst til å ligge under et pledd og komme meg til hektene.

Jeg forsøkte imidlertid å avslutte på en så god måte som mulig. Dette ved å ikke bringe frem konfronterende tema. Jeg tenkte at det ville være godt for meg å forlate rommet uten opprivende og smertefulle følelser.

Jeg innser at det vil ta tid for meg å komme over dette, men jeg har tro på at tiden leger i alle fall noen sår.

Takk igjen for støtten dere har vist meg.

Jeg håper at du med tid og noen andre å snakke med får bearbeidet dette, og sett terapeuten for det mennesket han er, men sine feil og mangler, som i dette tilfellet har gått hardt ut over deg.

Skamfølelsen kan jeg kjenne igjen. Traff henne på gaten etterpå, og klarte ikke å heve hodet, bare stirret i bakken og gikk så raskt jeg kunne vekk.

Det er terapeuten som sitter med ansvaret for en god relasjon, det er terapeuten som i dette tilfellet burde kjenne på skamfølelsen. Men fordi det er et skjevt maktforhold, tror jeg det blir oss klienter som sitter igjen med mye av det vonde.

Håper du har gjort litt av det du følte for å gjøre. Det er helt greit å ta en dag under pleddet. Det er jo bra at du gråter også kanskje? Da har du jo normale følelser....tross alt.

Håper du kommer deg helskinnet gjennom dette.

Ønsker deg alt godt.

[Gjest Grågrønn]

Tusen takk for svar. Jeg merker at det gjør godt å vite at flere har kjent det slik som meg. Det er noe med å ha kjent på disse motstridende og til dels skamfulle følelsene. Ja, for jeg opplever mye skam nettopp i relasjon til det å ha knyttet meg så sterkt til en som har fått betalt for å være grei med meg. Det er liksom litt ynkelig også midt opp i det hele.

Jeg kommer fra timen nå i dag og jeg er helt i oppløsning. Jeg klarer ikke å slutte å gråte, det er bare så overveldende trist og vondt. Dette mennesket har betydd så vannvittig mye for meg, og all min tenkning og mye handling har kretset rundt det som har med behandleren min å gjøre.

Timen var vanskelig å komme igjennom, og jeg knakk nesten helt sammen da jeg kom inn.

Jeg fikk dessverre ikke noen særlig drahjelp i det å snakke om selve avslutningen, om relasjonen oss i mellom om det som har gjort det så vanskelig å avslutte behandlingen.

Ved flere anledninger den senere tiden har vedkommende sagt at relasjonen jo er av profesjonell karakter, dette til tross for alle de handlinger som har forledet oss over i den private sfæren. Jeg har så til de grader blitt trukket over på den andres banehalvdel, ja i like stor grad, hvis ikke større enn hva jeg har med enkelte venner. Dette har i sin tur da også bidratt til at jeg er blitt så glad i behandleren min, nettopp fordi jeg har blitt så godt kjent med hele mennesket.

Nå er jeg bare så forferdelig trist og lei meg. Jeg bare gråter, og klarer nesten ikke å se hva jeg skriver pga. alle tårene. Og så er jeg blitt så frossen i kroppen og har fått vondt i hodet. Aller mest har jeg bare lyst til å ligge under et pledd og komme meg til hektene.

Jeg forsøkte imidlertid å avslutte på en så god måte som mulig. Dette ved å ikke bringe frem konfronterende tema. Jeg tenkte at det ville være godt for meg å forlate rommet uten opprivende og smertefulle følelser.

Jeg innser at det vil ta tid for meg å komme over dette, men jeg har tro på at tiden leger i alle fall noen sår.

Takk igjen for støtten dere har vist meg.

Hvordan går det med deg?

Tenker på deg, og håper du finner litt ro i sjelen etterhvert.

[Gjest trist i dag]

Hvordan går det med deg?

Tenker på deg, og håper du finner litt ro i sjelen etterhvert.

Hei Grågrønn,

Tusen takk for gode tanker også i dag. Det varmer veldig godt. Det var tøft å stå opp i dag, og ansiktet mitt så da også ut som en maske fra Påskeøyene. Skikkelige poser over og under øynene.

I går kveld og i dag har jeg hatt omfattende kontakt med en svært god støttespiller i livet mitt, så jeg føler meg veldig godt i varetatt. Dette er en person som ha stått meg bi gjennom hele avslutningsprosessen.

Jeg er allikevel veldig trist over avslutningen. Det er nesten ikke til å fatte at det hele nå er over. Jeg er fortvilet over at min behandler ikke med et eneste ord sa noe om vår relasjon. Jeg forsøkte flere ganger å bringe det på bane. Derimot snakket behandleren min om all verdens trivielle ting. Jeg sloss hele tiden mot at gråten skulle ta helt overhånd, men klarte å si at alt dette var helt sekundert i forhold til selve avslutningsprosessen. Det endret ikke på situasjonen.

Etter alt det spesielle vi har hatt sammen, så er jeg nå bare dumpet som et nummer i rekken. Timen ble fullstendig på behandlerens premisser og vi snakket som vanlig i stor grad om vedkommendes liv og opplevelser.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål, og jeg lurer på hvorfor jeg så til de grader er blitt forledet til å tro at dette har vært en spesiell relasjon grunnet så mange private innslag.

Jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å savne behandleren min, jeg kommer nok til fortsatt å drømme om at kontakten kan tas opp igjen. Paradoksene står i kø. Jeg er blitt så glad i vedkommende til tross for alt det vonde. Dette forvirrer meg, det sårer meg, men jeg klarer ikke å bli sint. Jeg har aldri tidligere i livet mitt vært så opptatt av et annet menneske, og kanskje vil jeg heller aldri bli det igjen.

[Gjest R_Fiona]

Hei Grågrønn,

Tusen takk for gode tanker også i dag. Det varmer veldig godt. Det var tøft å stå opp i dag, og ansiktet mitt så da også ut som en maske fra Påskeøyene. Skikkelige poser over og under øynene.

I går kveld og i dag har jeg hatt omfattende kontakt med en svært god støttespiller i livet mitt, så jeg føler meg veldig godt i varetatt. Dette er en person som ha stått meg bi gjennom hele avslutningsprosessen.

Jeg er allikevel veldig trist over avslutningen. Det er nesten ikke til å fatte at det hele nå er over. Jeg er fortvilet over at min behandler ikke med et eneste ord sa noe om vår relasjon. Jeg forsøkte flere ganger å bringe det på bane. Derimot snakket behandleren min om all verdens trivielle ting. Jeg sloss hele tiden mot at gråten skulle ta helt overhånd, men klarte å si at alt dette var helt sekundert i forhold til selve avslutningsprosessen. Det endret ikke på situasjonen.

Etter alt det spesielle vi har hatt sammen, så er jeg nå bare dumpet som et nummer i rekken. Timen ble fullstendig på behandlerens premisser og vi snakket som vanlig i stor grad om vedkommendes liv og opplevelser.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål, og jeg lurer på hvorfor jeg så til de grader er blitt forledet til å tro at dette har vært en spesiell relasjon grunnet så mange private innslag.

Jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å savne behandleren min, jeg kommer nok til fortsatt å drømme om at kontakten kan tas opp igjen. Paradoksene står i kø. Jeg er blitt så glad i vedkommende til tross for alt det vonde. Dette forvirrer meg, det sårer meg, men jeg klarer ikke å bli sint. Jeg har aldri tidligere i livet mitt vært så opptatt av et annet menneske, og kanskje vil jeg heller aldri bli det igjen.

Jeg ble glad når jeg leste at du har en støttespiller. Det er virkelig en bra ting nå når du har det vondt.

Jeg er ikke videre overrasket over behandler rolle og oppførsel den siste timen deres. Jeg husker hvordan jeg selv følte det når jeg satt og kjempet med gråten og behandler snakket om vær og vind.

Jeg følte det som om han tok i fra meg alt han hadde gitt meg. Jeg lurte en stund på om jeg hadde blitt gal eller noe, slik at jeg hadde innbilt meg alt sammen.

En slik relasjon kan gripe oss i sjelen og filleriste oss hvis det ikke blir vist forsiktighet.

Hvorfor i s.... må de alltid redde sitt eget skinn og gi blanke i hvordan det går med oss pasienter når de har trampet i salaten og feilbehandlet...

Ønsker det så gode dager som mulig, jeg har tenkt mye på deg

[Gjest trist i dag]

Er så trist å lese dette, har opplevd noe sånt selv, og tror ikke at jeg noengang kommer helt over det, må vel lære å leve med det på best mulig måte. Selv om jeg nå går til en utmerket behandler for å bearbeide dette så tar det lang tid.

Det river hjerte og sjel ut av en og en lang stund var jeg ikke engang i denne verden...det har så mange aspekter i det, noe grunnleggende, dyptgripende og farlig. De når så langt inn i sjela og det skal de ikke misbruke..de skal ikke knuse en sjel som er skadet fra før.. er ufattelig at noen kan gjøre dette..om du vil prate om det, kan du maile meg. Si fra så skal jeg legge ut mailadresse. Du skal vite at du har min største medfølelse, og akkurat nå blør mitt hjerte for deg fordi jeg tror jeg forstår.. Jeg håper at du har guts til å oppsøke hjelp for å bearbeide dette..vet det er tøft å prøve på nytt, men kanskje du må...du passe deg for å ikke havne i en farlig spiral.. du sier fra om du vil ha mailadressen min du. I mellmtida så tenker jeg på deg.

Hei umha,

Tusen, tusen takk for støtten du viser meg, takk for all din medfølelse. Sånt gjør inntrykk og det kjennes godt.

Nei, jeg tror heller ikke jeg kommer meg helt over dette, til det har kontakten vært for spesiell, for nær og for inderlig. Jeg har gått i behandling hos vedkommende i veldig mange år, og hele livet mitt har vært preget av kontakten med behandleren min. Det absolutt viktigste for meg i alle disse årene har vært å komme meg igjennom dagene mellom timene, og jeg har i svært stor grad levet og åndet for nærheten i disse timene.

Jeg har i stor utstrekning ”servet” behandleren min på vedkommendes utspill, speilet og lyttet. Jeg har vært parat til å gjøre hva som helst for dette mennesket. Jeg har ikke hatt noen grenser for hva jeg kunne gjøre og hjelpe med.

Jeg synes det er vanskelig å bli sint, til det er jeg for knyttet til og glad i vedkommende. Men jeg kan se at det har vært en destruktiv relasjon, det perspektivet har jeg fått hjelp til å innta.

Jeg er så privilegert å ha en fantastisk venn som har hjulpet meg igjennom den vanskelige løypa det har vært å slutte. Jeg har blitt utfordret på mange måter, men hele tiden blitt støttet og forstått. Min venns perspektiv på saken har sakte men sikkert gitt meg det motet jeg har trengt for å handle. Men det er allikevel svært vondt det hele. Når jeg tenker på den støtten jeg har fått, så hører jeg en liten melodi i bakhodet, det er Bjørn Eidsvåg som synger ”Eg ser…”

Takk for at du også har strukket ut en hånd og villet støtte meg. Den tanken satte jeg stor pris på. Foreløpig forholder jeg meg mest til min venn, og det kjennes trygt med den kontinuiteten det innebærer.

Som du skriver så er det viktig å få bearbeidet alle følelsene som virrer rundt i et slags kaos innvendig. Jeg håper at det roer seg med tiden. Inntil det vil jeg ta til meg all den støtten du og de andre her inne har vist meg. Godt å vite at du er her. Ha en riktig god kveld. Klem fra

[Gjest trist i dag]

Jeg ble glad når jeg leste at du har en støttespiller. Det er virkelig en bra ting nå når du har det vondt.

Jeg er ikke videre overrasket over behandler rolle og oppførsel den siste timen deres. Jeg husker hvordan jeg selv følte det når jeg satt og kjempet med gråten og behandler snakket om vær og vind.

Jeg følte det som om han tok i fra meg alt han hadde gitt meg. Jeg lurte en stund på om jeg hadde blitt gal eller noe, slik at jeg hadde innbilt meg alt sammen.

En slik relasjon kan gripe oss i sjelen og filleriste oss hvis det ikke blir vist forsiktighet.

Hvorfor i s.... må de alltid redde sitt eget skinn og gi blanke i hvordan det går med oss pasienter når de har trampet i salaten og feilbehandlet...

Ønsker det så gode dager som mulig, jeg har tenkt mye på deg

Takk for omtanken R-Fiona.

Tanken om at en har blitt gal og at det hele har vært en utrolig illusjon har også streifet meg. Behandleren sitter med all definisjonsmakt og har tatt all styring over virkelighetsoppfatningen. Det er skremmende.

Min behandler har da også ved gjentatte anledninger sagt, så vel som skrevet i journalen, at jeg ikke har vært realitetsorientert. Hvis dette ikke er manipulasjon og overmakt så vet ikke jeg. Da smyger det inn en guffen tanke om at vedkommende har hatt et bevisst forhold til hva h*n har holdt på med. Det gjør meg uendelig trist å innse at jeg nok er blitt brukt for å booste min behandlers selvfølelse.

[Gjest R_Fiona]

Takk for omtanken R-Fiona.

Tanken om at en har blitt gal og at det hele har vært en utrolig illusjon har også streifet meg. Behandleren sitter med all definisjonsmakt og har tatt all styring over virkelighetsoppfatningen. Det er skremmende.

Min behandler har da også ved gjentatte anledninger sagt, så vel som skrevet i journalen, at jeg ikke har vært realitetsorientert. Hvis dette ikke er manipulasjon og overmakt så vet ikke jeg. Da smyger det inn en guffen tanke om at vedkommende har hatt et bevisst forhold til hva h*n har holdt på med. Det gjør meg uendelig trist å innse at jeg nok er blitt brukt for å booste min behandlers selvfølelse.

