Kronisk suicidal?

[Orio]

Går det virkelig an å være kronisk sucidal? Psykiateren nevnte det som en mulighet sist samtale. Har vært plaget av selvmordstanker mer eller mindre sammenhengende siden i fjor høst, med noen få opphold på en - to dager. Kommer disse tankene noen gang til å forsvinne?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selv om jeg ikke kan si det sikkert for deg spesielt, men gruppen generelt, er dette noe som er opp til en selv.

Hva velger en å bruke tankene sine til? Fokusere på suicid, eller bruke livet sitt på noe annet.

[Gjest det var et godt poeng]

Selv om jeg ikke kan si det sikkert for deg spesielt, men gruppen generelt, er dette noe som er opp til en selv.

Hva velger en å bruke tankene sine til? Fokusere på suicid, eller bruke livet sitt på noe annet.

det skal jammen jeg også gjøre..

[Orio]

Selv om jeg ikke kan si det sikkert for deg spesielt, men gruppen generelt, er dette noe som er opp til en selv.

Hva velger en å bruke tankene sine til? Fokusere på suicid, eller bruke livet sitt på noe annet.

Jeg vet vel egentlig at dette på en måte er opp til meg selv, at jeg må finne andre ting å fokusere på. Og det hjelper jo, men med en gang jeg tar en "pause" og lar tankene vandre fritt er jeg tilbake der jeg slapp. Hvordan blir jeg kvitt tanker som har bitt seg fast på denne måten? Gjøre noe med de andre problemene mine, eller må jeg gå direkte på disse tankene? Kan kognitiv terapi hjelpe?

[Gjest hitmaker]

Jeg vet vel egentlig at dette på en måte er opp til meg selv, at jeg må finne andre ting å fokusere på. Og det hjelper jo, men med en gang jeg tar en "pause" og lar tankene vandre fritt er jeg tilbake der jeg slapp. Hvordan blir jeg kvitt tanker som har bitt seg fast på denne måten? Gjøre noe med de andre problemene mine, eller må jeg gå direkte på disse tankene? Kan kognitiv terapi hjelpe?

Jeg anbefaler kognitiv/metakognitiv terapi på det varmeste. Har hatt stor nytte av det, og du som er en rimelig oppegående person tror jeg vil kunne dra nytte av det.

[Gjest hitmaker]

Jeg anbefaler kognitiv/metakognitiv terapi på det varmeste. Har hatt stor nytte av det, og du som er en rimelig oppegående person tror jeg vil kunne dra nytte av det.

Hvordan er hjelpeapparatet rundt deg? Hjelper de deg eller er de med på å forsterke psykdommen din og din henfallenhet til destruktive tanker?

[Orio]

Hvordan er hjelpeapparatet rundt deg? Hjelper de deg eller er de med på å forsterke psykdommen din og din henfallenhet til destruktive tanker?

Nå ble jeg usikker. Hvordan skal jeg merke forskjellen?

Jeg trror de hjelper, ikke bidrar til å opprettholde psykdommen. I alle fall det "nåværende" hjelpeapparatet. (Har byttet litt, hadde en behandler som gjorde meg dårligere, ble innlagt og er blitt flyttet litt rundt etter det.)

[Gjest hitmaker]

Nå ble jeg usikker. Hvordan skal jeg merke forskjellen?

Jeg trror de hjelper, ikke bidrar til å opprettholde psykdommen. I alle fall det "nåværende" hjelpeapparatet. (Har byttet litt, hadde en behandler som gjorde meg dårligere, ble innlagt og er blitt flyttet litt rundt etter det.)

Ok, det er bra. Jeg vet nemlig at noen blir bare dårligere ved å grave for mye i fortiden, skulle til stadighet finne årsaker uten å samtidig tenke på hvordan håndtere nåtidige tanker og handlinger. Enkelte behandlere har det med å synke ned i sånt og ved det bekrefte pasientens lidelse. Men skal ikke si at dine er slik, dette er generelt. Jeg trengte vel en "streng" og systematisk behandler med kognitiv terapi for å komme videre. Er så utrolig lett å henfalle til hvor vanskelig alt er, så¨sliten jeg er, osv.

