Slutte i behandling med klump i halsen

[Gjest R_Fiona]

Kjære Fiona

Det er ingenting å takke for. Det føles bare godt å kunne være litt til hjelp for noen som har opplevd det smertefulle helvetet jeg selv har vært gjennom. Jeg er glad det virker som du har en flink psykolog og som forstår deg og dine reaksjoner. Du skriver:

''Ja jeg har fått hjelp av en flink psykolog, som nok har måttet tåle mye fra meg av mistro og sinne, redsel for enda en gang å bli forlatt. Heldigvis har han forstått alt dette, og han tror meg''

Dette kunne jeg likegodt skrevet selv, det er skremmende likt slik jeg også har det. Er livredd for å bli "droppa" nok en gang og periodevis vært sint, redd og hatt store problemer med tillit. Disse reaksjonene er helt normale og det skal du ikke bebreide deg for. Det er en prosess du går gjennom og etterhvert vil disse følelsene bli mildere.

Ja, skammen skal ENE og ALENE plasseres på din forrige behandler. Du har INGEN skyld i dette - uansett om du stilte deg naken foran han og kastet deg i armene hans. Sånn er det bare. En psykolog må kunne takle litt av hvert og det er like mye misbruk av en pasient uansett om denne pasientene "prøvde seg" på behandleren. En pasient kan jo av og til få så sterke følelser at å vurdere hva som er riktig/galt - og hva som kan gi senere skader blir vanskelig. Derfor har terapeuten dette ansvaret.

Nå sier jeg ikke du gjorde dette, men det var bare et eksempel. Du var sårbar, gav av deg selv og ville din behandler vel. Da skulle han ikke gått inn i et forhold, han skulle tatt vare på det fine og genuine som er deg og satt grenser for å bevare deg. Han hadde ingen rett til å "sluke" deg..

Ta den tiden du trenger. Kanskje du kan fortelle det til verden senere - hvis du føler det er rett? Jeg har vinglet frem og tilbake -skal jeg fortelle det, skal jeg ikke. Jeg er faktisk livredd for å ikke bli trodd. Jeg er livredd for at min psykiske lidelse skal bli brukt rått mot meg og rive meg i enda flere filler. Det er det som vil skje, det har min terapeut forberedt meg på. Orker jeg et slikt kynisk spill fra en jeg en gang var så inderlig glad i? Kan jeg gå gjennom noe sånt og samtidig bevare det gode i meg? Så det er så mange spørsmål å ta hensyn til. Samtidig - skal han - som en anerkjent psykolog - få slippe unna, mens jeg som var den som måtte bære skammen - bare finne meg i det og holde stilt? Jeg vet ikke. Tiden vil vise.

Jeg fant en webside. En stiftelse som heter Stiftelse 99. Startet av ei som har opplevd overgrep fra en behandler som nå er psykolog. Kanskje du kan få litt hjelp her. Adressen er: http://www.stiftelse99.no/main.html

Håper at du vil etterhvert stå stødigere og med hele deg VITE at du har ingen skam å bære. Det er utelukkende han sin skam.

Håper du får en rimelig levelig dag, Fiona

Takk for linken..

Jeg er enig med deg at slike ting bør skrives om og føres frem i lyset. Men det er som du sier, vi er redd for å få psykdommen slengt etter oss og brukt mot oss i en evt sak.

Jeg har nok tatt et valg om ikke å gå videre og feks anmelde ham. Jeg føler at jeg ønsker å legge dette bak meg. Jeg tror ikke jeg vil oppnå annet enn enda mer smerte.

( vi møtte hverandre flere år etter bruddet)

Jeg konfornterte ham med konsekvensene dette fikk for meg, det kostet blod, svette og kniver i både hjerte og sjel. Men han fraskrev seg alt ansvar. Men for meg kom vendepunktet der og da. Han vet, selv om han ikke tilsynelatende bryr seg. Det forteller meg bare hvilken drittsekk jeg ga min tilitt til.

Han som fagperson nekter faktisk å snakke med meg. Møte meg, eller ha noe mer med meg å gjøre.

Det ble for tøft for ham å se og høre hva han hadde gjort mot meg...Tro ikke at jeg ikke så hvor nervøs han var, jeg kunne nesten se hvordan hjernen han arbeidet på spreng for å redde sin egen bak.

Så når han sa... Jeg har ingen ting mer å tilføye i denne saken. Vi har ingen ting mer å si hverandre. Da brast illusjonen om hvem han var, jeg ville bare kaste opp... Jeg følte ren og skjær avsky.

Jeg ønsket ikke å gjenoppta relasjonen med ham, alt jeg ønsket var at han tok ansvar for handlingene sine, og tok innover seg konsekvensene dette hadde fått.

At jeg ikke ønsker å gå videre med denne saken betyr ikke at det ikke bør snakkes om og føres frem i lyset, slike ting fortjener dagens lys. Og en dag er jeg kanskje klar.

Ja det er skremmende likt det vi har vært i gjennom av smerte og følelser i kjølevannet at å bli sviktet av det mennesket vi stolte fult og fast på.

Jeg håper du også får en fin dag.....

Takk for at du deler din historie, og din støtte.

[Gjest Umha]

Takk for linken..

Jeg er enig med deg at slike ting bør skrives om og føres frem i lyset. Men det er som du sier, vi er redd for å få psykdommen slengt etter oss og brukt mot oss i en evt sak.

Jeg har nok tatt et valg om ikke å gå videre og feks anmelde ham. Jeg føler at jeg ønsker å legge dette bak meg. Jeg tror ikke jeg vil oppnå annet enn enda mer smerte.

( vi møtte hverandre flere år etter bruddet)

Jeg konfornterte ham med konsekvensene dette fikk for meg, det kostet blod, svette og kniver i både hjerte og sjel. Men han fraskrev seg alt ansvar. Men for meg kom vendepunktet der og da. Han vet, selv om han ikke tilsynelatende bryr seg. Det forteller meg bare hvilken drittsekk jeg ga min tilitt til.

Han som fagperson nekter faktisk å snakke med meg. Møte meg, eller ha noe mer med meg å gjøre.

Det ble for tøft for ham å se og høre hva han hadde gjort mot meg...Tro ikke at jeg ikke så hvor nervøs han var, jeg kunne nesten se hvordan hjernen han arbeidet på spreng for å redde sin egen bak.

Så når han sa... Jeg har ingen ting mer å tilføye i denne saken. Vi har ingen ting mer å si hverandre. Da brast illusjonen om hvem han var, jeg ville bare kaste opp... Jeg følte ren og skjær avsky.

