Feil eller riktig?

[Gjest Lurer litt på det]

Jeg skriver dagbok til tantebarnet mitt. Dagbok samt minnebok som er ment at hun skal få se når hun er voksen.

Vi har ikke sett henne siden januar og jeg samler sammen alle bilder, jeg noterer ned alle mine forsøk på kontak, kopier av brev som er sendt, noterer ned meldinger som er sendt og besvart/eller ikke besvart.

Jeg noterer også ned all min kontakt med barnevernet som tok barnet fra faren fordi moren mente at far skulle kiddnappe barnet til Sverige. Han skulle bare på helgetur til hytta si. En venn av deres felles barn skulle også være med.

Barnevernet henla saken da de ikke lenger trodde på disse beskyldningene, men kunne ikke hjelpe oss. De håpet nok at rettsaken de visste skulle komme ville løse opp i konflikten.

Det gjorde den ikke.

Jeg tar vare på alle mine hendvendelser til dem og svar jeg har fått i fra dem. Også hendvendelser tilsakkyndig som ikke ble besvart. Jeg noterer at mobilen som ble sendt henne for at vi kunne ha telefonisk kontakt ble sendt i retur,

Jeg tar vare på absolutt alt som skjer. Kopier blir limt inn i dagboken, sammen med mine tanker rundt saken. Hvor mye vi savner henne, hvor mye barna savner henne.

Hvorfor gjør jeg dette? Det virker jo rimelig sprøtt.

Jo, jeg gjør det fordi jeg tror at barnet får høre av sin mor at vi ikke ønsker å treffe henne.

Jeg tror at barnet ikke får vite at hun får invitasjon til brylupp, konfirmasjon og bursdager.

Jeg tror hun opplever en stor traume (Det gjør vi også) og jeg ønsker at hun en dag skal vite hvor hardt vi forsøkte. Jeg vil hun skal vite hvorfor hennes liv ble så totalt endret og at vi ikke kan noe for at det ble slik.

Hvis saken skulle løse seg før den tid, blir alt brent.

[sola60]

Så fint at du tar vare på ting! Jeg har også en tanteunge som ble hold borte fra familien av sin mor. Vi fikk aldri komme inn og snakke med henne, hun fikk ikke brev eller gavene fra oss, og hun fikk høre en mengde løgner om sin far og familien. Eneste gangene hun fikk besøke oss var når mor trengte hjelp til noe - vi stilte alltid opp i håp om å få treffe jentungen.

En dag når jenta nærmet seg 18 år gikk moren for langt etter et "bruke tante"-beøk hos meg og jeg sprakk totalt. Jeg fortalte mor at hun ikke var velkommen lenger etter alle løgnene om oss, og jenta at hun nå var gammel nok til å ta kontakt med sin far for å høre hans side av historien. Resultatet er at far og datter nå har fått god kontakt, og prøver å ta igjen all tapt tid. Heldigvis.

Stå på og ikke oppgi kontakten! Før eller senere vil barnet ønske å få vite mer om hva som skjedde. Da kan du legge fram fakta. Men ikke vær negativ om mor - det får h*n bare til å gå i forsvar.

[Gjest Lurer litt på det]

Så fint at du tar vare på ting! Jeg har også en tanteunge som ble hold borte fra familien av sin mor. Vi fikk aldri komme inn og snakke med henne, hun fikk ikke brev eller gavene fra oss, og hun fikk høre en mengde løgner om sin far og familien. Eneste gangene hun fikk besøke oss var når mor trengte hjelp til noe - vi stilte alltid opp i håp om å få treffe jentungen.

En dag når jenta nærmet seg 18 år gikk moren for langt etter et "bruke tante"-beøk hos meg og jeg sprakk totalt. Jeg fortalte mor at hun ikke var velkommen lenger etter alle løgnene om oss, og jenta at hun nå var gammel nok til å ta kontakt med sin far for å høre hans side av historien. Resultatet er at far og datter nå har fått god kontakt, og prøver å ta igjen all tapt tid. Heldigvis.

Stå på og ikke oppgi kontakten! Før eller senere vil barnet ønske å få vite mer om hva som skjedde. Da kan du legge fram fakta. Men ikke vær negativ om mor - det får h*n bare til å gå i forsvar.

"Men ikke vær negativ om mor - det får h*n bare til å gå i forsvar"

Nei, aldri om jeg kommer til å være det. Ikke ett negativt ord skal komme i fra min munn. Jeg tar bare vare på fakta i saken og svar på mine forsøk på kontakt. Svar på invitasjoner på brylupp,konfirmasjon, bursdag osv. Disse er jo negative, men barnet får tenke selv når det blir voksent nok til å forstå.

Så fint at far og barn har fått god kontakt igjen. Det er det jeg trøster meg med også. Jeg er ganske sikker på at barnet selv kommer til å ta kontakt en vakker dag.

Barnet er såpass stort at hun vil huske godt. Hun har vært mer enn 50% hos far fra ett-års alder. Det verste er at sakkyndig har uttalt at barnet savner far veldig, men likevel dømmer de slik.

