Sorg

[Gjest trist og vondt]

I julen mistet jeg min kjæreste ( slutt) min hund døde, min datter har flyttet og vil ha minst mulig kontakt med meg da hun sier hun vil bli selvstendig. Jeg har nok overbeskyttet henne for mye så jeg skjønner henne.. Jeg har forferdelig sorg over alt dette. Det er så smertefullt at jeg gikk til legen for å få sobril. Jeg er kraftig deprimert og det virker som dette ikke vil slippe taket.

Det eneste jeg ønsker er litt sol og glede.. Sorg tar tid, men det er nesten ikke til å holde ut..

Hva gjør man? og hvordan har du kommet over din sorg? for alle mennesker opplever sorg til tider.

Jeg har veldig få venner da jeg er redd for å knytte meg til mennesker som man mulig mister og da en da enda mer sorg. Har mistet mye i livet.

[Lillemus]

Få deg en ny hund! Vær stolt av at datteren din er en selvstendig, flott ung kvinne og glem den tufsen av en fyr, lev livet og finn deg selv før du begynner å jakte igjen. ) *Klem*

[Colette]

For 10 år siden ble hele mitt liv snudd på hodet. Jeg ble skilt og mistet med skilsmissen kjæledyr jeg hadde, hjemmet mitt, økonomisk trygghet (var hjemmeværende på den tiden, og uten inntekt). I tillegg til dette hadde jeg vært syk en periode før alt dette skjedde. Det var tøft.

Hva jeg gjorde? Jeg skaffet meg et nytt sted å bo og ikke minst: Jeg begynte på utdanning. Først tok jeg studiekompetanse på 1 år, og deretter studerte jeg. Dette ble for meg redningen. Jeg følte en overveldende glede over å kunne ta egne valg, tenke på meg selv og ingenting annet.

I løpet av de siste 1,5 årene har jeg mistet min mor, min aller beste venn i nabolaget og senest en av mine kjære katter, for 4 uker siden. Men sorg er en del av livet - og noe man må innfinne seg med. Skal man unngå sorg- så må man også unngå alle gleder i form av nærhet med dyr og mennesker. Det gjelder bare å ikke gi seg over :-)

[Helmi]

Det er en stor forandring for oss foreldre når ungen(e) er så store at de flytter hjemmefra.

Men likevel...det er jo slik det skal være! Det er jo dette vi jobber mot som foreldre: at ungene våre blir "sjødyktige" og klarer seg uten oss. At de blir selvstendige voksne mennesker. Dette er vel ditt ønske også?

Jeg ville ikke kalt mine følelser rundt dette for sorg. Det kan være vemodig at barna flytter ut, men jeg synes ikke det er trist. Det er jo ikke slik at vi har mistet barna våre om kontakten blir mindre etter at de har flyttet ut.

Det hadde vært leit hvis de _ikke_ ønsket å flytte hjemmefra.

[Gjest trist og vondt]

Få deg en ny hund! Vær stolt av at datteren din er en selvstendig, flott ung kvinne og glem den tufsen av en fyr, lev livet og finn deg selv før du begynner å jakte igjen. ) *Klem*

Ja en ny hund kan man få ettervert, men sorgen er like sterkt over den som er død da jeg elsket den hunden så mye og en ny hund kan ikke erstatte den gamle, men den kan så klart lindre. Jeg er stolt over min datter men det gjør vondt når barna sliter seg løs. Jeg vet at dette er vanlig blant mange foreldre, men det smerter like mye selv om det er vanlig.

Hva er normal sørgetid når man opplever tap? Akkurat nå føles det som om det ikke vil gå over..

[Lillemus]

Ja en ny hund kan man få ettervert, men sorgen er like sterkt over den som er død da jeg elsket den hunden så mye og en ny hund kan ikke erstatte den gamle, men den kan så klart lindre. Jeg er stolt over min datter men det gjør vondt når barna sliter seg løs. Jeg vet at dette er vanlig blant mange foreldre, men det smerter like mye selv om det er vanlig.

Hva er normal sørgetid når man opplever tap? Akkurat nå føles det som om det ikke vil gå over..