Problemet vi sitter igjen med i ettertid er nettopp at vi analyserer relasjonen. Og fordi vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar blir det enda mer ødeleggene for oss.

Det værste og vondeste for oss er følelsen av å være brukt. Manipulert med og mistolket.

Var han ikke glad i meg alikevel? ( løy han) Min sa rett ut at han var det. Sa han aldri kom til å forlate meg osv.. det er jo helt på tryne egentlig for en behandler å holde på sånn.

Og som du skriver.. Du la deg flat, og gjorde hva som helst for ham. Og nå sitter du igjen med en følelse at han kalkulerende drev et spill med deg. Åå som jeg kjenner meg igjen.

Jeg tilbrakte søren i meg mange år i terapi for å komme over min første terapeut. Jeg mangler ord når jeg leser at så mange blir ødelagt i psykiatrien. Jeg tror det er alt for mange mørketall, nettopp fordi vi blir så knyttet til og glad i behandlerne våre.

Ta en dag av gangen, se fremover, en dag kan du se tilbake uten å bryte sammen.

[Gjest Grågrønn]

Hei Grågrønn,

Tusen takk for gode tanker også i dag. Det varmer veldig godt. Det var tøft å stå opp i dag, og ansiktet mitt så da også ut som en maske fra Påskeøyene. Skikkelige poser over og under øynene.

I går kveld og i dag har jeg hatt omfattende kontakt med en svært god støttespiller i livet mitt, så jeg føler meg veldig godt i varetatt. Dette er en person som ha stått meg bi gjennom hele avslutningsprosessen.

Jeg er allikevel veldig trist over avslutningen. Det er nesten ikke til å fatte at det hele nå er over. Jeg er fortvilet over at min behandler ikke med et eneste ord sa noe om vår relasjon. Jeg forsøkte flere ganger å bringe det på bane. Derimot snakket behandleren min om all verdens trivielle ting. Jeg sloss hele tiden mot at gråten skulle ta helt overhånd, men klarte å si at alt dette var helt sekundert i forhold til selve avslutningsprosessen. Det endret ikke på situasjonen.

Etter alt det spesielle vi har hatt sammen, så er jeg nå bare dumpet som et nummer i rekken. Timen ble fullstendig på behandlerens premisser og vi snakket som vanlig i stor grad om vedkommendes liv og opplevelser.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål, og jeg lurer på hvorfor jeg så til de grader er blitt forledet til å tro at dette har vært en spesiell relasjon grunnet så mange private innslag.

Jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å savne behandleren min, jeg kommer nok til fortsatt å drømme om at kontakten kan tas opp igjen. Paradoksene står i kø. Jeg er blitt så glad i vedkommende til tross for alt det vonde. Dette forvirrer meg, det sårer meg, men jeg klarer ikke å bli sint. Jeg har aldri tidligere i livet mitt vært så opptatt av et annet menneske, og kanskje vil jeg heller aldri bli det igjen.

Jeg kan kjenne igjen de helt totalt motstridende følelsene, og opplevelsene. Det er til å bli fullstendig rar av. Men det er jo også helt normalt når terapien har vært en salig miks av terapi, "vennskap", beundring, håp om å bli bra og en sterk tilknytning. Blandede signaler.

Det er ikke sikkert behandleren din synes du har vært uviktig eller et nummer i rekken, det kan være at han har gått for langt, og ikke har taklet det noe godt når han har sett hva han har gjort, eller det kan være andre ting.

Jeg synes ikke han ga deg en god og verdig avslutning jeg. Jeg tenker at det er noe du kan ta med deg, for å kunne "se" ham som det mennesket han er, at han ikke var mann nok til å gi deg en god avslutning.

Det er vondt, veldig veldig vondt. Jeg følte meg så sviktet, så alene, så dårlig behandlet. Men nå, i ettertid, ser jeg at det egentlig var godt, fordi jeg kom meg vekk derifra. Og det er nok det lureste jeg har gjort noen gang.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si egnentlig. Tenker på deg. Håper du får det bedre.

[Gjest umha]

Hei umha,

Tusen, tusen takk for støtten du viser meg, takk for all din medfølelse. Sånt gjør inntrykk og det kjennes godt.

Nei, jeg tror heller ikke jeg kommer meg helt over dette, til det har kontakten vært for spesiell, for nær og for inderlig. Jeg har gått i behandling hos vedkommende i veldig mange år, og hele livet mitt har vært preget av kontakten med behandleren min. Det absolutt viktigste for meg i alle disse årene har vært å komme meg igjennom dagene mellom timene, og jeg har i svært stor grad levet og åndet for nærheten i disse timene.

Jeg har i stor utstrekning ”servet” behandleren min på vedkommendes utspill, speilet og lyttet. Jeg har vært parat til å gjøre hva som helst for dette mennesket. Jeg har ikke hatt noen grenser for hva jeg kunne gjøre og hjelpe med.

Jeg synes det er vanskelig å bli sint, til det er jeg for knyttet til og glad i vedkommende. Men jeg kan se at det har vært en destruktiv relasjon, det perspektivet har jeg fått hjelp til å innta.

Jeg er så privilegert å ha en fantastisk venn som har hjulpet meg igjennom den vanskelige løypa det har vært å slutte. Jeg har blitt utfordret på mange måter, men hele tiden blitt støttet og forstått. Min venns perspektiv på saken har sakte men sikkert gitt meg det motet jeg har trengt for å handle. Men det er allikevel svært vondt det hele. Når jeg tenker på den støtten jeg har fått, så hører jeg en liten melodi i bakhodet, det er Bjørn Eidsvåg som synger ”Eg ser…”

Takk for at du også har strukket ut en hånd og villet støtte meg. Den tanken satte jeg stor pris på. Foreløpig forholder jeg meg mest til min venn, og det kjennes trygt med den kontinuiteten det innebærer.

Som du skriver så er det viktig å få bearbeidet alle følelsene som virrer rundt i et slags kaos innvendig. Jeg håper at det roer seg med tiden. Inntil det vil jeg ta til meg all den støtten du og de andre her inne har vist meg. Godt å vite at du er her. Ha en riktig god kveld. Klem fra

Det er godt å vite at du har en venn å prate med. Men vær obs på at det _kan_ hende du får behov for profesjonell hjelp for å avklare en del reaksjoner og plassert skylden der den hører hjemme, både mentalt og følelsesmessig - og ikke minst opparbeide deg selv, bli mer selvstendig og grensesettende. Nå vil jeg ikke legge ord i munnen på deg så jeg sier _ikke_ at du nødvendigvis trenger dette. Men vær obs slik at ikke livet går i feil retning.

Jeg har jo mine erfaringer, du dine - men en noenlunde lik situasjon. For min del så kom reaksjonene litt i ettertid. Første månedene var jeg nummen, i en slags sjokktilstand. Jeg reiste mye, både i Norge og til utlandet og var helt rotløs og ensom. Jeg følte skam og skjulte det for andre. Det førte meg inn i en veldig farlig situasjon som utartet seg. Jeg var ikke menneske, jeg var ikke meg selv og jeg var mentalt død, lenge.

