Kan man velge vekk en i familien?

[Gjest Hilsen Bergensjente]

Jeg er en ung kvinne (30) som håper du kan gi noen gode råd om hvordan jeg og de andre i familien kan håndtere min manns bror, ”Ole”. Foreløpig siste kapittel i familiekonfliktene endte med at han prøvde å gi broren sin (mannen min, ”Trond”) en springskalle i bryllupet vårt. Bare flaks og tilfeldigheter forhindret at bryllupet endte på sykehus. Men historien begynte for 40 år siden. ”Ole” ble slått av faren sin, som i det hele tatt var lite positivt til stede. Da ”Ole” ble storebror opplevde han enorm forskjellsbehandling fra faren. ”Trond” ble ikke slått og var gullungen. ”Ole” reagerte på den urettferdige behandlingen med å terrorisere sin lillebror, som igjen ble et innesluttet og engstelig barn. Oppveksten for de to brødrene besto av mye krangling og familiebråk. Moren deres ble mer og mer psykisk nedbrutt, og til slutt gikk ekteskapet i oppløsning og faren deres forsvant tilnærmet ut av livet. Like etter kom en stefar inn. Dette ble et positivt vendepunkt for ”Trond”, som i en alder av ti endelig fikk en omsorgsfull og engasjert far. For ”Ole” derimot var det tilsynelatende for sent. Han var blitt tenåring, drakk og slåss på byen, og dro med dame etter dame hjem. ”Trond” og stefaren fikk et nært og godt forhold, mens stefaren opplevde å ikke slippe til hos ”Ole”. ”Ole” på sin side, opplevde forskjellsbehandlingen fra barndommen i reprise. Siden har ”Trond” utviklet seg fra å være ”usynlig” til å bli usedvanlig sterk, selvsikker og trygg. Også ”Ole” er høyt utdannet og fått en fin jobb, men ligger langt etter sin fornuftige lillebror materielt og enda viktigere: Han er 40 år og singel. I sosiale sammenhenger er ”Ole” en drøm; Han snakker med alle, forteller morsomme historier, sjarmerer, roser og gir komplimenter. Jeg er blitt veldig glad i ham og han er en utrolig fin onkel for våre to små gutter. Samtidig kan han i de utroligste sammenhenger se seg urettferdig behandlet og eksplodere fullstendig. Han gjør det ikke foran alle, men kan for eksempel vente rundt et hushjørne for å true og ta kvelertak på stefaren sin. Etter at det ble slutt mellom han og samboeren gjennom flere år, har disse eksplosjonene kommet stadig oftere. Han klarer på denne måten å ødelegge det meste av store begivenheter og ”hyggelige” sammenkomster. Hver gang vi treffes er det latter og gode ord, mens alle i virkeligheten går på tærne og er livredde for når og hvordan det smeller neste gang. Det har vist seg umulig å forebygge slike utbrudd, fordi han ”ser” urettferdigheter over alt der ingen andre gjør det. Samtidig legger han overhodet ikke merke til alle de gangene han blir positivt forskjellsbehandlet. Han har utløst angstanfall hos moren sin, er medskyldig i langtidssykemelding og depresjoner hos sin stefar og nylig kunne han skadet broren sin alvorlig i bryllupet hans. Og det like etter en fantastisk tale om hvor glad og stolt han er av lillebror, og han ønsker å være litt mer som ham. Han viser aldri anger, og hvis episodene i det hele tatt blir snakket om i ettertid, husker han dem helt annerledes enn oss andre. Samtidig er vi usikre på om han i det hele tatt husker hva han har sagt og gjort. Hva i all verden synes du vi skal gjøre? ”Trond” har nå bestemt seg for at han har fått nok av broren. Men han er redd for at det vil gjøre det enda vanskeligere for moren og stefaren, som jeg vet at også har vurdert å kutte kontakten med ham. ”Trond” nekter ikke meg og barna våre å treffe ham. Jeg har hele tiden forsøkt å se alt som har skjedd også fra ”Oles” ståsted, men nå er også jeg begynt å bli redd ham. Jeg er også redd han for eksempel vil dukke opp utenfor huset vårt, illsint og full, hvis vi nekter kontakt med ham. Men aller mest er jeg uendelig lei meg på ”Oles” vegne, fordi han er i ferd med å støte vekk alle han er glad i og bli stående helt alene igjen. Hva vil skje med ham da?

[laban]

Dere har større ansvar for deres eget forhold og for deres egne barn, enn for søsken og foreldre. Man må sette de grenser som blir nødvendige for å ta vare på de nærmeste, spesielt barna.

Finnes det situasjoner som er bedre egnet enn typiske familiesammenkomster med "alle" tilstede (som man kan oppleve som stressende selv om man er helt normal), kan dere kanskje holde litt kontakt på den måten. Jeg tenker på om dere kan møtes på "nøytral grunn", f.eks. treffes på kafé eller gå en tur.

Jeg forstår godt at det er vanskelig. Ikke ha dårlig samvittighet om dere blir nødt til å redusere kontakten for å skjerme barna. Han er voksen og må ta ansvar for egne handlinger, uansett fortid.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Velge vekk- person og/eller handling.

Jeg ville umiddelbart valgt bort en person som utøver vold mot familien eller vennene mine. Jeg ville sagt at slike hendlinger er totalt uakseptable.

Jeg ville sagt at om han var interessert, ville han få en ny mulighet om 2 år, men ved et eneste nytt overtramp ville det vært ut for godt.

