Gråte på jobb

[Gjest mogs]

Jeg klarte det igjen. Gråte over bagateller. Det var en situasjone som fikk meg til å føle meg mislykket og ubrukelig. Jeg klarer ikke å få kontroll over reaksjonene. Prøver å skjule det, unngår pausen, ser ikke på noen, snakker ikke til noen. Jeg gjør det jeg kan for at ikke kollegaene skal merke noe. Likevel tror jeg de forstår at noe ikke stemmer, jeg er ikke som jeg pleier å være. Da er det ikke lett å fortsette arbeidsdagen. Tidligere tok jeg sobril for å takle slike situasjoner, men jeg har lovet meg selv og aldri ta en sobril etter at jeg hadde tatt for mye.

Hvordan klarer andre å takle en slik situasjon?

Hvilke behandler gir best effekt på så dårlig tro på meg selv at den minste ting kan få meg til å gråte?

Skal jeg fortsette i arbeidslivet må jeg få kontroll over slike reaksjoner. Jeg må jo tåle litt hvis jeg skal klare å fungere skikkelig i arbeidslivet.

[Gjest krakradada]

Du har helt rett: DU må tåle og da må DU jobbe for og tåle, ved og øke din selvtillitt i den grad at bagateller preller av som vann på gåsa.

Det finnes teknikker for og lære dette - kognitiv terapi fungerer på en del. Men jobben må du uansett gjøre selv.

Jeg er mest fristet til og si lær deg og gi mere f'. Det er ikke nødvendigvis enkelt, men nødvendig.

[Gjest mogs]

Du har helt rett: DU må tåle og da må DU jobbe for og tåle, ved og øke din selvtillitt i den grad at bagateller preller av som vann på gåsa.

Det finnes teknikker for og lære dette - kognitiv terapi fungerer på en del. Men jobben må du uansett gjøre selv.

Jeg er mest fristet til og si lær deg og gi mere f'. Det er ikke nødvendigvis enkelt, men nødvendig.

Det høres så enkelt ut og bare jobbe med selvtilliten. Men jeg får det ikke til.

Jeg ønsker å få slettet tråden. Angret på at jeg sendte den.

[Gjest krakradada]

Det høres så enkelt ut og bare jobbe med selvtilliten. Men jeg får det ikke til.

Jeg ønsker å få slettet tråden. Angret på at jeg sendte den.

Jeg sa det IKKE var enkelt, men nødvendig hvis du ønsker endring. Og det gjør du vel?

[Gjest vi er flere, skjønner du]

Kjære deg

Jeg er også en veldig nærtagen person som ofte gråter på jobb, føler meg urettferdig behandlet osv.

Tror også jeg har en depresjonslidelse, men tar ingen medisiner.

Hva med å snakke ut om dette isteden for å stenge seg inne?

[frosken]

Jeg lurer på om det egentlig gjør så mye om du av og til gråter over bageteller? Det er selvfølgelig vondt og slitsomt for deg, men har det stor betydning for deg i jobbsituasjonen? Det er kanskje ikke så farlig om noen kollegaer skjønner at du har grått, så lenge du ikke lager større "scener" på arbeidsplassen.

[cathlin]

Jeg gråter og reagerer på bagateller hele tiden. Føler meg litt håpløs på akkurat det, men jeg vet ikke om det er så farlig at jeg er sånn.

Så jeg er enig med frosken.

Selvsagt, hvis du stiller deg opp foran alle og hyylgråter og skriker at alle skal legge ned arbeidet sitt for å gi deg oppmerksomhet, så kan det bli et problem, men du er vel ganske langt unna en slik væremåte:-)

[Gjest mogs]

Jeg sa det IKKE var enkelt, men nødvendig hvis du ønsker endring. Og det gjør du vel?

Jeg har lest her på innleggene.

(Det finnes teknikker for og lære dette - kognitiv terapi fungerer på en del. Men jobben må du uansett gjøre selv.)

Hvilken teknikker? Jeg har blitt behandlet med kognitiv terapi.

Jeg gråter ikke høyt nei, men bruker mye krefter på å skjule

snufsing og rødsprengte øyner.

