Er det galt å presse seg selv om man er "psyk"?

[Gjest bipolarinnnen]

Jeg har fått inntrykk av at i terapigruppa jeg går i så skal man satse på hvile, og vente med å gjøre alt man har tenkt til å man er frisk og har fått orden på livet etc.

Jeg er redd jeg ikke får noe orden på livet før jeg er femti, slik min utvikling foregår og har derfor begynt med jobb og skole igjen. Jeg har også begynt å ta kjøretimer og har lyst til å ta kjøretimer. Jeg føler meg psyk, og er redd jeg kommer til å knekke sammen før eller siden. Men å ikke gjøre noe blir jeg verre av.

Men bør jeg absolutt avstå fra å gjøre disse tingene? Vil det hjelpe på min angst og depresjon om jeg ikke stiller krav til meg selv? Jeg må jo gjøre noe i mellomtiden

Hva synes NHD om dette? Bør jeg vente til alt blir bra før jeg begynner å realisere mine planer?

[Gjest hitmaker]

Tror du alt blir bra før du begynner å realisere dine planer, da? Eller tror du at gjennom å realisere dine planer blir du bedre? Kanskje en balanse er tingen? Nå er jeg ikke NHD, men fikk bare noen tanker. Jeg skygger litt unna grupper jeg, fordi mange av de er nettopp som du nå beskriver, selv om alle ikke er sånn.

Men du har begynt på jobb og skole. Er det ikke litt mye på en gang? Hva med å balansere dette bedre. Kan du sette ord på om dette er bra eller dårlig for deg?

[Gjest bipolarinnen]

Tror du alt blir bra før du begynner å realisere dine planer, da? Eller tror du at gjennom å realisere dine planer blir du bedre? Kanskje en balanse er tingen? Nå er jeg ikke NHD, men fikk bare noen tanker. Jeg skygger litt unna grupper jeg, fordi mange av de er nettopp som du nå beskriver, selv om alle ikke er sånn.

Men du har begynt på jobb og skole. Er det ikke litt mye på en gang? Hva med å balansere dette bedre. Kan du sette ord på om dette er bra eller dårlig for deg?

Hei. jeg mener selv at jeg har en bra balanse i forhold til hva jeg gjør. jeg jobber 50 prosent nå, og tok nylig opp en eksamen som jeg manglet i studiet. For meg så er det å ikke ha noe fast å gjøre, verre enn å ikke gjøre noe. Det blir for mye tid til grubling.

Det jeg egentlig reagerer på er denne "ta tiden til hjelp" som jeg hører blant terapeutene. Nå har jeg vært syk i snart ti år, hvivs jeg skal vente på den rette tiden til å fullføre mine planer så har jeg passert femti når det skjer, og da har jeg mistet mye underveis.

er det så galt at jeg holder meg i aktivitet selv om jeg ikke er i topp psykisk form?

[Miamarian]

Hei. jeg mener selv at jeg har en bra balanse i forhold til hva jeg gjør. jeg jobber 50 prosent nå, og tok nylig opp en eksamen som jeg manglet i studiet. For meg så er det å ikke ha noe fast å gjøre, verre enn å ikke gjøre noe. Det blir for mye tid til grubling.

Det jeg egentlig reagerer på er denne "ta tiden til hjelp" som jeg hører blant terapeutene. Nå har jeg vært syk i snart ti år, hvivs jeg skal vente på den rette tiden til å fullføre mine planer så har jeg passert femti når det skjer, og da har jeg mistet mye underveis.

er det så galt at jeg holder meg i aktivitet selv om jeg ikke er i topp psykisk form?

Jeg tror det er lurt å presse seg når en er psyk.Selvfølgelig må det være realistiske mål slik at en ikke blir helt nedslått om en ikke får det til.

Når en får ting til opplever en mestring og bygger selvtillitt.Min plan er ihvertfall å forsøke å kombinere de to.Behandling samt fokusere på utdanning og andre ting.

For meg så handler det ikke nødvendigvis så mye om dette med utdanningen.Men det er viktig for meg å ha det bra også her og nå.Og ha et ok liv selv om jeg sliter psykisk.Og hvis jeg ikke har noe å fokusere på det være seg trening eller studier eller sosialt liv er viktig for min egen bedring og tilfriskning.

Du kjenner deg vel dessuten selv best og tenker at du kanskje har mer greie på hva som er det rette for deg.Lykke til ihvertfall.

