Bulimi?

[Arden]

Jeg har en form for spiseforstyrrelse. Tror det er bulimi, men er ikke sikker. Jeg overspiser og spyr kanskje i snitt 2-3 ganger i uka. Noen ganger mye mer, og andre ganger kan jeg ha perioder på uker hvor jeg ikke gjør det i det hele tatt. Noen ganger kun overspiser jeg uten å kaste opp. Dette har pågått i over 10 år.

Jeg anses som normalvektig (BMI på ca 23), men jeg er veldig misfornøyd med kroppen min. Skulle gjerne gått ned noen kilo, men klarer det ikke pga. mitt anstrengende forhold til mat.

I stressende perioder er jeg verre. Jeg har opplevd litt psykiske påkjenninger de siste årene, og merker at i slike perioder sliter jeg veldig med mat. Det er nesten som om jeg har en indre uro, og denne kan kun kureres ved å spise (eller drikke alkohol, men jeg unngår å drikke for ofte - da foretrekker jeg heller spisingen)

Når jeg spiser kjenner jeg en følelse av velvære, og jeg føler meg veldig bra, helt til jeg er ferdig med selve spisinga og må kvitte meg med det igjen. Da føler jeg meg bare elendig.

Utad er jeg opptatt av at ingen skal vite om dette. Jeg tror kanskje et par familiemedlemmer har mistanke, men er ikke sikker. Noen av vennene mine vet at jeg har slitt før, men ikke at jeg fremdeles sliter med dette. I perioder synes jeg at jeg ikke hat problemer, men innerst inne vet jeg jo at det ikke er normalt. Dette er ikke noe jeg snakker med samboeren min om, selv om han vet at jeg slet før.

I løpet av disse årene har jeg vært hos lege to ganger vedr. dette problemet. Første ganga ble jeg henvist til psykolog, men det var absolutt ikke noe for meg, så jeg sluttet etter to konsultasjoner. Andre ganga (7 år senere) fikk jeg samtaler med psyk. sykepleier. Jeg opplevde at det hjalp, men det kan også ha sammenheng med at jeg var i en bra periode i livet mitt. Etter et halvt år avsluttet vi samtalene. Det varte helt til jeg opplevde flere nedturer på rad.. Da falt jeg tilbake. Jeg turte ikke å ringe psykepleieren, for nederlaget var for stort.

Nå har det gått lang tid. Jeg er fremdeles der jeg var for 10 år siden. Jeg er i en periode med en del stress og andre psykiske belastninger, og jeg føler litt avmakt. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre når det gjelder dette. Har god kontakt med fastlegen min (har fått ny siden sist), men jeg har ikke turt å ta dette opp med ham. Jeg er redd for at problemet mitt ikke er "stort" nok, er redd for å virke hypokonder, og jeg er redd for å ikke bli tatt på alvor. Jeg er også veldig ambivalent selv på det om det er et problem eller ikke.

Noen som har noen tips eller kloke ord til meg?

[Gjest Ellipse]

Hei, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg har bulimi. (vel, diagnosen jeg har atypisk anoreksi, men det er bare pga. lav vekt.)

Det med å bli verre i stressende perioder, å bruke overspisingen for å kurere indre uro, og å føle seg elendig etterpå kunne jeg skrevet selv. Jeg har også slitt i mange år. Det tok lang tid før jeg våget å oppsøke hjelp. Som deg var jeg redd for ikke å bli tatt på alvor, for at jeg ikke var syk nok, at jeg egentlig bare var en hypokonder.