Fikk heldigvis god hjelp hos psykiater jeg går en gang i uken til. Han har hjulpet meg enormt, men det tar tid... i disse tider er det fire år siden bruddet og selv om jeg har kommet veldig langt, så har jeg litt igjen. Men dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg ikke fikk skikkelig hjelp. Nå kan jo det være forskjeller i relasjonen jeg haddet til min fhv psykolog og din som gjør at du ikke trenger så mye hjelp som jeg gjorde. Likevel får jeg en litt vond følelse når jeg leser det du skriver. De ligner mye på mine synes jeg, og du må for all del passe på deg selv og oppsøke hjelp dersom du føler det er riktig.

Jeg føler at dine reaksjoner er reaksjoner etter overgrep. Selv om det ikke var et seksuelt overgrep, så var det likevel et overgrep. Og at denne personen gjemmer seg bak sin profesjonelle rolle synes jeg er avskylig og sier vel det meste om hn. Det betyr ikke at hn bare er ond eller god. Han hadde antakeligvis personlighetstrekk som tiltalte deg. Men det hn gjorde var helt forkastelig. Du kom dit, var sårbar og hadde antakelig skjøre grenser. Det utnyttet denne behandleren dessverre til å tilfredstille egne behov (og kanskje følelsen av å bli sett opp til var uimotståelig?). Deretter aner det meg at hn har overført all skyld på deg og er en feig person.

Jeg er vel i ferd med å komme dit at jeg kan tilgi, men det det går opp og ned. Skadevirkningene kom litt etter litt for meg, og først siste tida har jeg forstått hvor vanvittig det var og hvor ekstremt skadelig det var for meg. Så for meg var det umulig å forstå før i ettertid hvor ille det var. En ting er sikkert, og at det har vært grusomt smertefullt. Følelsen av å bli forkastet, når jeg gav av meg selv og var helt naken og sårbar og denne personen var den viktigste i livet mitt, den eneste som noensinne hadde tilsynelatende godtatt meg og glad i meg for den jeg var. Han var min klippe i livet. Men kanskje han fikk like mye ut av å "bli sett opp til" som relasjonen i seg selv. Det undrer meg ennå. En del får man vel aldri svar på.

Husk at du overhodet ikke har gjort noe galt eller er skyld i dette uansett hvordan du oppførte deg. Hn hadde et enormt ansvar i å ikke utnytte din sårbarhet og dine skjøre grenser og velvilje. Hn skulle gjort det motsatte - satt grenser og oppført seg proffesjonelt for å frembringe din selvstendighet, uavhengighet slik at du kunne bli fri og finne deg noen som du virkelig kunne bli glad i, som ikke ville forlate deg. Hn har stjålet mange år av ditt liv - og jeg håper du en dag innser dette med hele deg. For du er et fint menneske, verdt å være glad i, men hn var IKKE verdt deg!!!

Håper du får en fin natt..klem fra

[Gjest R_Fiona]

Det er godt å vite at du har en venn å prate med. Men vær obs på at det _kan_ hende du får behov for profesjonell hjelp for å avklare en del reaksjoner og plassert skylden der den hører hjemme, både mentalt og følelsesmessig - og ikke minst opparbeide deg selv, bli mer selvstendig og grensesettende. Nå vil jeg ikke legge ord i munnen på deg så jeg sier _ikke_ at du nødvendigvis trenger dette. Men vær obs slik at ikke livet går i feil retning.

Jeg har jo mine erfaringer, du dine - men en noenlunde lik situasjon. For min del så kom reaksjonene litt i ettertid. Første månedene var jeg nummen, i en slags sjokktilstand. Jeg reiste mye, både i Norge og til utlandet og var helt rotløs og ensom. Jeg følte skam og skjulte det for andre. Det førte meg inn i en veldig farlig situasjon som utartet seg. Jeg var ikke menneske, jeg var ikke meg selv og jeg var mentalt død, lenge.

Fikk heldigvis god hjelp hos psykiater jeg går en gang i uken til. Han har hjulpet meg enormt, men det tar tid... i disse tider er det fire år siden bruddet og selv om jeg har kommet veldig langt, så har jeg litt igjen. Men dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg ikke fikk skikkelig hjelp. Nå kan jo det være forskjeller i relasjonen jeg haddet til min fhv psykolog og din som gjør at du ikke trenger så mye hjelp som jeg gjorde. Likevel får jeg en litt vond følelse når jeg leser det du skriver. De ligner mye på mine synes jeg, og du må for all del passe på deg selv og oppsøke hjelp dersom du føler det er riktig.

Jeg føler at dine reaksjoner er reaksjoner etter overgrep. Selv om det ikke var et seksuelt overgrep, så var det likevel et overgrep. Og at denne personen gjemmer seg bak sin profesjonelle rolle synes jeg er avskylig og sier vel det meste om hn. Det betyr ikke at hn bare er ond eller god. Han hadde antakeligvis personlighetstrekk som tiltalte deg. Men det hn gjorde var helt forkastelig. Du kom dit, var sårbar og hadde antakelig skjøre grenser. Det utnyttet denne behandleren dessverre til å tilfredstille egne behov (og kanskje følelsen av å bli sett opp til var uimotståelig?). Deretter aner det meg at hn har overført all skyld på deg og er en feig person.

Jeg er vel i ferd med å komme dit at jeg kan tilgi, men det det går opp og ned. Skadevirkningene kom litt etter litt for meg, og først siste tida har jeg forstått hvor vanvittig det var og hvor ekstremt skadelig det var for meg. Så for meg var det umulig å forstå før i ettertid hvor ille det var. En ting er sikkert, og at det har vært grusomt smertefullt. Følelsen av å bli forkastet, når jeg gav av meg selv og var helt naken og sårbar og denne personen var den viktigste i livet mitt, den eneste som noensinne hadde tilsynelatende godtatt meg og glad i meg for den jeg var. Han var min klippe i livet. Men kanskje han fikk like mye ut av å "bli sett opp til" som relasjonen i seg selv. Det undrer meg ennå. En del får man vel aldri svar på.

Husk at du overhodet ikke har gjort noe galt eller er skyld i dette uansett hvordan du oppførte deg. Hn hadde et enormt ansvar i å ikke utnytte din sårbarhet og dine skjøre grenser og velvilje. Hn skulle gjort det motsatte - satt grenser og oppført seg proffesjonelt for å frembringe din selvstendighet, uavhengighet slik at du kunne bli fri og finne deg noen som du virkelig kunne bli glad i, som ikke ville forlate deg. Hn har stjålet mange år av ditt liv - og jeg håper du en dag innser dette med hele deg. For du er et fint menneske, verdt å være glad i, men hn var IKKE verdt deg!!!

Håper du får en fin natt..klem fra

Du skriver godt og klarer å formidle veldig gode svar i denne saken.

Jeg blir bare så lei meg når jeg leser her inne hvor mange det er som blir såret for livet i psykiatrien.

