Hva bør en gjøre? NHD hva mener du?

[Imelis]

Når en selv har en teori om hvilken diagnose en selv kan ha, er det greit å fortelle om det til sin behandler? Eller bør en ikke si noe som helst om sin egen mistanke, og vente å se hva behandleren kommer frem til?

[mariex]

Tror ikke jeg ville sagt noe om mine tanker rundt psykdommen.

Leger generelt liker ikke at man legger seg borti deres fagkunnskaper. Men selvfølgelig, det kan jo være forskjell på behandlere også!

[sort som natta]

har opplevd både og.noen mener man har selvinnsikt,andre mener man er unødig sin egen hobby-psykolog og setter deres vurdering mindre.

[Gjest uten nick for tiden]

Du kan si til behandleren at du har noen tanker om hva som kanskje feiler deg. Det er ikke uvanlig å være godt opplyst rundt diagnoser og tilstander i våre dager. Deretter kan du spørre om vedkommende ønsker å høre dem. Da tråkker du ikke terapeuten på de muligens ømfindtlige tærne.

[Gjest hitmaker]

Jeg mener at det er viktig en får diskutert sine egne tanker med behandler. Dette er jo tanker som også kan gi føringer på svarende du gir, så jo, jeg mener det beste er å si det. En behandler skal ikke ha ømme tær når det kommer til slike ting og hn skal heller ikke la seg påvirke av det du sier, det er hn for profesjonell til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal legge frem dine symptomer, funksjonsnedsettelse, problemer på en helt åpen og ærlig måte, men ikke nevne diagnose de første timer. Hvis du og legen da kommer frem til det samme, er diagnosen enda mer sikker.

Vi mennesker er dessverre? slik at vi har en tendens til å legge merke til faktorer som støtter hypotesen vår og overse faktorer som taler mot. Derfor er det fint å begynne diagnostiseringen med blanke ark. Da jeg jobbet på somatisk avdeling, leste jeg aldri henvisningsskrivet før jeg undersøkte pasienten.

Om legen derimot kommer frem til noe annet enn deg, skal du ta frem din teori slik at dere kan diskutere for og mot den enkelte diagnose. Det synes jeg er spennende ognyttig.

[Imelis]

Jeg synes du skal legge frem dine symptomer, funksjonsnedsettelse, problemer på en helt åpen og ærlig måte, men ikke nevne diagnose de første timer. Hvis du og legen da kommer frem til det samme, er diagnosen enda mer sikker.

Vi mennesker er dessverre? slik at vi har en tendens til å legge merke til faktorer som støtter hypotesen vår og overse faktorer som taler mot. Derfor er det fint å begynne diagnostiseringen med blanke ark. Da jeg jobbet på somatisk avdeling, leste jeg aldri henvisningsskrivet før jeg undersøkte pasienten.

Om legen derimot kommer frem til noe annet enn deg, skal du ta frem din teori slik at dere kan diskutere for og mot den enkelte diagnose. Det synes jeg er spennende ognyttig.

Takk for svar. Det virker som en fornuftig måte å gå frem på ja.

[a.nonym77]

har opplevd både og.noen mener man har selvinnsikt,andre mener man er unødig sin egen hobby-psykolog og setter deres vurdering mindre.

Det siste er skremmende. Burde ikke det å være hobby-psykolog være jobb #1 for enhver klient?