De har gitt meg opp

[Gjest xanonymx]

Nå gir jeg snart opp.

Jeg er alene med tre barn og har diagnosene emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, bulimi og tilbakevendende depressiv lidelse.

For 2 1/2 år siden gikk jeg i gruppebehandling på dagpost tre ganger i uka. Dette er den eneste behandlingsformen som har hatt noe virkning på meg.

Etter dette fikk jeg en sønn som snart er 1 1/2 år. Fordi han har vært så avgengig av meg, har jeg ikke kunne følge noe intensivt behandlingsopplegg. Jeg har i hele denne perioden gått til individuelle samtaler ved poliklinikken. Dette har ikke hatt noe for seg. Jeg har prøvd fire forskjellige behandlere, og ingenting funker. Det virker som de har gitt meg opp. Under siste behandling prøvde jeg å ta opp problemene mine. Behandleren min avbrøt meg ved å spørre meg om jeg hadde noen planer for sommeren (!) Som om jeg skulle være interessert i å snakke med ham om det.

Jeg prøvde å ta opp problemet med fastlegen, men hun sa bare at jeg var henvist til poliklinikken for å snakke om mine psykiske problemer der. Om jeg ikke var fornøyd, måtte jeg ta det opp med overlegen. Jeg har nå byttet fastlege, og vet ikke om jeg tør å snakke med ham om mine psykiske problemer. Er det slik at om man er henvist til psykiatrisk poliklinikk, så skal man ikke kunne snakke med legen sin om psykiske problemer?

Jeg har vært like syk hele tiden. Men den siste tiden har jeg gått en del ned i vekt, så nå begynner det å bli mer synlig for omverdenen. Barnevernet legger press på meg og sier at jeg så raskt som mulig må ut i behandling som virker. Behandleren min på poliklinikken tar det hele med ro og sier at jeg må vente til barna blir større. Jeg selv er ambivalent til alt og vet ikke hva jeg bør gjøre.

Jeg har tenkt på det opplegget på Modum der man er i behandling hver 4. uke over 1/2 år. Er det noen her som har erfaring fra Modum og kan anbefale det? Det stod at man ikke måtte ha for mye tilleggsproblematikk. Regnes personlighetsforstyrrelser som tilleggsproblematikk?

Det ble mye rot her, men jeg måtte bare få det ut. Jeg er så utrolig sliten, og sliter veldig med aggresjonen min. Det er barna det går mest ut over. Jeg orker ikke å ha det slik, og det er heller ikke bra for barna mine.

[Gjest hallosann]

Dette høres ut som en uholdbar situasjon for både dine barn og deg. Ring Modum og spørr om det du trenger og vite og sett i gang og søk om plass snarest mulig. Man setter ikke livet sitt på hold og lever dårlig, som også tydelig rammer barna dine, til de blir større. Det vil ødelegge dem og du vil fortsette og slite.

[Gjest imzedimze]

Siden behandling ikke har virket, kan du være noe feildiagnostisert?

F.eks bipolar lidelse kan lett forveksles med ustabil pf og tilbakevendene lidelse, og der kan en slite masse med aggresjon...(eller en kan ha begge)

Har du prøvd stemningsstabiliserende medisiner?

[Gjest hitmaker]

Jeg vet ikke om dette stemmer for deg; men har du tendens til å idealisere og deevaluere de mennesker som du har en slags relasjon til? Kan det være litt derfor det er vanskelig å gå i langvarig behandling hos samme person, at følelsene i forhold til denne relasjonen er så konfliktfylte?

Ellers; det er vanlig å oppleve en "krise" etter å ha gått hos en behandler en stund hvor en føler det ikke nytter og vil bytte. Det er viktig å skille mellom egne vanskelige følelser og hvordan terapeuten egentlig er, for deg. Det er vanlig å bytte mange terapeuter for en med eupf, fordi relasjonen kan bli uutholdelig på et punkt hvor en ikke kan "skjule" seg lenger. Da gjelder det å holde ut, for på den måten bygger en opp sin evne til å takle en langvarig relasjon.