[Orio]

Ok, det er bra. Jeg vet nemlig at noen blir bare dårligere ved å grave for mye i fortiden, skulle til stadighet finne årsaker uten å samtidig tenke på hvordan håndtere nåtidige tanker og handlinger. Enkelte behandlere har det med å synke ned i sånt og ved det bekrefte pasientens lidelse. Men skal ikke si at dine er slik, dette er generelt. Jeg trengte vel en "streng" og systematisk behandler med kognitiv terapi for å komme videre. Er så utrolig lett å henfalle til hvor vanskelig alt er, så¨sliten jeg er, osv.

Har nettopp startet med kognitiv terapi, erfaringene hittil er vel delte. Det går litt dypere ned i tingene enn jeg trodde. Hadde vel forventet en litt mer overfladisk tilnærmingsmåte. Som at hvis jeg synes biler er ekstremt farlige så skal jeg bli presentert for den tanken at de kanskje bare er litt farligere. Men i stedet kommer det en masse hvorfor. Hvorfor er de farlige? Hvorforene ender opp i/stopper opp i noen forestillinger jeg har som jeg ikke bestandig klarer/tør se nærmere på.

Men jeg har stor tro på behandlingen. Jeg har selv begynt å sette et lite spørsmålstegn ved en av mine mest etablerte sannheter. En sannhet som har vært med på å trykke meg ned lenge.

[Orio]

Ok, det er bra. Jeg vet nemlig at noen blir bare dårligere ved å grave for mye i fortiden, skulle til stadighet finne årsaker uten å samtidig tenke på hvordan håndtere nåtidige tanker og handlinger. Enkelte behandlere har det med å synke ned i sånt og ved det bekrefte pasientens lidelse. Men skal ikke si at dine er slik, dette er generelt. Jeg trengte vel en "streng" og systematisk behandler med kognitiv terapi for å komme videre. Er så utrolig lett å henfalle til hvor vanskelig alt er, så¨sliten jeg er, osv.

Har nettopp startet med kognitiv terapi, erfaringene hittil er vel delte. Det går litt dypere ned i tingene enn jeg trodde. Hadde vel forventet en litt mer overfladisk tilnærmingsmåte. Som at hvis jeg synes biler er ekstremt farlige så skal jeg bli presentert for den tanken at de kanskje bare er litt farligere. Men i stedet kommer det en masse hvorfor. Hvorfor er de farlige? Hvorforene ender opp i/stopper opp i noen forestillinger jeg har som jeg ikke bestandig klarer/tør se nærmere på.

Men jeg har stor tro på behandlingen. Jeg har selv begynt å sette et lite spørsmålstegn ved en av mine mest etablerte sannheter. En sannhet som har vært med på å trykke meg ned lenge.

[Gjest hitmaker]

Har nettopp startet med kognitiv terapi, erfaringene hittil er vel delte. Det går litt dypere ned i tingene enn jeg trodde. Hadde vel forventet en litt mer overfladisk tilnærmingsmåte. Som at hvis jeg synes biler er ekstremt farlige så skal jeg bli presentert for den tanken at de kanskje bare er litt farligere. Men i stedet kommer det en masse hvorfor. Hvorfor er de farlige? Hvorforene ender opp i/stopper opp i noen forestillinger jeg har som jeg ikke bestandig klarer/tør se nærmere på.

Men jeg har stor tro på behandlingen. Jeg har selv begynt å sette et lite spørsmålstegn ved en av mine mest etablerte sannheter. En sannhet som har vært med på å trykke meg ned lenge.

Ble glad for å høre at du synes det har begynt å funke litt. Min erfaring er at noen ganger må en lirke en stund før en begynner å kjenne nytten av det. Kanskje behandler ved å stille disse spørsmålene vil avdekke dine noe irrasjonelle leveregler/automatiske frykttanker? På sikt få deg til å se hvor irrasjonelle de er? Har dere noe om mentalisering og nyansering av tanker/oppfatninger? (Nå vet jeg ikke om du har behov for det, men jeg spør av nysgjerrighet).

