Kan det være noe som feiler datteren min?

[Gjest Mor til en jente]

Datteren min er 16 år. Fra hun var liten har hun vært en rolig jente med ett heftig sinne når hun var sint. Det gikk ofte fort over. I tillegg har hun en stahet i seg som er vanskelig å nå inn til. Helt til hun var 13 år synes jeg det meste gikk rimelig bra i hennes utvikling både hjemme og på skole, ikke noen større utfordringer. Da hun ble tenåring ble det straks litt verre. Hennes adferd forandret seg radikalt. Dette utartet seg på at hun begynte stjele, lyve, røyke, drikke, regelbrudd, være sammen med tvilsomme folk, og eldre gutter. Hun var i kraftig opposisjon. Mange regler ble brutt gang på gang. Vi hadde mange samtaler omkring emnet, og hun hadde problemer med å ta til seg det vi foreldre formidlet til henne. Det var som om en rullegardin gikk ned når vi snakket med henne, hun svarte ikke og staheten var så stor at hun kunne irritere den mest tålmodige. Hun kom også i konflikt med lærer på skolen, skulket og skyldte på alle andre. Hun tåler ikke å bli konfrontert med noe verken fra lærere, venner, og familie. Da betegner hun dem som om det er noe feil med disse, og blir sint. Hun klarer ikke be om unnskyldning. Vi har vært i kontakt med barnevern, BUP og politi. Utredningen BUP ga var at hun hadde dårlige empatiske emner. Hun ville ikke gå lengre til BUP, sa de var sprø og hun kunne ikke se at det var noe med henne selv som var galt. Barnevernet hjalp oss med avlastning 1 gang pr mnd. Avlastningshjemmet hadde henne noen få ganger, da orket de ikke mer siden hun ikke fulgte reglene. Det koster henne ingenting å lyve på foreldre, lærere eller til barnevernet. Ingen respekt for autoriteter. Alt er liksom en ond sirkel.

Hvorfor er det slik har jeg stilt meg selv spørsmålet. Jeg er helt vanlig mor, høgskoleutdannet og har jobb. Har samboer (som ikke er hennes far) og vi har ett felles barn på 9 år. Hun har et greit forhold til min samboer, han har stilt mye opp. Vi har normale verdier, normer og regler, og har hatt to ungdommer fra før uten denne type atferd. Oppfølging og kjærlighet har hun fått mye av i oppveksten (av meg som mor). Jeg kan likevel spørre meg selv om lite nettverk kan være en medbringende faktor i så måte. Besteforeldre er døde på farssiden og mine foreldre er ikke til stede. Ingen onkler eller tanter. Storebror er den eneste som er til stede. Hun har også hatt en far som har vært minimalt til stede i hennes liv. Han har stilt lite opp for henne. Kommunikasjonen mellom meg og faren har vært svært dårlig, og far har ved flere anledninger snakket stygt om meg til henne. Dette tror jeg kanskje skinner igjennom ved hans manglede omsorg. Hun er veldig bitter på sin far, og stemor ønsker ikke å ha noe med henne å gjøre. Hun er litt overvektig, slik at selvbildet er noe dårlig. Min yngste datter på 9 år har vært ett krevende barn fra hun var baby. Kan det være noe der, at 16 åringen min har fått for lite oppmerksomhet? Jeg stiller meg selv som sagt mange spørsmål om hva det er med datteren min. Hun er nå på 17 året og er bekymret for hvordan dette vil gå. Noen ymter frempå om ADHD, men jeg tviler litt da symptomene gjerne viser seg før 5 års alder. Det er jo etter fylte 13 år dette har tiltrådt.

[pekkaline]

Som mor så må du ikke belaste deg med tanker om at du er skyld i noe. Det som slår meg er at hun kanskje har en sorg fra et tidspunkt som ikke er blitt behandlet/snakket om. Sorg er pga kjærlighet, og det kan komme fra hennes fars manglende omsorg eller fra bruddet deres. Når hormonene så kommer i ungdomsårene så slår alt det innestengte ut. Jeg tror ikke det feiler henne noe annet enn opprør mot fortid. Som bup sa, hun mangler empati. Hun kan ha satt opp en mur der, for å beskytte seg selv slik at hun ikke blir såret igjen. Hun er nok (var) glad i sin far, men sorgen som har ført til sinne forhindrer henne i å føle noe som helst i de handlingene du sier hun har gjort.

Hun kan ha behov for samtaler, noe som kan være vanskelig å få noen utenforstående til å ta med henne siden hun mener alle andre feiler noe og ikke hun. Kanskje du eller hennes bror kan få igang noe her, eller en annen i nær familie. Lykke til!