Noen skriver her at det kanskje ikke gjør så mye om jeg gråter,

men i arbeidslivet må vi takle og gjøre noen småfeil, kanskje få

noe kritikk. Det er nok at jeg tror jeg har gjort feil. Føler at kollegaer

ikke er fornøyd med arbeidet. Jeg vet at det meste er grunnløst,

men når selvtilliten er så dårlig skal det lite til. Det sliter meg ut

og det kan nok også bli vanskelig for kollegaene hvis de ikke kan

si noe uten at jeg reagerer.

Det har også stått i en del innlegg nå at det går på viljen å bli bra.

Det gjør meg frustrert. Jeg har ingen ønske om å være psyk, men

jeg føler meg enda mer mislykket nå for at jeg ikke klarer å bli bra.

[Gjest krakradada]

Jeg har lest her på innleggene.

(Det finnes teknikker for og lære dette - kognitiv terapi fungerer på en del. Men jobben må du uansett gjøre selv.)

Hvilken teknikker? Jeg har blitt behandlet med kognitiv terapi.

Jeg gråter ikke høyt nei, men bruker mye krefter på å skjule

snufsing og rødsprengte øyner.

Noen skriver her at det kanskje ikke gjør så mye om jeg gråter,

men i arbeidslivet må vi takle og gjøre noen småfeil, kanskje få

noe kritikk. Det er nok at jeg tror jeg har gjort feil. Føler at kollegaer

ikke er fornøyd med arbeidet. Jeg vet at det meste er grunnløst,

men når selvtilliten er så dårlig skal det lite til. Det sliter meg ut

og det kan nok også bli vanskelig for kollegaene hvis de ikke kan

si noe uten at jeg reagerer.

Det har også stått i en del innlegg nå at det går på viljen å bli bra.

Det gjør meg frustrert. Jeg har ingen ønske om å være psyk, men

jeg føler meg enda mer mislykket nå for at jeg ikke klarer å bli bra.

Ingen ønsker og være syke - det gjør ikke jeg heller. Men realiteten i ditt tilfelle er at hvis du ikke ønsker det - så må du endre det, og det kan kun praktiseres og ikke tenkes. Jeg sier ikke dette for at du skal føle deg værre - jeg sier det fordi det er sannheten.

Så kan selvsagt sannheten være ekstremt tøff og derfor føler du deg ennå mer ille til mote. Altså du reagerer slik du alltid gjør. Det er her kognitiv terapi fungerer godt med den rette terapeuten. Du må endre din innlærte måte og tenke og reagere på. Men da må du først forstå hvorfor du reagerer som du gjør, så må du begynne og bekjempe dine såkalte "sannheter". I denne perioden må du tåle mye - om du gråter spiller ingen rolle. Når du kommer ut i andre enden vil du være mindre sårbar og sterkere. Men det kreves nitidig jobbing og stor vilje for og klare dette. Ikke bare et ønske!

Alle mennesker er sårbare - men det er tydelig for deg en plagsom greie dette her, fordi det kanskje er litt i overkant av venlig sårbar. Da er det faktisk nødvendig at det skjer en endring og du vil få det bedre. Jeg vil deg ikke noe vondt - jeg ønsker ikke og få deg til og føle deg dårligere - jeg ønsket bare og komme med noen råd.

[Gjest mogs]

Ingen ønsker og være syke - det gjør ikke jeg heller. Men realiteten i ditt tilfelle er at hvis du ikke ønsker det - så må du endre det, og det kan kun praktiseres og ikke tenkes. Jeg sier ikke dette for at du skal føle deg værre - jeg sier det fordi det er sannheten.

Så kan selvsagt sannheten være ekstremt tøff og derfor føler du deg ennå mer ille til mote. Altså du reagerer slik du alltid gjør. Det er her kognitiv terapi fungerer godt med den rette terapeuten. Du må endre din innlærte måte og tenke og reagere på. Men da må du først forstå hvorfor du reagerer som du gjør, så må du begynne og bekjempe dine såkalte "sannheter". I denne perioden må du tåle mye - om du gråter spiller ingen rolle. Når du kommer ut i andre enden vil du være mindre sårbar og sterkere. Men det kreves nitidig jobbing og stor vilje for og klare dette. Ikke bare et ønske!