[Gjest hitmaker]

Har nettopp startet med kognitiv terapi, erfaringene hittil er vel delte. Det går litt dypere ned i tingene enn jeg trodde. Hadde vel forventet en litt mer overfladisk tilnærmingsmåte. Som at hvis jeg synes biler er ekstremt farlige så skal jeg bli presentert for den tanken at de kanskje bare er litt farligere. Men i stedet kommer det en masse hvorfor. Hvorfor er de farlige? Hvorforene ender opp i/stopper opp i noen forestillinger jeg har som jeg ikke bestandig klarer/tør se nærmere på.

Men jeg har stor tro på behandlingen. Jeg har selv begynt å sette et lite spørsmålstegn ved en av mine mest etablerte sannheter. En sannhet som har vært med på å trykke meg ned lenge.

''Hvorforene ender opp i/stopper opp i noen forestillinger jeg har som jeg ikke bestandig klarer/tør se nærmere på.''

Det er normalt at du ikke klarer/tør, det må øves opp. Vi vet at å gi fra seg leveregeler/etablerte sannheter er noe vi klamrer oss til for det motsatte kan føles veldig skummelt.

[Orio]

''Hvorforene ender opp i/stopper opp i noen forestillinger jeg har som jeg ikke bestandig klarer/tør se nærmere på.''

Det er normalt at du ikke klarer/tør, det må øves opp. Vi vet at å gi fra seg leveregeler/etablerte sannheter er noe vi klamrer oss til for det motsatte kan føles veldig skummelt.

Når du sier det på den måten høres det jo veldig logisk ut. Å gi opp leveregler er jo nødt til å bli vanskelig. Da må du finne noen å erstatte dem med, og hvilke skal det være? Jeg tror terapien, hvis jeg tør og hvis jeg skal ha best mulig utbytte av den, må snu opp ned på en del helt grunnleggende forestillinger jeg har om meg selv. Forestillinger jeg har hatt siden jeg var barn. Det er de jeg har bygget livet mitt på, så det må jo bli vanskelig når de rokkes ved. Hva om de er helt feil?

[Orio]

Ble glad for å høre at du synes det har begynt å funke litt. Min erfaring er at noen ganger må en lirke en stund før en begynner å kjenne nytten av det. Kanskje behandler ved å stille disse spørsmålene vil avdekke dine noe irrasjonelle leveregler/automatiske frykttanker? På sikt få deg til å se hvor irrasjonelle de er? Har dere noe om mentalisering og nyansering av tanker/oppfatninger? (Nå vet jeg ikke om du har behov for det, men jeg spør av nysgjerrighet).

Jeg vet ikke hva du mener med mentalisering og nyansering av tanker. Det er i alle fall en del snakk om at det finnes andre måter å tenke på, andre måter å tolke det som er skjedd etc.

Jeg er temmelig utålmodig, vil hoppe rett i dypet ned til de mest grunnleggende forestillingene jeg har om meg selv, ikke "kaste bort tid" på episoder som nylig har hendt. Har vært litt borti kognitiv terapi tidligere også, og har oppdaget at veldig mye av det stopper opp i en del "etablerte sannheter". De vil jeg bli kvitt,

[Gjest hitmaker]

Når du sier det på den måten høres det jo veldig logisk ut. Å gi opp leveregler er jo nødt til å bli vanskelig. Da må du finne noen å erstatte dem med, og hvilke skal det være? Jeg tror terapien, hvis jeg tør og hvis jeg skal ha best mulig utbytte av den, må snu opp ned på en del helt grunnleggende forestillinger jeg har om meg selv. Forestillinger jeg har hatt siden jeg var barn. Det er de jeg har bygget livet mitt på, så det må jo bli vanskelig når de rokkes ved. Hva om de er helt feil?

Ja det er tøft og det er vondt å gjøre det, men har du en trygg behandler som følger litt ditt tempo, samtidig pusher litt, men ikke for mye, så er det ikke så ille på den måten.

