Psyk?

[Gjest jeg orker ikke denne grublingen mer]

Jeg engster meg for alt. Er redd for fremtiden og grubler mye på alt som kan skje..

-Hva om jeg blir kastet ut av huset jeg leier om 1,5 år? Tenk om jeg ikke får råd til å kjøpe meg hus noen gang..

Tenk om jeg går konkurs. Tenk om jeg mister jobben eller ikke får full jobb på sikt..

Jeg blir kvalm, energiløs og redd av alle tankene mine. Jeg har sterk intuisjon og føler mye på magen.. om den magefølelsen kommer av mine grublerier vet jeg ikke, men jeg orker ikke mer av dette snart.

Jeg har behov for bekreftelse, trøst, valg-hjelp, råd, oppmuntring osv. HELE tiden. Av venner, kollegaer osv.

Jeg vet jo selv hvor dritt lei jeg blir av andre som messer om det samme hele tiden, men er veldig kontaktsøkende selv... Er vel egentlig det man kan kalle litt "ensom".

Jeg kunne trenge hjelp, men vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Tror ikke folk tror jeg har det så ille som jeg sier.. Jeg er jo oppegående, blid, i jobb osv.. så hva skulle det være galt med meg?

Har jeg en diagnose kanskje? Jeg gir snart opp å tro jeg skal bli bedre. En dag på topp mens neste helt i kjelleren. Tenker alltid negative konsekvenser og ikke muligheter.

[Gjest Har generell angstlidelse]

Høres ut som det samme jeg sliter med , generell angstlidelse/bekymringsangst.

Jeg har hatt god nytte av metakognitivterapi!Der lærer man å ikke gjøre "trygghetshandlinger" (som å få bekreftelser på at alt er ok, snakke m seg selv, prøve å ikke tenke på ting osv..) for å se at ting faktisk ikke blir verre av at man ikke bekymrer seg over ting. Man lærer også at bekymringene ikke er farlige. Samtidig lærer man å leve med de.Sier ikke at metakognitivterapi har kurert meg. Men jeg er iallefall en god del bedre. Kanskje du og har et snev av sosialangst?

[Gjest jeg orker ikke denne grublingen mer]

Høres ut som det samme jeg sliter med , generell angstlidelse/bekymringsangst.

Jeg har hatt god nytte av metakognitivterapi!Der lærer man å ikke gjøre "trygghetshandlinger" (som å få bekreftelser på at alt er ok, snakke m seg selv, prøve å ikke tenke på ting osv..) for å se at ting faktisk ikke blir verre av at man ikke bekymrer seg over ting. Man lærer også at bekymringene ikke er farlige. Samtidig lærer man å leve med de.Sier ikke at metakognitivterapi har kurert meg. Men jeg er iallefall en god del bedre. Kanskje du og har et snev av sosialangst?

jeg kan ikke si jeg har sosialangst.. Liker meg veldig godt sammen med andre og er litt over snittet kontaktsøkende.. tror jeg..

Føler vel at jeg henger rundt andre på jobb, mens kollegaer sjelden kommer inn til meg.

Jeg har vel egentlig alltid endt opp med å bli et slags mobbeoffer i mange sammenhenger, både familiært, i jobb, skole, privat osv. Kan hende dette skjer fordi jeg alltid viser meg/gjør meg så usikker. -Har også i alle år egentlig fått høre alt jeg IKKE får til, og blitt beskyldt for ting jeg ikke forstår..

Tar ikke imot ros og anerkjennelse slik jeg bør, men likevel trenger jeg bekreftelse.

Dette virker helt sprøtt, men jeg får liksom ikke snakket nok.. om meg og mitt, engstelser etc. Snakker og snakker og håper hele tiden på å få ros, anerkjennelse, trøst og "kloke" ord og råd tilbake..

Så blir folk lei, er jeg redd, og slenger dritt til meg i steden for..

-så ender jeg opp med å gråte.. være trist og ser enda mer bekymringer.

[Gjest Saigon]

jeg kan ikke si jeg har sosialangst.. Liker meg veldig godt sammen med andre og er litt over snittet kontaktsøkende.. tror jeg..

Føler vel at jeg henger rundt andre på jobb, mens kollegaer sjelden kommer inn til meg.