Alle mennesker er sårbare - men det er tydelig for deg en plagsom greie dette her, fordi det kanskje er litt i overkant av venlig sårbar. Da er det faktisk nødvendig at det skjer en endring og du vil få det bedre. Jeg vil deg ikke noe vondt - jeg ønsker ikke og få deg til og føle deg dårligere - jeg ønsket bare og komme med noen råd.

Jeg vet at du ikke ønsker å få meg dårligere, men bare gi meg gode råd.

Jeg var ganske frustrert i går da alt i tråden "Det kan bli bedre" gikk ut

på at en må ønske og ville, da ville en blir bra. Jeg både ønsker og

vil men er likevel ikke bra. Hva gjør jeg galt? Føler jeg har brukt opp

hjelpeapparatet.

Jeg fungerer i jobb nå, noe jeg ikke gjorde en periode tidligere, så jeg

er bedre enn jeg var.

Hvordan jobbe med selvtilliten. Når jeg gråt på jobb kunne jeg tatt

sobril eller gått hjem. Ingenting av disse tingene ønsket jeg å gjøre.

Jeg ringte psykologen i pausen og fikk snakke litt. Det å få snakke

med h*n og selv kunne si hvor dum reaksjonen var tror jeg hjalp meg til

ta meg inn igjen (snakke og ikke bare føle).

Jeg er ikke redd for å gråte, men er redd for å miste kontrollen og gråte på

jobb. Jeg vet at følelsene og reaksjonen er feil, men de spør aldri om

jeg er enig de bare kommer og tar styringen.

[Gjest syns nå jeg da]

Et par ganger jeg har måttet gråte på jobb, men prøvde å gjør det i det skjulte...

Ene gangen sprakk det for meg, min svigermor døde av kreft ikke lenge før, og i pausen på jobb snakket de så mye om kreft og død osv... og minnene strømmet bare på, så jeg klarte ikke holde meg og tårene strømmet....

Det som irriterte meg var hun ene som snakket, hun sa at jeg burde nå tåle at man snakket om sånn og bla bla... tenkte liksom ikke på at dette var kjapt etter et dødsfall og at jeg ikke hadde fått bearbeidet følelsene ennå. De andre var derimot forståelsesfulle og trøstet meg.

En annen gang var da faren min ble alvorlig syk, hadde skikkelig problemer med å konsentrere meg og flere ganger styrtet jeg på do og gråt....

Jeg fortalte sjefen min om det senere og hun sa at jeg måtte ikke gå og gjemme meg, heller komme inn til henne og snakke om det. Men jeg er en person som liker å gråte alene, slippe ut alle følelsene liksom. Liker ikke å bli trøstet mens jeg gråter, for jeg må bare få det ut - uforstyrret.

Men man må være profesjonell på en jobb, og det tar seg jo ikke ut å hylgrine om man f.eks. sitter i en skranke. Blir det for fælt å være på jobb får en heller vurdere å sykmelde seg for en kortere periode.

[Elis31]

Jeg hadde ikke brydd meg om en kollega gråt lett. Men kanskje lurt å si fra at man er litt lei seg for tiden, eller at man gråter lett. Synes tårer kan være fint også.

[Gjest krakradada]

Jeg vet at du ikke ønsker å få meg dårligere, men bare gi meg gode råd.

Jeg var ganske frustrert i går da alt i tråden "Det kan bli bedre" gikk ut

på at en må ønske og ville, da ville en blir bra. Jeg både ønsker og

vil men er likevel ikke bra. Hva gjør jeg galt? Føler jeg har brukt opp

hjelpeapparatet.

Jeg fungerer i jobb nå, noe jeg ikke gjorde en periode tidligere, så jeg

er bedre enn jeg var.

Hvordan jobbe med selvtilliten. Når jeg gråt på jobb kunne jeg tatt

sobril eller gått hjem. Ingenting av disse tingene ønsket jeg å gjøre.