Det har også hjulpet meg å nyansere tanker, slik at ikke ting blir så katastrofeaktige og voldsomme. Trodde det hadde klikka for psyken da han begynte å tegne opp kakediagrammer hvor jeg skulle skrive sannsynligheten for at det skjedde, og alternative tolkningsmuligheter. Men det funka på sikt Har lett for å henfalle til destruktive tanker ennå, men så lenge jeg har alternative tolkninger angående det jeg er redd for i hodet mitt, så unngår jeg de største fallgruvene. Men ser klart at det har blitt bedre.

Jeg gikk til en psykepleier som er veldig god og støttende og også hjalp meg mye. Men hun syntes så synd i meg at jeg falt litt nedover, på en måte.

[Gjest hitmaker]

Jeg vet ikke hva du mener med mentalisering og nyansering av tanker. Det er i alle fall en del snakk om at det finnes andre måter å tenke på, andre måter å tolke det som er skjedd etc.

Jeg er temmelig utålmodig, vil hoppe rett i dypet ned til de mest grunnleggende forestillingene jeg har om meg selv, ikke "kaste bort tid" på episoder som nylig har hendt. Har vært litt borti kognitiv terapi tidligere også, og har oppdaget at veldig mye av det stopper opp i en del "etablerte sannheter". De vil jeg bli kvitt,

Ja, skjønner veldig godt at du vil bli kvitt dem, for det er så ubehagelig. Samtidig ved å forsere for mye, kan en muligens bare bli enda mer skremt? Jeg vet ikke, men for min del måtte jeg gjennom mye ekkelt/ubehagelig for å komme over på andre siden, mens balansegangen ved for mye/lite er jo alltid vanskelig.

Med å nyansere mener jeg at en systematisk blir mint på/lærer seg alternative tolkningsmuligheter. Jeg fant en link til mentalisering.no, der Sigmund Karterud og Finn Skårderud står bak websiden. Kanskje den kan være nyttig for deg?

http://www.mentalisering.no/

[Orio]

Ja det er tøft og det er vondt å gjøre det, men har du en trygg behandler som følger litt ditt tempo, samtidig pusher litt, men ikke for mye, så er det ikke så ille på den måten.

Det har også hjulpet meg å nyansere tanker, slik at ikke ting blir så katastrofeaktige og voldsomme. Trodde det hadde klikka for psyken da han begynte å tegne opp kakediagrammer hvor jeg skulle skrive sannsynligheten for at det skjedde, og alternative tolkningsmuligheter. Men det funka på sikt Har lett for å henfalle til destruktive tanker ennå, men så lenge jeg har alternative tolkninger angående det jeg er redd for i hodet mitt, så unngår jeg de største fallgruvene. Men ser klart at det har blitt bedre.

Jeg gikk til en psykepleier som er veldig god og støttende og også hjalp meg mye. Men hun syntes så synd i meg at jeg falt litt nedover, på en måte.

Har flere ganger trodd det har klikka litt for min psyk også. Kanskje det er et godt tegn? ;- )

Sannsynlighet er visst en viktig del av opplegget, men jeg har ikke fått noen kakediagrammer. Psyken er så kjedelig at han nøyer seg med å få det angitt et sted mellom null og hundre. Det kan føles litt absurd å sitte der og si sannsynligheten er kanskje 10%, men jeg VET at det er sånn. Hvordan vet du det? Jeg bare VET det. Da kommer vi etterhvert til de etablerte sannhetene mine, hvis jeg tør/klarer se bakenfor det at jeg "bare vet".

Jeg kan ikke si jeg har opplevd så mye press fra psyken, heller tvert i mot. Jeg hoppet rett ut på dypet, og fikk en voldsom reaksjon. Etter det har psyken styrt meg inn i tryggere farvann. (Kanskje fordi det nesten endte i selvmordsforsøk da jeg stupte ut i det.)

[Orio]

Ja, skjønner veldig godt at du vil bli kvitt dem, for det er så ubehagelig. Samtidig ved å forsere for mye, kan en muligens bare bli enda mer skremt? Jeg vet ikke, men for min del måtte jeg gjennom mye ekkelt/ubehagelig for å komme over på andre siden, mens balansegangen ved for mye/lite er jo alltid vanskelig.