Nå vet jeg lite om hva som egentlig har skjedd og hvordan dine relasjoner til disse terapeutene har vært. Hvis du nå for tiden ikke har en fast behandler, så hva med å ta skrittet og prate med fastlegen din om det? Deretter - om/når du kommer til hos ny behandler; kunne det være gunstig og snakke med hn om hvorfor du har skfitet behandler så mye (nå sier jeg ikke at jeg tror at alt er din feil) for så å evt sette opp en behandlingskontrakt som blir forpliktende for begge, feks?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen ganger setter folk seg i situasjoner som gjør det ekstra vanskelig å hjelpe dem.

F.eks da du som alenemor valgte å få nok et barn for 1,5 år siden, økte livsbelastningene samt at de praktiske vansker med terapi økte.

Jeg synes du bør prøve å få til en behandling som er fokusert spesielt på det du plages mest med her og nå. Etter det du skriver her, er det ditt inadekvate sinne som du tar ut på barna.

[PieLill]

Modum har mange gode og fornuftige behandlingstilbud.

Søk deg dit så snart du kan.

Lykke til

mvh

[Gjest xanonymx]

Noen ganger setter folk seg i situasjoner som gjør det ekstra vanskelig å hjelpe dem.

F.eks da du som alenemor valgte å få nok et barn for 1,5 år siden, økte livsbelastningene samt at de praktiske vansker med terapi økte.

Jeg synes du bør prøve å få til en behandling som er fokusert spesielt på det du plages mest med her og nå. Etter det du skriver her, er det ditt inadekvate sinne som du tar ut på barna.

For meg er det meningsløst å tenke på at min sønn ikke burde blitt født. Han ble unnfanget i en periode i livet mitt der alt var fullstendig kaos. Jeg var ferdig på Dagposten og hadde avbrutt et nytt behandlingsopplegg som absolutt ikke passet for meg. Jeg stod uten fast behandler, og ble satt på antidepressiva uten spesiell oppfølging. Antidepressiva har i begge periodene jeg har brukt det, svekket dømmekraften min betydelig. Det var altså under en slik periode jeg ble gravid. Jeg legger ikke ansvaret på medisinen, men jeg mener at den var en medvirkende årsak til det som skjedde. Ansvaret har jeg tatt selv. Abort er et valg jeg vet hadde gjort meg enda sykere. Jeg er glad jeg valgte å beholde sønnen min, og det er det jeg nå må fokusere på. Det blir for dumt å fokusere på hva jeg burde gjort og ikke burde gjort. Da blir jeg ihvertfall aldri frisk.

Jeg vet jeg bør fokusere terapien på sinnet mitt og forholdet til barna. Jeg prøver å ta det opp med behandlerne mine. Men det føles så meningsløst når det eneste rådet jeg får er å telle til ti og å fjerne meg fra situasjonen. Hadde det bare vært så enkelt, så hadde jeg ikke behøvd noen behandling.

Når jeg mister kontrollen, så føler jeg meg styrt. Det er ikke jeg som roper og kjefter. Selv om ordene kommer ut av min munn, så følger de ikke min vilje. Det er forferdelig å ha det slik, og det føles håpløst å endre noe som jeg føler jeg ikke har kontroll over.

[Gjest xanonymx]

Jeg vet ikke om dette stemmer for deg; men har du tendens til å idealisere og deevaluere de mennesker som du har en slags relasjon til? Kan det være litt derfor det er vanskelig å gå i langvarig behandling hos samme person, at følelsene i forhold til denne relasjonen er så konfliktfylte?

Ellers; det er vanlig å oppleve en "krise" etter å ha gått hos en behandler en stund hvor en føler det ikke nytter og vil bytte. Det er viktig å skille mellom egne vanskelige følelser og hvordan terapeuten egentlig er, for deg. Det er vanlig å bytte mange terapeuter for en med eupf, fordi relasjonen kan bli uutholdelig på et punkt hvor en ikke kan "skjule" seg lenger. Da gjelder det å holde ut, for på den måten bygger en opp sin evne til å takle en langvarig relasjon.

Nå vet jeg lite om hva som egentlig har skjedd og hvordan dine relasjoner til disse terapeutene har vært. Hvis du nå for tiden ikke har en fast behandler, så hva med å ta skrittet og prate med fastlegen din om det? Deretter - om/når du kommer til hos ny behandler; kunne det være gunstig og snakke med hn om hvorfor du har skfitet behandler så mye (nå sier jeg ikke at jeg tror at alt er din feil) for så å evt sette opp en behandlingskontrakt som blir forpliktende for begge, feks?

