Sosial isolasjon

[Miles]

Når du sier at alt sitter i hodet, høres det ut for meg som du rasjonaliserer.

Jeg tror ikke det er meningen at du skal leve alene, men det kjenner du selv.

Det er kjempebra at du prøver. Syns du skal gi deg selv masse kredit for det. Når du er utenfor det sosiale livet tar det litt tid å komme inn i noe, og det vil bli en del skuffelser. Sånn er det, og jeg håper du lar deg selv få aksept på at det er vanskelig (for det er det vel) og at du ikke skal "klare alt" med en gang.

Hadde vært interessant å høre hva du har prøvd og hva du har lyst til, men jeg skjønner at det blir privat:-)

Mitt første svar til deg er kanskje litt negativt når jeg leser det om igjen.

Forrvirring er vel en naturlig del av enhver læreprosess, enten det dreier seg om matematikk, språk, lære seg nye tankemønster, eller å lære seg hvordan den sosiale verden fungerer. Derfor er jeg enig med deg sånn sett: Ting tar tid. :-)

I mitt tilfelle så vil det nok ta forferdelig lang tid, og en realistisk målsetting blir vel på 5-8 år eller noe sånn. Jeg tror jeg kan lære meg å bli fullstendig sosialt integrert på denne tiden. Da vil jeg være i tredveårene, og har mistet en god del vanlige livsfaser. Derfor mener jeg at jeg må også lære å være alene. Jeg kan ikke se for meg å skape et nytt sosialt nettverk i tredveårene, eller å begynne å gå ut på kjøttmarkedet for å finne en make eller noe slikt. Målet mitt er å orientere meg såpass i det sosiale kartet, slik at jeg kan få karrieremuligheter, skape et nettverk av kollegaer som jeg kan få input av. Sånn kan jeg derfor overleve, men det blir et annet liv enn jeg ønsket meg da jeg var ung, men det er vel forsåvidt vanlige det også.

[Miles]

Nei, det er sant at det ikke løser seg automatisk når man kommer ut blant folk.

Syns det er bra at du har erkjent at du har vansker med å få til det sosiale, hvis jeg forstod deg riktig, selv om du fikser jobb, studier og stress. Er kanskje naturlig at du trekker deg litt nå, eller vet du hvorfor du gjør det?

Har du sluttet hos psykologen?

Jeg resignerer litt på visse områder for tiden, ja. Han jeg prata med har sluttet, så jeg går ikke lengre der nå.

Grunnen til resignasjonen, eller kompromisset jeg har nådd når det gjelder mine mål på det sosiale området, er vel pga manglende fremgang. Det er ikke bare frykten for å være på sosiale plasser, eller et lavt selvbilde, som hindrer meg, men også manglende sosiale ferdigheter: Jeg kan ikke prate lett med fremmede rett og slett. Det er vanskelig for meg å konversere med folk, spesielt når jeg ikke har en videre grunn til å prate med de, har jeg en grunn, så er det egentlig ganske enkelt. Noen kunne til og med tordd at jeg var en sosial person ut fra et førsteinntrykk i riktige omgivelser. Jeg er ikke stum, eller direkte klønete sosialt sett, men bare ikke omgjengelig blant fremmede.

[Miles]

skjønner at det kan være vanskelig, emn det som hjelper er øving, øving og øving.

Det er ikke arrangementer o.l du kan melde deg som frivillig? Musikkfestival, musikk klubb, teaterfestival, sommerarrangement, røde kors?

Da er jo de sosiale rammene satt mye fra før og det er mindre press til å by på seg selv...det blir en gradvis øving, for å sid et slik. Føler ihvertfall at det er lettere å være sammen med folk når vi jobber i lag.

Øv deg på å smile og spørre spørsmål om de andre? Da virekr du mer interesert. Klarer du ikke å finne på noe å si kan du jo forholde deg rolig og smile og være lyttende?

vet ikke om det hjalp, men kom deg ut oh bli frivillig, det har hjulpet emg veldig mye, og er en praktisk ting du kan gjøre.

Jobbe frivillig i røde kors eller noe sånt mener du?

Jeg er kanskje ikke riktig person til slikt. Jeg tror ikke jeg vil være velkommen på slike plasser. Blant fremmede blir jeg avventende og skeptisk. Det siste man bør være i menneskebaserte yrker, frivillig eller ei.

