Nhd;har jeg skjønt dette? Viktig..

[Gjest Jente31]

Har jeg forstått diagnosen min, uvpf, riktig, og hva som skal til for at jeg skal klare å nå målet/endre meg?

Jeg spør fordi jeg vet med meg selv at jeg kan være hard og sterk nok til å gjennomføre noe når jeg først har skjønt "opgaven" og bestemt meg for det. Det har jeg erfaring med. Eller trenger jeg ikke å være så "hard" at det må være et enten/eller syn på dette?

Et svar fra deg, fagpersonen, er svært viktig for meg, for da kan jeg slå meg til ro med dette og fokuser på det jeg har bestemt meg for - også inntil neste behandl.time.

Jeg skrev et innlegg i går som endte med usikkerhet og fortvilelse om jeg har misforstått det hele eller ikke.

Svært takknemlig for svar.

Ps.

Jeg vet at jeg er utålmodig og har det travelt - for utålmodig? - og at rom ikke ble bygd på en dag. Men det er viktig for meg å komme meg fremover i denne prosessen, og jeg har ikke tid til å gjøre for mange bommerter.

Ds.

[Gjest lillibeth]

Duskriver at et svar fra fagperson er viktig for deg, men vil du følge det ?

[Gjest bare et råd]

Ta ting som dette opp med din behandler i RL som kjenner deg best.

NHD er ikke din private behandler her inne.

[Gjest Tror- jeg-iallfall]

Det virker nesten som om å få svar fra fagperson er det som betyr noe, ikke hva svaret inneholder.

Får du ikke svar formulerer du spørsmål på løpende bånd inntil du endelig oppnår målet, (som er å få svar)

på meg virker det ikke som om du tar til deg så veldig mye.

I går tok du avskjed, i dag er det noe du bare må ha svar på igjen. Jeg også har mange og vonde ting i livet mitt jeg jobber med, men jeg gjør dette sammen med min behandler fra time til time.

[Gjest oiuye]

Det er helt utrolig hvor du gang på gang tigger etter svar fra NHD, det virker som det er en ekstra tilfredstillese for deg å få svar fra han... Som en ammen sa her ikke er han ikke din private behandler.

[På leting]

Hei.

Jeg lurer på hva som egentlig sjedde etter at du i går skrev din avsked ?

Jeg har på følelsen av at du «friket « litt ut når du ikke fikk et svar fra nhd, jeg har lest flere av dine innlegg der jeg syns du har blitt litt desperat når du ikke har fått svar fra nhd.

Jeg håper virkelig ikke at han svarer deg,ikke for å være slem,men for at du skal greie å stå/romme di vanskelige følelsene dine nå.Det kan virke som om svar fra han gir deg et øyrblikkelig tilfredstillelse, og det er ikke en bra måte å bli selvstendig på.

Hold ut nå i uvissheten,det er det du blir sterkere av.

Les alt du kommer over om din pf,finn ut av hva som stemmer for deg,og diskuter det med din behandler. Det er ikke viktig om du tolker det riktig eller ei,det er din tolkning.Ta med deg all din lærdom til din behandler og dere kan sammen diskutere hva DU har funnet ut av.

Lykke til.

Bok anb: Gjennvinn livet ditt.

[Gjest oiuye]

Det er helt utrolig hvor du gang på gang tigger etter svar fra NHD, det virker som det er en ekstra tilfredstillese for deg å få svar fra han... Som en ammen sa her ikke er han ikke din private behandler.

skal du skrive nye innlegg helt til du får svar fra NHD? håper inderlig han har vett nok til ikke å svare deg........

[Sarah Elizabeth]

Du er veldig opptatt av "å komme deg videre" som du skriver. Det er viktig å være motivert for og innstilt på forandring, men ikke glem at det også er viktig å kunne akseptere ting slik de er akkurat i dag. Ta en dag om gangen og lev litt her og nå uten å tenke så mye. Din behandler skal hjelpe deg med progresjonen, du står ikke alene.