Lenge klarte jeg å skjule for alle at jeg hadde problemet. Jeg hadde en viss kontroll. Helt til bulimien vokste seg så stor at den helt tok kontrollen over meg, og det ble umulig å leve et "normalt" liv. Fra å overspise et par ganger i uka, ble det hver dag. I 8-10 timer i døgnet kunne jeg gå i skytteltrafikk mellom kjøleskapet og badet. Bare avbrutt av et par turer til butikken, der jeg brant av hundrevis av kroner på is og godteri hver gang-penger som bokstavelig talt gikk rett i dass. Utmattet gråt jeg meg i søvn seint på natt, og få timer seinere var det på tide å dra en verkende kropp opp av senga. Da var det bare å dekke over hovne, røde øyne så godt det gikk, og komme seg i vei til skole/jobb, forhåpentligvis uten å svime av...Om ettermiddagen var det på´an igjen. Dette "livet" gikk utrolig nok lenge, men til slutt sier det selvfølgelig stopp.

Du skriver at du ikke er sikker på om spiseforstyrrelsen er et problem for deg. Nei, det er kanskje ikke det nå, hvis du på tross av sykdommen klarer å føre et normalt liv og ha det ok. Da er kanskje ikke motivasjonen der heller, til å jobbe for å bli frisk. For det ER mye jobb å snu et mønster en har levd med så lenge...

Men hva hvis det blir verre? Har du noen garanti for at du vil klare å beholde kontrollen? Og hva om du vil stifte familie/få barn? Hvordan vil du takle det? Det har dessuten vist seg at ubehandlet bulimi ofte går over til bare overspising med tiden. Skjer det, kan en snakke om reell overvekt...med alle de komplikasjoner det medfører. Nå har du jo en helt fin vekt helsemessig.

Lenge siden du har sjekket hvordan det står til med helsen din forøvrig? Jern, elektrolytter, andre mineraler og vitaminer-er de på ok nivå? Hva med stoffskifte, og blodtrykk? Tenner? Kanskje greit å få sjekket, hvis det er lenge siden. For selv om du ikke spyr hver dag, eller er undervektig, så kan du få skader, slik du holder på. Tennene f.eks. kan få syreskader. (Viktig: børst ALDRI tennene rett etter du har kastet opp!! Vent minst 1/2 time. Skyll med mye vann og fluorskylling i stedet.) Å kaste opp kan også gi skader i halsen/spiserøret, men alt det vet du sikkert...

Du bør også tenke på at du kan måtte vente i et halvt-1 år før du kommer i behandling, om det er det du bestemmer deg for. I behandling blir du ofte bedt om å føre matdagbok, dvs. skrive opp nøyaktig hva og når du spiser i løpet av en dag og hva du føler og tenker. Sånn kan en finne mønstre og lettere forstå hva det er som leder til overspising, og hva kan gjøres for å unngå det. Matdagbok er et ganske nyttig verktøy, synes jeg. Har også brukt det for meg selv for å gjenfinne kontrollen i perioder der jeg er "ute å kjøre".

Å spise nok og regelmessig(fra morgenen av) er alfa og omega for å unngå sug. Men lett skal jeg ikke påstå at det er... Ofte kan en spise mye mer enn en tror uten å legge på seg. Du klarer jo uansett ikke å gå ned i vekt med metoden din, skriver du. Hva med å prøve å legge slankeopplegget vekk for en stund, og i stedet fokusere på 4 sunne og "normale" måltider per dag? Ofte er vi med spiseforstyrrelser forvirret ang. hva som er "normalt", da, så her kan det hende at du behøver hjelp her...om ikke annet så fra familie/venner som har et sunt forhold til maten.

Har du noen du stoler på som du kan snakke med? Eller kanskje finnes det et lavterskel-tilbud for spiseforstyrrede der du bor? (vet det finnes i Bergen og Stavanger ihvertfall) Er du student, kan du oppsøke studenthelsetjenesten, som evt. kan hjelpe deg videre. Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, http://www.iks.no , er en annen mulighet dersom du trenger noen å snakke med dette om. Ellers er fastlegen den naturlige veien å gå, hvis du bestemmer deg for å ta tak i dette først som sist. Redsel for å ikke bli tatt alvorlig i møte med helsevesenet er oftest helt urealistisk.

Jeg søkte til slutt hjelp, og det er jeg glad for. Ellers ville jeg ikke vært her nå. Jeg er langtfra frisk, men jeg er ihvertfall mye bedre enn jeg var.