Men det er bra det hjalp deg. Jeg vet hvor kjipt det er å leve i ensomhet, så jeg syns det er positivt at andre finner sin nisje.

[cathlin]

Mitt første svar til deg er kanskje litt negativt når jeg leser det om igjen.

Forrvirring er vel en naturlig del av enhver læreprosess, enten det dreier seg om matematikk, språk, lære seg nye tankemønster, eller å lære seg hvordan den sosiale verden fungerer. Derfor er jeg enig med deg sånn sett: Ting tar tid. :-)

I mitt tilfelle så vil det nok ta forferdelig lang tid, og en realistisk målsetting blir vel på 5-8 år eller noe sånn. Jeg tror jeg kan lære meg å bli fullstendig sosialt integrert på denne tiden. Da vil jeg være i tredveårene, og har mistet en god del vanlige livsfaser. Derfor mener jeg at jeg må også lære å være alene. Jeg kan ikke se for meg å skape et nytt sosialt nettverk i tredveårene, eller å begynne å gå ut på kjøttmarkedet for å finne en make eller noe slikt. Målet mitt er å orientere meg såpass i det sosiale kartet, slik at jeg kan få karrieremuligheter, skape et nettverk av kollegaer som jeg kan få input av. Sånn kan jeg derfor overleve, men det blir et annet liv enn jeg ønsket meg da jeg var ung, men det er vel forsåvidt vanlige det også.

Jeg syns heller ikke det er lett å begynne og snakke med fremmede, men det er lettere hvis man har noe til felles, en interesse eller lignende. Det er mye man kan gjøre sammen med andre, i stedet for å være fokusert på samtale. Ellers er jo mange mennesker en del alene.

Jeg vet ikke om du vil ha mer behandling, og om det er rett av meg å foreslå det, men jeg tenker at gruppeterapi hadde vært noe for deg. Hvis du søker på gruppeterapeuter + Oslo så får du opp en liste fra gruppeterapeutisk forening. Det er mange grupper som trenger menn i fordi det ofte er flere kvinner som søker behandling. Tenker at det er en mulighet å jobbe med sjenanse og sosial-fobi-lignende ting i grupper, og at du kanskje kunne oppleve et fellesskap som kunne hjelpe deg på veien.

Ellers hvis jeg ikke hadde vært allergisk ville jeg fått meg hund. Først og fremst fordi jeg er glad i dyr, men ellers er det utrolig hvor mange mennesker man kommer i snakk med når man er ute og går tur med hunder. Bare man passer på å ikke bli helt hunde-gal og velge hunden fremfor kjæreste osv:-)

[Miles]

Jeg syns heller ikke det er lett å begynne og snakke med fremmede, men det er lettere hvis man har noe til felles, en interesse eller lignende. Det er mye man kan gjøre sammen med andre, i stedet for å være fokusert på samtale. Ellers er jo mange mennesker en del alene.

Jeg vet ikke om du vil ha mer behandling, og om det er rett av meg å foreslå det, men jeg tenker at gruppeterapi hadde vært noe for deg. Hvis du søker på gruppeterapeuter + Oslo så får du opp en liste fra gruppeterapeutisk forening. Det er mange grupper som trenger menn i fordi det ofte er flere kvinner som søker behandling. Tenker at det er en mulighet å jobbe med sjenanse og sosial-fobi-lignende ting i grupper, og at du kanskje kunne oppleve et fellesskap som kunne hjelpe deg på veien.

Ellers hvis jeg ikke hadde vært allergisk ville jeg fått meg hund. Først og fremst fordi jeg er glad i dyr, men ellers er det utrolig hvor mange mennesker man kommer i snakk med når man er ute og går tur med hunder. Bare man passer på å ikke bli helt hunde-gal og velge hunden fremfor kjæreste osv:-)

Joda, sant det du skriver :-) Jeg MÅ finne på et eller annet å gjøre snart. Sommeren er bare så utrolig lang!

Kjipt å tenke på at så mange andre mennesker er alene. Kanskje noen liker å være alene? Jeg har aldri likt det.