Jeg ønsket ikke å gjenoppta relasjonen med ham, alt jeg ønsket var at han tok ansvar for handlingene sine, og tok innover seg konsekvensene dette hadde fått.

At jeg ikke ønsker å gå videre med denne saken betyr ikke at det ikke bør snakkes om og føres frem i lyset, slike ting fortjener dagens lys. Og en dag er jeg kanskje klar.

Ja det er skremmende likt det vi har vært i gjennom av smerte og følelser i kjølevannet at å bli sviktet av det mennesket vi stolte fult og fast på.

Jeg håper du også får en fin dag.....

Takk for at du deler din historie, og din støtte.

Det du skriver er skremmende likt med hvordan han jeg "kjente" reagerte. Bare interessert i å redde seg selv, sikkert livredd og feig og ofret altså meg på bekostning av det. Jeg satt igjen med skam, selvmordstanker og var i et vakum. Han hadde makt til å få meg til å skamme meg, til å få meg til å bære skylda. Den brukte han for det det var verdt, selv om det kunne koste livet mitt.

Da jeg fikk hjelp skjønte jeg mer og mer hva han hadde gjort. Og for hver dag som går føler jeg et hakk mer avsky for han. Jeg synes nå han blir mer og mer patetisk, ynkelig i mine øyner. Vet ikke om jeg synes synd i han leger; han er ikke en retardert stakkar som ikke skjønte bedre, men heller tvert i mot. Og det gjør jo bare dette verre.

Og det skal han få tilbakemelding på en gang. Jeg vurderer ennå hva er riktig. Men kanskje det hadde vært greit å bare meldt det til helsetilsynet. Da blir det vel ikke en "sak" på samme måte som en politisak og en er mer beskyttet, innbiller jeg meg. Og psykiaterten jeg går til nå er villig til å vitne og stille med beviser. Vil din psykolog støtte deg dersom du evt melder dette?

Sånn tenker jeg, frem og tilbake. Når vil jeg få fred, ro i sjela..en trøst er vel at det har blitt bedre og tida leger en del sår. Men jeg må bare innrømme; det hadde føltes så godt å melde det - da hadde jeg følt jeg fikk oppreisning på en måte. Markert at det han gjorde var fryktelig galt. Mine følelser for han svinger litt ennå, men jeg merker at for hver dag, blir jeg på en måte litt mindre glad i han og det blir erstattet med avsky.. så får da se hvor den prosessen ender og hva som skjer til slutt..

[Gjest R_Fiona]

Det du skriver er skremmende likt med hvordan han jeg "kjente" reagerte. Bare interessert i å redde seg selv, sikkert livredd og feig og ofret altså meg på bekostning av det. Jeg satt igjen med skam, selvmordstanker og var i et vakum. Han hadde makt til å få meg til å skamme meg, til å få meg til å bære skylda. Den brukte han for det det var verdt, selv om det kunne koste livet mitt.

Da jeg fikk hjelp skjønte jeg mer og mer hva han hadde gjort. Og for hver dag som går føler jeg et hakk mer avsky for han. Jeg synes nå han blir mer og mer patetisk, ynkelig i mine øyner. Vet ikke om jeg synes synd i han leger; han er ikke en retardert stakkar som ikke skjønte bedre, men heller tvert i mot. Og det gjør jo bare dette verre.

Og det skal han få tilbakemelding på en gang. Jeg vurderer ennå hva er riktig. Men kanskje det hadde vært greit å bare meldt det til helsetilsynet. Da blir det vel ikke en "sak" på samme måte som en politisak og en er mer beskyttet, innbiller jeg meg. Og psykiaterten jeg går til nå er villig til å vitne og stille med beviser. Vil din psykolog støtte deg dersom du evt melder dette?

Sånn tenker jeg, frem og tilbake. Når vil jeg få fred, ro i sjela..en trøst er vel at det har blitt bedre og tida leger en del sår. Men jeg må bare innrømme; det hadde føltes så godt å melde det - da hadde jeg følt jeg fikk oppreisning på en måte. Markert at det han gjorde var fryktelig galt. Mine følelser for han svinger litt ennå, men jeg merker at for hver dag, blir jeg på en måte litt mindre glad i han og det blir erstattet med avsky.. så får da se hvor den prosessen ender og hva som skjer til slutt..

Jo min behandler hadde nok støttet meg. Men det har aldri vært oppe for alvor. Han har ved et par tilfeller nevnt at jeg hadde grunnlag for en anmeldelse, noe jeg ikke helt klarer å se for meg.

Kanskje har tiden jobbet for meg, jeg vet ikke. Men jeg har på en måte godtatt det som skjedde, og konsekvensene dette fikk for meg. Jeg har godtatt at jeg må leve med dette. Min erfaring er ikke at smerten egentlig er noe mindre, skorpen på såret har bare blitt tykkere.

Det gjør like vondt de gangene skorpen rives av, og jeg tror at for meg ville en anmeldelse bare gjøre vondt værre.

Jeg vil bare leve så godt jeg kan med den bagasjen jeg har, og la sårskorpen bli tykkere og tykkere. Så får det være nok for meg å vite at han må leve med å ha misbrukt min tillit til ham.

Men jeg forstår deg veldig godt, og jeg mener at vi alle må finne det som er rett for oss, vi skal iallfall drite lang masj i å skåne behandlerene i slike saker.

[Gjest Umha]

Jo min behandler hadde nok støttet meg. Men det har aldri vært oppe for alvor. Han har ved et par tilfeller nevnt at jeg hadde grunnlag for en anmeldelse, noe jeg ikke helt klarer å se for meg.

Kanskje har tiden jobbet for meg, jeg vet ikke. Men jeg har på en måte godtatt det som skjedde, og konsekvensene dette fikk for meg. Jeg har godtatt at jeg må leve med dette. Min erfaring er ikke at smerten egentlig er noe mindre, skorpen på såret har bare blitt tykkere.

Det gjør like vondt de gangene skorpen rives av, og jeg tror at for meg ville en anmeldelse bare gjøre vondt værre.

Jeg vil bare leve så godt jeg kan med den bagasjen jeg har, og la sårskorpen bli tykkere og tykkere. Så får det være nok for meg å vite at han må leve med å ha misbrukt min tillit til ham.

Men jeg forstår deg veldig godt, og jeg mener at vi alle må finne det som er rett for oss, vi skal iallfall drite lang masj i å skåne behandlerene i slike saker.