Og det er modig å kaste seg ut i det.Og om du mislykkes eller det blir for mye hva så?`.Da har du jo prøvd ihvertfall og finner mer ut hva du klarer og hva du ikke klarer

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke galt å presse seg.

Syk eller frisk, det er kun i motbakkene det går oppover. Skal en komme noen vei, må en presse seg.

Poenget er at en presser seg til trinnet over der en er i dag- ikke til ti trinn over.

[Gjest hitmaker]

Hei. jeg mener selv at jeg har en bra balanse i forhold til hva jeg gjør. jeg jobber 50 prosent nå, og tok nylig opp en eksamen som jeg manglet i studiet. For meg så er det å ikke ha noe fast å gjøre, verre enn å ikke gjøre noe. Det blir for mye tid til grubling.

Det jeg egentlig reagerer på er denne "ta tiden til hjelp" som jeg hører blant terapeutene. Nå har jeg vært syk i snart ti år, hvivs jeg skal vente på den rette tiden til å fullføre mine planer så har jeg passert femti når det skjer, og da har jeg mistet mye underveis.

er det så galt at jeg holder meg i aktivitet selv om jeg ikke er i topp psykisk form?

Jeg synes ikke det er galt. Du må kjenne selv på hva som er riktig for deg og hva du orker. Om du synes at slik ordning du har i dag er OK, så bør du lytte til deg selv og ikke høre på alle andre.

Blir litt oppgitt av sånn terapi som går ut på at en må hvile seg frisk. Er enig med det du sier, at det da er mye lettere å gruble seg enda psykere. Hvis du trives med det du gjør og føler du tåler såpass aktivitet, så hvorfor ikke? Det er du som må kjenne på dette, ingen andre. Men det gjelder å ikke presse seg selv for mye men finne en gylden middelvei.

Hør på deg selv du. Kanskje du kan diskutere det med individualbehandleren din, hvis du har en. Eller legen. Men til syvende og sist er det bare du som kan vite hva som er best så sant du ikke har det med å strekke strikken altfor langt..dette er i hvertfall mine tanker angående dette.

[Gjest owje]

Hei. jeg mener selv at jeg har en bra balanse i forhold til hva jeg gjør. jeg jobber 50 prosent nå, og tok nylig opp en eksamen som jeg manglet i studiet. For meg så er det å ikke ha noe fast å gjøre, verre enn å ikke gjøre noe. Det blir for mye tid til grubling.

Det jeg egentlig reagerer på er denne "ta tiden til hjelp" som jeg hører blant terapeutene. Nå har jeg vært syk i snart ti år, hvivs jeg skal vente på den rette tiden til å fullføre mine planer så har jeg passert femti når det skjer, og da har jeg mistet mye underveis.

er det så galt at jeg holder meg i aktivitet selv om jeg ikke er i topp psykisk form?

Synes du sier noe veldig viktig her. Jeg også har blitt satt "på vent", må ikke finne på å gå ut i arbeid har jeg fått høre. Nå har det gått 7 år, hvor lenge skal jeg vente? Det blir som du sier, snart er jeg 50, så 60, så er det for sent og jeg har ventet hele livet.

Kanskje kan man arbeide selv selv om man er litt psykisk syk?

[Gjest slipsknut]

Synes du sier noe veldig viktig her. Jeg også har blitt satt "på vent", må ikke finne på å gå ut i arbeid har jeg fått høre. Nå har det gått 7 år, hvor lenge skal jeg vente? Det blir som du sier, snart er jeg 50, så 60, så er det for sent og jeg har ventet hele livet.

Kanskje kan man arbeide selv selv om man er litt psykisk syk?

Det er kjempebra om man bare klarer å jobbe eller studere litt!! Det gjør utrolig godt for selvfølelsen. Virker som en del behandlere og sykepleiere mener man skal sitte og strikke seg frisk på et på et dagsenter - satt litt spissen. Og man må jo presse seg litt for å oppnå bedring!

[Gjest Jente31]

Min erfaring er god når det gjelder det å presse seg sakte men sikkert. Dvs, klatre oppover en stige, trinn for trinn - ikke begynne på toppen og klatre nedover..

Jeg har iallefall vokst mye på dette, og det har vært en viktig faktor på veien mot bedring :-)

[tjohei]

Jeg synes absolutt det er bedre å gjøre noen enn ingenting. Kan ikke skjønne at noen ville anbefale at en skal være helt passiv. Det er det vel ingen som anbefaler, heller ikke fagpersoner. Men problemet med samfunnet vi lever i at det er vanskelig å gjøre ting halvt. Men det er det beste synes jeg.