Får du hjemmelekser av behandleren din? Du og din behandler kan kanskje tenke ut små oppgaver du kan gjøre mellom timene. Slik kan du få føle at du gjør noe konstruktivt for å bli bedre :-)

[tjohei]

En viktig del av behandling er å finne sine egne svar uten hele tiden å spørre andre om det en gjør er riktig. Du skal selv vite beste hva som er best for deg. Andre kan ikke det.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei igjen, Jente31!

"Jeg vet at jeg er utålmodig og har det travelt - for utålmodig?"

Du spiller på det NHD sa en gang om at det var en dyd i terapi å være utålmodig. Da fikk du jo virkelig oppmuntring, ros og vokste i selvsikkerhet. Ønsker du dette ennå en gang til, du har vendt tilbake til dette spmet flere ganger.

Jeg tror problemet ligger i at du tidvis kan bli for "svingete" i tanker og følelser og handle på styrten (impulsivt). For du får liksom ikke fordypet deg nok, gått ned i kjernen av problemet. Jeg får nesten et bilde opp av deg som et rushetog. Du vil så gjerne fram, men du har ikke tid til å stoppe på stasjonene. Slik er tålmodighet faktisk også en stor dyd. Tålmodighet er evnen til å kunne klare å holde fast ved en tanke og en følelse, gå inn i dem uten å løpe og virre fra det ene til det andre. Da blir det lett fugl eller fisk.

Tillater stille deg følgende spm.

1. Kan du klargjøre _hva_ og _hvordan_ du har forstått din diagnose?

2. Hva har du lagt i og oppfattet som "hva som skal til for at jeg skal nå målet/endre meg"?

Du sier veldig veldig ofte at du har vært så sterk, kjempet så mye, holdt ut så mye osv. Jeg tenker at det å være sterk er å tørre å forsvare seg selv mot vold og skjerme sine barn fra de er helt små til de er store. Joda, du _har_ brutt ut til slutt, alt for mange år etter du egentlig burde. Men var det styrke som holdt deg tilbake? Var det styrke som gjorde at du sto på gårdsplassen da eksen din ved samvær kalte barna dine det verste uten at du grep inn?

Jeg _vet_ at dette høres hjerterått ut, brutalt og lite fintfølende. Jeg tror du vil bli såret og sikkert føle jeg er ute etter deg. Jeg spør svært så hardt; for kanskje er det vesentlig for deg å skjønne at du også har dine svake sider og følelser du har gitt etter for (som egen redsel). For at du skal kunne stå mer oppreist, gjør du rett i å også kunne fortelle omverdenen og vise deg svak for behandler osv. Det virker utrolig vanskelig for deg å skulle presentere hele deg. Det er jo et betydelig problem at du ble avslått hjelp f.eks. fordi du presenterte deg som så sterk, mens du inni deg ganske så skjør.

"Jeg skrev et innlegg i går som endte med usikkerhet og fortvilelse om jeg har misforstått det hele eller ikke."

Hvem/hva var det som gjorde at du reagerte emosjonelt med fortvilelse? Likeså at du følte deg så usikker?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alt du spør om har jeg svart på minst en gang før.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

-stabile mønstre av oppfatning, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske

-Slike trekk er for det meste ubevisste for mennesket selv.

-Hos de fleste spiller arv kun en mindre rolle. Viktigere er medfødt temperament og de oppvekstvilkår personen lever under. Spesielt viktig er kvaliteten på nære relasjoner, og da særlig tilstedeværelse av overgrep, forsømmelse, ustabilitet, grenseløshet og utrygghet.

-Personligehtstrekk er i utgangspunktet stabile etter at en person har nådd voksen alder. Dette gjør at menneskets personlige trekk kun i liten grad vil forandre seg uten behandling, selv om visse trekk som for eksempel impulsivitet kan svekkes med alderen

-Hovedbehandlingen er samtalebehandling over lang tid (langtids psykoterapi). Dette foregår hos spesialist. En del vil ha bruk for tilleggsbehandling mot depresjon og angst.

Fra Pasienthåndboken.