Ja. Jeg tror dette er en proses. Jeg selv blir vel mer og mer klar på at jeg vil anmelde til Helsetilsynet. Det har gått veldig opp og ned mellom det å synes synd i han og nå i det siste, mer og mer forakt. Tenker at det har noe med tidspunktet jeg gjør det. For noen måneder siden ble jeg rådet til å vente, siden jeg ennå var for ustabil.

Men merker nå at jeg går inn i en ny fase hvor jeg ser ting klarere og er sterkere. Dette tar tid, men jeg ser at det går fremover.

Jeg har nå sittet og lagret beviser. Jeg føler intet mer enn avsky for personen som voldtok meg i kraft av sin offentlige tittel..

[Gjest R_Fiona]

Ja. Jeg tror dette er en proses. Jeg selv blir vel mer og mer klar på at jeg vil anmelde til Helsetilsynet. Det har gått veldig opp og ned mellom det å synes synd i han og nå i det siste, mer og mer forakt. Tenker at det har noe med tidspunktet jeg gjør det. For noen måneder siden ble jeg rådet til å vente, siden jeg ennå var for ustabil.

Men merker nå at jeg går inn i en ny fase hvor jeg ser ting klarere og er sterkere. Dette tar tid, men jeg ser at det går fremover.

Jeg har nå sittet og lagret beviser. Jeg føler intet mer enn avsky for personen som voldtok meg i kraft av sin offentlige tittel..

Jeg forstår deg veldig godt, og ønsker deg lykke til.

Håper jeg får se nikket ditt her inne fremover.

[Gjest Umha]

Jeg forstår deg veldig godt, og ønsker deg lykke til.

Håper jeg får se nikket ditt her inne fremover.

Takk. Tiden får som sagt vise. Ja jeg skal vise meg av og til og håper å høre fra deg også. I mellomtida håper jeg du har det så godt som mulig og at du tar godt vare på deg selv.

Klem

[bibben]

Hvordan går det med deg?

Tenker på deg, og håper du finner litt ro i sjelen etterhvert.

Hei! Ville bare melde om at jeg har det hakket bedre nå. Kanskje leger tiden alle sår?

[bibben]

Det er godt å vite at du har en venn å prate med. Men vær obs på at det _kan_ hende du får behov for profesjonell hjelp for å avklare en del reaksjoner og plassert skylden der den hører hjemme, både mentalt og følelsesmessig - og ikke minst opparbeide deg selv, bli mer selvstendig og grensesettende. Nå vil jeg ikke legge ord i munnen på deg så jeg sier _ikke_ at du nødvendigvis trenger dette. Men vær obs slik at ikke livet går i feil retning.

Jeg har jo mine erfaringer, du dine - men en noenlunde lik situasjon. For min del så kom reaksjonene litt i ettertid. Første månedene var jeg nummen, i en slags sjokktilstand. Jeg reiste mye, både i Norge og til utlandet og var helt rotløs og ensom. Jeg følte skam og skjulte det for andre. Det førte meg inn i en veldig farlig situasjon som utartet seg. Jeg var ikke menneske, jeg var ikke meg selv og jeg var mentalt død, lenge.

Fikk heldigvis god hjelp hos psykiater jeg går en gang i uken til. Han har hjulpet meg enormt, men det tar tid... i disse tider er det fire år siden bruddet og selv om jeg har kommet veldig langt, så har jeg litt igjen. Men dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg ikke fikk skikkelig hjelp. Nå kan jo det være forskjeller i relasjonen jeg haddet til min fhv psykolog og din som gjør at du ikke trenger så mye hjelp som jeg gjorde. Likevel får jeg en litt vond følelse når jeg leser det du skriver. De ligner mye på mine synes jeg, og du må for all del passe på deg selv og oppsøke hjelp dersom du føler det er riktig.

Jeg føler at dine reaksjoner er reaksjoner etter overgrep. Selv om det ikke var et seksuelt overgrep, så var det likevel et overgrep. Og at denne personen gjemmer seg bak sin profesjonelle rolle synes jeg er avskylig og sier vel det meste om hn. Det betyr ikke at hn bare er ond eller god. Han hadde antakeligvis personlighetstrekk som tiltalte deg. Men det hn gjorde var helt forkastelig. Du kom dit, var sårbar og hadde antakelig skjøre grenser. Det utnyttet denne behandleren dessverre til å tilfredstille egne behov (og kanskje følelsen av å bli sett opp til var uimotståelig?). Deretter aner det meg at hn har overført all skyld på deg og er en feig person.

Jeg er vel i ferd med å komme dit at jeg kan tilgi, men det det går opp og ned. Skadevirkningene kom litt etter litt for meg, og først siste tida har jeg forstått hvor vanvittig det var og hvor ekstremt skadelig det var for meg. Så for meg var det umulig å forstå før i ettertid hvor ille det var. En ting er sikkert, og at det har vært grusomt smertefullt. Følelsen av å bli forkastet, når jeg gav av meg selv og var helt naken og sårbar og denne personen var den viktigste i livet mitt, den eneste som noensinne hadde tilsynelatende godtatt meg og glad i meg for den jeg var. Han var min klippe i livet. Men kanskje han fikk like mye ut av å "bli sett opp til" som relasjonen i seg selv. Det undrer meg ennå. En del får man vel aldri svar på.

Husk at du overhodet ikke har gjort noe galt eller er skyld i dette uansett hvordan du oppførte deg. Hn hadde et enormt ansvar i å ikke utnytte din sårbarhet og dine skjøre grenser og velvilje. Hn skulle gjort det motsatte - satt grenser og oppført seg proffesjonelt for å frembringe din selvstendighet, uavhengighet slik at du kunne bli fri og finne deg noen som du virkelig kunne bli glad i, som ikke ville forlate deg. Hn har stjålet mange år av ditt liv - og jeg håper du en dag innser dette med hele deg. For du er et fint menneske, verdt å være glad i, men hn var IKKE verdt deg!!!

Håper du får en fin natt..klem fra

Ja, mange år av livet mitt er blitt forstyrret. Helsikke! Jeg må jobbe imot bitterheten. Den er jeg ikke tjent med. Selv om jeg er trist, så går det fremover. Sender deg varme tanker :0)

[bibben]

Problemet vi sitter igjen med i ettertid er nettopp at vi analyserer relasjonen. Og fordi vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar blir det enda mer ødeleggene for oss.

Det værste og vondeste for oss er følelsen av å være brukt. Manipulert med og mistolket.