Jeg gjemte min smerte og skam i mange år,fordi jeg trodde det var min feil, at det var jeg som hadde innbilt meg ting, jeg som hadde vært naiv osv.

Jeg som deg måtte ha hjelp for å komme videre.

I dag er jeg ferdig med alt bortsett fra sviket. Jeg klarer ikke å tilgi de årene jeg mistet.

Hvordan har du klart å komme frem til at du klarer å tilgi?

[Gjest umha]

Du skriver godt og klarer å formidle veldig gode svar i denne saken.

Jeg blir bare så lei meg når jeg leser her inne hvor mange det er som blir såret for livet i psykiatrien.

Jeg gjemte min smerte og skam i mange år,fordi jeg trodde det var min feil, at det var jeg som hadde innbilt meg ting, jeg som hadde vært naiv osv.

Jeg som deg måtte ha hjelp for å komme videre.

I dag er jeg ferdig med alt bortsett fra sviket. Jeg klarer ikke å tilgi de årene jeg mistet.

Hvordan har du klart å komme frem til at du klarer å tilgi?

Takk for det:) For meg er det uhyggelig smertefullt å lese at andre også opplever noe av det jeg opplevde. Sårene har ikke grodd ennå, selv om jeg har fått mer distanse. Noen dager kjenner jeg at dette kan jeg klare, andre dager føler jeg meg som et eneste stort sår og gråter hjerteblod. Det å fatte at noen som man tror man kan stole på, noen som skal hjelpe en egentlig indirekte begår mord mot en, er vanskelig å svelge. Han burde i hvertfall vite godt hva han gjorde, og hva det kunne føre til for min del. Han på sin side skjuler seg bak sin proffesjonelle rolle og sitt "vellykkede" liv. Og hva han har skrevet om meg i journalen, vil jeg vel helst ikke vite. Min respekt for han har gradvis forsvunnet. Litt etter litt. Men i disse tider er det 12 år siden det begynte, og dette skulle være år hvor jeg la grunnlaget for livet mitt, noe jeg hadde problemer med og derfor oppsøkte terapi..

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg av og til føler bitterhet. Noenganger synes jeg bare synd i han, andre ganger tenker jeg at han nok er den som vil lide for dette på sikt mens jeg kommer meg ut av det..

Synes uansett det er vanskelig. Jeg gav han alt, var grenseløst glad i han. Men det gjør så vondt når jeg husker ordene hans; at jeg ikke måtte gjøre meg til offer pga dette og at jeg ikke måtte bruke dette for å ha det vondt..det var faktisk det han sa. Som om det var min skyld at det skjedde...som om jeg følte jeg hadde en gyldig anledning til å synes synd i meg selv..men realiteten var jo at jeg oppsøkte han for å komme meg videre, ikke det motsatte. Når jeg ser tilbake er det ikke rart jeg ble selvdestruktiv. Men han anklaget meg t.o.m for det...selv om det var relasjonen til han som gjorde meg destruktiv. Mye av det han sa var gjennomsyret at jeg hadde "lokket han" unnlatt meg ansvaret, og kunne velge å bare gå..som om jeg hadde noe reelt valg. Jeg var like fanget som et gissel er fanget i enhver kjeller, jeg hadde ikke et reelt valg, bare et teoretisk valg. Jeg trodde etterhvert på alt han sa, tenkte han hadde rett, fikk bunnløs empati for han, ville bare gi han masse.

Og han er feig, som de fleste andre terapeuter som inngår forhold med sine pasienter. Ikke tro at jeg ikke gjennomskuer hvor taktisk han har vært for å redde seg selv..og han valgte å plassere skyld og skam på meg med livet mitt som innsats for å redde seg selv. Det sier det meste om han og det er noe ynkelig over det.

Jeg har tilgitt han på den måten at jeg innser han var svak og kunne ikke bedre og kjener jeg han rett, har han det vel innerst inne ikke noe godt med slik det ble. Jeg har kuttet kontakten, men med tiden vil jeg nok la høre fra meg på en eller annen måte. Det at han er svak, er ingen unnskyldning. Kanskje han aldri skulle blitt psykolog. Og det er altså han, som hele tiden messet om å ta ansvar for livet sitt - det skulle han vel gjort selv, først og fremst...

Så grunnlaget for "tilgivelsen", om du kan kalle det det, er vel at han ikke "bare" mente det vondt, men også prøvde, velger jeg å tro. Men selvsagt kan jeg aldri respektere han noengang igjen etter det han presterte. Føler mye avsky, men akk så vanskelig det er å samtidig være glad i han, for det er jeg ennå. Hadde jeg ikke kjent han så godt og hatt et så nært forh til han, så hadde det vært mye lettere. Jeg sliter ennå med angst/skrekk når psykiateren jeg går til nå blir vekke. Samme traumet innhenter meg med følelsene, selv qm jeg innerst inne vet at det ikke er det samme. Men likevel...det vil ta lang tid.

Fælt å lese at du har vært gjennm n lignende..håper inderlig du vil dele dine erfaringer her inne fremver. Slike ting trenger å kmme frem i lyset!

[Gjest R_Fiona]

Takk for det:) For meg er det uhyggelig smertefullt å lese at andre også opplever noe av det jeg opplevde. Sårene har ikke grodd ennå, selv om jeg har fått mer distanse. Noen dager kjenner jeg at dette kan jeg klare, andre dager føler jeg meg som et eneste stort sår og gråter hjerteblod. Det å fatte at noen som man tror man kan stole på, noen som skal hjelpe en egentlig indirekte begår mord mot en, er vanskelig å svelge. Han burde i hvertfall vite godt hva han gjorde, og hva det kunne føre til for min del. Han på sin side skjuler seg bak sin proffesjonelle rolle og sitt "vellykkede" liv. Og hva han har skrevet om meg i journalen, vil jeg vel helst ikke vite. Min respekt for han har gradvis forsvunnet. Litt etter litt. Men i disse tider er det 12 år siden det begynte, og dette skulle være år hvor jeg la grunnlaget for livet mitt, noe jeg hadde problemer med og derfor oppsøkte terapi..

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg av og til føler bitterhet. Noenganger synes jeg bare synd i han, andre ganger tenker jeg at han nok er den som vil lide for dette på sikt mens jeg kommer meg ut av det..

Synes uansett det er vanskelig. Jeg gav han alt, var grenseløst glad i han. Men det gjør så vondt når jeg husker ordene hans; at jeg ikke måtte gjøre meg til offer pga dette og at jeg ikke måtte bruke dette for å ha det vondt..det var faktisk det han sa. Som om det var min skyld at det skjedde...som om jeg følte jeg hadde en gyldig anledning til å synes synd i meg selv..men realiteten var jo at jeg oppsøkte han for å komme meg videre, ikke det motsatte. Når jeg ser tilbake er det ikke rart jeg ble selvdestruktiv. Men han anklaget meg t.o.m for det...selv om det var relasjonen til han som gjorde meg destruktiv. Mye av det han sa var gjennomsyret at jeg hadde "lokket han" unnlatt meg ansvaret, og kunne velge å bare gå..som om jeg hadde noe reelt valg. Jeg var like fanget som et gissel er fanget i enhver kjeller, jeg hadde ikke et reelt valg, bare et teoretisk valg. Jeg trodde etterhvert på alt han sa, tenkte han hadde rett, fikk bunnløs empati for han, ville bare gi han masse.