[Gjest Jente31]

Alt du spør om har jeg svart på minst en gang før.

Jeg har ikke skjønt sammenhengen.. beklager.

Der ser du - hvorfor bruke ressurser på noen som mislykkes slik som dette?

Ikke vondt eller negativt ment.. men jeg vil ikke være en unødvendig ressurs. Jeg vil ikke ta opp en plass dersom dette blir for komplisert.

[Gjest Jente31]

Alt du spør om har jeg svart på minst en gang før.

Har forstått mer og mer nå.

Det om å være en unødvendig ressurs og ikke "verdig trengende".. vel, det bekymrer meg bare mye at jeg ikke vet hva slags behandlingsoppegg jeg kommer til. Om den jeg kommer til kan hjelpe meg. Om jeg blir tatt alvorlig. Om jeg klarer å få frem ting tydelig nok, slik at jeg ikke blir avvist.

Lurer på om dere i spesialisthelsetj., etter utredning, sender en slags "anbefaling" til andre spesialisthelsetj. for å "styrke saken" til den pasienten som skal videre?

Jeg bare lurer.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Har forstått mer og mer nå.

Det om å være en unødvendig ressurs og ikke "verdig trengende".. vel, det bekymrer meg bare mye at jeg ikke vet hva slags behandlingsoppegg jeg kommer til. Om den jeg kommer til kan hjelpe meg. Om jeg blir tatt alvorlig. Om jeg klarer å få frem ting tydelig nok, slik at jeg ikke blir avvist.

Lurer på om dere i spesialisthelsetj., etter utredning, sender en slags "anbefaling" til andre spesialisthelsetj. for å "styrke saken" til den pasienten som skal videre?

Jeg bare lurer.

Lurer på om dere i spesialisthelsetj., etter utredning, sender en slags "anbefaling" til andre spesialisthelsetj. for å "styrke saken" til den pasienten som skal videre?

De må nok sende en henvisning til det nye stedet de skal overflytte deg til. På den står det vanligvis kort hva du lider av - dvs. hvilke diagnoser + hva som er de mest kjennetegnende symptomene/trekkene som skal behandles.

Ev. står det til slutt noe om motivasjon for behandling og potensiale for rehabilitering e.l.

Det er veldig vanlig at "mappa di" følger deg. Dvs. at de aller fleste er interessert i at du signerer på et skriv der du samtykker til at de innhenter journalen din. Altså alle ting som er skrevet ned i journalen fra behandlingstimer og utredning. Ev. er det også gjort notater fra telefoniske samtaler/ting du har levert (skriv/brev) som også er journalført.

Om du er redd for at de kanskje ikke vil få overført disse opplysningene. går det jo an å få spesialisthelsetjenesten der du går nå til å sende den til den nye spesialisthelsetjenesten du skal til. Du kan jo også bare få en kopi av journalen selv og sende dem. Du har full rett på jornalinnsyn og kopi av alle pasientopplysningene. Fordi de nettopp er dine.

Håper dette var klargjørende.

Hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har forstått mer og mer nå.

Det om å være en unødvendig ressurs og ikke "verdig trengende".. vel, det bekymrer meg bare mye at jeg ikke vet hva slags behandlingsoppegg jeg kommer til. Om den jeg kommer til kan hjelpe meg. Om jeg blir tatt alvorlig. Om jeg klarer å få frem ting tydelig nok, slik at jeg ikke blir avvist.

Lurer på om dere i spesialisthelsetj., etter utredning, sender en slags "anbefaling" til andre spesialisthelsetj. for å "styrke saken" til den pasienten som skal videre?

Jeg bare lurer.

Når spesialisthelsetjenesten overfører/henviser en pasient til et annet tilsvarende sted, brukes oftest epikrisen (sluttnotatet) som henvisning.

I epikrisen fremkommer diagnose, hva som er gjort, medisinering og anbefalinger om hva som skal gjøres i den videre behandling. Evt andre relevant opplysninger for videre ledd i behandlingskjeden.