Var han ikke glad i meg alikevel? ( løy han) Min sa rett ut at han var det. Sa han aldri kom til å forlate meg osv.. det er jo helt på tryne egentlig for en behandler å holde på sånn.

Og som du skriver.. Du la deg flat, og gjorde hva som helst for ham. Og nå sitter du igjen med en følelse at han kalkulerende drev et spill med deg. Åå som jeg kjenner meg igjen.

Jeg tilbrakte søren i meg mange år i terapi for å komme over min første terapeut. Jeg mangler ord når jeg leser at så mange blir ødelagt i psykiatrien. Jeg tror det er alt for mange mørketall, nettopp fordi vi blir så knyttet til og glad i behandlerne våre.

Ta en dag av gangen, se fremover, en dag kan du se tilbake uten å bryte sammen.

Jeg har tatt en dag av gangen, men kan fortsatt lett falle i staver og tristenheten kan komme over meg.

Det er forunderlig å tenkte på at livet bare går videre for dette menneske som har hatt så vanvittig stor betydning, og som har tatt så mye plass. Det er som om jeg nå plutselig har en hel ballsal tom i bevisstheten, ja masse plass som jeg skal fylle med noe annet. Noe som er bedre for meg, noe som tilfører noe godt og som er oppbyggelig. Noe som kan få betydning for meg, men da på en måte som skaper tillit og trygghet. Det er den store utfordringen. Det høres kanskje selvsagt, men det er langtfra lett å få til relasjoner som er trygge. Jeg sliter jevnlig i forhold til andre nære relasjoner. Det er trist og det skaper vanskeligheter både for meg selv og dem jeg er sammen med.

Jeg håper menneskene rundt meg kan gi meg litt tålmodighet og at de ikke tar det ille opp at jeg forkludrer mye til med mange vanskelige halvparanoide følelser. Det sliter jeg mye med for tiden. Det er vondt. Jeg er livredd for å bli forlatt, jeg er livredd for å bli sveket.

[bibben]

Hvordan går det med deg?

Tenker på deg, og håper du finner litt ro i sjelen etterhvert.

Jeg har i hele mitt liv slitt med å knytte meg til andre mennesker. Jeg har slik jeg ser det vært relasjonsskadet. Så endelig fremsto dette mennesket med åpne armer. Jeg opplevde noe jeg aldri tidligere hadde opplevd. Det var en som så meg, og som ville meg så vel på alle tenkelige vis. Jeg fikk alt det jeg hadde savnet. Så faller korthuset sammen, og jeg blir på sett og vis relasjonsskadd på nytt. History repeats it self... Det er trist men sant...

Nå forsøker jeg å komme videre, men jeg merker hvor lite som skal til før jeg klarer å forkludre til relasjoner jeg har til andre mennesker som jeg bryr meg om. Jeg er livredd for å bli såret på nytt. Jeg er livredd for å bli forlatt. Jeg er livredd for at jeg skal forsvinne.

[Gjest Umha]

Ja, mange år av livet mitt er blitt forstyrret. Helsikke! Jeg må jobbe imot bitterheten. Den er jeg ikke tjent med. Selv om jeg er trist, så går det fremover. Sender deg varme tanker :0)

Jeg tror jeg skjønner deg.

For min del så er det først i det siste at det har gått opp for meg hva jeg var gjennom, hvilke krefter jeg hadde å kjempe i mot. Det jeg trodde var noe fint, var egentlig noe mørkt, farefullt og traumatisk. Noe som tok over identiteten min og istedet ble det mørke skygger og farefulle situasjoner. Jeg ble helt utvisket og på villspor. Jeg gikk over ensomme, lange vidder på måfå og gikk mot havet. Det kunne endt veldig ille.

Det som plager meg i dag er blant annet disse drømmene. Jeg drømmer at en mann (uidentifiserbar) har tatt meg til gissel, truer meg med våpen og er voldelig og uberegnelig. Jeg er stiv av skrekk i disse drømmene. Og jeg har også drømmer hvor jeg er fanget i min egen leilighet av skygger..disse skyggene holder meg fanget. Hver gang våkner jeg og er gjennomvåt av svette.

Det er så sårt å gå gjennom dette alene. Nå er behandler også i permisjon og da blir det ekstra tøft. For jeg trenger å forstå dette, trenger å sette ord på. Jeg trenger å alminneliggjøre det, altså mine reaksjoner. For det jeg (og du) har vært gjennom er alt annet enn vanlig.

For min del var det et incestuøst forhold. Jeg tenkte det ikke da, at det var det. Men behandler har sagt det. Og etterhvert har jeg skjønt hva han mente. Han hadde en rolle overfor meg som gikk på myndighet, ulikevekt, ansvarlighet og han var en farsfigur. Jeg har klamret meg selv i alle disse årene for at jeg falt for han. Jeg følte jeg var absurd, jeg var syk som kunne gjøre noe sånt. Og psyk var jeg, men jeg ble meget mye psykere av å være i den relasjonen.

Samtidig så begynte han å anklage meg for å være psyk, selv om mine reaksjoner var pga forholdet. Han anklaget meg altså egentlig for noe det var han som hadde ansvaret for. Jeg følte meg brukt, bukt, i begge ender, jeg brant i begge ender.

Når han forlot meg ble jeg til støv, aske. Tiden etterpå er fristende å fornekte. Det var som om jeg vandret rundt i et lufttomt vakum, et månelanskap hvor jeg var helt alene. Jeg nådde ikke ut til noen, ingen nådde inn til meg. Jeg var vel på mange måter fortapt og jeg var så langt nede/psyk at jeg begynte å destruere meg selv. Jeg var hjernevasket og overbevist om at jeg skulle ta livet mitt om det ble over. Jeg var hjernevasket til å tro at jeg behøvde han for å leve.

Hadde jeg ikke fått hjelp da, så vet jeg ikke...antakelig ville jeg ikke vært i live. Det er jeg ganske sikker på.

Dette går ikke an å unnskylde. Jeg håper jeg ser den dagen at jeg blir stabil nok til å melde han. Jeg føler at han ikke burde unnslippe. Dette bør han få smake konsekvensen av. Dette er et problem, stort problem som er fordekt på samfunnsnivå og på individnivå. Det er det samme som prester som forgriper seg på dem de er sjelesørgere for. Unntatt det at terapeuter om mulig har enda mer makt, fordi de går veldig mye i dybden av vår psyke.