Dette ble visst veldig langt og "kronglete":-/ Hadde så mye på hjertet;) Ønsker deg nå lykke til enten du finner ut at du vil prøve behandling eller kjempe på egenhånd. Flere har klart å overvinne bulimien selv også, men i og med at du har strevd så lenge, er vel sannsynligheten stor for at du trenger litt støtte. Ikke la dumme, spiseforstyrra tanker ala "jeg er ikke tynn nok, ikke syk nok" hindre deg fra å ta helsen din på alvor ihvertfall.

Klem til deg, fra ei som forstår...

[Arden]

Hei, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg har bulimi. (vel, diagnosen jeg har atypisk anoreksi, men det er bare pga. lav vekt.)

Det med å bli verre i stressende perioder, å bruke overspisingen for å kurere indre uro, og å føle seg elendig etterpå kunne jeg skrevet selv. Jeg har også slitt i mange år. Det tok lang tid før jeg våget å oppsøke hjelp. Som deg var jeg redd for ikke å bli tatt på alvor, for at jeg ikke var syk nok, at jeg egentlig bare var en hypokonder.

Lenge klarte jeg å skjule for alle at jeg hadde problemet. Jeg hadde en viss kontroll. Helt til bulimien vokste seg så stor at den helt tok kontrollen over meg, og det ble umulig å leve et "normalt" liv. Fra å overspise et par ganger i uka, ble det hver dag. I 8-10 timer i døgnet kunne jeg gå i skytteltrafikk mellom kjøleskapet og badet. Bare avbrutt av et par turer til butikken, der jeg brant av hundrevis av kroner på is og godteri hver gang-penger som bokstavelig talt gikk rett i dass. Utmattet gråt jeg meg i søvn seint på natt, og få timer seinere var det på tide å dra en verkende kropp opp av senga. Da var det bare å dekke over hovne, røde øyne så godt det gikk, og komme seg i vei til skole/jobb, forhåpentligvis uten å svime av...Om ettermiddagen var det på´an igjen. Dette "livet" gikk utrolig nok lenge, men til slutt sier det selvfølgelig stopp.

Du skriver at du ikke er sikker på om spiseforstyrrelsen er et problem for deg. Nei, det er kanskje ikke det nå, hvis du på tross av sykdommen klarer å føre et normalt liv og ha det ok. Da er kanskje ikke motivasjonen der heller, til å jobbe for å bli frisk. For det ER mye jobb å snu et mønster en har levd med så lenge...

Men hva hvis det blir verre? Har du noen garanti for at du vil klare å beholde kontrollen? Og hva om du vil stifte familie/få barn? Hvordan vil du takle det? Det har dessuten vist seg at ubehandlet bulimi ofte går over til bare overspising med tiden. Skjer det, kan en snakke om reell overvekt...med alle de komplikasjoner det medfører. Nå har du jo en helt fin vekt helsemessig.

Lenge siden du har sjekket hvordan det står til med helsen din forøvrig? Jern, elektrolytter, andre mineraler og vitaminer-er de på ok nivå? Hva med stoffskifte, og blodtrykk? Tenner? Kanskje greit å få sjekket, hvis det er lenge siden. For selv om du ikke spyr hver dag, eller er undervektig, så kan du få skader, slik du holder på. Tennene f.eks. kan få syreskader. (Viktig: børst ALDRI tennene rett etter du har kastet opp!! Vent minst 1/2 time. Skyll med mye vann og fluorskylling i stedet.) Å kaste opp kan også gi skader i halsen/spiserøret, men alt det vet du sikkert...

Du bør også tenke på at du kan måtte vente i et halvt-1 år før du kommer i behandling, om det er det du bestemmer deg for. I behandling blir du ofte bedt om å føre matdagbok, dvs. skrive opp nøyaktig hva og når du spiser i løpet av en dag og hva du føler og tenker. Sånn kan en finne mønstre og lettere forstå hva det er som leder til overspising, og hva kan gjøres for å unngå det. Matdagbok er et ganske nyttig verktøy, synes jeg. Har også brukt det for meg selv for å gjenfinne kontrollen i perioder der jeg er "ute å kjøre".