[Gjest Jente31]

Når spesialisthelsetjenesten overfører/henviser en pasient til et annet tilsvarende sted, brukes oftest epikrisen (sluttnotatet) som henvisning.

I epikrisen fremkommer diagnose, hva som er gjort, medisinering og anbefalinger om hva som skal gjøres i den videre behandling. Evt andre relevant opplysninger for videre ledd i behandlingskjeden.

Ok, dette var virkelig godt å høre.

Ps.

Jeg er veldig glad for den gode og omfattende utredningen jeg har fått hos dere. Jeg er også sikker på at min behandler har gjennomskua meg mtp de siste dagers refleksjoner.

Ds.

[Gjest Jente31]

Hei igjen, Jente31!

"Jeg vet at jeg er utålmodig og har det travelt - for utålmodig?"

Du spiller på det NHD sa en gang om at det var en dyd i terapi å være utålmodig. Da fikk du jo virkelig oppmuntring, ros og vokste i selvsikkerhet. Ønsker du dette ennå en gang til, du har vendt tilbake til dette spmet flere ganger.

Jeg tror problemet ligger i at du tidvis kan bli for "svingete" i tanker og følelser og handle på styrten (impulsivt). For du får liksom ikke fordypet deg nok, gått ned i kjernen av problemet. Jeg får nesten et bilde opp av deg som et rushetog. Du vil så gjerne fram, men du har ikke tid til å stoppe på stasjonene. Slik er tålmodighet faktisk også en stor dyd. Tålmodighet er evnen til å kunne klare å holde fast ved en tanke og en følelse, gå inn i dem uten å løpe og virre fra det ene til det andre. Da blir det lett fugl eller fisk.

Tillater stille deg følgende spm.

1. Kan du klargjøre _hva_ og _hvordan_ du har forstått din diagnose?

2. Hva har du lagt i og oppfattet som "hva som skal til for at jeg skal nå målet/endre meg"?

Du sier veldig veldig ofte at du har vært så sterk, kjempet så mye, holdt ut så mye osv. Jeg tenker at det å være sterk er å tørre å forsvare seg selv mot vold og skjerme sine barn fra de er helt små til de er store. Joda, du _har_ brutt ut til slutt, alt for mange år etter du egentlig burde. Men var det styrke som holdt deg tilbake? Var det styrke som gjorde at du sto på gårdsplassen da eksen din ved samvær kalte barna dine det verste uten at du grep inn?

Jeg _vet_ at dette høres hjerterått ut, brutalt og lite fintfølende. Jeg tror du vil bli såret og sikkert føle jeg er ute etter deg. Jeg spør svært så hardt; for kanskje er det vesentlig for deg å skjønne at du også har dine svake sider og følelser du har gitt etter for (som egen redsel). For at du skal kunne stå mer oppreist, gjør du rett i å også kunne fortelle omverdenen og vise deg svak for behandler osv. Det virker utrolig vanskelig for deg å skulle presentere hele deg. Det er jo et betydelig problem at du ble avslått hjelp f.eks. fordi du presenterte deg som så sterk, mens du inni deg ganske så skjør.

"Jeg skrev et innlegg i går som endte med usikkerhet og fortvilelse om jeg har misforstått det hele eller ikke."

Hvem/hva var det som gjorde at du reagerte emosjonelt med fortvilelse? Likeså at du følte deg så usikker?

''Jeg tror problemet ligger i at du tidvis kan bli for "svingete" i tanker og følelser og handle på styrten (impulsivt). For du får liksom ikke fordypet deg nok, gått ned i kjernen av problemet.''

Ja, har funnet ut dette nå, mener jeg.

Har som sagt ikke tenkt over det før disse innleggene. Men jeg skjønner ikke helt hva du mener med det siste.. det om å fordype meg. Kan du si litt hva du mener?

''1. Kan du klargjøre _hva_ og _hvordan_ du har forstått din diagnose?''

Litt vanskelig å forklare kort. Men jeg har forstått den slik at dette er en diagnose som er mer komplisert enn sosial angst.

