Slutte i behandling med klump i halsen

[bibben]

Kjære bibben

Det gjør meg så vondt å lese hva du må gå igjennom. Og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne si eller gjøre som fikk deg gjennom dette.

Men vit at jeg er her inne og leser innlegg, hvis du trenger å få ut disse vonde følelsene og tankene.

Takk Fiona, det var hyggelig skrevet. Det er godt å vite at det er noen som kjenner seg igjen og som vil lese det jeg skriver. For meg er skriving en svært god måte å få bearbeidet vonde følelser på. Kanskje vil jeg en gang i fremtiden klare å skrive en bok om mine erfaringer.

[Gjest R_Fiona]

Takk Fiona, det var hyggelig skrevet. Det er godt å vite at det er noen som kjenner seg igjen og som vil lese det jeg skriver. For meg er skriving en svært god måte å få bearbeidet vonde følelser på. Kanskje vil jeg en gang i fremtiden klare å skrive en bok om mine erfaringer.

Jeg har faktisk skrevet den boken jeg.

Det var det som fikk meg igjennom dagene som ble til uker og mnd. Jeg skrev ned historien som jeg opplevde den.

Enda kan jeg ta den frem og gjeoppleve både det som var bra og det som var dårlig. Det står at alt der, fra den dagen jeg tok han i hånden for aller første gang. Til to-tre år etter bruddet og det aller siste møtet med ham.

Mens jeg skrev, drømte jeg om at han en dag skulle lese og forstå hva han hadde gjort mot meg. Nå, betyr det ikke lenger noe for meg om han leser den eller ikke. Jeg har innsett at smerten er min egen, ordene også. Antagelig var relasjonen jeg satt så høyt også bare min.

jeg anbefaler deg virkelig å skrive av deg dette, det er ren og skjær terapi, selv om det vil koste.

På den måte vil historien, ordene, og følelsene mine være bevart lenge etter at jeg selv har glemt hvordan det var på godt og vondt.

Det er lenge siden jeg har lest i boken nå, men jeg vet jeg når som helst kan gjøre det, eller skrive litt til i den hvis jeg vil.

Den kan han aldri ta fra meg, jeg har skrevet min egen journal.

Lykke til bibben

[Gjest Umha]

Jeg har faktisk skrevet den boken jeg.

Det var det som fikk meg igjennom dagene som ble til uker og mnd. Jeg skrev ned historien som jeg opplevde den.

Enda kan jeg ta den frem og gjeoppleve både det som var bra og det som var dårlig. Det står at alt der, fra den dagen jeg tok han i hånden for aller første gang. Til to-tre år etter bruddet og det aller siste møtet med ham.

Mens jeg skrev, drømte jeg om at han en dag skulle lese og forstå hva han hadde gjort mot meg. Nå, betyr det ikke lenger noe for meg om han leser den eller ikke. Jeg har innsett at smerten er min egen, ordene også. Antagelig var relasjonen jeg satt så høyt også bare min.

jeg anbefaler deg virkelig å skrive av deg dette, det er ren og skjær terapi, selv om det vil koste.

På den måte vil historien, ordene, og følelsene mine være bevart lenge etter at jeg selv har glemt hvordan det var på godt og vondt.

Det er lenge siden jeg har lest i boken nå, men jeg vet jeg når som helst kan gjøre det, eller skrive litt til i den hvis jeg vil.

Den kan han aldri ta fra meg, jeg har skrevet min egen journal.

Lykke til bibben

Modig av deg å klare å skrive ned det som skjedde. Selv har jeg dagboknotater av det hele fra A-Å. Jeg skrev dagbok fra jeg var 11 og helt til jeg var 30. Alt er skrevet ned der, alle detaljer. De ligger på kottet i to store kasser.

Har lenge tenkt at jeg skulle gått gjennom de og skrevet bok, men jeg tror det blir veldig traumatisk å gjøre det. Jeg forstår imidlertid deg som ville skrive ned alt slik at du har det for fremtiden. Det er greit å ha og det er et bevis på at det har skjedd.

Det å skrive - det er terapi for meg og. Kanskje hadde det vært en idé å skrevet en bok som handlet om "Det forbudte terapirom" med historier som vi har opplevd. Det ville virkelig fått det frem i lyset. Kanskje det til og med kan være med på å bidra til at dette ikke skjer så ofte som før...bare en liten tanke jeg fikk nå.