Og han er feig, som de fleste andre terapeuter som inngår forhold med sine pasienter. Ikke tro at jeg ikke gjennomskuer hvor taktisk han har vært for å redde seg selv..og han valgte å plassere skyld og skam på meg med livet mitt som innsats for å redde seg selv. Det sier det meste om han og det er noe ynkelig over det.

Jeg har tilgitt han på den måten at jeg innser han var svak og kunne ikke bedre og kjener jeg han rett, har han det vel innerst inne ikke noe godt med slik det ble. Jeg har kuttet kontakten, men med tiden vil jeg nok la høre fra meg på en eller annen måte. Det at han er svak, er ingen unnskyldning. Kanskje han aldri skulle blitt psykolog. Og det er altså han, som hele tiden messet om å ta ansvar for livet sitt - det skulle han vel gjort selv, først og fremst...

Så grunnlaget for "tilgivelsen", om du kan kalle det det, er vel at han ikke "bare" mente det vondt, men også prøvde, velger jeg å tro. Men selvsagt kan jeg aldri respektere han noengang igjen etter det han presterte. Føler mye avsky, men akk så vanskelig det er å samtidig være glad i han, for det er jeg ennå. Hadde jeg ikke kjent han så godt og hatt et så nært forh til han, så hadde det vært mye lettere. Jeg sliter ennå med angst/skrekk når psykiateren jeg går til nå blir vekke. Samme traumet innhenter meg med følelsene, selv qm jeg innerst inne vet at det ikke er det samme. Men likevel...det vil ta lang tid.

Fælt å lese at du har vært gjennm n lignende..håper inderlig du vil dele dine erfaringer her inne fremver. Slike ting trenger å kmme frem i lyset!

''Og han er feig, som de fleste andre terapeuter som inngår forhold med sine pasienter. Ikke tro at jeg ikke gjennomskuer hvor taktisk han har vært for å redde seg selv..og han valgte å plassere skyld og skam på meg med livet mitt som innsats for å redde seg selv. Det sier det meste om han og det er noe ynkelig over det.''

Disse ordene kunne jeg ha skrevet selv, det er dette som gjør meg så fortvilet og forbanna på en gang.

De innleder personlige forhold til pasientene, når det går opp for dem og de vil, ut av det. Gjemmer de seg bak tittelen sin og skyver ansvaret og skammen over på pasientene.

Jeg som deg har grått blod, jeg har ligget på kne og skreket, så vondt har det gjort.

En uke før bruddet, ante jeg ingen ting. Vi hadde ikke snakket om noe brudd, snarere tvert i mot.

Han sa han aldri kunne gjøre meg noe vondt, aldri kunne han gå fra meg fordi jeg betydde så mye for ham bla bla bla.

Deg svikter jeg aldri, sa han.. De ordene kommer alltid til å glemme.

5 dager etter ringte han og sa kort at vi ikke kunne treffes mer,

Jeg kunne få en avskjedstime to dager etter .

Jeg orker ikke fortelle hva som skjedde den timen, men det dreide seg stort sett om at han reddet seg selv på bekostning av meg.

Det var ren og skjær slakt, han kunne like godt ha drept meg.

For det var mord på den jeg var, den jeg aldri mer kan bli.

Jeg har ikke snakket om det her inne nei, eller noe annet sted for den sags skyld. men jeg fikk hjelp igjen til slutt, etter å ha ligget nede alt for lenge. Jeg var alene, kunne ikke dele det med noen.

Det er endel år siden, jeg har nok isolert meg mye fra verden.

Jeg har ikke klart å anmelde ham, selv om min nåværende behandler sier jeg kunne ha gjort det.

Men jeg har prøvd å gi støtte til de jeg har sett går igjennom dette og skriver her inne.

Jeg følte det som om om han rev sjelen ut av kroppen min og trampet på den.

Jeg også føler avsky, sinne og sårhet. Men jeg er ikke lenger glad i ham tror jeg. Til det har han gjort meg for mye vondt.

Og han lever videre med sin tittell, sin praksis og sitt liv. Jeg har båret relasjonen vår, og sviket hans på mine skuldre i alle disse år. Det eneste jeg ønsker for ham er at han skal få kjenne og oppleve en dag, en time av den smerten og fortvilelsen jeg har båret i disse årene.

Selv om gjør meg inderlig vondt å lese at du og andre har vært igjennom noe lignende, så gir det meg noe å vite at jeg ikke er alene.

[Gjest umha]

''Og han er feig, som de fleste andre terapeuter som inngår forhold med sine pasienter. Ikke tro at jeg ikke gjennomskuer hvor taktisk han har vært for å redde seg selv..og han valgte å plassere skyld og skam på meg med livet mitt som innsats for å redde seg selv. Det sier det meste om han og det er noe ynkelig over det.''

Disse ordene kunne jeg ha skrevet selv, det er dette som gjør meg så fortvilet og forbanna på en gang.

De innleder personlige forhold til pasientene, når det går opp for dem og de vil, ut av det. Gjemmer de seg bak tittelen sin og skyver ansvaret og skammen over på pasientene.

Jeg som deg har grått blod, jeg har ligget på kne og skreket, så vondt har det gjort.

En uke før bruddet, ante jeg ingen ting. Vi hadde ikke snakket om noe brudd, snarere tvert i mot.

Han sa han aldri kunne gjøre meg noe vondt, aldri kunne han gå fra meg fordi jeg betydde så mye for ham bla bla bla.

Deg svikter jeg aldri, sa han.. De ordene kommer alltid til å glemme.

5 dager etter ringte han og sa kort at vi ikke kunne treffes mer,

Jeg kunne få en avskjedstime to dager etter .

Jeg orker ikke fortelle hva som skjedde den timen, men det dreide seg stort sett om at han reddet seg selv på bekostning av meg.

Det var ren og skjær slakt, han kunne like godt ha drept meg.

For det var mord på den jeg var, den jeg aldri mer kan bli.

Jeg har ikke snakket om det her inne nei, eller noe annet sted for den sags skyld. men jeg fikk hjelp igjen til slutt, etter å ha ligget nede alt for lenge. Jeg var alene, kunne ikke dele det med noen.

Det er endel år siden, jeg har nok isolert meg mye fra verden.

Jeg har ikke klart å anmelde ham, selv om min nåværende behandler sier jeg kunne ha gjort det.

Men jeg har prøvd å gi støtte til de jeg har sett går igjennom dette og skriver her inne.

Jeg følte det som om om han rev sjelen ut av kroppen min og trampet på den.