Så det er jobbe per i dag. Å svømme fra havbunnen opp til overflaten hvor ting er mer konkret, forståelige og friske. For å bli kvitt det jeg trodde var psykt, men normale reaksjoner. Å prøve å innse at det var han som var den psykeste, ikke jeg. Det var han som påførte meg dette. Å si til meg at jeg bare kunne gå, er helt irrasjonelt. Jeg var fanget i hans makt og til hans behag og jeg var hjernevasket. Jeg trodde til slutt at det var pga hans nåde jeg kunne leve og at ingen andre ville kunne godta meg.

Så farlig kan en slik relasjon bli. Som jeg har sagt før; voldtekt i sin offentlige tittels navn..

[Gjest Grågrønn]

Jeg har i hele mitt liv slitt med å knytte meg til andre mennesker. Jeg har slik jeg ser det vært relasjonsskadet. Så endelig fremsto dette mennesket med åpne armer. Jeg opplevde noe jeg aldri tidligere hadde opplevd. Det var en som så meg, og som ville meg så vel på alle tenkelige vis. Jeg fikk alt det jeg hadde savnet. Så faller korthuset sammen, og jeg blir på sett og vis relasjonsskadd på nytt. History repeats it self... Det er trist men sant...

Nå forsøker jeg å komme videre, men jeg merker hvor lite som skal til før jeg klarer å forkludre til relasjoner jeg har til andre mennesker som jeg bryr meg om. Jeg er livredd for å bli såret på nytt. Jeg er livredd for å bli forlatt. Jeg er livredd for at jeg skal forsvinne.

Det er en tøff periode du går gjennom nå.....men det som er flott oppe i det hele, er at du ser at ting har gjentatt seg....og de har en tendens til å gjøre det. Det samme skjedde med meg og min forrige psykolog, på et annet vis, men det var så likt så likt det jeg hadde opplevd som liten, at jeg trodde jeg aldri skulle klare å bli "normal" igjen. Hva nå normal er.....

Men, det at historien har gjentatt seg, er også en unik mulighet til å virkelig få jobbet seg gjennom ting...hva skjedde og hvorfor? Hva gjorde du som gjorde at det gjentok seg.

For psykologen din har garnatert også gjort mye, og han (?) bærer hovedansvaret i dette. Han har ikke klart å skille profesjonalitet og det å være personlig oppi det hele, og så har det gått ut over deg, og det trengte du ikke akkurat nå.

Hva er det som gjør at du føler du blir borte? At grensene viskes ut?

For du blir ikke borte, men kanskje grensene er utvisket? (Nå bare gjetter jeg, med meg selv som referanse, jeg visste ikke hva som var meg og hva som var andre, hvem jeg var...var så "mottakelig" at jeg merket hva andre ville ha/hva andre mente om meg, og så ble jeg sånn...fordi jeg ikke hadde egne grenser, en egen identitet...)

Grensene mellom det som er deg og det som er andre? Hvor blir det av bibben oppi det å være så god for andre at de totalt åpner seg for deg? Og hva er det du kan gjøre annerledes for å få beholde dine grenser? Hvordan kan du unngå å "lese andres tanker" så godt som jeg tenker du gjør det i dag?

Dette er dritvondt, og dritt å stå i.....

Jeg håper at du finner en vei. Din vei.

En dikter sa en gang i et dikt: å finne sin vei i krattet.

For det er nettopp det vi må gjøre, det vi opplever, det som er så vanskelig som vi står i, former oss...men veien vi finner ut av det vi står i velger vi til en viss grad selv. Og valgene vi tar former oss også til den vi blir underveis......tror jeg....

Du har gjort et kjempevalg for din egen del, du har brutt ut av en relasjon som du så var helt feil, du tok ansvaret og konsekvensene av det. Så kanskje har du gjort noe annerledes allerede, enn det du hadde mulighet til sist gang? Det er i så fall en bragd å klare!

Jeg håper du kommer deg gjennom dette, på en måte som gjør deg mer i stand til å gjøre mer av det du trenger. Kanskje kan det være å ikke være like snill og imøtekommende for andre, mer egoistisk, slik at du slipper å "viskes ut"? Skremmende og i starten værre enn status quo tror jeg, men på sikt vil det kanskje gjøre at du slipper å føle at du forsvinner?

Håper du får det bedre etterhvert.

Og...hvis du skulle ønske ny terapeut, og bor i Oslo, så kan du gi et pip så kan jeg sende deg noen anbefalinger (håper ikke vedkommede står på den listen da....).

Hvis det jeg skriver er helt bak mål, så ikke hør på det. Jeg snakker ut i fra meg selv, hvordan jeg leser det du skriver.

Mange gode tanker

[Gjest R_Fiona]

Jeg tror jeg skjønner deg.

For min del så er det først i det siste at det har gått opp for meg hva jeg var gjennom, hvilke krefter jeg hadde å kjempe i mot. Det jeg trodde var noe fint, var egentlig noe mørkt, farefullt og traumatisk. Noe som tok over identiteten min og istedet ble det mørke skygger og farefulle situasjoner. Jeg ble helt utvisket og på villspor. Jeg gikk over ensomme, lange vidder på måfå og gikk mot havet. Det kunne endt veldig ille.

Det som plager meg i dag er blant annet disse drømmene. Jeg drømmer at en mann (uidentifiserbar) har tatt meg til gissel, truer meg med våpen og er voldelig og uberegnelig. Jeg er stiv av skrekk i disse drømmene. Og jeg har også drømmer hvor jeg er fanget i min egen leilighet av skygger..disse skyggene holder meg fanget. Hver gang våkner jeg og er gjennomvåt av svette.

Det er så sårt å gå gjennom dette alene. Nå er behandler også i permisjon og da blir det ekstra tøft. For jeg trenger å forstå dette, trenger å sette ord på. Jeg trenger å alminneliggjøre det, altså mine reaksjoner. For det jeg (og du) har vært gjennom er alt annet enn vanlig.

For min del var det et incestuøst forhold. Jeg tenkte det ikke da, at det var det. Men behandler har sagt det. Og etterhvert har jeg skjønt hva han mente. Han hadde en rolle overfor meg som gikk på myndighet, ulikevekt, ansvarlighet og han var en farsfigur. Jeg har klamret meg selv i alle disse årene for at jeg falt for han. Jeg følte jeg var absurd, jeg var syk som kunne gjøre noe sånt. Og psyk var jeg, men jeg ble meget mye psykere av å være i den relasjonen.