[Gjest Umha]

Hei umha :0)

Ja, det er skremmende hvor mange like mekanismer og hvor mange like reaksjoner denne form for "behandling" har medført.

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det dere har skrevet i denne tråden.

Noe av det som har skremt meg aller mest er på hvilken måte jeg har latt psykologen min få regjere på bekostning av det jeg med all min fornuft vet har vært galt. Etter opprivende timer med vanvittig innhold har h*n skrevet helt andre ting inn i journalen. Ingenting av det vi har snakket om eller gjort er blitt nedtegnet, derimot ting som at jeg ikke har vært realitetsorientert osv. Det er SÅ stygt. Det er å undergrave min fornuft og min tro på at jeg er ved mine fulle fem. Tidvis har jeg lurt på om jeg har gått fra forstanden. Jeg har latt dette skje i lang, lang tid. Gang på gang har jeg gitt meg hen til behandleren min sitt behov for renvaskelse. Alt dette fordi dette menneske som jeg har forgudet har sittet med all definisjonsmakt og har hatt systemet på sin side. Vedkommende har bedt meg godkjenne denne syke journalføringen. Dette til tross for at jeg hele tiden har visst at det har vært løgnaktig og et forsøk på å dekke over sannheten, nemlig at våre timer har hatt alt annet enn et terapeutisk og profesjonelt innhold. Det har vært en liten hemmelig verden der vi har dyrket en privat relasjon, og hvor vedkommende er blitt speilet fra ende til annen.

Jeg forsøker nå å mobilisere litt sinne for om mulig få gjort noe med savnet og klumpen i halsen. Ja, livet er fullt av paradokser. Jeg er fortsatt så enormt glad i dette menneske og jeg tror jeg vil savne vedkommende i all fremtid. Slik har jeg det i alle fall nå. Jeg får håpe det gir seg når jeg får et større perspektiv og kanskje litt avstand til det hele.

Vel det var bare en liten håndfull tanker fra meg en lørdag aften.

Varme hilsener fra

''Jeg er fortsatt så enormt glad i dette menneske og jeg tror jeg vil savne vedkommende i all fremtid. Slik har jeg det i alle fall nå. Jeg får håpe det gir seg når jeg får et større perspektiv og kanskje litt avstand til det hele.''

Det tror jeg du vil få. Jeg har også tenkt mye at jeg alltid vil savne vedkommende. Men tro det eller ei, kjærligheten har sakte men sikkert snudd seg til antipiati mot denne personen som kunne gjøre noe sånt. Det vil det for deg også, om du får bearbeidet det.

Oppførselen til din fh terapeut er helt hårreisende. Gudene må vite hva "min" skrev om meg.

Det å skrive er ingen dum idé. Det er terapi, så lenge en ikke sitter i det alene men også kan formidle det til noen andre.

Tiden får vise hva jeg vil gjøre med dette. Men i rettferdighetens navn burde jeg melde det. Likevel tror jeg det er viktig en tenker nøye gjennom om en tåler en slik prosess. En må være sterk nok til det og vurdere om tiden er inne.

[Gjest R_Fiona]

Modig av deg å klare å skrive ned det som skjedde. Selv har jeg dagboknotater av det hele fra A-Å. Jeg skrev dagbok fra jeg var 11 og helt til jeg var 30. Alt er skrevet ned der, alle detaljer. De ligger på kottet i to store kasser.

Har lenge tenkt at jeg skulle gått gjennom de og skrevet bok, men jeg tror det blir veldig traumatisk å gjøre det. Jeg forstår imidlertid deg som ville skrive ned alt slik at du har det for fremtiden. Det er greit å ha og det er et bevis på at det har skjedd.

Det å skrive - det er terapi for meg og. Kanskje hadde det vært en idé å skrevet en bok som handlet om "Det forbudte terapirom" med historier som vi har opplevd. Det ville virkelig fått det frem i lyset. Kanskje det til og med kan være med på å bidra til at dette ikke skjer så ofte som før...bare en liten tanke jeg fikk nå.

Hei Umha

Det å skrive denne historien kostet, det gjorde virkelig det.

Men for meg presset det seg bare frem og ut.

Jeg måtte på en eller annen måte overleve, og ved å sette ord på det jeg hadde opplevd kom jeg meg gjennom den vonde tiden.

Det forbudte terapirom.. Hvilken god titell, og ide. Det er mange som sitter på timer og relasjoner som ikke helt er/var som de burde.