Det er ikke typisk meg å bytte vennekrets i ett sett. Mine beste venner har jeg hatt et stabilt forhold til i alle år. Så akkurat det er et punkt på listen som ikke passer for meg. Jeg er ingen intens person som sluker folk, for så å spytte dem ut igjen. Men ja, jeg har ofte blitt behandlet slik av andre. Så for meg føles det litt rart å få diagnosen som "tilhører" de mange personene rundt meg som jeg aldri klarer å sette grenser for. Utad er jeg egentlig altfor snill, og havner sjelden i konflinkter. Det var kun ved det første terapeutbytte det oppstod en konflikt. Da hadde jeg gått til denne terapeuten altfor lenge uten at jeg klarte å si i fra.

Hadde jeg blitt flinkere til å sette grenser utad, og lært meg å vite hva som egentlig er mine egne meninger og stå for dem, så hadde jeg kanskje blitt mindre aggressiv på hjemmebane? Jeg tror jeg selv har noen av svarene, men hva hjelper det når ingen terapeut forstår noe av det?

Jeg vet rett og slett ikke hva det er ved meg som gjør at igenting fungerer. Han jeg går til nå, er snill som dagen er lang. Men når jeg tar opp problemene mine, får jeg ingen respons. Da blir jeg forvirret og lurer på hva det er ved meg som gjør meg til en så vanskelig pasient. Hvorfor forstår han meg ikke? Er problemene mine så spesielle at ingen forstår meg? Er det håp for meg?

[frosken]

''Jeg prøvde å ta opp problemet med fastlegen, men hun sa bare at jeg var henvist til poliklinikken for å snakke om mine psykiske problemer der. Om jeg ikke var fornøyd, måtte jeg ta det opp med overlegen. Jeg har nå byttet fastlege, og vet ikke om jeg tør å snakke med ham om mine psykiske problemer. Er det slik at om man er henvist til psykiatrisk poliklinikk, så skal man ikke kunne snakke med legen sin om psykiske problemer?

''

Når du mottar behandling i spesialisthelsetjenesten vil mange fastleger mene at du i utgangspunktet skal bruke behandlerne dine der til å snakke om dine psykiske vansker med. Hva tenker du at fastlegen evt. kan bidra med?

Er det andre voksenpersoner i dine barns liv som evt. kan hjelpe til om du fikk et behandlingstilbud fra Modum? Hvis ikke, så bør du vel satse på poliklinisk behandling på dps av hensyn til dine barns behov.

Hvis Modum sier at man ikke kan ha tilleggsproblematikk ved siden av sf for å delta i deres opplegg, så kvalifiserer du neppe for å bli tatt opp i deres program for sf.

[Gjest xanonymx]

Siden behandling ikke har virket, kan du være noe feildiagnostisert?

F.eks bipolar lidelse kan lett forveksles med ustabil pf og tilbakevendene lidelse, og der kan en slite masse med aggresjon...(eller en kan ha begge)

Har du prøvd stemningsstabiliserende medisiner?

Jeg tror ikke jeg er bipolar. Humøret mitt er ustabilt, men jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av maniske perioder. Det nærmeste jeg kommer, er siste forsøk med antidepressiva. Da følte jeg meg nærmest manisk. Men det skyldtes bivirkninger av medisinen, og kom ikke av seg selv.

Jeg har tenkt på dette med stemningsstabiliserende medisiner. Jeg prøvde å ta det opp med fastlegen, men hun sa at jeg måtte ta det opp på poliklinikken. På poliklinikken tror de tydeligvis at jeg er friskere enn jeg er. Jeg følte meg avfeid med en gang jeg tok opp spørsmålet.

[Gjest xanonymx]

''Jeg prøvde å ta opp problemet med fastlegen, men hun sa bare at jeg var henvist til poliklinikken for å snakke om mine psykiske problemer der. Om jeg ikke var fornøyd, måtte jeg ta det opp med overlegen. Jeg har nå byttet fastlege, og vet ikke om jeg tør å snakke med ham om mine psykiske problemer. Er det slik at om man er henvist til psykiatrisk poliklinikk, så skal man ikke kunne snakke med legen sin om psykiske problemer?

''

Når du mottar behandling i spesialisthelsetjenesten vil mange fastleger mene at du i utgangspunktet skal bruke behandlerne dine der til å snakke om dine psykiske vansker med. Hva tenker du at fastlegen evt. kan bidra med?

