Hvordan få tilbake troen på seg selv?

[Gjest owje]

Engang fungerte jeg bra i jobb, bra utdannelse og alt så lyst ut. Så ble jeg syk, og i sju år nå har jeg vært utenfor arbeidslivet. Dvs. jeg har prøvd meg flere ganger, men det går aldri mere enn 1-2 uker før jeg ligger nede og er helt kaput.

Nå føler jeg meg ganske frisk (utenom noen dagers nedturer). Føler jeg kan fungere i arbeid igjen kanskje, men jeg har misten selvtilliten. Jeg har ikke lenger troen på at jeg kan greie en jobb over tid.

Samme hva jeg tenker å starte med nå, så er jeg livredd for et nytt nederlag.

Har også 2 forskjellige jobber jeg kan gå tilbake til. Vet jeg kan starte på dagen hvis jeg vil. Men det er disse jobbene jeg ikke har greid før.

Så må jeg kanskje prøve noe nytt, noe med lite stress, men hva? Samme hva jeg tenker på så tror jeg at dette greier jeg ikke, blir sikkert samme som sist.

Noen med erfaring her som har prøvd dette og greid det? Kan jo ikke sitte her å glo resten av livet (

[Gjest xbellax]

Du har du forsøkt dette Vilje viser vei eller hva det nå heter, det er gjennom NAV; tilrettelegging, samtaler, kontaktperson, oppfølging? Kanskje stillings prosenten må justeres, kanskje det ikke er rett jobb for deg akkurat nå. Videre tenker jeg at du må _senke_ dine krav til deg selv, av til må man være fornøyd med "bitte litt" ..og tillate seg å være der en stund, før man kan begynne å tenke videre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vel først om en viser seg selv at en kan, at en får tilbake troen.

Begynn i det små og øk etterhvert som du ser at du kan greie mer.

[Gjest owje]

Det er vel først om en viser seg selv at en kan, at en får tilbake troen.

Begynn i det små og øk etterhvert som du ser at du kan greie mer.

Hvordan lærer du en bipolar som er vant til enten eller, å begynne i det små? Dette har "tatt av" gang etter gang. I dagens samfunn vil jo som regel sjefen at du skal jobbe mye og fort. Dette er som å helle bensin på bålet når det gjelder meg. Slik går det ei stund og så faller jeg ganske kraftig.

Etter å ha begynt med litium er jeg bedre, men fortsatt opp og ned. Dette får jeg kommentarer på av andre hele tiden. Men litium bør vel utjevne dette etterhvert?

[Gjest owje]

Du har du forsøkt dette Vilje viser vei eller hva det nå heter, det er gjennom NAV; tilrettelegging, samtaler, kontaktperson, oppfølging? Kanskje stillings prosenten må justeres, kanskje det ikke er rett jobb for deg akkurat nå. Videre tenker jeg at du må _senke_ dine krav til deg selv, av til må man være fornøyd med "bitte litt" ..og tillate seg å være der en stund, før man kan begynne å tenke videre.

Har ikke forsøkt dette nei, jeg er blitt ansett som for syk til å begynne i jobb de siste 7 årene. De gangene jeg har prøvd meg er det kun på eget initiativ. Det har ikke gått så bra, så behandler har kanskje rett? Eller kanskje hadde dette gått bra hvis bare noen hadde holdt meg i ørene?

Vet ikke jeg, men føler meg ikke bra med å gå hjemme og sture, kan jo bli deprimert av mindre. Hodet mitt vil så mye i perioder, men så er det dette med det store "fallet" da.

Har alltid hatt det motoet at det er bedre å hoppe i det, enn å krype, men jeg har jo lært litt med årene... Kanskje jeg må snakke med NAV da,,, Takk for tips :-)

[Gjest xbellax]

Har ikke forsøkt dette nei, jeg er blitt ansett som for syk til å begynne i jobb de siste 7 årene. De gangene jeg har prøvd meg er det kun på eget initiativ. Det har ikke gått så bra, så behandler har kanskje rett? Eller kanskje hadde dette gått bra hvis bare noen hadde holdt meg i ørene?

Vet ikke jeg, men føler meg ikke bra med å gå hjemme og sture, kan jo bli deprimert av mindre. Hodet mitt vil så mye i perioder, men så er det dette med det store "fallet" da.