Jeg ringte psykologen i pausen og fikk snakke litt. Det å få snakke

med h*n og selv kunne si hvor dum reaksjonen var tror jeg hjalp meg til

ta meg inn igjen (snakke og ikke bare føle).

Jeg er ikke redd for å gråte, men er redd for å miste kontrollen og gråte på

jobb. Jeg vet at følelsene og reaksjonen er feil, men de spør aldri om

jeg er enig de bare kommer og tar styringen.

Jeg forstår at den tråden kan virke litt lite oppløftende når man sliter veldig.

For og fortelle litt om min egen kamp - så har den vært mot en invalidiserende angst og jeg har absolutt vært du er der nå. Jeg lå handlingslammet i mitt eget hjem, gråt mine modige tårer og visste ikke mine arme råd. Jeg tenkte til slutt at du kan bare slutte og kjempe - du har møtt din overmann - angsten.

Jeg fikk uendelig mange råd, jeg prøvde terapi, medisiner, jeg har en innleggelse bak meg også - da jeg i en periode rett og slett var så redd at jeg ikke kunne bo alene. Alle fortalte meg det jeg forteller deg nå. Dette er DIN kamp - bare du kan bekjempe denne fienden - bare du kan lære deg og gå igjen. Jeg hatet og høre dette - jeg var jo helt hjelpesløs.

Men gradvis, og dette har tatt tid - begynte jeg og omsette tanker til handling. Jeg gikk små turer, jeg gråt, jeg snublet og jeg falt. Jeg reiste meg igjen og igjen. Jeg var livredd og overbevist om at dette kommer til og ta livet av meg. Men det gjorde ikke det I dag sitter jeg her og skriver til deg i beste mening - du kjemper en annen kamp - men likefullt en kamp jeg overhodet ikke undervurderer hva kommer til og koste. Disse kampene vi kjemper er ikke en stor - men daglige små.

Det er lov og bli utslitt - det er lov og gråte - det er lov og føle seg liten og hjelpeløs. Det er lov og føle at jeg orker ikke mer. Alle følelser er lov. MEN, ordet de fleste av oss hater - disse følelsene kan bli vår største fiende. Derfor må vi også bevisst jobbe for og hente frem de andre tankene/følelsene. Jeg kan, jeg vil, jeg må, jeg orker, jeg er sterkere enn jeg tror, jeg skal bevise for meg selv, jeg skal erobre, jeg skal vinne! Og så må disse tankene omgjøres til handlinger. Små skritt og man når stadig nye mål. Dette krever stor tålmodighet, mot og enorm styrke. Men det er fakta det eneste som fungerer.

Jeg kan i dag si at alle som sa dette, uansett hvor vondt det var og høre det - hadde rett!

Ikke se ned på deg selv om du ikke er der du ønsker og være - du er i gang - du kjemper hver dag. Vær stolt! Og jobb videre. Gi aldri opp. Du er på jobb, du tar grep og unngår Sobril. Du ringer din behandler (som er god og ha i vanskelige situasjoner) . Du gjør mange ting riktig, men som sagt ovenfor det er ikke en kamp du skal vinne, det er flere.

Grunnen til at jeg foreslo kognitiv terapi er at dette med den rette terapeuten faktisk kan få deg til effektivt og bekjempe dine "demoner", det som hemmer deg. Men uansett behandler blir det din kamp dette også. Jeg er sikker på at du vinner og at du en dag vil bry deg fint lite om at andre mennesker på jobben måtte blande seg inn i ditt arbeide. At du vil blir sterk nok til og si at dette har jeg kontroll på, men takk for tilbudet om hjelp. Du vil seire og du kommer til og være så sikker på deg selv at det som plager deg i dag vil få deg til og humre litt. Slik jeg humrer når jeg tenker på ting jeg fryktet, som jeg i dag gjør med den største selvfølge. Du vil fortsatt være sårbar - det er menneskelig - men det vil ikke være livshemmende eller skremmende.

[Gjest mogs]

Jeg forstår at den tråden kan virke litt lite oppløftende når man sliter veldig.