Samtidig så begynte han å anklage meg for å være psyk, selv om mine reaksjoner var pga forholdet. Han anklaget meg altså egentlig for noe det var han som hadde ansvaret for. Jeg følte meg brukt, bukt, i begge ender, jeg brant i begge ender.

Når han forlot meg ble jeg til støv, aske. Tiden etterpå er fristende å fornekte. Det var som om jeg vandret rundt i et lufttomt vakum, et månelanskap hvor jeg var helt alene. Jeg nådde ikke ut til noen, ingen nådde inn til meg. Jeg var vel på mange måter fortapt og jeg var så langt nede/psyk at jeg begynte å destruere meg selv. Jeg var hjernevasket og overbevist om at jeg skulle ta livet mitt om det ble over. Jeg var hjernevasket til å tro at jeg behøvde han for å leve.

Hadde jeg ikke fått hjelp da, så vet jeg ikke...antakelig ville jeg ikke vært i live. Det er jeg ganske sikker på.

Dette går ikke an å unnskylde. Jeg håper jeg ser den dagen at jeg blir stabil nok til å melde han. Jeg føler at han ikke burde unnslippe. Dette bør han få smake konsekvensen av. Dette er et problem, stort problem som er fordekt på samfunnsnivå og på individnivå. Det er det samme som prester som forgriper seg på dem de er sjelesørgere for. Unntatt det at terapeuter om mulig har enda mer makt, fordi de går veldig mye i dybden av vår psyke.

Så det er jobbe per i dag. Å svømme fra havbunnen opp til overflaten hvor ting er mer konkret, forståelige og friske. For å bli kvitt det jeg trodde var psykt, men normale reaksjoner. Å prøve å innse at det var han som var den psykeste, ikke jeg. Det var han som påførte meg dette. Å si til meg at jeg bare kunne gå, er helt irrasjonelt. Jeg var fanget i hans makt og til hans behag og jeg var hjernevasket. Jeg trodde til slutt at det var pga hans nåde jeg kunne leve og at ingen andre ville kunne godta meg.

Så farlig kan en slik relasjon bli. Som jeg har sagt før; voldtekt i sin offentlige tittels navn..

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som reagerte på behandling som gikk over grensene på den måten.

Men så leser jeg hva du skriver...

Selv husker jeg ikke hva som skjedde etter siste timen. En time hvor behandler trykket meg ned i avgrunnen så han selv kunne gå derfra å føle seg trygg.

Jeg kjørte bilen min på måfå.. lenge.. til jeg plutselig oppdaget at jeg var lost.

Dette holdt på å gå riktig ille, mange timer er borte. Jeg husker jeg kjørte bil, kom meg hjem omsider, bare for å gå og gå i skogen til jeg falt sammen og skrek i fortvilelse.

Jeg husker jeg trodde han måtte være gal, eller så var jeg det.

Jeg føler meg i grunnen syk bare jeg tenker på den tiden, og årene som fulgte.

En slik relasjon kan være like giftig som et ormebitt, og like farlig. Jeg hadde heller aldri noe valg, jeg kunne ikke bare slutte å gå til ham. sannheten er at så lenge bena mine kunne tråkke på en gasspedal så hjalp det ikke om jeg hadde 40 i feber, jeg var fanget i dette her. Og kunne jeg ikke komme, ja så hentet han meg... vi hadde kontakt hver dag lenge, enten på kontoret, eller på tlf.. jeg blir kvalm av å tenke på hvor avhengig av seg, han klarte å gjøre meg. Fra å være en sterk person som aldri hadde knelet for noe, fikk han meg til å krype på guvlet for hans føtter. Jeg trodde jeg måtte la ham ta vare på meg selv, for det klarte jeg ikke selv... Eller det var det han fortalte meg..

Vær glad du har meg,, sa han.. og jeg, jeg var så takknemlig at jeg gjorde hva som helst for å glede ham.

Jeg fatter ikke at jeg ble så hjernevasket...

[Gjest R_Fiona]

Jeg har tatt en dag av gangen, men kan fortsatt lett falle i staver og tristenheten kan komme over meg.

Det er forunderlig å tenkte på at livet bare går videre for dette menneske som har hatt så vanvittig stor betydning, og som har tatt så mye plass. Det er som om jeg nå plutselig har en hel ballsal tom i bevisstheten, ja masse plass som jeg skal fylle med noe annet. Noe som er bedre for meg, noe som tilfører noe godt og som er oppbyggelig. Noe som kan få betydning for meg, men da på en måte som skaper tillit og trygghet. Det er den store utfordringen. Det høres kanskje selvsagt, men det er langtfra lett å få til relasjoner som er trygge. Jeg sliter jevnlig i forhold til andre nære relasjoner. Det er trist og det skaper vanskeligheter både for meg selv og dem jeg er sammen med.

Jeg håper menneskene rundt meg kan gi meg litt tålmodighet og at de ikke tar det ille opp at jeg forkludrer mye til med mange vanskelige halvparanoide følelser. Det sliter jeg mye med for tiden. Det er vondt. Jeg er livredd for å bli forlatt, jeg er livredd for å bli sveket.

Kjære bibben

Det gjør meg så vondt å lese hva du må gå igjennom. Og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne si eller gjøre som fikk deg gjennom dette.

Men vit at jeg er her inne og leser innlegg, hvis du trenger å få ut disse vonde følelsene og tankene.

[Gjest Umha]

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som reagerte på behandling som gikk over grensene på den måten.

Men så leser jeg hva du skriver...

Selv husker jeg ikke hva som skjedde etter siste timen. En time hvor behandler trykket meg ned i avgrunnen så han selv kunne gå derfra å føle seg trygg.

Jeg kjørte bilen min på måfå.. lenge.. til jeg plutselig oppdaget at jeg var lost.

Dette holdt på å gå riktig ille, mange timer er borte. Jeg husker jeg kjørte bil, kom meg hjem omsider, bare for å gå og gå i skogen til jeg falt sammen og skrek i fortvilelse.

Jeg husker jeg trodde han måtte være gal, eller så var jeg det.

Jeg føler meg i grunnen syk bare jeg tenker på den tiden, og årene som fulgte.