Diagnosen beskriver min personlighet:bl.a lav selvtillit, usikkerhet, nærtakenhet, grubling, stoler ikke på egne avgjørelser, unngår situasjoner en vet er vanskelig. adferd og følelsesliv kan vel forklares ut fra oppveksten.

''2. Hva har du lagt i og oppfattet som "hva som skal til for at jeg skal nå målet/endre meg"?''

bl.a trene på å ta egne avgjørelser; stole på meg selv, unngå grubling, tenke alternativt om noen sårer meg både med og uten grunn, tørre utsette meg for det som er ubehagelig / det jeg unngår osv. IKKE ty til dol med en gang noe går meg imot, men tørre stå i det, kjenne på det, holde ut. Lufte dette for behandler. Holde ut mellom timene. Trene på de oppgaver behandler gir meg.

'''Jeg tenker at det å være sterk er å tørre å forsvare seg selv mot vold og skjerme sine barn fra de er helt små til de er store. Joda, du _har_ brutt ut til slutt, alt for mange år etter du egentlig burde.Men var det styrke som holdt deg tilbake? Var det styrke som gjorde at du sto på gårdsplassen da eksen din ved samvær kalte barna dine det verste uten at du grep inn? Jeg _vet_ at dette høres hjerterått ut, brutalt og lite fintfølende.''

Ja, jeg ble veldig såret da du skrev akkurat dette. Det gjorde forferdelig vondt. Jeg tenkte; "skal hun gi meg enda mer skyldfølelse" osv.

Men samtidig forsto jeg hva du ville frem til. Det tenkte jeg også der og da når jeg leste det. Men dog pga jeg visste du ikke mente noe vondt med det (dvs jeg er trygg på deg, jeg "kjenner" deg litt utifra tidligere samtaler her inne). Hadde det vært noen andre ukjente nick, ville jeg trolig reagert helt annerledes.

Jeg har jo alltid bært denne maska jeg.. Men det å vise meg svak, gjorde jeg da jeg skrev det innlegget om hva jeg gjør galt. Da skrev jeg rett ut hva jeg følte og tenkte.

''For at du skal kunne stå mer oppreist, gjør du rett i å også kunne fortelle omverdenen og vise deg svak for behandler osv.''

For behandler er greit. Men omverdenen? Hvor mye skal jeg vise omverdenen av mine svake sider? Det er _det_ som er så vanskelig.. Det hemmer meg. Jeg vet rett og slet ikke. Men jeg vet hvilke mennesker jeg trives sammen med.

''Det er jo et betydelig problem at du ble avslått hjelp f.eks. fordi du presenterte deg som så sterk, mens du inni deg ganske så skjør. ''

Jeg har selv tenkt mye på dette. Men jeg fortalte at jeg sleit, at jeg er nærtaken, at jeg bar en maske og ikke viste det negative til noen, alt stod også i brevet jeg sendte ved papirer som skulle sendes inn innen to uker osv. (ville bare kommentere dette).

''"Jeg skrev et innlegg i går som endte med usikkerhet og fortvilelse om jeg har misforstått det hele eller ikke." Hvem/hva var det som gjorde at du reagerte emosjonelt med fortvilelse? Likeså at du følte deg så usikker?''

Jeg var så sikker på at det var det riktige for meg, å nettopp la være å bruke dol fordi jeg bare ville gjøre meg selv en bjørnetjeneste på denne måten; Det ville mao være mye enklere å ikke ha denne muligheten hvor jeg tyr til dere og få svar eller trøst når noe går meg i mot. Jeg skal liksom være så forbanna sterk. Det har alltid vært meg det; å være sterk (eller rettere sagt ikke tørre vise mine svakheter). Og jeg tenkte, for å være bl.a være flink pike og klare dette, må jeg avstå fra dol. Det bare må være et enten eller. For jeg vil så gjerne klare dette, koste hva det koste vil.

Etterpå ble jeg så utrolig usikker. Begynte å gruble og tenke; bruker jeg dol, er det galt. Gjør jeg det ikke, er det også galt. Og så fikke jeg destruktive tanker, om at alt jeg gjør er galt. Osv.