For og fortelle litt om min egen kamp - så har den vært mot en invalidiserende angst og jeg har absolutt vært du er der nå. Jeg lå handlingslammet i mitt eget hjem, gråt mine modige tårer og visste ikke mine arme råd. Jeg tenkte til slutt at du kan bare slutte og kjempe - du har møtt din overmann - angsten.

Jeg fikk uendelig mange råd, jeg prøvde terapi, medisiner, jeg har en innleggelse bak meg også - da jeg i en periode rett og slett var så redd at jeg ikke kunne bo alene. Alle fortalte meg det jeg forteller deg nå. Dette er DIN kamp - bare du kan bekjempe denne fienden - bare du kan lære deg og gå igjen. Jeg hatet og høre dette - jeg var jo helt hjelpesløs.

Men gradvis, og dette har tatt tid - begynte jeg og omsette tanker til handling. Jeg gikk små turer, jeg gråt, jeg snublet og jeg falt. Jeg reiste meg igjen og igjen. Jeg var livredd og overbevist om at dette kommer til og ta livet av meg. Men det gjorde ikke det I dag sitter jeg her og skriver til deg i beste mening - du kjemper en annen kamp - men likefullt en kamp jeg overhodet ikke undervurderer hva kommer til og koste. Disse kampene vi kjemper er ikke en stor - men daglige små.

Det er lov og bli utslitt - det er lov og gråte - det er lov og føle seg liten og hjelpeløs. Det er lov og føle at jeg orker ikke mer. Alle følelser er lov. MEN, ordet de fleste av oss hater - disse følelsene kan bli vår største fiende. Derfor må vi også bevisst jobbe for og hente frem de andre tankene/følelsene. Jeg kan, jeg vil, jeg må, jeg orker, jeg er sterkere enn jeg tror, jeg skal bevise for meg selv, jeg skal erobre, jeg skal vinne! Og så må disse tankene omgjøres til handlinger. Små skritt og man når stadig nye mål. Dette krever stor tålmodighet, mot og enorm styrke. Men det er fakta det eneste som fungerer.

Jeg kan i dag si at alle som sa dette, uansett hvor vondt det var og høre det - hadde rett!

Ikke se ned på deg selv om du ikke er der du ønsker og være - du er i gang - du kjemper hver dag. Vær stolt! Og jobb videre. Gi aldri opp. Du er på jobb, du tar grep og unngår Sobril. Du ringer din behandler (som er god og ha i vanskelige situasjoner) . Du gjør mange ting riktig, men som sagt ovenfor det er ikke en kamp du skal vinne, det er flere.

Grunnen til at jeg foreslo kognitiv terapi er at dette med den rette terapeuten faktisk kan få deg til effektivt og bekjempe dine "demoner", det som hemmer deg. Men uansett behandler blir det din kamp dette også. Jeg er sikker på at du vinner og at du en dag vil bry deg fint lite om at andre mennesker på jobben måtte blande seg inn i ditt arbeide. At du vil blir sterk nok til og si at dette har jeg kontroll på, men takk for tilbudet om hjelp. Du vil seire og du kommer til og være så sikker på deg selv at det som plager deg i dag vil få deg til og humre litt. Slik jeg humrer når jeg tenker på ting jeg fryktet, som jeg i dag gjør med den største selvfølge. Du vil fortsatt være sårbar - det er menneskelig - men det vil ikke være livshemmende eller skremmende.

Takk for at jeg fikk innblikk i denne kampen. Du har hatt en hard kamp og kommet langt. Jeg beundrer deg for det du har oppnådd.

Når jeg ringte behandler sa jeg at jeg på et eller annet vis måtte jobbe mer med selvfølelsen, men jeg vet ikke hvordan.

Den dårlige selvfølelsen ligger dypt og har fått et helt liv til å få utvikle seg, samtidig som jeg sannsynligvis er noe arvelig disponert. Jeg må nok kanskje regne med at det tar sin tid og bygge den opp igjen.