En slik relasjon kan være like giftig som et ormebitt, og like farlig. Jeg hadde heller aldri noe valg, jeg kunne ikke bare slutte å gå til ham. sannheten er at så lenge bena mine kunne tråkke på en gasspedal så hjalp det ikke om jeg hadde 40 i feber, jeg var fanget i dette her. Og kunne jeg ikke komme, ja så hentet han meg... vi hadde kontakt hver dag lenge, enten på kontoret, eller på tlf.. jeg blir kvalm av å tenke på hvor avhengig av seg, han klarte å gjøre meg. Fra å være en sterk person som aldri hadde knelet for noe, fikk han meg til å krype på guvlet for hans føtter. Jeg trodde jeg måtte la ham ta vare på meg selv, for det klarte jeg ikke selv... Eller det var det han fortalte meg..

Vær glad du har meg,, sa han.. og jeg, jeg var så takknemlig at jeg gjorde hva som helst for å glede ham.

Jeg fatter ikke at jeg ble så hjernevasket...

Fatter ikke at jeg ble så hjernevasket jeg heller. Men jeg trøster meg med at med tiden vil ting bli klarere og klarere..Jeg tror ingen andre enn de som har vært i den situasjonen selv, er i stand til å forstå hvor sjelerystende og redselsfullt noe sånt kan bli. Jeg får vondt i hjertet mitt når jeg leser om andre som har opplevd dette.

Antakelig var verken din, eller min fhv psykolog helt normal. Det var sikkert noe i dem, som burde vært der, men som manglet. Jeg føler i dag at jeg kynisk ble brukt for hans velbefinnende egoisme, for det ofret han meg. For seg selv, fordi han var for elsket i seg selv, ikke først og fremst meg, som han sa.

Det skumle med det, er at dette er en person, som i det offentliges navn, med sin stillingstittel, skal hjelpe de som lider. Men i stedet påfører de enda mer lidelse, kanskje det ender med tidobbel lidelse og selvmord. Jeg har ikke ord, jeg blir helt matt når jeg hører om flere tilfeller. Jeg fatter bare ikke hva de tenkte på, de burde visst bedre, topp utdannelse som de har.

Jeg kan ikke finne noe som er mer ødeleggende enn noe sånt. Det er incest, det er voldtekt, det er frastjålet identitet, liv, år etter år er borte og destruert. Samtidig som en er fanget i en boble. Det burde ikke vært nødvendig. Men dessverre, jeg heller til å tro at folk som gjør sånt, må ha varige svekkende sjelsevner på et plan, selv om de er svært velfungerende kognitivt sett.

Hvis du vil, kan du få msn-adressa mi så kan vi prates av og til. Men BARE hvis du vil. Jeg håper inderlig at du også etter dette får øve deg i å sette grenser.

Jeg visste ikke at jeg hadde grenser til slutt, for jeg ble så nedbrutt. Ble til en slags geleaktig, diffus person. Jeg lettet meg en gang for en psykolog jeg traff i forbindelse med et kurs. Han gav meg en advarsel: Han sa at dette ville føre meg på ville veier, og galt av sted om jeg ikke fikk hjelp.

Og det var i siste liten...jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten den snille psykiateren jeg går til i dag. Han setter grenser, som en terapeut skal gjøre. Derfor blir jeg sterkere, derfor blir jeg mer selvstendig og derfor er jeg i stand til å tegne opp egne grenser.

Men hjertet mitt gråter ennå for det som skjedde og jeg skjønner at det for alltid vil prege min sjel. Men jeg håper at jeg en dag kan se på solen og smile i lykke over å ha overvunnet noe som syntes uovervinnelig.

Og det ønsker jeg for deg og, Kjære Fiona.

[Gjest R_Fiona]

Fatter ikke at jeg ble så hjernevasket jeg heller. Men jeg trøster meg med at med tiden vil ting bli klarere og klarere..Jeg tror ingen andre enn de som har vært i den situasjonen selv, er i stand til å forstå hvor sjelerystende og redselsfullt noe sånt kan bli. Jeg får vondt i hjertet mitt når jeg leser om andre som har opplevd dette.

Antakelig var verken din, eller min fhv psykolog helt normal. Det var sikkert noe i dem, som burde vært der, men som manglet. Jeg føler i dag at jeg kynisk ble brukt for hans velbefinnende egoisme, for det ofret han meg. For seg selv, fordi han var for elsket i seg selv, ikke først og fremst meg, som han sa.

Det skumle med det, er at dette er en person, som i det offentliges navn, med sin stillingstittel, skal hjelpe de som lider. Men i stedet påfører de enda mer lidelse, kanskje det ender med tidobbel lidelse og selvmord. Jeg har ikke ord, jeg blir helt matt når jeg hører om flere tilfeller. Jeg fatter bare ikke hva de tenkte på, de burde visst bedre, topp utdannelse som de har.

Jeg kan ikke finne noe som er mer ødeleggende enn noe sånt. Det er incest, det er voldtekt, det er frastjålet identitet, liv, år etter år er borte og destruert. Samtidig som en er fanget i en boble. Det burde ikke vært nødvendig. Men dessverre, jeg heller til å tro at folk som gjør sånt, må ha varige svekkende sjelsevner på et plan, selv om de er svært velfungerende kognitivt sett.

Hvis du vil, kan du få msn-adressa mi så kan vi prates av og til. Men BARE hvis du vil. Jeg håper inderlig at du også etter dette får øve deg i å sette grenser.

Jeg visste ikke at jeg hadde grenser til slutt, for jeg ble så nedbrutt. Ble til en slags geleaktig, diffus person. Jeg lettet meg en gang for en psykolog jeg traff i forbindelse med et kurs. Han gav meg en advarsel: Han sa at dette ville føre meg på ville veier, og galt av sted om jeg ikke fikk hjelp.

Og det var i siste liten...jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten den snille psykiateren jeg går til i dag. Han setter grenser, som en terapeut skal gjøre. Derfor blir jeg sterkere, derfor blir jeg mer selvstendig og derfor er jeg i stand til å tegne opp egne grenser.

Men hjertet mitt gråter ennå for det som skjedde og jeg skjønner at det for alltid vil prege min sjel. Men jeg håper at jeg en dag kan se på solen og smile i lykke over å ha overvunnet noe som syntes uovervinnelig.

Og det ønsker jeg for deg og, Kjære Fiona.

Hei Umha

Ja vi har vært igjennom noe som ingen som selv ikke har vært der kan forstå.

Jeg vil gjerne ha kontakt på msn...

[Gjest Umha]

Hei Umha

Ja vi har vært igjennom noe som ingen som selv ikke har vært der kan forstå.

Jeg vil gjerne ha kontakt på msn...