Å spise nok og regelmessig(fra morgenen av) er alfa og omega for å unngå sug. Men lett skal jeg ikke påstå at det er... Ofte kan en spise mye mer enn en tror uten å legge på seg. Du klarer jo uansett ikke å gå ned i vekt med metoden din, skriver du. Hva med å prøve å legge slankeopplegget vekk for en stund, og i stedet fokusere på 4 sunne og "normale" måltider per dag? Ofte er vi med spiseforstyrrelser forvirret ang. hva som er "normalt", da, så her kan det hende at du behøver hjelp her...om ikke annet så fra familie/venner som har et sunt forhold til maten.

Har du noen du stoler på som du kan snakke med? Eller kanskje finnes det et lavterskel-tilbud for spiseforstyrrede der du bor? (vet det finnes i Bergen og Stavanger ihvertfall) Er du student, kan du oppsøke studenthelsetjenesten, som evt. kan hjelpe deg videre. Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, http://www.iks.no , er en annen mulighet dersom du trenger noen å snakke med dette om. Ellers er fastlegen den naturlige veien å gå, hvis du bestemmer deg for å ta tak i dette først som sist. Redsel for å ikke bli tatt alvorlig i møte med helsevesenet er oftest helt urealistisk.

Jeg søkte til slutt hjelp, og det er jeg glad for. Ellers ville jeg ikke vært her nå. Jeg er langtfra frisk, men jeg er ihvertfall mye bedre enn jeg var.

Dette ble visst veldig langt og "kronglete":-/ Hadde så mye på hjertet;) Ønsker deg nå lykke til enten du finner ut at du vil prøve behandling eller kjempe på egenhånd. Flere har klart å overvinne bulimien selv også, men i og med at du har strevd så lenge, er vel sannsynligheten stor for at du trenger litt støtte. Ikke la dumme, spiseforstyrra tanker ala "jeg er ikke tynn nok, ikke syk nok" hindre deg fra å ta helsen din på alvor ihvertfall.

Klem til deg, fra ei som forstår...

Tusen takk for et langt og bra svar, Ellipse. Du traff spikeren på hodet ved mye av det du skrev.

Spiseforstyrrelsen min er ikke et problem for meg hele tiden, men i perioder. Føler det er derfor jeg ikke klarer, gidder eller har lyst til å gjøre noe med problemet. Da jeg gikk til psykepleier, fikk hun meg til å få kontroll på spisingen, blant annet ved å føre matdagbok. Men er ikke dette egentlig en veldig kortvarig løsning? Jeg mener, trangen til å overspise og spy reduserte seg nok noe i denne perioden, men jeg tenkte på det veldig ofte. Og når da de regelmessige samtalene er over, så var det ikke så lett for meg å holde på de nye gode vanene alene. Når jeg da også ble møtt på veldig mye motgang (ble bl.a mobbet på arb.plassen ++), så var veien til overspising og oppkast veldig kort... Jeg har ikke lært andre måter å håndtere den indre uroen på, for psykepleieren (og psykologen også for den saks skyld) var mest opptatt av at jeg skulle holde meg unna overspisinga. Fikk ikke hjelp til alternative måter å takle uroen på, og selv om jeg vet at f.eks trening er en bedre måte å komme seg ovenpå igjen, så er det lettere å kjøpe seg inn en masse mat og snop og ha spiseorgier..

Jeg tror helsa mi ikke har tatt veldig skade av dette kjøret foreløpig. Noe slitt emalje på tennene. Sist jeg var hos legen ble det tatt masse blodprøver av meg, og alt var innenfor referanseverdiene.Vet ikke nøyaktig alt som ble sjekket, men det var ganske mye.