Jeg også føler avsky, sinne og sårhet. Men jeg er ikke lenger glad i ham tror jeg. Til det har han gjort meg for mye vondt.

Og han lever videre med sin tittell, sin praksis og sitt liv. Jeg har båret relasjonen vår, og sviket hans på mine skuldre i alle disse år. Det eneste jeg ønsker for ham er at han skal få kjenne og oppleve en dag, en time av den smerten og fortvilelsen jeg har båret i disse årene.

Selv om gjør meg inderlig vondt å lese at du og andre har vært igjennom noe lignende, så gir det meg noe å vite at jeg ikke er alene.

Beklager jeg ikke har svart deg før, tastaturet mitt gikk i stykker og nå har jeg kjøpt nytt.

Det er vondt at mange må oppleve dette og det gjør meg veldig vondt at flere enn meg har opplevd dette. Det er så unødvendig, destruktivt. I Freuds tid var det vanlig å gå til psykoterapi tre ganger i uken og pasientene ble forelsket i terapeuten sin. Dette utnyttet mange terapeuter og tilskrev pasientene ansvaret pga sin psykdom.

Heldigvis har dette kommet mer frem i lyset, samtidig så er det langt igjen før folk blir klar over hvor store skadevirkninger dette vil ha for pasienten. Jeg fikk anklager om å være med på det selv og hadde meg selv å takke. Så jeg trodde på det og ble selvdestruktiv, full av skam. Det er et under at jeg lever i dag, natt etter natt lå jeg på gulvet og skrek i hemmelighet, ingen visste noe.

Det tar tid, Fiona, men jeg er glad du får hjelp. Etterhvert vil du få mer og mer avstand til dette, litt etter litt. Du vil få tilbake livsgnisten og bitterheten vil minke. Det er vanlig å gå gjennom en periode med bitterhet, hat, sinne, raseri, sorg, smerte. Det skal du la deg få lov til. Har du en flink terapeut som går fasene sammen med deg, så vil det positive komme litt etter litt. Du har ikke mistet deg selv for alltid. For en periode har du det, det gjorde jeg. Men du vil finne tilbake til deg selv om du leter, det er jeg overbevist om.

Selvsagt kan ikke det som ble gjort, være ugjort. Men det kan blekne og på sikt bli en erfaring du kan bruke for at resten av livet ditt skal bli bedre/bra. Du har kanskje fått en enorm innsikt i mennesket og i mennesklige relasjoner som få andre har og som du kan bruke til å bygge deg et liv basert på ærlighet, respekt og ekte kjærlighet senere. Du er kanskje ikke troskyldig lenger, som du engang var, men det betyr ikke at du har mistet det genuine som er DEG, din personlighet, som jeg aner er en fin personlighet.

Det er synd at de med makt utnytter de som er sårbare og spesielt de som de har et enormt ansvar i å ikke utnytte og svikte. Når det likevel skjer, så brukt tiden til å jobbe med dette i terapi, sakte meg sikkert kan du skaffe deg flere erfaringer med mennesker, få igjen troen på mennesket og det gode. Det går an!

Jeg var så langt nede at jeg trodde jeg aldri kom meg opp igjen eller videre. Ikke i live. Det ser lysere ut nå, selv om jeg sliter ennå. Jeg håper du har et godt samarbeid med terapeuten din. Jeg skal til høsten starte i et gruppeprosjekt. Kan grupper også være noe for deg? En måte å reparere din tro på andre, opparbeide mer tillit og trygghet igjen?

Jeg spurte psykiateren om jeg trenger medisiner. Han sa at det som skal til for meg er trygge/langvarige relasjoner og det å opparbeide trygget, selvstendighet og tillit til andre igjen. Nå har jeg dette "hullet" innvendig ennå, men det har blitt litt mindre.

Uansett, jeg tenker på deg og håper du får det bedre. Håper du vil skrive her inne nå og da når du føler for det. Jeg skal lytte og er her, selv om jeg kanskje ikke alltid får svart med én gang.

klem fra

[Gjest R_Fiona]

Beklager jeg ikke har svart deg før, tastaturet mitt gikk i stykker og nå har jeg kjøpt nytt.

Det er vondt at mange må oppleve dette og det gjør meg veldig vondt at flere enn meg har opplevd dette. Det er så unødvendig, destruktivt. I Freuds tid var det vanlig å gå til psykoterapi tre ganger i uken og pasientene ble forelsket i terapeuten sin. Dette utnyttet mange terapeuter og tilskrev pasientene ansvaret pga sin psykdom.

Heldigvis har dette kommet mer frem i lyset, samtidig så er det langt igjen før folk blir klar over hvor store skadevirkninger dette vil ha for pasienten. Jeg fikk anklager om å være med på det selv og hadde meg selv å takke. Så jeg trodde på det og ble selvdestruktiv, full av skam. Det er et under at jeg lever i dag, natt etter natt lå jeg på gulvet og skrek i hemmelighet, ingen visste noe.

Det tar tid, Fiona, men jeg er glad du får hjelp. Etterhvert vil du få mer og mer avstand til dette, litt etter litt. Du vil få tilbake livsgnisten og bitterheten vil minke. Det er vanlig å gå gjennom en periode med bitterhet, hat, sinne, raseri, sorg, smerte. Det skal du la deg få lov til. Har du en flink terapeut som går fasene sammen med deg, så vil det positive komme litt etter litt. Du har ikke mistet deg selv for alltid. For en periode har du det, det gjorde jeg. Men du vil finne tilbake til deg selv om du leter, det er jeg overbevist om.

Selvsagt kan ikke det som ble gjort, være ugjort. Men det kan blekne og på sikt bli en erfaring du kan bruke for at resten av livet ditt skal bli bedre/bra. Du har kanskje fått en enorm innsikt i mennesket og i mennesklige relasjoner som få andre har og som du kan bruke til å bygge deg et liv basert på ærlighet, respekt og ekte kjærlighet senere. Du er kanskje ikke troskyldig lenger, som du engang var, men det betyr ikke at du har mistet det genuine som er DEG, din personlighet, som jeg aner er en fin personlighet.

Det er synd at de med makt utnytter de som er sårbare og spesielt de som de har et enormt ansvar i å ikke utnytte og svikte. Når det likevel skjer, så brukt tiden til å jobbe med dette i terapi, sakte meg sikkert kan du skaffe deg flere erfaringer med mennesker, få igjen troen på mennesket og det gode. Det går an!

Jeg var så langt nede at jeg trodde jeg aldri kom meg opp igjen eller videre. Ikke i live. Det ser lysere ut nå, selv om jeg sliter ennå. Jeg håper du har et godt samarbeid med terapeuten din. Jeg skal til høsten starte i et gruppeprosjekt. Kan grupper også være noe for deg? En måte å reparere din tro på andre, opparbeide mer tillit og trygghet igjen?

Jeg spurte psykiateren om jeg trenger medisiner. Han sa at det som skal til for meg er trygge/langvarige relasjoner og det å opparbeide trygget, selvstendighet og tillit til andre igjen. Nå har jeg dette "hullet" innvendig ennå, men det har blitt litt mindre.

