Hvorfor må man være så psykisk nedbrutt at man k

[Gjest forvirranå]

Jeg har angst og depresjon og har gått til haugevis av behandlere fra barne skolen. Også fullførte jeg vidregående og begynte å jobbe i en barnehage. Og det gikk veldig dårlig. De ansatte var veldig klagende mot meg og fortalte at jeg måtte prate mere og jobbe med det og jobbe med datt. Og prate med foreldre og barn og prate på personal møter osv. Jeg klarte ikke å prate pga. angsten. Og jeg fortalte dette til psykiateren jeg gikk til. Jeg jobba på barnehagen i tre år og samtidig gikk jeg til en og samme psykiater i tre år. Og i de tre årene så sa jeg hele tiden at jeg ikke orka å jobbe. At jeg hadde fryktelig angst. Og var trist og depremert. Og fortalte at jeg ikke orka mere på den jobben. Og det eneste psykiateren gjorde var å si ja i hele tre år. Jeg spurte om jeg kunne bli sykemeldt i de tre årene jeg gikk der, men hun sa at da hadde jeg ingenting å gå til. Jeg er veldig pliktoppfyllende og var aldri borte en eneste dag fra jobben. Jeg er altfor snill og turte ikke å banke i bordet og si at nå forlanger jeg å bli sykemeldt. Og etter tre år så begynte jeg å kaste opp. Jeg kastet opp hver dag i to måneder. Jeg kastet opp hver eneste morgen før jeg gikk på jobb og det var pga. psyken. Og heldigvis etter to måneder med oppkast og jeg gikk ned 20 kilo på to måneder så ble jeg sykemeldt. Fordi da sa jeg til psykiateren at jeg ikke orka mere fordi jeg kastet opp. Og da ble det plutselig noe fysisk og det er lettere å skylde på oppkast enn at man ikke orker mere psykisk. Og etter det så slutta jeg hos denne psykiateren fordi hun mente jeg var for syk til at hun kunne behandle meg. Men hvorfor sa plutselig denne psykiateren som jeg hadde gått til i tre år at jeg var for frisk til å bli sykemeldt og for syk til å bli behandlet? Det henger jo ikke på grep. Og nå er det syv år siden dette hente og jeg har vært gjennom rehablitering og midlertidig ufør og er nå varig. Jeg har ikke prøvd meg på attføring fordi en annen lege og mange andre terapauter mente jeg var for syk til å prøve attføring. Men jeg er så sinna på denne psykiateren fordi hun ikke sykemeldte meg før jeg hadde gått så langt med å kaste opp? Hvorfor må man være så psykisk syk at man kaster opp før man blir sykemeldt? Og jeg kastet opp hver dag i seks måneder før det endelig ga seg. Og gikk ned 50 kilo. Heldigvis så var jeg overvektig før dette skjedde ellers så hadde jeg bare vært et skjellett. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke hun psykiateren sykemeldte meg tre år før? Da hadde jeg kanskje vært ute i jobb nå? For da hadde jeg sluppet oppkast hver dag i seks måneder også. Hvorfor kunne jeg ikke blitt sykemeldt før jeg kastet opp hver dag når jeg bad om det. Fordi jeg hver eneste gang da jeg var i terapi så sa jeg at jeg ikke orka jobben min mere. Jeg følte ikke hun tok meg på alvor. Nå er jeg kjempeglad for at jeg kasta opp hver dag i et halvt år for jeg lurer på om hvis ikke jeg hadde kastet opp så hadde hun psykiateren kanskje ennå latt meg presses i jobb? Grusomt. Jeg vil jo gjerne jobbe og jeg bønnfalte psykiateren min om å bli sykemeldt fordi jeg ikke orka mere. Jeg merka på kroppen min at jeg ikke orka mer. Og til slutt så sa kroppen min ifra fysisk ved å kaste opp. Men hvorfor skal det gå så langt før en sykemelding skal skrives ut? Og hvorfor sier denne psykiateren at jeg var for syk til å bli behandlet hos henne akkurat da jeg ble sykemeldt. Og det er jo akkurat da jeg var sykemeldt som jeg trang å gå i terapi fordi jeg var så psykisk nedbrutt. Jeg klarte ikke å holde på maten engang fordi jeg var så kvalm av angsten. Jeg er så sinna på henne fordi hun ikke sykemeldte meg før det gikk så langt. Hvorfor?

[miia]

"De ansatte var veldig klagende mot meg og fortalte at jeg måtte prate mere og jobbe med det og jobbe med datt. Og prate med foreldre og barn og prate på personal møter osv."

Dette er ikke "å være klagende" som du uttrykker det - dette er helt normale forventninger til deg som ansatt i barnehagen. Kan du ikke takle disse forventningene, har du ingenting der å gjøre.

Dette er ikke ment som et angrep på deg, men jeg er så utrolig lei av at "alt mulig" tydeligvis kan brukes i barnehager. Dette er nok et utmerket eksempel på at det å jobbe i barnehage krever mer enn å bare ha to armer...!!

[Gjest Ellipse]

NHD skrev i et innlegg at en skulle ha tiltro til ekspertene. Vel og bra det. Men ikke alle s.k. eksperter er like dyktige. Og det er neimen ikke alltid lett å skille mellom de bra og de dårlige! (Spes. ikke hvis en ikke selv er psykiatriutdannet)

På meg høres det ut som du har vært uheldig og truffet på en psykiater av det mindre bra slaget, som ikke har tatt deg på alvor eller forstått omfanget av problemene dine. Men viktig også å huske på at ingen, selv ikke psykiatere, er tankelesere, så det ligger et ansvar på deg å formidle hvordan du har det...

Likevel, i løpet av tre år, burde h*n vel ha snappet opp hvor syk du var. En annen ting er å fortsette en behandling over så lang tid hvis den ikke gir resultater? Hvilken terapi var det du fikk?

Får du noen hjelp nå? Jeg skjønner at du er bitter, men det eneste du kan gjøre noe med er framtiden, dessverre.

PS: innlegg blir lettere å lese hvis du putter inn noen avsnitt her og der. Bare et tips:)