Da legger jeg den ut på meldinger. Tror det er det som skal være riktig:)

[bibben]

Det er en tøff periode du går gjennom nå.....men det som er flott oppe i det hele, er at du ser at ting har gjentatt seg....og de har en tendens til å gjøre det. Det samme skjedde med meg og min forrige psykolog, på et annet vis, men det var så likt så likt det jeg hadde opplevd som liten, at jeg trodde jeg aldri skulle klare å bli "normal" igjen. Hva nå normal er.....

Men, det at historien har gjentatt seg, er også en unik mulighet til å virkelig få jobbet seg gjennom ting...hva skjedde og hvorfor? Hva gjorde du som gjorde at det gjentok seg.

For psykologen din har garnatert også gjort mye, og han (?) bærer hovedansvaret i dette. Han har ikke klart å skille profesjonalitet og det å være personlig oppi det hele, og så har det gått ut over deg, og det trengte du ikke akkurat nå.

Hva er det som gjør at du føler du blir borte? At grensene viskes ut?

For du blir ikke borte, men kanskje grensene er utvisket? (Nå bare gjetter jeg, med meg selv som referanse, jeg visste ikke hva som var meg og hva som var andre, hvem jeg var...var så "mottakelig" at jeg merket hva andre ville ha/hva andre mente om meg, og så ble jeg sånn...fordi jeg ikke hadde egne grenser, en egen identitet...)

Grensene mellom det som er deg og det som er andre? Hvor blir det av bibben oppi det å være så god for andre at de totalt åpner seg for deg? Og hva er det du kan gjøre annerledes for å få beholde dine grenser? Hvordan kan du unngå å "lese andres tanker" så godt som jeg tenker du gjør det i dag?

Dette er dritvondt, og dritt å stå i.....

Jeg håper at du finner en vei. Din vei.

En dikter sa en gang i et dikt: å finne sin vei i krattet.

For det er nettopp det vi må gjøre, det vi opplever, det som er så vanskelig som vi står i, former oss...men veien vi finner ut av det vi står i velger vi til en viss grad selv. Og valgene vi tar former oss også til den vi blir underveis......tror jeg....

Du har gjort et kjempevalg for din egen del, du har brutt ut av en relasjon som du så var helt feil, du tok ansvaret og konsekvensene av det. Så kanskje har du gjort noe annerledes allerede, enn det du hadde mulighet til sist gang? Det er i så fall en bragd å klare!

Jeg håper du kommer deg gjennom dette, på en måte som gjør deg mer i stand til å gjøre mer av det du trenger. Kanskje kan det være å ikke være like snill og imøtekommende for andre, mer egoistisk, slik at du slipper å "viskes ut"? Skremmende og i starten værre enn status quo tror jeg, men på sikt vil det kanskje gjøre at du slipper å føle at du forsvinner?

Håper du får det bedre etterhvert.

Og...hvis du skulle ønske ny terapeut, og bor i Oslo, så kan du gi et pip så kan jeg sende deg noen anbefalinger (håper ikke vedkommede står på den listen da....).

Hvis det jeg skriver er helt bak mål, så ikke hør på det. Jeg snakker ut i fra meg selv, hvordan jeg leser det du skriver.

Mange gode tanker

Du treffer spikeren på hodet så det suser! Ja, det er uhyggelig mange fellesnevnere i det du, Fiona og umha skriver.

Takk for at du har delt så mange tanker med meg. Det setter jeg veldig pris på. Jeg er også interessert i å få en anbefaling fra deg vedr. navn på behandlere.

Jeg legger mailadressen min ut til deg under forum for meldinger, og håper at det er den korrekte måten å gjøre det på.

Takk igjen for dine gode svar og refleksjoner.

Beste hilsener fra

[Gjest Umha]

Jeg har i hele mitt liv slitt med å knytte meg til andre mennesker. Jeg har slik jeg ser det vært relasjonsskadet. Så endelig fremsto dette mennesket med åpne armer. Jeg opplevde noe jeg aldri tidligere hadde opplevd. Det var en som så meg, og som ville meg så vel på alle tenkelige vis. Jeg fikk alt det jeg hadde savnet. Så faller korthuset sammen, og jeg blir på sett og vis relasjonsskadd på nytt. History repeats it self... Det er trist men sant...

Nå forsøker jeg å komme videre, men jeg merker hvor lite som skal til før jeg klarer å forkludre til relasjoner jeg har til andre mennesker som jeg bryr meg om. Jeg er livredd for å bli såret på nytt. Jeg er livredd for å bli forlatt. Jeg er livredd for at jeg skal forsvinne.

Det du skriver her, kunne jeg også ha skrevet.

[bibben]

Det du skriver her, kunne jeg også ha skrevet.

Hei umha :0)

Ja, det er skremmende hvor mange like mekanismer og hvor mange like reaksjoner denne form for "behandling" har medført.

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det dere har skrevet i denne tråden.

Noe av det som har skremt meg aller mest er på hvilken måte jeg har latt psykologen min få regjere på bekostning av det jeg med all min fornuft vet har vært galt. Etter opprivende timer med vanvittig innhold har h*n skrevet helt andre ting inn i journalen. Ingenting av det vi har snakket om eller gjort er blitt nedtegnet, derimot ting som at jeg ikke har vært realitetsorientert osv. Det er SÅ stygt. Det er å undergrave min fornuft og min tro på at jeg er ved mine fulle fem. Tidvis har jeg lurt på om jeg har gått fra forstanden. Jeg har latt dette skje i lang, lang tid. Gang på gang har jeg gitt meg hen til behandleren min sitt behov for renvaskelse. Alt dette fordi dette menneske som jeg har forgudet har sittet med all definisjonsmakt og har hatt systemet på sin side. Vedkommende har bedt meg godkjenne denne syke journalføringen. Dette til tross for at jeg hele tiden har visst at det har vært løgnaktig og et forsøk på å dekke over sannheten, nemlig at våre timer har hatt alt annet enn et terapeutisk og profesjonelt innhold. Det har vært en liten hemmelig verden der vi har dyrket en privat relasjon, og hvor vedkommende er blitt speilet fra ende til annen.

Jeg forsøker nå å mobilisere litt sinne for om mulig få gjort noe med savnet og klumpen i halsen. Ja, livet er fullt av paradokser. Jeg er fortsatt så enormt glad i dette menneske og jeg tror jeg vil savne vedkommende i all fremtid. Slik har jeg det i alle fall nå. Jeg får håpe det gir seg når jeg får et større perspektiv og kanskje litt avstand til det hele.

Vel det var bare en liten håndfull tanker fra meg en lørdag aften.

Varme hilsener fra