Barnet vårt breler meg ut av forholdet!

[Gjest Fortvilet småbarnsfar]

Hei på deg! Vi er en familie på 5 personer (Mor, Far og tre barn på henholdsvis 2 år, 6 år og 12 år). Minstejenten vår på 2 år ble rammet av masteoditt i fjord vinter. Legene klarte heldigvis å stoppe det før det resulterte i spredning til hjernen. Men etter det har mor forandret seg veldig ovenfor henne. Hun er blit svært overbeskyttende, og fokuserer tydelig mye på hennes ve og vel, og dette resulterer til tider i at våre to eldre barn gjerne ikke får den samme oppmerksomheten. Dette er noe en liten toåring lett klarer å oppfatte og utnytte, noe som har resultert i at hun er blitt svært grinete hver gang mor er i nærheten. Hun klenger , griner, breler og sliter mor og oss andre helt ut. Når hun ikke får det som hun vil (men det gjør hun som oftest), setter hun i gang med gråt og utagerende oppførsel (som å kaste ting i gulvet, eller gjerne slå til sine to eldre søsken -dersom de er "dumme nok" til å prøve å trøste henne eller kose med henne). Jeg forsøker å sette ned foten når hun er slik, og gi henne beskjed om å slutte med skrikingen, noe som ofte fungerer. De gangene det ikke fungerer, tar jeg henne inn på rommet sitt (5-30 minutter), og da gir det seg som regel til slutt. Men ved enkelte (svært frustrerende) tilfeller, gjerne tidlig om morgenen blir det rett og slett for jævlig (unnskyld uttrykket). Jeg kan nevne dagens eksempel: I morges stod hun på gulvet utenfor soverommet sitt. Hun hadde kastet smokken i gulvet og ville at mor skulle ta den opp, noe hun selvfølgelig ikke gjorde. Etter en stund (og flere beskjeder) fikk jeg nok, og stod resolutt opp av sengen for å ta henne inn på rommet. Da føk moren frem (slik hun oftest gjør ved slike anledninger), stilte seg skjermende i mellom oss og ville "ta seg av det", slik at jeg ikke fikk komme nær henne. Denne overbeskyttende holdningen opplever vi ofte hjemme, og hun er lite villig til å diskutere problemet, selv om hun er klar over det og innrømmer det. Jeg sitter igjen med følelsen av at hun skal "bekytte" barnet mot meg, ja nesten som om hun frykter at jeg vil være voldelig med barnet (noe jeg selvfølgelig aldri ville ha gjort). En forferdelig følelse. Hun går i mellom oss og setter opp en mur. Og samtidig kritiserer hun meg åpenlyst med smattelyder og andre små kommentarer og "stikk", mens det pågår. Hun mener jeg går over streken og jeg mener hun ikke setter klare nok grenser. Men problemet er at hun aldri vil diskutere det, og tror at det går over av seg selv. Dette har pågått siden hun var syk, og hvis det fortsetter vil det gjøre slutt på forholdet vårt, for jeg orker ikke dette mer nå....! Hun har vert til psykolog, og han kommer med mange fornuftige råd. Problemet er at det blir med det. Rådene følges aldri. Aldri. Hva skal jeg (vi) gjøre??

[Glimtipper]

1. Barnet ditt er nok i "trassalderen". Selv om de andre barna var annerledes på denne alderen, så er alle forskjellige. Du må innse at dette vil føre med seg en god del sinneanfall, uansett oppdragelsen ellers. Sinneanfallene kan fint vare lenge for enkelte barn i denne alderen.

2. Du burde ikke ta over i en situasjon. Det hadde irritert meg enormt. Konen din takler situasjonene på sin måte, så får dere heller snakke sammen om det senere mens dere har voksentid.

3. Jeg forstår at kona di har et problem, men jeg ser også at hun jobber med det. Selv om du ikke ser umiddelbare resultater, så synes jeg du skal avvente situasjonen en god stund til. I mellomtiden må dere holde kommunikasjonen oppe og finne noen felles kjøreregler som begge to må forholde seg til i en konflikt med barna.

[Gjest Geir]

''De gangene det ikke fungerer, tar jeg henne inn på rommet sitt (5-30 minutter), og da gir det seg som regel til slutt.''

Den type "straff" kan sikkert være effektiv, men det _kan_ virke skremmende på et så lite barn, personlig ville eg aldri benytta slike metoder.

''Etter en stund (og flere beskjeder) fikk jeg nok, og stod resolutt opp av sengen for å ta henne inn på rommet. Da føk moren frem (slik hun oftest gjør ved slike anledninger), stilte seg skjermende i mellom oss og ville "ta seg av det", slik at jeg ikke fikk komme nær henne.''