Prøv å fokuser på de fordelene du har med å være alene i huset. At varmtvannstanken aldri er tom når du går i dusjen. At du kan bestemme hva du vil se på tv uten at noen klager og tar fjernkontrollen. At du kan spise middag kl. 22 om kvelden og at du kan spise akkurat det du vil når du vil.

Du kan be henne hjem på middag av og til og lage favorittmaten hennes. ) Du kan gå på besøk til henne, men avtal først - det er neppe populært om du henger på døra uventet og til stadighet. )

Og jeg har alltid hørt at det å ha hund gjør at man kommer i kontakt med mange andre (hunde)mennesker. Gå dressurkurs med den nye hunden - eller agility?!

[Gjest trist og vondt]

Det er en stor forandring for oss foreldre når ungen(e) er så store at de flytter hjemmefra.

Men likevel...det er jo slik det skal være! Det er jo dette vi jobber mot som foreldre: at ungene våre blir "sjødyktige" og klarer seg uten oss. At de blir selvstendige voksne mennesker. Dette er vel ditt ønske også?

Jeg ville ikke kalt mine følelser rundt dette for sorg. Det kan være vemodig at barna flytter ut, men jeg synes ikke det er trist. Det er jo ikke slik at vi har mistet barna våre om kontakten blir mindre etter at de har flyttet ut.

Det hadde vært leit hvis de _ikke_ ønsket å flytte hjemmefra.

Ja du har rett at det hadde vært verre om dem ikke flyttet. Men for meg er det en sorg fordi hun ikke vil ha noen særlig kontakt. Jeg har vært en overbeskyttende mor ( veldig) og det er hun ikke blid for nu i dag. Hun mener jeg burde ha lært henne å være litt tøffere. Hun sier hun er glad i meg men hun må lære seg å overleve der ute i verden og derfor litt avstand nu. Dette godtar jeg, men det gjør vondt.

[Gjest trist og vondt]

For 10 år siden ble hele mitt liv snudd på hodet. Jeg ble skilt og mistet med skilsmissen kjæledyr jeg hadde, hjemmet mitt, økonomisk trygghet (var hjemmeværende på den tiden, og uten inntekt). I tillegg til dette hadde jeg vært syk en periode før alt dette skjedde. Det var tøft.

Hva jeg gjorde? Jeg skaffet meg et nytt sted å bo og ikke minst: Jeg begynte på utdanning. Først tok jeg studiekompetanse på 1 år, og deretter studerte jeg. Dette ble for meg redningen. Jeg følte en overveldende glede over å kunne ta egne valg, tenke på meg selv og ingenting annet.

I løpet av de siste 1,5 årene har jeg mistet min mor, min aller beste venn i nabolaget og senest en av mine kjære katter, for 4 uker siden. Men sorg er en del av livet - og noe man må innfinne seg med. Skal man unngå sorg- så må man også unngå alle gleder i form av nærhet med dyr og mennesker. Det gjelder bare å ikke gi seg over :-)

Takk for disse ord: sitat deg:Skal man unngå sorg- så må man også unngå alle gleder i form av nærhet med dyr og mennesker. Det gjelder bare å ikke gi seg over :-) /sitat slutt

Det er mye sant i dette. Tar til meg disse ord og tenker at sorgen mildner med tiden...

[Colette]

Prøv å fokuser på de fordelene du har med å være alene i huset. At varmtvannstanken aldri er tom når du går i dusjen. At du kan bestemme hva du vil se på tv uten at noen klager og tar fjernkontrollen. At du kan spise middag kl. 22 om kvelden og at du kan spise akkurat det du vil når du vil.

Du kan be henne hjem på middag av og til og lage favorittmaten hennes. ) Du kan gå på besøk til henne, men avtal først - det er neppe populært om du henger på døra uventet og til stadighet. )

Og jeg har alltid hørt at det å ha hund gjør at man kommer i kontakt med mange andre (hunde)mennesker. Gå dressurkurs med den nye hunden - eller agility?!