Har alltid hatt det motoet at det er bedre å hoppe i det, enn å krype, men jeg har jo lært litt med årene... Kanskje jeg må snakke med NAV da,,, Takk for tips :-)

Ja jeg synes du skal kontakte NAV og be om råd. "Eller kanskje hadde dette gått bra hvis bare noen hadde holdt meg i ørene?" Det er ikke det dette går ut på, du trenger ingen som står og krever og befaler, det vil jeg tro du klarer fint selv - det vvv går ut på er tilrettelegging på et arbeidssted (du velger selv hvor, vvvv har mange bedrifter som er med i dette prosjektet), en stillingsprosent som (som regel) begynner i det aller minste med muligheter for å øke, og en kontakt person du kan henvende deg til/søke råd hos.

En felles tankegang for psykisk syke er at klarer man ikke alt klarer man ingenting, - og det viktige her blir da å begynne i det små. Med riktig tilrettelegging kan du kanskje klare noe, kanskje noen timer i uken bare for å komme deg ut og få motvekt til alt det negative som foregår inni deg. Jeg sier ikke at dette er en løsning for alle, men hva har man å tape på å gi det et forsøk.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja jeg synes du skal kontakte NAV og be om råd. "Eller kanskje hadde dette gått bra hvis bare noen hadde holdt meg i ørene?" Det er ikke det dette går ut på, du trenger ingen som står og krever og befaler, det vil jeg tro du klarer fint selv - det vvv går ut på er tilrettelegging på et arbeidssted (du velger selv hvor, vvvv har mange bedrifter som er med i dette prosjektet), en stillingsprosent som (som regel) begynner i det aller minste med muligheter for å øke, og en kontakt person du kan henvende deg til/søke råd hos.

En felles tankegang for psykisk syke er at klarer man ikke alt klarer man ingenting, - og det viktige her blir da å begynne i det små. Med riktig tilrettelegging kan du kanskje klare noe, kanskje noen timer i uken bare for å komme deg ut og få motvekt til alt det negative som foregår inni deg. Jeg sier ikke at dette er en løsning for alle, men hva har man å tape på å gi det et forsøk.

"Eller kanskje hadde dette gått bra hvis bare noen hadde holdt meg i ørene?" Det er ikke det dette går ut på, du trenger ingen som står og krever og befaler, det vil jeg tro du klarer fint selv -"

Synes trådstarter har et veldig godt poeng. For når en er bipolar og starter opp kan det veldig lett "ta helt av". Da ser en det gjerne ikke selv, hyomanisymptomene altså. Om en ser dem er det lett å miste hodet og ignorere dem. En har det jo så bra og en girer på. Når en selv ikke klarer bremse, er det veldig formålstjenelig at det er noen/en annen som er obs på dette, så personen ikke ender i den samme runddansen som har ødelagt før. Selv har jeg samme erfaring fra arbeidsforhold, særlig mitt siste. Har da klart og fått utrettet mye, fått mye ros og lever livet, men så har det dessverre sagt pang. Sist sa det pang så hardt at det har tatt ekstremt lang tid å komme på beina igjen.

Det er som om bare har gasspedal og girfunksjonene, men ingen kloss å bremse med. Jeg tenker at om noen kunne holdt trådstarter "i ørene" og bremse henne/han når/om de merker det stiger litt for mye oppoverbakke, så er det et veldig bra forebyggingstiltak. Da øker sjansene for å kunne fungere i en jobbsituasjon som da strekker seg mer enn et halvår, måneder eller uker.

[Gjest xbellax]

"Eller kanskje hadde dette gått bra hvis bare noen hadde holdt meg i ørene?" Det er ikke det dette går ut på, du trenger ingen som står og krever og befaler, det vil jeg tro du klarer fint selv -"

Synes trådstarter har et veldig godt poeng. For når en er bipolar og starter opp kan det veldig lett "ta helt av". Da ser en det gjerne ikke selv, hyomanisymptomene altså. Om en ser dem er det lett å miste hodet og ignorere dem. En har det jo så bra og en girer på. Når en selv ikke klarer bremse, er det veldig formålstjenelig at det er noen/en annen som er obs på dette, så personen ikke ender i den samme runddansen som har ødelagt før. Selv har jeg samme erfaring fra arbeidsforhold, særlig mitt siste. Har da klart og fått utrettet mye, fått mye ros og lever livet, men så har det dessverre sagt pang. Sist sa det pang så hardt at det har tatt ekstremt lang tid å komme på beina igjen.

Det er som om bare har gasspedal og girfunksjonene, men ingen kloss å bremse med. Jeg tenker at om noen kunne holdt trådstarter "i ørene" og bremse henne/han når/om de merker det stiger litt for mye oppoverbakke, så er det et veldig bra forebyggingstiltak. Da øker sjansene for å kunne fungere i en jobbsituasjon som da strekker seg mer enn et halvår, måneder eller uker.

Min tanke er at dette bør være jobb for behandler og ikke for selve arbeidsplassen.