Hey, de gruppe-greiene var et bra forslag. Jeg har dessverre ingen henvisning fra lege til psykolog, rett og slett fordi jeg ikke er syk nok… Jeg er ikke psykisk syk ifølge legen, og faktisk også ifølge behandleren jeg prata med. Jeg sliter med mitt, uansett om jeg ikke akkurat er et kasus. Kunne godt prøvd litt gruppeterapi, hvis man ikke trenger henvisning, og så fremt de tar imot folk som ”bare” er sjenerte, og som for uforklarlige grunner (grunner som visst nok ikke passer inn i diagnosespektret) er totalt sosialt isolert.

Jeg er også veldig glad i dyr :-), alle slags dyr, og har hatt hund og katt gjennom hele barndommen. Passer ikke så veldig godt å ha de nå, siden jeg bor i Oslo i en liten leilighet. Synd at du er allergisk, men det finnes jo hårløse katter og hunder! De gjør underverker for ensomheten, men blir egentlig ikke et surrogat for et menneske, men det spørs jo selvølgelig på hvor villig man er til å tilegge de mennesklige egenskaper.

[cabbage]

Jobbe frivillig i røde kors eller noe sånt mener du?

Jeg er kanskje ikke riktig person til slikt. Jeg tror ikke jeg vil være velkommen på slike plasser. Blant fremmede blir jeg avventende og skeptisk. Det siste man bør være i menneskebaserte yrker, frivillig eller ei.

Men det er bra det hjalp deg. Jeg vet hvor kjipt det er å leve i ensomhet, så jeg syns det er positivt at andre finner sin nisje.

frivillig arbeid kan være så mangt, alt fra å vaske border etter en konsert til å hjelpe mennesker. Er du ikkekomfortable med den ene kan du gjøre backstage arb osv.

Har selv opplevd personer på arbeidsplassne som vard er som frivillig og ikke hadde de store kommunikasjonsferdigheter, ved å plasserer dem i situasjoner der de ble konfrontert med det de fant vanskelig fikk alle en stor bedring.

Det viktigste er ikke hva du gjør, men at du gjøre noe. Har du ikke mellommenneskelige ferdigheter kan disse øves opp, ihvetfall litt bedre enn det du klarer nå.

Lykke til,

[cathlin]

Joda, sant det du skriver :-) Jeg MÅ finne på et eller annet å gjøre snart. Sommeren er bare så utrolig lang!

Kjipt å tenke på at så mange andre mennesker er alene. Kanskje noen liker å være alene? Jeg har aldri likt det.

Hey, de gruppe-greiene var et bra forslag. Jeg har dessverre ingen henvisning fra lege til psykolog, rett og slett fordi jeg ikke er syk nok… Jeg er ikke psykisk syk ifølge legen, og faktisk også ifølge behandleren jeg prata med. Jeg sliter med mitt, uansett om jeg ikke akkurat er et kasus. Kunne godt prøvd litt gruppeterapi, hvis man ikke trenger henvisning, og så fremt de tar imot folk som ”bare” er sjenerte, og som for uforklarlige grunner (grunner som visst nok ikke passer inn i diagnosespektret) er totalt sosialt isolert.

Jeg er også veldig glad i dyr :-), alle slags dyr, og har hatt hund og katt gjennom hele barndommen. Passer ikke så veldig godt å ha de nå, siden jeg bor i Oslo i en liten leilighet. Synd at du er allergisk, men det finnes jo hårløse katter og hunder! De gjør underverker for ensomheten, men blir egentlig ikke et surrogat for et menneske, men det spørs jo selvølgelig på hvor villig man er til å tilegge de mennesklige egenskaper.

Jeg vet ikke om det er hensiktsmessig for deg å prøve gruppe, men det går an å ringe folk på lista å høre hva de tror i forhold til det du sliter med, og eventuelt også snakke med fastlegen. Jeg tror det er slik at de som har trygderefusjon, der må man ha henvisning, men de andre betaler man selv uten henvisning. Men som sagt jeg har ikke peiling og kan ikke vurdere det, var bare en tanke jeg fikk.

Har fått inntrykk av at det er de som ikke er veldig syke som likevel går i terapi og selvutvikling eller hva de kaller det.

Det er en stor fordel å ikke være psykisk syk eller kvalifisere for en diagnose, så det er veldig bra utgangspunkt som du kan være glad for, egentlig. Uten å bagatellisere over mangelen på sosiale greier.

Føler det er litt feil at jeg er så seriøs og alvorlig akkurat nå, så jeg må gå å gjøre et eller annet useriøst. Ok.