Her (mener eg) dere begge gjør feil, her må dere være enige og samkjørte på hvordan dere skal forholde dere i slike tilfeller.

To åringen og de øvrige barna oppfatter lett "konflikten" mellom dere, og vil utnytte dette ved senere anledninger, du _kan_ virke for hard/tøff, og mor kan virke handlingslammet.

''Jeg sitter igjen med følelsen av at hun skal "bekytte" barnet mot meg, ja nesten som om hun frykter at jeg vil være voldelig med barnet (noe jeg selvfølgelig aldri ville ha gjort).''

Kanskje det er slik toåringen oppfatter det også?

Det er isåfall ikkje bra, ved din resolutte (og muligens irriterte?) reaksjon så _kan_ barnet reagere med frykt, mens mor ved sin handling vil forsterke eventuellt fremkalle slik frykt.

''En forferdelig følelse. Hun går i mellom oss og setter opp en mur. Og samtidig kritiserer hun meg åpenlyst med smattelyder og andre små kommentarer og "stikk", mens det pågår.''

Dere må umiddelbart sette dere ned å bli enige om hvilke reaksjoner barnet skal bli møtt med ved tilsvarende episoder, det hare dere begge to ansvar for.

''Hun mener jeg går over streken og jeg mener hun ikke setter klare nok grenser.''

Igjen, dere MÅ bli enige!

Inntil videre så MÅ mor respektere dine måter å takle barnet på, samtidig som du MÅ respektere mor sine måter å takle barnet på, dere må ikkje demonstrere deres uenighet ovenfor barnet.

[Gjest minuma]

Å gråte, kaste ting i gulvet og å slå søsken er ikke uvanlig for en 2-åring. Det betyr ikke at det skal aksepteres, men det er ikke noe å blåse opp heller, dette er vanlig i denne alderen (2-års trass)

Du tar henne til rommet sier du. Jeg håper det ikke betyr at du lar henne være der alene i mellom 5 og 30 minutter, det er ALT for lenge for en 2-åring

Jeg beklager, men det er helt feil av deg å gripe inn i en situasjon mellom mor og barn. Du underminerer mors autoritet. Du får lære deg å holde ut eller lukke døra. Her gjorde mor det helt riktige, hun var prinsippfast. Jeg kan godt forstå at mor ønsker å skjerme barnet ved slike anledninger, en rasende mann som kommer styrtende inn er svært skremmende for en 2-åring.

Mor har kanskje nytte av psykologtimene, men jeg tror dere trenger å gå til familieterapi sammen. Dette er ikke mors problem alene, det er problem med samspillet i familien.

[Gjest Fortvilet småbarnsfar]

Å gråte, kaste ting i gulvet og å slå søsken er ikke uvanlig for en 2-åring. Det betyr ikke at det skal aksepteres, men det er ikke noe å blåse opp heller, dette er vanlig i denne alderen (2-års trass)

Du tar henne til rommet sier du. Jeg håper det ikke betyr at du lar henne være der alene i mellom 5 og 30 minutter, det er ALT for lenge for en 2-åring

Jeg beklager, men det er helt feil av deg å gripe inn i en situasjon mellom mor og barn. Du underminerer mors autoritet. Du får lære deg å holde ut eller lukke døra. Her gjorde mor det helt riktige, hun var prinsippfast. Jeg kan godt forstå at mor ønsker å skjerme barnet ved slike anledninger, en rasende mann som kommer styrtende inn er svært skremmende for en 2-åring.

Mor har kanskje nytte av psykologtimene, men jeg tror dere trenger å gå til familieterapi sammen. Dette er ikke mors problem alene, det er problem med samspillet i familien.

"Jeg beklager, men det er helt feil av deg å gripe inn i en situasjon mellom mor og barn."

- Jeg griper ikke inn mellom mor og barn. Men når hun ikke gjør noe, må jeg til slutt gjøre noe. Hun har ikke vondt av å være på rommet noen minutter når hun er vanskelig.

"en rasende mann som kommer styrtende inn er svært skremmende for en 2-åring"

- ?? Setter vi tingene litt på spissen her nå? Du fremstiller det som om jeg stormet truende og skrikende inn på rommet, og at hun ble skremt av det. Slik er det absolutt ikke.

Jeg setter grenser for hvordan jeg lar mine barn får lov til å oppføre seg. Dette er viktig, og jeg vil også legge til at jeg har et fantastisk forhold til ungene mine.

Hun var ikke den eneste som opplevde vår datters sykdom traumatisk, men alle rundt oss (til og med hennes egen familie) sier at hun har forandret seg veldig, og dette sliter på alle(!)

Jeg ser i din tråd at du ser situasjonen veldig mye fra en side. Eller er alt i mitt første innlegg virkelig så feil?