Slik som ståa er nå, så tror jeg ikke jeg vil bli verre. Ikke med det første. Jeg har vært slik som nå i mange, mange år. Samtidig ønsker jeg ikke å ha dette problemet, og jeg ønsker ikke å måtte ty til overspising og oppkast fordi jeg møter motstand.

Jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å gjøre, men innlegget ditt fikk meg til å tenke litt. Skal til legen igjen over ferien, så jeg får se om jeg har mot nok til å ta det opp med ham da.

[Gjest Ellipse]

Tusen takk for et langt og bra svar, Ellipse. Du traff spikeren på hodet ved mye av det du skrev.

Spiseforstyrrelsen min er ikke et problem for meg hele tiden, men i perioder. Føler det er derfor jeg ikke klarer, gidder eller har lyst til å gjøre noe med problemet. Da jeg gikk til psykepleier, fikk hun meg til å få kontroll på spisingen, blant annet ved å føre matdagbok. Men er ikke dette egentlig en veldig kortvarig løsning? Jeg mener, trangen til å overspise og spy reduserte seg nok noe i denne perioden, men jeg tenkte på det veldig ofte. Og når da de regelmessige samtalene er over, så var det ikke så lett for meg å holde på de nye gode vanene alene. Når jeg da også ble møtt på veldig mye motgang (ble bl.a mobbet på arb.plassen ++), så var veien til overspising og oppkast veldig kort... Jeg har ikke lært andre måter å håndtere den indre uroen på, for psykepleieren (og psykologen også for den saks skyld) var mest opptatt av at jeg skulle holde meg unna overspisinga. Fikk ikke hjelp til alternative måter å takle uroen på, og selv om jeg vet at f.eks trening er en bedre måte å komme seg ovenpå igjen, så er det lettere å kjøpe seg inn en masse mat og snop og ha spiseorgier..

Jeg tror helsa mi ikke har tatt veldig skade av dette kjøret foreløpig. Noe slitt emalje på tennene. Sist jeg var hos legen ble det tatt masse blodprøver av meg, og alt var innenfor referanseverdiene.Vet ikke nøyaktig alt som ble sjekket, men det var ganske mye.

Slik som ståa er nå, så tror jeg ikke jeg vil bli verre. Ikke med det første. Jeg har vært slik som nå i mange, mange år. Samtidig ønsker jeg ikke å ha dette problemet, og jeg ønsker ikke å måtte ty til overspising og oppkast fordi jeg møter motstand.

Jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å gjøre, men innlegget ditt fikk meg til å tenke litt. Skal til legen igjen over ferien, så jeg får se om jeg har mot nok til å ta det opp med ham da.

Så bra at det jeg skrev fikk deg til å tenke litt da:)

Nei, det å skrive matdagbok er jo ingen varig løsning, men kan være et hjelpemiddel til å finne varige løsninger, kanskje. Å bevisstgjøre seg selv på hva som kan være risikosituasjoner er viktig for å finne alternative metoder å takle disse.

Du nevner trening som et alternativ. Det hjelper meg om jeg klarer å komme meg på trening,ja...å raide butikken/kjøleskapet er ikke like fristende når en har den gode følelsen i kroppen,ikke sant?Bare ikke det å trene blir tvangspreget eller enda et krav/stressmoment, da.

Har ellers hørt at noen har blitt hjulpet av yoga og visse avspenningsøvelser. Jeg har ikke prøvd det selv-tenkt på det, men ikke kommet så langt;)

Så kjipt at du måtte oppleve mobbing på arbeidsplassen:(( Jeg har blitt mobbet/utfryst tidligere, og det bedrer ikke selvtilliten akkurat. Dårlig selvfølelse/selvtillit lager nok ofte grobunnen for spiseforstyrrelser, så å jobbe med å styrke selvtilliten er sikkert lurt....så er det bare hvordan en gjør det,da...

Synes du skal ta mot til deg og snakke med legen din over sommeren, jeg. Det høres ikke ut som du har det helt godt med deg selv. Håper du får en ok sommer!