(mine tanker om innlegget)

[Gjest Mor til en jente]

Som mor så må du ikke belaste deg med tanker om at du er skyld i noe. Det som slår meg er at hun kanskje har en sorg fra et tidspunkt som ikke er blitt behandlet/snakket om. Sorg er pga kjærlighet, og det kan komme fra hennes fars manglende omsorg eller fra bruddet deres. Når hormonene så kommer i ungdomsårene så slår alt det innestengte ut. Jeg tror ikke det feiler henne noe annet enn opprør mot fortid. Som bup sa, hun mangler empati. Hun kan ha satt opp en mur der, for å beskytte seg selv slik at hun ikke blir såret igjen. Hun er nok (var) glad i sin far, men sorgen som har ført til sinne forhindrer henne i å føle noe som helst i de handlingene du sier hun har gjort.

Hun kan ha behov for samtaler, noe som kan være vanskelig å få noen utenforstående til å ta med henne siden hun mener alle andre feiler noe og ikke hun. Kanskje du eller hennes bror kan få igang noe her, eller en annen i nær familie. Lykke til!

(mine tanker om innlegget)

Tusen takk for et fint svar.

[Gjest sosialarbeider og mamma]

Ja, hva er dette her? Er det et ungdomsopprør fra en litt ulykkelig jente? Er det atferdsproblemer, depresjon, en begynnende personlighetsforstyrrelse eller symptomer på rusmisbruk?

Jeg jobber med voksne mennesker som har rusproblemer og andre sosiale problemer og hvis noen kontaktet meg og fortalte din historie så ville jeg vært bekymret og satt inn en stor innsats for jeg ville tenkt at denne jenta risikerer å få alvorlige problemer på sikt og trolig har hun det ganske vondt nå også. Når det er sagt så kjenner jeg jo også til ungdom som har vært rimelig vanskelige og normbrytende som har skikket seg bra med tiden og fått fine liv, så det er ikke gitt at det går dårlig det her.

Til en viss grad er det vanlig at ungdom bryter normer og regler, er vanskelige å kommunisere med og så videre. Men jeg ville vært bekymret om min datter hadde hatt den atferden som du viser til. Jeg ville vært spesielt bekymret over manglende empati og at hun skylder på andre når hun får kritikk. Spesielt får jeg da assosiasjoner til personlighetsforstyrrelser, dog skal ikke ungdom få de diagnosene, men det kan være starten på noe. Lyving, stjeling (penger?), eldre gutter og venner i dårlige miljøer gjør at jeg blir bekymret for rus..

Var jeg deg tror jeg at jeg ville krevd at hun tok i mot psykiatrisk vurdering og behandling slik at den negative utviklingen kan tas tak i. Kan du om mulig knytte dette opp mot belønning, noen goder har hun vel? Belønning som kan holdes tilbake, for eksempel lommepenger, utetider osv. Jeg ville også tatt kontakt med barnevernet og søkt om MST, multisystemisk terapi - et hjelpetiltak som er effektivt og jobber med hele familien. Har de ikke MST i deres kommune så undersøk om du kan få det fra andre steder.

Stå på videre mamma, ikke gi opp. Trygge, solide rammer og masse kjærlighet må til og du må ikke stå alene om dette. Involver de som er rundt, de fra skolen, BUP, barnevern.. Kanskje lag et nettverk med de instansene som er involvert der alle blir ansvarliggjort og får oppgaver i forhold til din datter. (Ansvarsgruppe, individuell plan osv kan være aktuelle tiltak der fagfolk forplikter seg til å hjelpe tverrfaglig)

[Gjest Kjærringa]

Som mor så må du ikke belaste deg med tanker om at du er skyld i noe. Det som slår meg er at hun kanskje har en sorg fra et tidspunkt som ikke er blitt behandlet/snakket om. Sorg er pga kjærlighet, og det kan komme fra hennes fars manglende omsorg eller fra bruddet deres. Når hormonene så kommer i ungdomsårene så slår alt det innestengte ut. Jeg tror ikke det feiler henne noe annet enn opprør mot fortid. Som bup sa, hun mangler empati. Hun kan ha satt opp en mur der, for å beskytte seg selv slik at hun ikke blir såret igjen. Hun er nok (var) glad i sin far, men sorgen som har ført til sinne forhindrer henne i å føle noe som helst i de handlingene du sier hun har gjort.

Hun kan ha behov for samtaler, noe som kan være vanskelig å få noen utenforstående til å ta med henne siden hun mener alle andre feiler noe og ikke hun. Kanskje du eller hennes bror kan få igang noe her, eller en annen i nær familie. Lykke til!

(mine tanker om innlegget)

Hei! Din historie minner veldig om ei jente i min familie. Hun oppførte seg mer og mer "rart" men var helt "normal" som barn. Hun har fått diagnosen Asbergers som du kan lese mer om på nettet. Hun har nå fått støttekontakt og litt eget opplegg på skolen, og greier seg etter forholdene bra.Hun er egentlig skoleflink. Hun mangler sosiale antenner og empati, og begynte heldigvis ikke å vanke med "dårlige venner" men det var nok antakelig helt tilfeldig fordi det ikke fantes noen slik gjeng der hun bodde. Lykke til!