[Gjest Fortvilet småbarnsfar]

''De gangene det ikke fungerer, tar jeg henne inn på rommet sitt (5-30 minutter), og da gir det seg som regel til slutt.''

Den type "straff" kan sikkert være effektiv, men det _kan_ virke skremmende på et så lite barn, personlig ville eg aldri benytta slike metoder.

''Etter en stund (og flere beskjeder) fikk jeg nok, og stod resolutt opp av sengen for å ta henne inn på rommet. Da føk moren frem (slik hun oftest gjør ved slike anledninger), stilte seg skjermende i mellom oss og ville "ta seg av det", slik at jeg ikke fikk komme nær henne.''

Her (mener eg) dere begge gjør feil, her må dere være enige og samkjørte på hvordan dere skal forholde dere i slike tilfeller.

To åringen og de øvrige barna oppfatter lett "konflikten" mellom dere, og vil utnytte dette ved senere anledninger, du _kan_ virke for hard/tøff, og mor kan virke handlingslammet.

''Jeg sitter igjen med følelsen av at hun skal "bekytte" barnet mot meg, ja nesten som om hun frykter at jeg vil være voldelig med barnet (noe jeg selvfølgelig aldri ville ha gjort).''

Kanskje det er slik toåringen oppfatter det også?

Det er isåfall ikkje bra, ved din resolutte (og muligens irriterte?) reaksjon så _kan_ barnet reagere med frykt, mens mor ved sin handling vil forsterke eventuellt fremkalle slik frykt.

''En forferdelig følelse. Hun går i mellom oss og setter opp en mur. Og samtidig kritiserer hun meg åpenlyst med smattelyder og andre små kommentarer og "stikk", mens det pågår.''

Dere må umiddelbart sette dere ned å bli enige om hvilke reaksjoner barnet skal bli møtt med ved tilsvarende episoder, det hare dere begge to ansvar for.

''Hun mener jeg går over streken og jeg mener hun ikke setter klare nok grenser.''

Igjen, dere MÅ bli enige!

Inntil videre så MÅ mor respektere dine måter å takle barnet på, samtidig som du MÅ respektere mor sine måter å takle barnet på, dere må ikkje demonstrere deres uenighet ovenfor barnet.

Kanskje det er feil å ta henne inn på rommet. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. All griningen får moren i et forrykende dårlig humør, og det går utover alle rundt henne.

Det er faktisk ikke datteren vår jeg har problemer med når hun er på sitt verste. Det er frykten for at moren skal bli så dårlig humør hver gang...

[pusi]

Kanskje det er feil å ta henne inn på rommet. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. All griningen får moren i et forrykende dårlig humør, og det går utover alle rundt henne.

Det er faktisk ikke datteren vår jeg har problemer med når hun er på sitt verste. Det er frykten for at moren skal bli så dårlig humør hver gang...

Jeg synes ikke det er feil å ta ungen inn på rommet til hun har roet seg.

Ungen må få lære at slike anfall kan vi ikke ha blandt andre folk. Det er greit å bli sint og det er greit å bli lei seg, men hvis ungen er som våre er det ikke måte på vræling, og da er det greiest at de får være litt alene. De hyler jo mer når man ser på dem (eller glaner som de sier hjemme hos oss) og de hyler like mye om ingen ser på dem.

Når ungen har roet seg, er det på sin plass med et fem.minutt på fanget og gjerne snakke om det som skjedde.

Super-nanny praktiserer også time-out...

[Gjest Elextra]

En liten digresjon - hva betyr "breler"?

[Gjest Fortvilet småbarnsfar]

En liten digresjon - hva betyr "breler"?

Brelete = grinete ;-)

[Gjest Fortvilet småbarnsfar]

Jeg synes ikke det er feil å ta ungen inn på rommet til hun har roet seg.

Ungen må få lære at slike anfall kan vi ikke ha blandt andre folk. Det er greit å bli sint og det er greit å bli lei seg, men hvis ungen er som våre er det ikke måte på vræling, og da er det greiest at de får være litt alene. De hyler jo mer når man ser på dem (eller glaner som de sier hjemme hos oss) og de hyler like mye om ingen ser på dem.

Når ungen har roet seg, er det på sin plass med et fem.minutt på fanget og gjerne snakke om det som skjedde.

Super-nanny praktiserer også time-out...

Ja, og det er der jeg har plukket den delen opp. Supernanny ruler ;-)

Skulle bare ønske det var så enkelt, uten bruk av fjernsynskameraer og supernannyer...

[AneM1365380603]

En liten digresjon - hva betyr "breler"?

En brelete unge er det smme som en sutrete unge. Her jeg bor brukes det ordet mye.

[Gjest Elextra]

En brelete unge er det smme som en sutrete unge. Her jeg bor brukes det ordet mye.

Ok :-). Har aldri hørt ordet.