Uansett, jeg tenker på deg og håper du får det bedre. Håper du vil skrive her inne nå og da når du føler for det. Jeg skal lytte og er her, selv om jeg kanskje ikke alltid får svart med én gang.

klem fra

Umha

Jeg vil bare takke deg for svarene du har gitt meg, erfaringen du har delt med meg.

I mange år gjemte jeg bort både meg selv og skammen, kunna aldri si hans navn høyt, mens det messet som en gammel hakkete lp plate i meg.

Takk for at du deler din erfaring med meg..det er godt og vondt på en gang

Mest av alt vil jeg takke deg fordi jeg forstår at du forstår. Skammen fikk meg til å holde helt tett om det som skjedde.

Hvem ville vel tro meg, en psykisk ustabil person fremfor en anerkjent psykolog.

Jeg trodde ikke det fantes noen i hele verden som ville gjøre annet enn å håne min naivitet- Og jeg fikk noen temmeligt tøffe komentarer fra legen min.. Det var da jeg forsto at jeg måtte holde tett, det virket nesten som om det var en hellig kodeks blandt helsepersonell om å holde sammen.

Ja jeg har fått hjelp av en flink psykolog, som nok har måttet tåle mye fra meg av mistro og sinne, redsel for enda en gang å bli forlatt. Heldigvis har han forstått alt dette, og han tror meg.

Jeg drømte i mange år om en dag å tørre og stå frem og fortelle min historie til verden. Hvor skadelig det er når noen du stoler fult og fast på misbruker det mest verdifulle du har, din tillit.

Men jeg er ikke sterk nok, fremdeles bryter jeg sammen, igjen og igjen når jeg tenker tilbake.

Enda, kan jeg våkne om nettene og gråte blod.

Takk fordi du viste meg at jeg ikke er alene, og dine svar til trist i dag fikk meg til å innse at det er hos ham skammen bør plasseres.

En dag tror jeg han møter seg selv i døra... Hvordan kan noen leve med vissheten om hva de har gjort? Hvordan kan noen være så hjerteløse?

Takk umha

[Gjest Umha]

Umha

Jeg vil bare takke deg for svarene du har gitt meg, erfaringen du har delt med meg.

I mange år gjemte jeg bort både meg selv og skammen, kunna aldri si hans navn høyt, mens det messet som en gammel hakkete lp plate i meg.

Takk for at du deler din erfaring med meg..det er godt og vondt på en gang

Mest av alt vil jeg takke deg fordi jeg forstår at du forstår. Skammen fikk meg til å holde helt tett om det som skjedde.

Hvem ville vel tro meg, en psykisk ustabil person fremfor en anerkjent psykolog.

Jeg trodde ikke det fantes noen i hele verden som ville gjøre annet enn å håne min naivitet- Og jeg fikk noen temmeligt tøffe komentarer fra legen min.. Det var da jeg forsto at jeg måtte holde tett, det virket nesten som om det var en hellig kodeks blandt helsepersonell om å holde sammen.

Ja jeg har fått hjelp av en flink psykolog, som nok har måttet tåle mye fra meg av mistro og sinne, redsel for enda en gang å bli forlatt. Heldigvis har han forstått alt dette, og han tror meg.

Jeg drømte i mange år om en dag å tørre og stå frem og fortelle min historie til verden. Hvor skadelig det er når noen du stoler fult og fast på misbruker det mest verdifulle du har, din tillit.

Men jeg er ikke sterk nok, fremdeles bryter jeg sammen, igjen og igjen når jeg tenker tilbake.

Enda, kan jeg våkne om nettene og gråte blod.

Takk fordi du viste meg at jeg ikke er alene, og dine svar til trist i dag fikk meg til å innse at det er hos ham skammen bør plasseres.

En dag tror jeg han møter seg selv i døra... Hvordan kan noen leve med vissheten om hva de har gjort? Hvordan kan noen være så hjerteløse?

Takk umha

Kjære Fiona

Det er ingenting å takke for. Det føles bare godt å kunne være litt til hjelp for noen som har opplevd det smertefulle helvetet jeg selv har vært gjennom. Jeg er glad det virker som du har en flink psykolog og som forstår deg og dine reaksjoner. Du skriver:

''Ja jeg har fått hjelp av en flink psykolog, som nok har måttet tåle mye fra meg av mistro og sinne, redsel for enda en gang å bli forlatt. Heldigvis har han forstått alt dette, og han tror meg''

Dette kunne jeg likegodt skrevet selv, det er skremmende likt slik jeg også har det. Er livredd for å bli "droppa" nok en gang og periodevis vært sint, redd og hatt store problemer med tillit. Disse reaksjonene er helt normale og det skal du ikke bebreide deg for. Det er en prosess du går gjennom og etterhvert vil disse følelsene bli mildere.

Ja, skammen skal ENE og ALENE plasseres på din forrige behandler. Du har INGEN skyld i dette - uansett om du stilte deg naken foran han og kastet deg i armene hans. Sånn er det bare. En psykolog må kunne takle litt av hvert og det er like mye misbruk av en pasient uansett om denne pasientene "prøvde seg" på behandleren. En pasient kan jo av og til få så sterke følelser at å vurdere hva som er riktig/galt - og hva som kan gi senere skader blir vanskelig. Derfor har terapeuten dette ansvaret.

Nå sier jeg ikke du gjorde dette, men det var bare et eksempel. Du var sårbar, gav av deg selv og ville din behandler vel. Da skulle han ikke gått inn i et forhold, han skulle tatt vare på det fine og genuine som er deg og satt grenser for å bevare deg. Han hadde ingen rett til å "sluke" deg..

Ta den tiden du trenger. Kanskje du kan fortelle det til verden senere - hvis du føler det er rett? Jeg har vinglet frem og tilbake -skal jeg fortelle det, skal jeg ikke. Jeg er faktisk livredd for å ikke bli trodd. Jeg er livredd for at min psykiske lidelse skal bli brukt rått mot meg og rive meg i enda flere filler. Det er det som vil skje, det har min terapeut forberedt meg på. Orker jeg et slikt kynisk spill fra en jeg en gang var så inderlig glad i? Kan jeg gå gjennom noe sånt og samtidig bevare det gode i meg? Så det er så mange spørsmål å ta hensyn til. Samtidig - skal han - som en anerkjent psykolog - få slippe unna, mens jeg som var den som måtte bære skammen - bare finne meg i det og holde stilt? Jeg vet ikke. Tiden vil vise.

Jeg fant en webside. En stiftelse som heter Stiftelse 99. Startet av ei som har opplevd overgrep fra en behandler som nå er psykolog. Kanskje du kan få litt hjelp her. Adressen er: http://www.stiftelse99.no/main.html

Håper at du vil etterhvert stå stødigere og med hele deg VITE at du har ingen skam å bære. Det er utelukkende han sin skam.

Håper du får en rimelig levelig dag, Fiona