''Prøv å fokuser på de fordelene du har med å være alene i huset. At varmtvannstanken aldri er tom når du går i dusjen. At du kan bestemme hva du vil se på tv uten at noen klager og tar fjernkontrollen. At du kan spise middag kl. 22 om kvelden og at du kan spise akkurat det du vil når du vil.''

Akkurat:-) Dette er noen av de tingene som gjør det så godt å leve alene :-)

[Colette]

Takk for disse ord: sitat deg:Skal man unngå sorg- så må man også unngå alle gleder i form av nærhet med dyr og mennesker. Det gjelder bare å ikke gi seg over :-) /sitat slutt

Det er mye sant i dette. Tar til meg disse ord og tenker at sorgen mildner med tiden...

Ja, sorgen mildner med tiden. Det har jo ikke gått så lang tid siden du hadde dine tap. Det sies at man må gjennom et år, med alt hva det innebærer av høytider og merkedager, før sorgen blir litt lettere.

Når det gjelder sorg over tap av kjæledyr, så pleier den å gå fortere over, selv om sorgen til å begynne med kan føles like tung som å miste et menneske. Å skaffe en ny hund kan jo aldri erstatte den du hadde. Den kan kun gi deg nye gleder og mulighet til å komme fortere over tapet av den du hadde.

[Lillemus]

''Prøv å fokuser på de fordelene du har med å være alene i huset. At varmtvannstanken aldri er tom når du går i dusjen. At du kan bestemme hva du vil se på tv uten at noen klager og tar fjernkontrollen. At du kan spise middag kl. 22 om kvelden og at du kan spise akkurat det du vil når du vil.''

Akkurat:-) Dette er noen av de tingene som gjør det så godt å leve alene :-)

Mmmm... Og det å kunne sløve en hel kveld foran BBC Lifestyle med godis og laptop. ;o)

[Colette]

Mmmm... Og det å kunne sløve en hel kveld foran BBC Lifestyle med godis og laptop. ;o)

Ja....deilig :-) Hvis jeg noengang skal ha en mann rundt meg igjen, så blir det utvilsom i form av særboerskap:-) Tror jeg har helt mistet evnen til å innrette meg etter andre i mitt eget hjem. Fælt å si det, men .... På den annen side så har jeg gjort det så mye i mitt liv - at jeg er ganske så trøtt av det. Nå er min tur til å gjøre som jeg vil :-)

[Gjest sjøstjerna]

Ja en ny hund kan man få ettervert, men sorgen er like sterkt over den som er død da jeg elsket den hunden så mye og en ny hund kan ikke erstatte den gamle, men den kan så klart lindre. Jeg er stolt over min datter men det gjør vondt når barna sliter seg løs. Jeg vet at dette er vanlig blant mange foreldre, men det smerter like mye selv om det er vanlig.

Hva er normal sørgetid når man opplever tap? Akkurat nå føles det som om det ikke vil gå over..

Jeg har mistet en katt. Og jeg har mistet en forelder. Dessuten besteforeldre, oldeforeldre og to klassekamerater etc over flere år.

Det tøffeste var tap av forelder. Og som ungdom tap av katta.

Sorgen var enorm og tok stor plass i tankene. Det tar tid. Først var jeg sjokka og nekta tro hva som hadde skjedd. Deretter kom sinnet og sorgen om hverandre. Etterhvert roet følelsene seg og jeg følte jeg "godtok" det som hadde skjedd. Da ble det lettere å orientere seg "fremover" igjen.

Tidsaspekt? Dette er individuelt og vanskelig å svare på.

Hvordan takle smerten? Dette er sikkert også individuelt. Jeg raste og gråt ved behov, og skrev sidevis i et worddokument. Skrev og skrev og skrev. Skrev til jeg var _tom_ og ikke hadde noe mer å "si". Da var jeg roligere innvendig.

Ellers så forsøkte jeg gå tur eller var på besøk etc for å ta pause fra sorg/tanker. Dette er viktig og nødvendig vil jeg tro. Det er med på å minne den sørgende om at det er et lys og et liv etter man kommer ut av "sorgtunnellen".