På en måte fikk jeg vel ikke noen bekreftelse på at dette var riktig eller ikke. Igjen vllle jeg nok la andre ta en avjørelse for meg.

Skrev derfor dette innlegget til nhd morgenen etter, hvor jeg håpet på å få en bekreftelse på hva som er riktig eller ikke. Nettoppp for å slippe gruble mer på det. Så at jeg fikk kritikk fra ukjente nick. Dog velment kritikk, ser jeg i ettertid. Det ballet på seg, og jeg ble helt rasert; tenkte nå har jeg hele dol mot meg. Nå ser hele dol hvor dum jeg er. Samtidig så jeg at nhd ikke svarte. Da tenkte jeg at han også er sint på meg. Og jeg fikk tanker om at jeg ikke er verdifull, fordi jeg er så dum og teit. Ingen kan hjelpe meg, tenkte jeg - ikke når t.o.m fagpersonen var sint på meg. Jeg ble så destruktiv at jeg ikke ønsket svar av han på dette. Så han svarte meg i det jeg skrev på webm.forum. Men jeg var bare følelsesmessig negativ og klarte ikke gi noe tilbakemelding før senere.

Jeg finner ut at jeg hele livet har unngått slike tilfeller som setter følelsene i kok. Derfor har jeg aldri tidliger sluppet noen innpå meg heller i rl. Det blir for vanskelig. For jeg vet ikke hvordan jeg skla takle følelser. Men etter at jeg begynte i behandlng, trener jeg på dette også i rl. Men det er ikke gjort på en to tre.

Klem,

[Gjest BipolarII...jeg visst]

''Jeg tror problemet ligger i at du tidvis kan bli for "svingete" i tanker og følelser og handle på styrten (impulsivt). For du får liksom ikke fordypet deg nok, gått ned i kjernen av problemet.''

Ja, har funnet ut dette nå, mener jeg.

Har som sagt ikke tenkt over det før disse innleggene. Men jeg skjønner ikke helt hva du mener med det siste.. det om å fordype meg. Kan du si litt hva du mener?

''1. Kan du klargjøre _hva_ og _hvordan_ du har forstått din diagnose?''

Litt vanskelig å forklare kort. Men jeg har forstått den slik at dette er en diagnose som er mer komplisert enn sosial angst.

Diagnosen beskriver min personlighet:bl.a lav selvtillit, usikkerhet, nærtakenhet, grubling, stoler ikke på egne avgjørelser, unngår situasjoner en vet er vanskelig. adferd og følelsesliv kan vel forklares ut fra oppveksten.

''2. Hva har du lagt i og oppfattet som "hva som skal til for at jeg skal nå målet/endre meg"?''

bl.a trene på å ta egne avgjørelser; stole på meg selv, unngå grubling, tenke alternativt om noen sårer meg både med og uten grunn, tørre utsette meg for det som er ubehagelig / det jeg unngår osv. IKKE ty til dol med en gang noe går meg imot, men tørre stå i det, kjenne på det, holde ut. Lufte dette for behandler. Holde ut mellom timene. Trene på de oppgaver behandler gir meg.

'''Jeg tenker at det å være sterk er å tørre å forsvare seg selv mot vold og skjerme sine barn fra de er helt små til de er store. Joda, du _har_ brutt ut til slutt, alt for mange år etter du egentlig burde.Men var det styrke som holdt deg tilbake? Var det styrke som gjorde at du sto på gårdsplassen da eksen din ved samvær kalte barna dine det verste uten at du grep inn? Jeg _vet_ at dette høres hjerterått ut, brutalt og lite fintfølende.''

Ja, jeg ble veldig såret da du skrev akkurat dette. Det gjorde forferdelig vondt. Jeg tenkte; "skal hun gi meg enda mer skyldfølelse" osv.