Med å nyansere mener jeg at en systematisk blir mint på/lærer seg alternative tolkningsmuligheter. Jeg fant en link til mentalisering.no, der Sigmund Karterud og Finn Skårderud står bak websiden. Kanskje den kan være nyttig for deg?

http://www.mentalisering.no/

Hvis det er det som er mentalisering har vi absolutt vært inne på det, har bare ikke brukt uttrykket.

Jeg er veldig fornøyd med behandler, har stor tillit til h*n. Problemet er bare at jeg er innlagt for tiden, og det skal jeg jo ikke være til evig tid. Og når jeg kommer ut må jeg få en ny behandler (men en annen enn den jeg hadde før jeg ble innlagt). Har derfor lyst til å gjøre mest mulig mens jeg fortsatt er innlagt, bli kvitt alle mine "etablerte sannheter". Men det er kanskje ikke mulig, psyk styrer meg litt unna de største tingene noen ganger, mener vel jeg ikke er helt klar for det enda. Det ble for tøft for meg, hadde noen hos meg hele tiden for å unngå selvmord (og selv da var det vanskelig).

[Gjest hitmaker]

Har flere ganger trodd det har klikka litt for min psyk også. Kanskje det er et godt tegn? ;- )

Sannsynlighet er visst en viktig del av opplegget, men jeg har ikke fått noen kakediagrammer. Psyken er så kjedelig at han nøyer seg med å få det angitt et sted mellom null og hundre. Det kan føles litt absurd å sitte der og si sannsynligheten er kanskje 10%, men jeg VET at det er sånn. Hvordan vet du det? Jeg bare VET det. Da kommer vi etterhvert til de etablerte sannhetene mine, hvis jeg tør/klarer se bakenfor det at jeg "bare vet".

Jeg kan ikke si jeg har opplevd så mye press fra psyken, heller tvert i mot. Jeg hoppet rett ut på dypet, og fikk en voldsom reaksjon. Etter det har psyken styrt meg inn i tryggere farvann. (Kanskje fordi det nesten endte i selvmordsforsøk da jeg stupte ut i det.)

Med press mener jeg at han kan stille tanker som får en til å tenke, kanskje noen ganger plagsomt mye;) Men så har jeg også hørt at en viktig forutsetning er å føle seg trygg på behandler/behandlingen for at endring skal skje. Denne tryggheten er nok viktig for deg også - og for meg som også har dårlige tidligere erfaringer med terapi. En må liksom bygge opp igjen tilliten til at det nytter.

Har du forresten lest "Gjenvinn livet ditt" av J.Yong/ J.Klasko? Den går mye på leveregler og automatiske tanker/sannheter. Da jeg leste den fikk jeg en del aha-opplevelser og kjente meg mye igjen i eksempelpersonene der

http://www.kognitiv-terapi.no/gjenvinnLivet.html

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har flere ganger trodd det har klikka litt for min psyk også. Kanskje det er et godt tegn? ;- )

Sannsynlighet er visst en viktig del av opplegget, men jeg har ikke fått noen kakediagrammer. Psyken er så kjedelig at han nøyer seg med å få det angitt et sted mellom null og hundre. Det kan føles litt absurd å sitte der og si sannsynligheten er kanskje 10%, men jeg VET at det er sånn. Hvordan vet du det? Jeg bare VET det. Da kommer vi etterhvert til de etablerte sannhetene mine, hvis jeg tør/klarer se bakenfor det at jeg "bare vet".

Jeg kan ikke si jeg har opplevd så mye press fra psyken, heller tvert i mot. Jeg hoppet rett ut på dypet, og fikk en voldsom reaksjon. Etter det har psyken styrt meg inn i tryggere farvann. (Kanskje fordi det nesten endte i selvmordsforsøk da jeg stupte ut i det.)

Jeg blir svært glad når jeg ser slike konstruktive tråder som denne og "Behandling: Hjelp eller opprettholdelse".

Når forum blir brukt på denne måten, utnytter en virkelig hverandres kompetanse til felles beste :-)