Tiden arbeider med deg. Ting blir bedre. Du kan være stolt av dattera di som jobber for å bli selvstendig. :-). Etter hvert vil hun sikkert ha mer kontakt igjen. Men ikke gjør deg avhengig av denne kontakten, altså.

Har du noen fritidsinteresser? Melde deg på aquarellkurs, gitarkurs, aerobics eller noe? Da får du tankene på noe annet en time eller to. Dessuten kan du komme i kontakt med andre mennesker.

[Gjest sjøstjerna]

Ja du har rett at det hadde vært verre om dem ikke flyttet. Men for meg er det en sorg fordi hun ikke vil ha noen særlig kontakt. Jeg har vært en overbeskyttende mor ( veldig) og det er hun ikke blid for nu i dag. Hun mener jeg burde ha lært henne å være litt tøffere. Hun sier hun er glad i meg men hun må lære seg å overleve der ute i verden og derfor litt avstand nu. Dette godtar jeg, men det gjør vondt.

Ja, hun trenger kanskje litt tid. Men hun er glad i deg- og kommer nok til å ville ha kontakt igjen senere. :-)

[Gjest minnah]

"Det eneste jeg ønsker er litt sol og glede"

Reis! Få deg litt sol og varme, treff andre mennesker og slipp tankene for en stund! )

[Gjest sjøstjerna]

"Det eneste jeg ønsker er litt sol og glede"

Reis! Få deg litt sol og varme, treff andre mennesker og slipp tankene for en stund! )

Dette er godt forslag til trådstarter!

[Gjest minnah]

Få deg en ny hund! Vær stolt av at datteren din er en selvstendig, flott ung kvinne og glem den tufsen av en fyr, lev livet og finn deg selv før du begynner å jakte igjen. ) *Klem*

Det der er nok lettere sagt enn gjort. Funker nok ikke helt i praksis, man har en sorgperiode, som det er sunt og nødvendig å gå igjennom for å komme seg videre - og sterkere ut på den andre siden. Det nytter ikke alltid bare å få seg ny hund, tanker og følelser må bearbeides, ellers vil de bare sette seg i kroppen og dukke opp igjen i tie og utide.

[Helmi]

Ja en ny hund kan man få ettervert, men sorgen er like sterkt over den som er død da jeg elsket den hunden så mye og en ny hund kan ikke erstatte den gamle, men den kan så klart lindre. Jeg er stolt over min datter men det gjør vondt når barna sliter seg løs. Jeg vet at dette er vanlig blant mange foreldre, men det smerter like mye selv om det er vanlig.

Hva er normal sørgetid når man opplever tap? Akkurat nå føles det som om det ikke vil gå over..

''Hva er normal sørgetid når man opplever tap? Akkurat nå føles det som om det ikke vil gå over..''

Det finnes ingen fasit på sorg, ingen regler om at slik og sånn _er_ det - dette er helt individuelt.

Men ikke glem at datteren din LEVER! For å være helt ærlig så synes jeg at du burde prøve å bytte ordet "sorg" i denne sammenhengen med et annet ord - f.eks. vemod, eller vansker med å akseptere en forandring i ditt liv e.l.

For min egen del vil jeg si at sorg er noe jeg har opplevd når jeg mistet noen: min mann, et barn midt i svangerskapet, min far... Når barna flyttet og kommer til å flytte ut, er det ikke sorg jeg føler, heller vemod. For min del blir "sorg" litt voldsomt i denne sammenhengen.

[Gjest trist og vondt]

Jeg har mistet en katt. Og jeg har mistet en forelder. Dessuten besteforeldre, oldeforeldre og to klassekamerater etc over flere år.

Det tøffeste var tap av forelder. Og som ungdom tap av katta.

Sorgen var enorm og tok stor plass i tankene. Det tar tid. Først var jeg sjokka og nekta tro hva som hadde skjedd. Deretter kom sinnet og sorgen om hverandre. Etterhvert roet følelsene seg og jeg følte jeg "godtok" det som hadde skjedd. Da ble det lettere å orientere seg "fremover" igjen.

Tidsaspekt? Dette er individuelt og vanskelig å svare på.