Jeg har vel egentlig alltid endt opp med å bli et slags mobbeoffer i mange sammenhenger, både familiært, i jobb, skole, privat osv. Kan hende dette skjer fordi jeg alltid viser meg/gjør meg så usikker. -Har også i alle år egentlig fått høre alt jeg IKKE får til, og blitt beskyldt for ting jeg ikke forstår..

Tar ikke imot ros og anerkjennelse slik jeg bør, men likevel trenger jeg bekreftelse.

Dette virker helt sprøtt, men jeg får liksom ikke snakket nok.. om meg og mitt, engstelser etc. Snakker og snakker og håper hele tiden på å få ros, anerkjennelse, trøst og "kloke" ord og råd tilbake..

Så blir folk lei, er jeg redd, og slenger dritt til meg i steden for..

-så ender jeg opp med å gråte.. være trist og ser enda mer bekymringer.

Den rette plassen å søke hjelp er hos fastlegen. Da vil fastlegen kunne gi deg samtale timer eller henvise deg til psykolog/psykiatrisk sykepleier.

[Gjest krakradada]

jeg kan ikke si jeg har sosialangst.. Liker meg veldig godt sammen med andre og er litt over snittet kontaktsøkende.. tror jeg..

Føler vel at jeg henger rundt andre på jobb, mens kollegaer sjelden kommer inn til meg.

Jeg har vel egentlig alltid endt opp med å bli et slags mobbeoffer i mange sammenhenger, både familiært, i jobb, skole, privat osv. Kan hende dette skjer fordi jeg alltid viser meg/gjør meg så usikker. -Har også i alle år egentlig fått høre alt jeg IKKE får til, og blitt beskyldt for ting jeg ikke forstår..

Tar ikke imot ros og anerkjennelse slik jeg bør, men likevel trenger jeg bekreftelse.

Dette virker helt sprøtt, men jeg får liksom ikke snakket nok.. om meg og mitt, engstelser etc. Snakker og snakker og håper hele tiden på å få ros, anerkjennelse, trøst og "kloke" ord og råd tilbake..

Så blir folk lei, er jeg redd, og slenger dritt til meg i steden for..

-så ender jeg opp med å gråte.. være trist og ser enda mer bekymringer.

Jeg aner ikke hva alt dette kan skyldes jeg - men grublerier er slitsomme greier.

Dette med at ting hele tiden skal handle om deg og ditt - kan være det man kaller oppmerksomhetssyk, usikkerhet etcetc.

Men dette virker som om det plager deg i så stor grad at du kanskje burde oppsøke legen din og forklare situasjonen, slik at han/hun kanskje kan hjelpe deg litt på vei ut av dette.

[avidi]

Høres ut som det samme jeg sliter med , generell angstlidelse/bekymringsangst.

Jeg har hatt god nytte av metakognitivterapi!Der lærer man å ikke gjøre "trygghetshandlinger" (som å få bekreftelser på at alt er ok, snakke m seg selv, prøve å ikke tenke på ting osv..) for å se at ting faktisk ikke blir verre av at man ikke bekymrer seg over ting. Man lærer også at bekymringene ikke er farlige. Samtidig lærer man å leve med de.Sier ikke at metakognitivterapi har kurert meg. Men jeg er iallefall en god del bedre. Kanskje du og har et snev av sosialangst?

Den beskrivelsen du gir kjenner jeg meg godt igjen i. Jeg er også redd for alt mulig og er i tillegg deprimert i perioder.

Jeg har prøvd vanlig kognitiv terapi uten å bli så mye bedre. Metakognitiv terapi høres spennende ut. Hvor får man det, er det gruppeterapimeller er du alene med behandler?

[Gjest jeg orker ikke denne grublingen mer]

Den beskrivelsen du gir kjenner jeg meg godt igjen i. Jeg er også redd for alt mulig og er i tillegg deprimert i perioder.

Jeg har prøvd vanlig kognitiv terapi uten å bli så mye bedre. Metakognitiv terapi høres spennende ut. Hvor får man det, er det gruppeterapimeller er du alene med behandler?

Hvor gamle er dere? Hvilket kjønn? Familiestatus?

[Gjest bra sagt:)]

worrying is like trying to solve an algebra problem with a banana