Er det andre voksenpersoner i dine barns liv som evt. kan hjelpe til om du fikk et behandlingstilbud fra Modum? Hvis ikke, så bør du vel satse på poliklinisk behandling på dps av hensyn til dine barns behov.

Hvis Modum sier at man ikke kan ha tilleggsproblematikk ved siden av sf for å delta i deres opplegg, så kvalifiserer du neppe for å bli tatt opp i deres program for sf.

Jeg tok problemene opp med fastlegen fordi jeg ikke kommer noen vei med poliklinikken. Av erfaring vet jeg at det kan ta lang tid å få til et møte med overlegen på poliklinikken. Derfor trodde jeg det var enklere å ta det opp med fastlegen.

Det kan ordne seg med at barna mine kan være hos min mor hver 4.uke den perioden som jeg evt. er i behandling.

Dette med tilleggsproblematikk forstår jeg ikke helt. Jeg ser på min spiseforstyrrelse som et symptom på alt det som er galt. Når jeg er forvirret, deppa eller har et tankekjør, spiser og spyr jeg for å glemme. Når jeg ikke føler noe mening, sulter jeg meg og går ned i vekt fordi jeg da har kontroll over noe og et mål å nå. Spiseforstyrrelsen er en måte å fortrenge uutholdelige følelser på.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan ha en spiseforstyrrelse uten å ha en annen alvorlig lidelse bak. Jeg skal kontakte Modum for å høre hva de mener med tilleggsproblematikk.

[Gjest imzedimze]

Jeg tror ikke jeg er bipolar. Humøret mitt er ustabilt, men jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av maniske perioder. Det nærmeste jeg kommer, er siste forsøk med antidepressiva. Da følte jeg meg nærmest manisk. Men det skyldtes bivirkninger av medisinen, og kom ikke av seg selv.

Jeg har tenkt på dette med stemningsstabiliserende medisiner. Jeg prøvde å ta det opp med fastlegen, men hun sa at jeg måtte ta det opp på poliklinikken. På poliklinikken tror de tydeligvis at jeg er friskere enn jeg er. Jeg følte meg avfeid med en gang jeg tok opp spørsmålet.

men et manisk symptom kan være det å være forferdelig sinna og aggressiv...behøver ikke være lykkelig og oppstemt...

[Gjest hitmaker]

Det er ikke typisk meg å bytte vennekrets i ett sett. Mine beste venner har jeg hatt et stabilt forhold til i alle år. Så akkurat det er et punkt på listen som ikke passer for meg. Jeg er ingen intens person som sluker folk, for så å spytte dem ut igjen. Men ja, jeg har ofte blitt behandlet slik av andre. Så for meg føles det litt rart å få diagnosen som "tilhører" de mange personene rundt meg som jeg aldri klarer å sette grenser for. Utad er jeg egentlig altfor snill, og havner sjelden i konflinkter. Det var kun ved det første terapeutbytte det oppstod en konflikt. Da hadde jeg gått til denne terapeuten altfor lenge uten at jeg klarte å si i fra.

Hadde jeg blitt flinkere til å sette grenser utad, og lært meg å vite hva som egentlig er mine egne meninger og stå for dem, så hadde jeg kanskje blitt mindre aggressiv på hjemmebane? Jeg tror jeg selv har noen av svarene, men hva hjelper det når ingen terapeut forstår noe av det?

Jeg vet rett og slett ikke hva det er ved meg som gjør at igenting fungerer. Han jeg går til nå, er snill som dagen er lang. Men når jeg tar opp problemene mine, får jeg ingen respons. Da blir jeg forvirret og lurer på hva det er ved meg som gjør meg til en så vanskelig pasient. Hvorfor forstår han meg ikke? Er problemene mine så spesielle at ingen forstår meg? Er det håp for meg?

Som jeg skrev i forrige innlegget, så vet jeg ingenting om hvordan dette er for deg - jeg kjenner deg jo ikke. Virker som du trenger å trene på å sette grenser og være tydelig? Og når man ikke klarer det, så vil det gå utover noen. Men selv om du sier du er gitt opp - ikke gi deg. Kan du spør om hvorfor, være på leting, evt oppsøke nye muligheter - om ikke mer så for dine barns skyld?