Hvordan takle smerten? Dette er sikkert også individuelt. Jeg raste og gråt ved behov, og skrev sidevis i et worddokument. Skrev og skrev og skrev. Skrev til jeg var _tom_ og ikke hadde noe mer å "si". Da var jeg roligere innvendig.

Ellers så forsøkte jeg gå tur eller var på besøk etc for å ta pause fra sorg/tanker. Dette er viktig og nødvendig vil jeg tro. Det er med på å minne den sørgende om at det er et lys og et liv etter man kommer ut av "sorgtunnellen".

Tiden arbeider med deg. Ting blir bedre. Du kan være stolt av dattera di som jobber for å bli selvstendig. :-). Etter hvert vil hun sikkert ha mer kontakt igjen. Men ikke gjør deg avhengig av denne kontakten, altså.

Har du noen fritidsinteresser? Melde deg på aquarellkurs, gitarkurs, aerobics eller noe? Da får du tankene på noe annet en time eller to. Dessuten kan du komme i kontakt med andre mennesker.

Takk for bra innlegg, og vise ord.

I mitt innlegg kunne det virke som jeg er et sjenert menneske uten venner, men sannhetene er at jeg er meget sosial, pratsom og tar masse tak når det gjelder andres sorg, tap, eller rett og slett hjelper andre mennesker innen div ting. Men ang meg selv så slipper jeg ingen inn.Så mange bekjentskaper, men ingen nære venner da jeg ikke tørr. Det skorter ikke på dem som gjerne vil være venn med meg men jeg er redd. Utad virker jeg trygg med masse selvtillit, men det er bare påtatt for å beskytte meg selv. Jeg har interesser men nå er sorgen (e) mine så store at jeg ikke klarer å ta fatt i noe.De fleste mennesker ser på meg som sterk og jeg gir også inntrykk at dette. Jeg har vært engasjert politisk, innen dyrevern og vært i media. Så husk alle, det er IKKE alt som er som det ser ut som når dere ser " selvsikre mennesker"

Akkurat nå har jeg bare sorg og det gjør så himla vondt at jeg kaller det sjelelig tortur.

Jeg får bare bruke tiden til hjelp og en dag håper jeg at jeg får bukt i mine sorger som stammer fra andre ting også.. så vondte ting at jeg ikke tørr skrive det ned. Antagelig pga av tidligere hendelser så blir mine nuver ende sorger enda mer store pga av gamle sår..

Takk ellers til alle dere som svarer meg her inne. Jeg har ikke brukt dette forumet på mange år, men en gang i tiden var jeg en av dere aktive.

[Gjest trist og vondt]

''Hva er normal sørgetid når man opplever tap? Akkurat nå føles det som om det ikke vil gå over..''

Det finnes ingen fasit på sorg, ingen regler om at slik og sånn _er_ det - dette er helt individuelt.

Men ikke glem at datteren din LEVER! For å være helt ærlig så synes jeg at du burde prøve å bytte ordet "sorg" i denne sammenhengen med et annet ord - f.eks. vemod, eller vansker med å akseptere en forandring i ditt liv e.l.

For min egen del vil jeg si at sorg er noe jeg har opplevd når jeg mistet noen: min mann, et barn midt i svangerskapet, min far... Når barna flyttet og kommer til å flytte ut, er det ikke sorg jeg føler, heller vemod. For min del blir "sorg" litt voldsomt i denne sammenhengen.

ok kanskje sorg ble feil ord ang min datter, men sorg over min hund er ordet -sorg på sin plass. Takk for du belyser hvordan man ordlegger seg:) På den måten kan vi lære av hverandre slik at vi forstår og gjør oss letterer forstått for omverden. Det er ikke så lett via nettet å skrive ord da alle definere ord forskjellig.

Det er heller ikke bare å skaffe seg en ny hund med det første som du kommenterte til en annen bruker her inne.Jeg vil nok det med tiden, men jeg må gi rom for sorgen selv om den er helt for jævlig. Har forresten hentet min mors hund for natten til låns:) Det er en god trøst for en liten stund:) så nå tar jeg Mira med meg til sengs:) Takk alle her inne:)