[Gjest vondt å miste kontakten]

Velge vekk- person og/eller handling.

Jeg ville umiddelbart valgt bort en person som utøver vold mot familien eller vennene mine. Jeg ville sagt at slike hendlinger er totalt uakseptable.

Jeg ville sagt at om han var interessert, ville han få en ny mulighet om 2 år, men ved et eneste nytt overtramp ville det vært ut for godt.

Du får det til å høres så ufattelig enkelt ut, NHD

Eg måtte kutte ut kontakten med min dysfunksjonelle kjernefamilie for 16 år siden, for å kunne ta vare på meg selv og og med tiden ungene mine. Det kunne skifte fra knall blå himmel til tordenskrall på mindre 1 minutt - uten forvarsel med min familie.

Høytider er vondt fortsatt, og eg er faktisk "flau" å ikke kunne ha familiebursdager for hverken meg selv eller barna. Heldigvis har eksmannen min familie, så ungene får opppleve dåp, konfirmasjoner, familiemiddager, besteforeldre-dager etc..

Eg forsøker selvsagt å kompensere dette med å nyte øyeblikket. Men det svir - selv 16 år etter at eg forlot min egen mor og søsken med formål å ta vare på meg selv.

IMen det er godt å vite at ungene mine vokser opp i trygt og godt hjem, trives i bhg/skole - hvor de vet hva som skjer neste time og neste dag.

Eg er nok en skadeskutt fugl fortsatt. Sjelen min har fått sår.

I dag er eg svært høyt utdannet, har god jobb. Lever sundt, og har et tilnærmet normalt 9-16 liv. Strever riktignok med å stole på andre, og slippe folk inn på meg. Venner eg trodde var mine venner, svek når eg trengte dem mest. Blir hudløs og "naken" når eg er syk. Det er vondt å stå alene. Dagens venner er såkalte "kaffevenner"- som ofte er travle med sitt.

Eg skjønner deg, Bergensjente, at du har kvaler for å kutte kontakten med denne mannen. Men du må sette deg, ungene og mannen din i fokus.

Eg er enig at du gir han 2 års karantenetid på å forbedre seg. Skjønner han alvoret, så tar han muligheten på å søke hjelp.

[Gjest Magna]

Dere har større ansvar for deres eget forhold og for deres egne barn, enn for søsken og foreldre. Man må sette de grenser som blir nødvendige for å ta vare på de nærmeste, spesielt barna.

Finnes det situasjoner som er bedre egnet enn typiske familiesammenkomster med "alle" tilstede (som man kan oppleve som stressende selv om man er helt normal), kan dere kanskje holde litt kontakt på den måten. Jeg tenker på om dere kan møtes på "nøytral grunn", f.eks. treffes på kafé eller gå en tur.

Jeg forstår godt at det er vanskelig. Ikke ha dårlig samvittighet om dere blir nødt til å redusere kontakten for å skjerme barna. Han er voksen og må ta ansvar for egne handlinger, uansett fortid.

Ja, man kan velge vekk familien. Det har jeg gjort.

Det er vondt, men for meg har det vært nødvendig. Jeg tenker mye på det fordi det er en gammel mor på 87 år jeg har valgt vekk, fordi hun gjør meg psyk med sin uforutsigbarhet. Jeg orker ikke mer.

Hun slår ikke fysisk, men hun "slår" meg psykisk. Og det med en uskyldighet etterpå som er helt utrolig. For andre er hun en nydelig gammel dame.

Jeg har kuttet ut mine to søsken, fordi de også "slår", og jeg forstår ikke deres måte å reagere på. Dette har ført til at jeg ikke har kontakt med min familie.

Jeg møter ikke opp i familietreff på min side og vil ikke ha dem. I behandling sa jeg at jeg følte meg adoptert inn i denne familien. De ga med ikke noe positivt. Bare negative opplevelser. Jeg føler meg fremmed sammen med dem.

Det jeg tenker er at jeg lever bare denne ene gangen, det jeg vet, og jeg vil leve på en god måte. Det gjør jeg. Min svigerfamilie er en normal familie. Vi er sammen og det på en god måte. Det er en stor og romslig familie.

Jeg har barn. De besøker oss foreldre når de ønsker og jeg vil gjøre alt for at de skal ha det godt.

[a.nonym77]

Det jeg ikke liker med det du skriver er at du ikke vet hva slags virkelighetsoppfattelse han har og du vet ikke om han husker hva som har skjedd tidligere.

Derfor ville jeg ha gjort noe slikt istedet for å bare avfeie mannen:

Skriv et brev der du sier at du ikke vil se mannen på 2 år som foreslatt av NHD med mindre han er villig til å gå med på et møte.

Det som skjer på et slikt møte er at du forteller om alle situasjonene hvor du mener han har oppført seg uakseptabelt. Du kan fortelle dette i brevs form på forhånd eller på telefon elns slik at han kan forberede seg og kan ta sinneeksplosjonen på avstand i god tid før møtet.

På møtet er det du krever tilbake er en "unnskyldning". En unnskyldning betyr ikke å si unnskyld, men har følgende tre ingredienser:

- Ja jeg forstår at jeg har gjort noe galt (du må definere hva som skal til for at du blir fornøyd).

- Jeg skal ikke gjøre det igjen (det betyr bl.a. at han er inneforstått med at han vil bli forvist hvis det skjer igjen).

- Hva kan jeg gjøre for å gjøre det godt igjen? (her må du finne ut hva du trenger).