Det er mange situasjoner i livet som har vært med å bryte selvfølelsen ned. Når det gjelder behandling har jeg tenkt litt på om det kan være en behandlingsform der en går tilbake til disse situasjonenene samtidig som en prøver å vri den negative følelsen det ga, til en mer rasjonell tanke. I dagens behandling skal man helst ikke grave for mye i fortiden, men når ting ligger så godt forankret tror jeg kanskje at det i noen tilfeller vil kunne være nyttig og se tilbake på situasjonene som brøt selvfølelsen ned og jobbe utfra det.

[cathlin]

Takk for at jeg fikk innblikk i denne kampen. Du har hatt en hard kamp og kommet langt. Jeg beundrer deg for det du har oppnådd.

Når jeg ringte behandler sa jeg at jeg på et eller annet vis måtte jobbe mer med selvfølelsen, men jeg vet ikke hvordan.

Den dårlige selvfølelsen ligger dypt og har fått et helt liv til å få utvikle seg, samtidig som jeg sannsynligvis er noe arvelig disponert. Jeg må nok kanskje regne med at det tar sin tid og bygge den opp igjen.

Det er mange situasjoner i livet som har vært med å bryte selvfølelsen ned. Når det gjelder behandling har jeg tenkt litt på om det kan være en behandlingsform der en går tilbake til disse situasjonenene samtidig som en prøver å vri den negative følelsen det ga, til en mer rasjonell tanke. I dagens behandling skal man helst ikke grave for mye i fortiden, men når ting ligger så godt forankret tror jeg kanskje at det i noen tilfeller vil kunne være nyttig og se tilbake på situasjonene som brøt selvfølelsen ned og jobbe utfra det.

Skulle bare hoppe inn her for å si meg enig med deg. Jeg tror det er viktig å kjenne og forstå seg selv og at det gir bedre selvfølelse (som i ordet).

[Gjest krakradada]

Takk for at jeg fikk innblikk i denne kampen. Du har hatt en hard kamp og kommet langt. Jeg beundrer deg for det du har oppnådd.

Når jeg ringte behandler sa jeg at jeg på et eller annet vis måtte jobbe mer med selvfølelsen, men jeg vet ikke hvordan.

Den dårlige selvfølelsen ligger dypt og har fått et helt liv til å få utvikle seg, samtidig som jeg sannsynligvis er noe arvelig disponert. Jeg må nok kanskje regne med at det tar sin tid og bygge den opp igjen.

Det er mange situasjoner i livet som har vært med å bryte selvfølelsen ned. Når det gjelder behandling har jeg tenkt litt på om det kan være en behandlingsform der en går tilbake til disse situasjonenene samtidig som en prøver å vri den negative følelsen det ga, til en mer rasjonell tanke. I dagens behandling skal man helst ikke grave for mye i fortiden, men når ting ligger så godt forankret tror jeg kanskje at det i noen tilfeller vil kunne være nyttig og se tilbake på situasjonene som brøt selvfølelsen ned og jobbe utfra det.

Bare hyggelig og takk kjære deg

Jeg synes du er flink jeg som tok opp dette med selvfølelsen med behandleren din. Og jeg er enig i at det er viktig og se tilbake og samtale rundt noe som er så forankret i deg. Den siste terapeuten jeg gikk hos 12 ganger gjorde nettopp dette. Grunnen til at jeg forteller deg at det tok 12 ganger og både gå tilbake, så reflektere, deretter ta oppgjøret med det inngrodde og så begynne og praktisere - er at hos rett behandler kan dette gå relativt fort

Du er på vei

[Gjest overkommet]

Hva med kognitiv terapi? Starte hos fastlegen for evt henvisning.

[Gjest mogs]

Hva med kognitiv terapi? Starte hos fastlegen for evt henvisning.

Jeg går til psykolog og er blitt behandlet med kognitiv terapi. Er

diagonisert med unnvikende pf i tillegg til tilbakevendende

depr.lidelse. Jeg regner med at det gjør det vanskeligere å bli helt

bra. Jeg skifter mye og har nå hatt et par dager som har vært

helt topp igjen. Det er ikke lett for meg og sikkert ikke for

mine kollega heller når jeg er så skiftende.