Men samtidig forsto jeg hva du ville frem til. Det tenkte jeg også der og da når jeg leste det. Men dog pga jeg visste du ikke mente noe vondt med det (dvs jeg er trygg på deg, jeg "kjenner" deg litt utifra tidligere samtaler her inne). Hadde det vært noen andre ukjente nick, ville jeg trolig reagert helt annerledes.

Jeg har jo alltid bært denne maska jeg.. Men det å vise meg svak, gjorde jeg da jeg skrev det innlegget om hva jeg gjør galt. Da skrev jeg rett ut hva jeg følte og tenkte.

''For at du skal kunne stå mer oppreist, gjør du rett i å også kunne fortelle omverdenen og vise deg svak for behandler osv.''

For behandler er greit. Men omverdenen? Hvor mye skal jeg vise omverdenen av mine svake sider? Det er _det_ som er så vanskelig.. Det hemmer meg. Jeg vet rett og slet ikke. Men jeg vet hvilke mennesker jeg trives sammen med.

''Det er jo et betydelig problem at du ble avslått hjelp f.eks. fordi du presenterte deg som så sterk, mens du inni deg ganske så skjør. ''

Jeg har selv tenkt mye på dette. Men jeg fortalte at jeg sleit, at jeg er nærtaken, at jeg bar en maske og ikke viste det negative til noen, alt stod også i brevet jeg sendte ved papirer som skulle sendes inn innen to uker osv. (ville bare kommentere dette).

''"Jeg skrev et innlegg i går som endte med usikkerhet og fortvilelse om jeg har misforstått det hele eller ikke." Hvem/hva var det som gjorde at du reagerte emosjonelt med fortvilelse? Likeså at du følte deg så usikker?''

Jeg var så sikker på at det var det riktige for meg, å nettopp la være å bruke dol fordi jeg bare ville gjøre meg selv en bjørnetjeneste på denne måten; Det ville mao være mye enklere å ikke ha denne muligheten hvor jeg tyr til dere og få svar eller trøst når noe går meg i mot. Jeg skal liksom være så forbanna sterk. Det har alltid vært meg det; å være sterk (eller rettere sagt ikke tørre vise mine svakheter). Og jeg tenkte, for å være bl.a være flink pike og klare dette, må jeg avstå fra dol. Det bare må være et enten eller. For jeg vil så gjerne klare dette, koste hva det koste vil.

Etterpå ble jeg så utrolig usikker. Begynte å gruble og tenke; bruker jeg dol, er det galt. Gjør jeg det ikke, er det også galt. Og så fikke jeg destruktive tanker, om at alt jeg gjør er galt. Osv.

På en måte fikk jeg vel ikke noen bekreftelse på at dette var riktig eller ikke. Igjen vllle jeg nok la andre ta en avjørelse for meg.

Skrev derfor dette innlegget til nhd morgenen etter, hvor jeg håpet på å få en bekreftelse på hva som er riktig eller ikke. Nettoppp for å slippe gruble mer på det. Så at jeg fikk kritikk fra ukjente nick. Dog velment kritikk, ser jeg i ettertid. Det ballet på seg, og jeg ble helt rasert; tenkte nå har jeg hele dol mot meg. Nå ser hele dol hvor dum jeg er. Samtidig så jeg at nhd ikke svarte. Da tenkte jeg at han også er sint på meg. Og jeg fikk tanker om at jeg ikke er verdifull, fordi jeg er så dum og teit. Ingen kan hjelpe meg, tenkte jeg - ikke når t.o.m fagpersonen var sint på meg. Jeg ble så destruktiv at jeg ikke ønsket svar av han på dette. Så han svarte meg i det jeg skrev på webm.forum. Men jeg var bare følelsesmessig negativ og klarte ikke gi noe tilbakemelding før senere.

Jeg finner ut at jeg hele livet har unngått slike tilfeller som setter følelsene i kok. Derfor har jeg aldri tidliger sluppet noen innpå meg heller i rl. Det blir for vanskelig. For jeg vet ikke hvordan jeg skla takle følelser. Men etter at jeg begynte i behandlng, trener jeg på dette også i rl. Men det er ikke gjort på en to tre.

Klem,

Se på meldinger