Det er så vondt noen dager at jeg holder på å gå fra forstanden. Jeg er nesten like glad i tantebarnet mitt som i egne barn og det er en voldsom omveltning og plutselig ha null kontakt.

Noen dager fabler jeg om å oppsøke henne på sfo, men det kan jeg ikke gjøre. Da kan jeg bli anmeldt til politiet.

Besteforeldrene greide ikke mer på vårparten. De oppsøkte henne utenfor skolen. Barnet kom springende mot dem. Kastet seg rundt halsen på bestemor, gråt så hun ristet og ville ikke slippe taket. Spurte etter faren og lurte på om ikke han også kom. Jenta sa at hun hadde sagt til mor at hun ville bo like mye hos begge, men mor hadde sagt at det ikke gikk.

Hun tryglet om å få være med dem. Det var et rop om hjelp.

Min mor synes det var helt forferdelig og forlate henne. Dagen etter ble de anmeldt til politiet og fikk besøksforbud.

Det var denne episoden retten la skylden på i sin dom. Det var altså besteforeldrene som fikk skylden. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at disse to gamle skulle få skylda når jeg tenker på den nære kontaken det har vært mellom jenta og besteforeldrene.

[Gjest Lurer litt på det]

"Men ikke vær negativ om mor - det får h*n bare til å gå i forsvar"

Nei, aldri om jeg kommer til å være det. Ikke ett negativt ord skal komme i fra min munn. Jeg tar bare vare på fakta i saken og svar på mine forsøk på kontakt. Svar på invitasjoner på brylupp,konfirmasjon, bursdag osv. Disse er jo negative, men barnet får tenke selv når det blir voksent nok til å forstå.

Så fint at far og barn har fått god kontakt igjen. Det er det jeg trøster meg med også. Jeg er ganske sikker på at barnet selv kommer til å ta kontakt en vakker dag.

Barnet er såpass stort at hun vil huske godt. Hun har vært mer enn 50% hos far fra ett-års alder. Det verste er at sakkyndig har uttalt at barnet savner far veldig, men likevel dømmer de slik.

Det er så vondt noen dager at jeg holder på å gå fra forstanden. Jeg er nesten like glad i tantebarnet mitt som i egne barn og det er en voldsom omveltning og plutselig ha null kontakt.

Noen dager fabler jeg om å oppsøke henne på sfo, men det kan jeg ikke gjøre. Da kan jeg bli anmeldt til politiet.

Besteforeldrene greide ikke mer på vårparten. De oppsøkte henne utenfor skolen. Barnet kom springende mot dem. Kastet seg rundt halsen på bestemor, gråt så hun ristet og ville ikke slippe taket. Spurte etter faren og lurte på om ikke han også kom. Jenta sa at hun hadde sagt til mor at hun ville bo like mye hos begge, men mor hadde sagt at det ikke gikk.

Hun tryglet om å få være med dem. Det var et rop om hjelp.

Min mor synes det var helt forferdelig og forlate henne. Dagen etter ble de anmeldt til politiet og fikk besøksforbud.

Det var denne episoden retten la skylden på i sin dom. Det var altså besteforeldrene som fikk skylden. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at disse to gamle skulle få skylda når jeg tenker på den nære kontaken det har vært mellom jenta og besteforeldrene.

Ang dette med gaver som ikke kom frem.

Vi har begynt å forstå at det samme antagelig skjer her også.

Bestemoren har ved flere anledninger sendt penger til barnebarnet sitt. Ved to anledninger har hun samtidig sendt en melding til moren om hun ikke kunne få sin datter til selv å sende et takkekort (hun er flink til å skrive) bare slik at hun kunne føle seg trygg på at pengene kom frem. Det har aldri kommet noe takkekort.

Derfor har vi begynt å mistenke at mor tar pengene selv og derfor setter hele familien nå heller penger i på barnets konto som skal stå der frem til hun er voksen.

[Gjest Hele veien opp!]

Ang dette med gaver som ikke kom frem.

Vi har begynt å forstå at det samme antagelig skjer her også.

Bestemoren har ved flere anledninger sendt penger til barnebarnet sitt. Ved to anledninger har hun samtidig sendt en melding til moren om hun ikke kunne få sin datter til selv å sende et takkekort (hun er flink til å skrive) bare slik at hun kunne føle seg trygg på at pengene kom frem. Det har aldri kommet noe takkekort.

Derfor har vi begynt å mistenke at mor tar pengene selv og derfor setter hele familien nå heller penger i på barnets konto som skal stå der frem til hun er voksen.

Så bra dere gjør det. Dersom moren tar disse pengene, kan det hende hun er rimelig vridd på andre ting også. Det er flott at dere sparer penger til dette barnet, til senere, slik at hun kanskje har litt å falle tilbake på når hun blir stor.

Ellers ville jeg kanskje ført saken videre hvis jeg var faren. Den kan føres helt opp på departementsnivå, barnevernet, fylkesmannen, departementet.

Sakkyndiges uttalelser -skal- veie tungt. Så allerede der har dere kanskje noe å gå videre på.